Spørsmål fra leserne
● Hvis en kristen som kjører bil, kommer opp i en ulykke som resulterer i at andre blir drept, hvilket ansvar vil da den kristne menighet ha i betraktning av at han kan ha pådratt seg blodskyld? Hvordan skal den forholde seg hvis han har overtrådt fartsgrensen eller andre trafikkregler som er fastsatt av myndighetene, eller har kjørt hensynsløst? — K. F., Vest-Tyskland.
Når det inntreffer en bilulykke og et eller flere mennesker mister livet, må naturligvis utvalget for den menigheten som bilisten er tilsluttet, undersøke om han har pådratt seg blodskyld. Selv om retten kommer til at bilisten ikke var skyld i ulykken, vil det være på sin plass at menighetsutvalget avhører ham og prøver å finne ut hvorvidt han i virkeligheten har pådratt seg blodskyld. Dette er viktig, for menigheten ønsker ikke å pådra seg samfunnsansvarlighet for menneskeliv som har gått tapt ved en ulykke som skyldes at en kristen har vært hensynsløs eller ignorert trafikkreglene.
Hvis en bilist som har kommet opp i en ulykke som har ført til at menneskeliv har gått tapt, er en tjener i menigheten, og det blir bevist at han har pådratt seg blodskyld, vil det ikke være på sin plass at han fortsetter å være tjener. Hvis årsaken til ulykken var at han kjørte hensynsløst, må han bære ansvaret for at han kjørte hensynsløst eller uforsiktig. — Gal. 6: 5, 7.
Hvis en jernbaneovergang ikke hadde noen varselslys, bjeller eller grinder, burde bilisten likevel ha sett seg godt for før han kjørte over jernbanelinjen. Hvis et flygende insekt skapte forstyrrelse, burde bilisten ha stoppet bilen og fjernet det. Hvis en passasjer i baksetet snakket til bilisten, burde bilisten ha holdt blikket festet på veien og ikke forsøkt å kjøre og samtidig se på passasjeren i baksetet. Hvis vær- og kjøreforholdene var dårlige, burde bilisten ha utvist større forsiktighet enn vanlig. Hvis han var søvnig, burde han ha latt en annen kjøre eller stoppet bilen og hvilt eller sovet til han kom over søvnigheten.
Det vil følgelig være riktig av menighetsutvalget å undersøke saken og finne ut i hvor stor grad bilisten var skyld i dødsulykken. En gjør vel i å huske at en som av vanvare hadde drept noen i det gamle Israel, og som flyktet til tilfluktsbyen, ble stilt til doms for bymyndighetene før han fikk lov til å fortsette å bo i tilfluktsbyen, hvor han var i trygghet for blodhevneren. — 4 Mos. 35: 6—25.
Hvis ulykken skyldtes omstendigheter som bilisten ikke på noen måte hadde kontroll over, vil han naturligvis bli unnskyldt, og det vil ikke være noe som han kan dadles for, selv om han var en tjener i menigheten. Men hvis utvalget finner at han til en viss grad var skyld i ulykken, vil det være på sin plass å frata ham hans tjenerstilling og ikke anbefale ham til en ansvarlig stilling før det har gått minst et år. Dette vil vise at utvalget ikke vil at noen samfunnsansvarlighet skal komme over menigheten på grunn av dødsulykken ved at den lar en bror som har pådratt seg et visst mål av blodskyld, få fortsette å inneha en fremtredende stilling hvori han representerer menigheten og skal være et eksempel for andre. Hvis den daddelverdige bilisten ikke er en tjener i menigheten, vil han naturligvis ikke bli anbefalt til en tjenerstilling før det har gått en tid etter at ulykken inntraff. Ettersom bilisten ikke er et godt eksempel for hjorden, vil utvalget være forsiktig og vente en tid før det gir ham noe oppdrag som går ut på å veilede menigheten.
Hvis bilisten har vært uforsiktig, vil det være bra om utvalget også gir ham veiledning og hjelper ham til å innse hvor stor skyld han har. Utvalget vil finne ut hvorvidt han innser dette og angrer og har bedt Jehova Gud om at han må bli vist barmhjertighet gjennom Jesus Kristus.
