Født til å tro på Gud
Hvorfor tror noen mennesker på Gud og andre ikke? Tror vitenskapsmenn at det er en Gud? Hvorfor tror du på Gud?
MENNESKENE ble født til å tenke på Gud. De ble skapt til å tilbe og tjene sin Skaper med udelt hengivenhet. Dette framgår tydelig av Bibelen. (2 Mos. 20: 2—5) Uansett hvor mye enkelte mennesker prøver å skyve tanken på Gud ut av sitt sinn, vil den stadig være tilbøyelig til å komme tilbake.
Hardkokte materialister som Sovjets Nikita Krusjtsjov og andre tar for eksempel ofte opp spørsmålet om Gud, selv om de sier at de ikke tror på ham. Da Sovjets raketter og satellitter kretset om i verdensrommet, sa Y. T. Fadeyev, som er redaktør for den vitenskapelig ateistiske delen av det russiske bladet Science and Life, følgende i en tale: «Den kjensgjerning at satellitter og raketter ikke har oppdaget den Høyeste, engler og lignende, er et vitnesbyrd som går imot religiøse overbevisninger og styrker troen på at det ikke finnes noen Gud.»
Man må nesten le av et så barnslig argument, for hvilket voksent menneske ville vel vente at raketter eller satellitter skulle kunne støte på overmenneskelige åndeskapninger eller skaffe beviser for at det finnes en allmektig Ånd? Som Jesus Kristus sa: «Gud er ånd, og de som tilber ham, bør tilbe i ånd og sannhet.» Fadeyevs uttalelse viser imidlertid at disse materialistene tenker på Gud, uansett om de tror på ham eller ikke. — Joh. 4: 24.
Ifølge en undersøkelse som ble foretatt av George Gallup, «var det hele 96 prosent av de innbyggerne i De forente stater som ble spurt, som trodde på Gud». I Storbritannia ser det ut til at prosenten av dem som tror på Gud, er betraktelig lavere. Av et visst antall briter som betraktet seg selv som aktverdige kristne, sa 78 prosent at de trodde på Gud, selv om de ikke tok aktivt del i religiøs virksomhet i særlig grad. Ateismen har imidlertid ikke noen framgang i Storbritannia. Bare seks prosent av innbyggerne sier at de er ateister.
Å tro på Gud, slik dette uttrykket vanligvis blir brukt i verden, betyr ikke nødvendigvis at man kan forklare hans eksistens eller hensikt. Det betyr bare at man er overbevist om at det finnes en Skaper. Svært ofte, og da særlig i kristenheten, forestiller folk seg Gud som et vesen skapt i menneskets bilde, mens Bibelen sier at ’mennesket ble skapt i Guds bilde’. Noe som kanskje er like ille, er at slike som «tror» på Gud, ofte ikke har noen idé om hvem han er. Den presbyterianske presten Frank Lawson sa: Bestefar trodde uforbeholdent. «Hans sønn tror også, men han er ikke helt sikker på hva han tror, og hvorfor han tror. Hvis noen spør ham om han tror på Gud, vil han svare ’Ja’, men hvis de spør ham om hvorfor han tror, vil han ikke kunne svare på det.»
Hvorfor er ikke Gud en realitet for amerikanerne og britene til tross for at kristendommen er blitt forkynt i om lag 2000 år, og til tross for at de hører til de flittigste kirkegjengere i verden? Lawson la skylden på kirkesamfunnene. Han sa at kirkesamfunnene har forringet Gud og skjult Bibelens sannheter for folk. Bladet Life for 30. mars 1959 sier at folks vantro «delvis skyldes den fordervelige verdslighet i kirkesamfunnene, og de er blitt en skattet grein av den amerikanske, demokratiske kultur i stedet for dens grunnstamme. Det som før var prestens studierom, er nå hans kontor, og som en travelt opptatt forkjemper for sitt sosiale evangelium er han snarere en nyttig borger enn en Guds talsmann, idet han går inn for å gjøre East Overshoe til ’et sted hvor det er bedre å leve’».
