Intoleranse er et tegn på svakhet

DET svakhetstegn som heter intoleranse, er dessverre temmelig utbredt. Det er ikke bare utbredt, men opptrer også i mange former. Og den menneskelige natur er slik i sin falne tilstand at man kan være intolerant uten at man selv er klar over det. Ifølge Websters store amerikanske ordbok vil intoleranse si å «nekte å la andre være i fred med sine meninger eller rettigheter eller sin tilbedelse». Synonymer for intoleranse er «sneversyn, fordomsfullhet, dogmatisme».

Hva intoleranse ellers måtte innebære, er det tydelig at det er ensbetydende med å unnlate å følge den rettferdige, logiske og kjærlige gylne regel at ’alt det vi vil at menneskene skal gjøre imot oss, det må også vi gjøre imot dem’. (Matt. 7: 12) Det er selvfølgelig ikke intoleranse når en regjering ikke vil tolerere lovløshet og forbrytelser. Det er heller ikke intoleranse når et religiøst samfunn eller en annen forening ikke vil tolerere slike meninger eller handlinger blant sine medlemmer som strider mot de meninger vedkommende samfunn eller forening arbeider for. Medlemskap i slike organisasjoner er frivillig, og de som ikke er enige i deres prinsipper og virksomhet, burde ikke nære noe ønske om å stå som medlem av dem.

Således viser også Bibelen oss at Gud til slutt skal utslette alle de ugudelige. (Sl. 145: 20) Han vil ikke tolerere dem i sitt univers, men dette gjør ikke Gud intolerant. Hvorfor ikke? Nei, Gud har skapt alle ting og er suverén og fullkommen i makt, visdom, rettferdighet og kjærlighet, og i kraft av dette er han i den stilling at han kan bestemme hva som er rett og til beste for sitt univers. Intoleranse kan derfor sies å være en overmodig unnlatelse av å tolerere andres meninger, rettigheter og tilbedelse.

Intoleranse er alltid forbundet med en følelse av overlegenhet, men denne følelse er oftest ubegrunnet. Under ligger gjerne en følelse av usikkerhet eller underlegenhet, en frykt som bunner i svakhet. Nazistene hadde for eksempel stor framgang i sin antisemittiske kampanje fordi så mange tyske «ariere» fryktet jødene på grunn av deres bedrifter på det økonomiske område og innen vitenskap og kunst. Det samme kan også sies om den intoleranse overfor andre raser som nå blir lagt for dagen over hele verden — den er parret med frykt for å lide skade. I dette tilfelle skyldes ikke frykten de andre rasers bedrifter, men deres tallmessige overlegenhet.

Det er kanskje framfor alt på det religiøse område at intoleranse er et tegn på svakhet. Religiøs intoleranse er blitt praktisert fra Kain og Abels tid og fram til våre dager. Et eksempel på intoleranse har vi i de skriftlærde og fariseerne, de religiøse ledere på Jesu tid. Fordi de var intolerante, sa de seg selv imellom: «I ser at I intet utretter; se, all verden løper etter ham!» I sin frykt for å tape makt og prestisje og gå glipp av materiell vinning, sammensvor de seg med hverandre og fikk i stand den skammeligste av alle intolerante handlinger, mordet på Kristus Jesus. — Joh. 12: 10, 11, 19.

Konstantin, som av enkelte blir kalt den første kristne keiser, praktiserte intoleranse i kristendommens navn. Til tross for at bare en sjettedel av biskopene i kristenheten kom til det kirkemøte han holdt i Nikea, og til tross for at de etter å ha diskutert i flere måneder ikke kunne komme til enighet om det var Arius eller Athanasius som hadde sannheten, så bestemte Konstantin, en udøpt hedning, at treenighetslæren skulle godtas og at alle religiøse meninger som ikke harmonerte med denne lære, var ulovlige.

Den samme religiøse intoleranse gjør seg gjeldende i dag. I Østen er det mange som kommer i harnisk hvis en mann drister seg til å spise flesk, og andre som raser hvis en mann våger å spise kjøtt. I mange år har mange land i kristenheten hatt lover som nekter alle andre enn dem som bekjenner seg til statens religion, i de fleste tilfelle katolisismen, den rett å øve sin tilbedelse offentlig. Hvorfor denne intoleranse når 90 til 99 prosent av befolkningen tilhører statens religion? Skyldes det ikke frykten for hva følgene kunne bli hvis andre fikk lov til å øve sin tilbedelse offentlig? Er ikke dette et tegn på svakhet?

Et slående eksempel på slik intoleranse har vi fra Peru. Jehovas vitner hadde leid et rommelig stadion med tanke på en landssammenkomst de skulle ha fra 8. til 11. januar. Men den første formiddagen troppet en del politimenn opp på stadion med et dokument som hadde et offentlig segl, og som nektet dem retten til å holde denne sammenkomsten. Hvorfor? Fordi stadionet ikke ble betraktet som et «lukket sted» eller et «tempel» hvori en hvilken som helst religiøs organisasjon utenom den romersk-katolske kan få holde møter. Derfor ble deres sammenkomst holdt i deres egne to Rikets saler på stedet, og trass i den motstand de ble møtt med, var det i alt 1350 til stede søndag ettermiddag for å høre det offentlige foredraget «Guds rike hersker — er verdens ende nær?»

Intoleranse behøver imidlertid ikke nødvendigvis å gi seg utslag i voldshandlinger. Vi tenker kanskje ikke på å gripe til fysisk vold, slik enkelte religiøse fanatikere noen ganger gjør, men hvis vi ikke er forsiktige, kan vi kanskje bli så heftige at vi mister besinnelsen og skriker ut eller tyr til skjellsord, noe som også er utslag av intoleranse. Også dette er et tegn på svakhet, for på denne måten søker vi bevisst eller ubevisst å kompensere for manglende kjensgjerninger eller en mangelfull logikk eller mangel på bibelsk støtte ved å opptre brautende.

Guds Ord foreholder de kristne hvordan de skal drive sin åndelige krigføring og hvilke våpen de skal bruke: «Våre stridsvåpen er ikke kjødelige, men mektige for Gud til å omstyrte festnings-verker, idet vi omstyrter tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus.» Det viktigste våpen som skal til forat vi skal kunne oppnå dette resultat, er «Åndens sverd, som er Guds ord», og som er «skarpere enn noe tveegget sverd» av stål. Og dette sverd blir ikke svunget i vrede eller hat eller på en ubarmhjertig måte, men «med et mildt sinn og dyp respekt». Sannheten er kraftig og uovervinnelig. Alle de som virkelig sitter inne med den, har råd til å forkynne den på denne måten, for de vet at de er på Guds side. Han vil sørge for at sannheten seirer. — 2 Kor. 10: 4, 5; Ef. 6: 17; Heb. 4: 12; 1 Pet. 3: 15, NW.