Når den tiden da han er uskikket til å være tjener, er utløpt, og han har vist at han har hatt gagn av den, har lagt den rette ånd for dagen og har angret, kan han bli utnevnt til en tjenerstilling hvis en slik stilling står åpen og det er behov for en som kan bekle den.
Hvis bilisten fortsetter å kjøre uforsiktig og ikke tar hensyn til de kjøreregler og fartsgrenser som er blitt fastsatt av myndighetene, kan han ikke anbefales til en tjenerstilling. En bilist bør ikke overskride de fartsgrenser myndighetene fastsetter for veier og gater. Hvis han er en kristen og overskrider fartsgrensen, unnlater han ikke bare å gi keiseren det som er keiserens, men han skaper også en overhengende fare for ulykker som kan føre til at mennesker blir drept. — Matt. 22: 21.
De som har en ansvarlig stilling i menigheten, bør sette et godt eksempel når de kjører. Hvilket eksempel vil en tilsynsmann sette for hjorden hvis han ikke tar hensyn til de trafikkregler myndighetene har fastsatt? (1 Pet. 5: 3) Hvilken virkning ville det ha på de unge menn i menigheten hvis tilsynsmannen var en råkjører? (Tit. 2: 6, 7) I betraktning av det store ansvar som en bilist har, bør kristne foreldre som lar sine sønner i ten-årene få bruke deres bil, forvisse seg om at de først har fått riktig opplæring og veiledning. De må spesielt få veiledning i forbindelse med det ansvar de har overfor myndighetene og Gud, og de bør også bli rådet til ikke å etterligne de spenningssyke verdslige unge bilistene som så ofte kommer opp i tragiske ulykker, noe som vanligvis skyldes at de kjører for fort. Hvis en innvigd kristen gir seg av med vill og lovløs kjøring som fører til at andres eiendom blir ødelagt, eller til at andre mennesker kommer til skade, må menighetsutvalget treffe de rette disiplinære forføyninger.
De kristne bør hverken i forbindelse med menighetens anliggender eller andre saker kreve at noen skal være på et bestemt sted i løpet av så kort tid at det ville være umulig å kjøre dit uten å overskride den fartsgrense myndighetene har fastsatt. En bør gi beskjed i så god tid at den som får et oppdrag, kan holde seg innenfor fartsgrensen. Hvis noen krever av en kristen at han skal kjøre til et bestemt sted innen en bestemt tid, og hvis han måtte overskride fartsgrensen for å kunne klare det, vil den kristne adlyde «keiserens» lov uansett hvilke følger det kan få for ham å gjøre det. En kristen bør imidlertid på forhånd fortelle en verdslig arbeidsgiver at han av samvittighetsgrunner ikke kan bryte trafikkreglene.
Enten bilisten er klar over det eller ikke, er det imidlertid i de fleste tilfelle bare et spørsmål om hvorvidt han starter tidlig nok, eller om han forandrer sin timeplan, slik at han kan få nok tid til å kjøre. Hvis han gjør det, vil han ikke føle seg presset eller fristet til å kjøre fortere enn han har lov til. Det at en overholder de trafikkregler som er fastsatt av de «høyere myndigheter», vil ikke bare beskytte en mot dødsulykker som kan føre til at en pådrar seg blodskyld, men også til at en kan bevare en god samvittighet, noe som har så stor betydning for vår evige frelse. — Rom. 13: 1, 5, NW; 1 Pet. 3: 16.
● Hvorfor kaller New World Translation de menn som kom fra Østen for å se barnet Jesus, astrologer? (Matt. 2: 1) Ifølge Strongs greske ordbok er det greske ordet magos som blir brukt her, og som betyr ’en mager, d.v.s en vitenskapsmann fra Orienten, underforstått en magiker, en trollmann’. — R. A., USA.
På grunn av at ordet magos betyr mager, har flere bibeloversettelser, for eksempel Newberry Study Bible og American Standard Version, ordet «magere» i margen eller i fotnoten til Matteus 2: 1. Noen oversettelser, deriblant Weymouth og Catholic Confraternity, har ordet «magere» i selve teksten. Hvem var disse magerne, og hva var de kjent for?