Fysiologen og biokjemikeren Walter Oscar Lundberg peker på en annen grunn til at så mange tviler på Guds eksistens. Han sier: «En oppfatning som ofte gjør seg gjeldende innen innflytelsesrike samfunnsgrupper, organisasjoner og stater, er at det ikke finnes noen Gud. Frykten for samfunnsmessige følger, eller endog for fysiske følger, i slike land hvor ateismen er statsreligion, gjør den enkelte redd for å bekjenne åpent at han tror på Gud slik han åpenbarer seg i naturen.» Andre lar seg påvirke av den propaganda som går ut på at alle som tror på Bibelens skapelsesberetning, er gammeldagse og forfekter noe som er i strid med vitenskapen, og at de som tror på Gud, hører til de uskolerte, uopplyste og enkle mennesker som ikke vet bedre.
For at folk skal få en slik forestilling ut av sitt sinn for bestandig og i stedet få tro på den Allmektige og bli i stand til å legge fram beviser for hans eksistens, vil vi her gjengi noen uttalelser og argumenter som verdenskjente menn har kommet med, og som viser hvorfor de tror at det er en Gud.
Hvorfor noen mennesker tror på Gud
Da vitenskapsmannen og oppfinneren Thomas Edison ble spurt om han mente at det finnes en Gud, svarte han: «Etter at jeg i mange år har studert naturens prosesser, kan jeg ikke tvile på at det finnes et intelligent høyere vesen. Etter min mening kan det nesten bevises ut fra kjemiens lover at det finnes en Gud.»
Teologen Thomas Aquinas framholdt en grunn for troen på Guds eksistens som må godtas både av ateister og troende, nemlig den kjensgjerning at «noe er i bevegelse». ’Bevegelse forutsetter at noen setter i bevegelse uten selv å ha blitt satt i bevegelse. Det må likeledes være en uforårsaket førsteårsak som eksisterer i kraft av seg selv. Det at det eksisterer skapninger som ikke nødvendigvis behøvde å være til, forutsetter at det finnes en nødvendig Skaper. Universets fullkomne oppbygning forutsetter at det finnes en absolutt standard, et fullkomment Vesen.’
Vitenskapsmannen Sir Isaac Newton sa følgende angående naturen og Gud: «Hva kommer det av at naturen aldri gjør noe unyttig, og hvorfra kommer all den orden og skjønnhet vi ser i verden? . . . Hvordan gikk det til at dyrekroppene ble utformet med så stor kunstferdighet, og hvilke formål skulle deres forskjellige legemsdeler tjene? Ble øyet utformet uten optisk kyndighet, eller øret uten kunnskap om lyder? . . . Og ettersom disse tingene er riktig utført, viser ikke da kjensgjerningene at det finnes et ulegemlig, levende, intelligent vesen?»
Matematikeren og kjemikeren John Cleveland Cothran sier: «En av verdens største fysikere, Lord Kelvin, har kommet med følgende bemerkelsesverdige uttalelse: ’Hvis du tenker grundig nok, vil du på grunnlag av vitenskapen bli nødt til å tro på Gud.’ Jeg må erklære meg fullstendig enig i denne uttalelsen.» Cothran sier videre: «Ettersom det materielle univers ikke kan ha skapt seg selv og de lover som styrer det, må det ha blitt skapt av et immaterielt vesen. . . . Vi må følgelig trekke den logiske slutning at skapelsen av universet ikke bare har funnet sted, men at det også ble skapt i samsvar med planen og viljen til en Person som er i besittelse av den høyeste intelligens og kunnskap (allvitenhet) og makt til å frambringe og holde det i funksjon i samsvar med sin plan (allmakt). Det vil si at vi uten å nøle godtar den kjensgjerning som ble nevnt til å begynne med, nemlig at ’det høyeste, åndelige Vesen, Gud, universets skaper og styrer’, er til. . . . De framskritt som har funnet sted på vitenskapens område etter Lord Kelvins tid, ville ha gitt ham grunn til å si med enda større ettertrykk: ’Hvis du tenker grundig nok, vil du på grunnlag av vitenskapen bli nødt til å tro på Gud.’»
Forekomsten av radioaktive stoffer viser at jorden er blitt skapt. Den kjensgjerning at slike radioaktive stoffer som nedbrytes i løpet av en viss tid, fremdeles eksisterer, er et uimotsigelig bevis for at jorden ikke alltid har vært til, men må ha hatt en begynnelse. Ettersom materielle ting ikke kan skape seg selv, og ettersom ikke engang den klokeste vitenskapsmann vil påstå at universet har skapt seg selv av ingenting, viser alt dette bare én ting — at det finnes en Gud.
Zoologen Edward Luther Kessel redegjør for noen interessante fakta angående en av termodynamikkens lover, loven om entropi. Kessel sier: «Loven om entropi går ut på at det er en stadig strøm av varme fra varmere til kaldere gjenstander, og at denne varmestrøm ikke kan vendes, slik at den straks går i en motsatt retning. Entropi er forholdet mellom anvendelig og uanvendelig energi, og det kan av den grunn sies at universets entropi stadig tiltar. Universet går av den grunn mot en tid da temperaturen overalt vil være den samme, og da det ikke vil være mer anvendelig energi. Det vil da ikke foregå noen kjemiske og fysiske prosesser mer, og alt liv vil opphøre. Men ettersom livet fremdeles fortsetter, og ettersom de kjemiske og fysiske prosesser fremdeles er i gang, er det innlysende at vårt univers ikke kan ha vært til fra evighet av, for hvis det hadde vært tilfelle, ville det ha vært tappet for all anvendelig energi, og all bevegelse ville ha opphørt. Vitenskapen beviser derfor helt ufrivillig at vårt univers hadde en begynnelse, og ved å gjøre det beviser den at Gud virkelig er til, for alt som har hatt en begynnelse, begynte ikke av seg selv, men må ha hatt en primus motor, en Skaper.»
Diskusjonen om livet på jorden og hvor lenge det har levd mennesker her, er ennå ikke slutt. Jim Bishop kom med følgende interessante uttalelse i Washington Evening Star: «Dr. John Rosholt ved Miami universitet, som samarbeider med dr. Cesare Emiliani, utarbeidet for kort tid siden en aldersberegning på grunnlag av små mengder av uran som har lagt seg på havbunnen som proaktinium 231 og torium 230. Det tar tusener av år før uran er helt nedbrudt, og ved å undersøke de mengder av uran som finnes i avleiringer på havbunnen, kan man tidfeste jordens såkalte varme periode. Deres prøver viser at hvis mennesket hadde kommet fra sjøen som en tobent fisk eller som en ape, måtte det ha funnet sted for 95 000 år siden. Dette ville ha vært for kort tid til at en slik fisk (eller en ape) kunne ha utviklet seg til et tobent menneske som har — og det er det viktigste — sin egen vilje og evnen til å meddele opplysninger til sine barn. I universet er 95 000 år for ingenting å regne.» Den eneste forklaring på at mennesket er til, er at det har funnet sted en skapelse, og dette beviser igjen at Gud er til.
Betrakt det storslagne universet vi lever i. Betrakt jorden og den store variasjon av livsformer og kompliserte organismer som finnes på den. Kan det være mulig at de har utviklet seg fra uorganiske stoffer ved rene tilfeldigheter eller i samsvar med kjente lover? Ifølge Bryant viser Lecomte du Nouy, som var den første vitenskapsmann som med hell anvendte matematiske formler for å uttrykke biologiske lover, at «lovene for uorganisk utvikling er i strid med lovene for utviklingen av livsformene. Han kommer med matematiske formler for å vise at uorganiske stoffer som følger sine lover, ikke kunne ha skapt så mye som et eneste eggehvitemolekyl, for ikke å snakke om en levende organisme som har evnen til å formere seg. Han påstår at det bare var ved et inngrep fra Guds side at det kunne bygges bro over gapet mellom de uorganiske og de organiske stoffer».