Mange ordbøker omtaler magerne som en prestelig kaste i det gamle Media og Persia. Imperial Bible Dictionary inneholder mange opplysninger om magerne:
«Ifølge Herodotos var magerne en meder-stamme som påberopte seg å kunne tyde drømmer, og som hadde det offisielle oppdrag å utføre de hellige seremonier. De var kort sagt den lærde og prestelige klasse, og ettersom folk trodde at magerne gjennom bøker og iakttagelser av stjernene kunne erverve seg en overmenneskelig forutviten om framtidige begivenheter, fikk de stor innflytelse og ble alltid rådspurt i forbindelse med viktige saker. Uansett om det var en innfødt klasse blant babylonierne som hadde den samme lærdom og praktiserte de samme kunster, eller om denne meder-stammen ble naturalisert der, kan det ikke herske noen tvil om at det i Babylon var en klasse mennesker som kaltes magere, og som hadde omtrent den samme stilling som magerne hadde blant perserne. Ja, det ser ut til at de gjorde seg så sterkt gjeldende der at ordet kaldeer nesten ble ensbetydende med mager hos grekerne og romerne, og Bibelen viser også at babylonierne hadde en slik mystisk viten og antatt overnaturlig evne som magerne var kjent for å ha. Nyere undersøkelser viser i virkeligheten at det var Babylon og ikke Media og Persia som var sentret for den fullt utviklede magi. ’Opprinnelig ble ikke de mediske prester kalt magere. . . . Deres presteklasse fikk imidlertid navnet magere fra kaldeerne, og det er slik vi kan forklare hva Herodotos sier, nemlig at magerne er en meder-stamme.’»
Det er nok så at ordet magos kan bety en «vitenskapsmann fra Orienten», men hva slags vitenskap var det magerne var kjent for? Var det det vi mener med vitenskap i vår tid? Nei, det var det ikke. Den besto tvert imot hovedsakelig av magi og astrologi. Profeten Esaias sa følgende om Babylon og den magi som ble praktisert der: «Stå fram med dine besvergelser og med dine mangfoldige trolldomskunster, som du har gjort deg møye med fra din ungdom av! Kanskje du kunne hjelpe deg med dem, kanskje du kunne skremme ulykken bort. Du har trettet deg ut med dine mange råd; la dem stå fram og frelse deg, de som har inndelt himmelen, stjernekikkerne, de som hver måned kunngjør de ting som skal komme over deg!» — Es. 47: 12, 13.
De som i gammel tid leste Matteus’ evangelium, forsto det derfor med rette slik at ordet magos i Matteus 2: 1 sikter til astrologer. Blant dem som forsto det slik, var Justinus, Origines og Tertullianus. Tertullianus skrev for eksempel: «Vi kjenner til forbindelsen mellom magi og astrologi. Stjernetyderne var derfor de første . . . som ga ham [Jesus] ’gaver’.» (The Ante-Nicene Fathers, bind III, side 65) Navnet «mager» ble alminnelig «som en fellesbetegnelse for astrologer i Østen». — The New Funk & Wagnalls Encyclopedia, bind 22, side 8076.
Det er derfor høyst sannsynlig at disse «magere» eller «vismenn» i Matteus 2: 1 var astrologer, for ble de ikke ledet av lys på himmelen som så ut til å være en stjerne som beveget seg? (Matt. 2: 2) Dette er et sterkt omstendighetsbevis for at disse magerne var astrologer. I The New Testament, som er oversatt av Charles B. Williams, står det derfor «stjernekikkere» i Matteus 2: 1, og i fotnoten til dette verset står det følgende forklaring: «Det vil si slike som studerer stjerner i forhold til begivenheter på jorden.» Det er derfor verd å merke seg at ikke bare New World Translation, men også tre andre moderne engelske oversettelser, nemlig An American Translation, The New English Bible og The New Testament av J. B. Phillips, har uttrykket «astrologer» i Matteus 2: 1.