Bibelen og Gud
Vitenskapen gir en ikke bare grunner til å tro på Gud, men den får en også til å innse at man har behov for en åpenbaring om Gud. Bibelen dekker dette behovet. Kjemikeren Roger J. Voskuyl sier: «Som vitenskapsmann synes jeg det er mer fornuftig å tro på en Skaper enn å tro at kosmos har eksistert i all evighet. . . . Man kan ikke lære Gud å kjenne på den rette måten bare gjennom naturen. Selv om en vitenskapsmann kunne arbeide i all evighet, ville han aldri komme til å lære Gud og alle hans egenskaper å kjenne. . . . Mennesket er bare en skapning som Skaperen har frambrakt. Av den grunn kan ikke mennesket lære Gud å kjenne bare ved å utforske hans skaperverk, men det trenger en spesiell åpenbaring. Denne spesielle åpenbaring er Guds Ord, som er nedskrevet i Bibelen.»
En framstående vitenskapsmann, Warren Weaver, sa: «Jeg tror at Bibelen er den beste åpenbaring vi har angående Guds natur og godhet.» Fysikeren og kjemikeren Oscar Leo Brauer skriver: «Det finnes en spesiell guddommelig åpenbaring. En annen betegnelse på den er Bibelen. Vitenskapen kan bevise at det må ha funnet sted en skapelse på et eller annet tidspunkt, noe som viser at det må finnes et guddommelig vesen og en guddommelig makt. Vitenskapen kan også fastslå at bare et guddommelig vesen kunne ha vært opphavsmannen til det veldige og kompliserte system av lover i universet. Men det er bare Bibelen som kan vise oss at dette guddommelige vesen og denne guddommelige makt er den Gud som de fleste av oss har lært om fra vår tidligste barndom — den Gud som har åpenbart seg på en enestående og storslagen måte i sin Sønn, Jesus Kristus.»
Bibelen gir opplysninger som ikke naturen kan gi. Naturen kan bare gi oss omstendighetsbeviser for at Gud er til, men Bibelen gjør oss kjent med hans navn. «Så sier Gud [Jehova], som skapte himmelen og utspente den, som bredte ut jorden med det som gror på den, som gir ånde til folket som bor på den, og ånd til dem som ferdes på den: Jeg er [Jehova], det er mitt navn, og jeg gir ikke noen annen min ære eller de utskårne bilder min pris.» (Es. 42: 5, 8) Salmisten skrev: «La dem kjenne at du alene har navnet [Jehova].» — Sl. 83: 19.
Den inspirerte apostel Paulus sier at Jehovas «usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, er synlig fra verdens skapelse av, idet det kjennes av hans gjerninger». Salmisten sier: «Himlene forteller Guds ære, og hvelvingen forkynner hans henders gjerning.» — Rom. 1: 20; Sl. 19: 2, 3.
Universets fullkomne oppbygning viser at det finnes en absolutt standard og et fullkomment vesen. Bibelen sier følgende angående Jehova: «Fullkomment er hans verk.» «Gud er ikke uordens Gud, men freds Gud.» Den orden og plan som rår i universet, beviser dette. Det at det finnes liv, viser at det må være en livgiver. Jehova er «livets kilde». — 5 Mos. 32: 3, 4; 1 Kor. 14: 33; Sl. 36: 10.
En annen ting naturen vitner om, er at Gud er en Skaper som elsker skjønnhet. Det storslagne og vakre ved en soloppgang og solnedgang, ved månen og stjernene, blomstene og trærne og de praktfulle fargene på en fisks skjell og på en påfuglhanes fjær viser at Jehova elsker skjønnhet. (Sl. 104: 24) Vi vet også at Jehova er en kjærlig Gud, for hos menneskene finner vi morskjærlighet og kjærlighet mellom mann- og kvinne. Vi ser også at det straffer seg å fare med løgn og å begå urettferdige handlinger. Kan vi tenke oss at disse egenskapene, kjærlighet og rettferdighet, stammer fra en opphavsmann som ikke selv er i besittelse av dem? Nei. Bibelen sier at «Gud er kjærlighet», og at «rettferd og rett er hans trones grunnvoll». — 1 Joh. 4: 8; Sl. 97: 2.
Ja, både Bibelen og naturen vitner klart og tydelig om at Gud er til. I Guds eget Ord blir det derfor med rette sagt om vantro mennesker at de er dårer, og at de er uten unnskyldning. — Sl. 14: 1; Rom. 1: 20.