Rykter — bør du tro på dem?

HVEM har ikke hørt et rykte? Jo mer fantastisk, sensasjonelt eller skandaløst det er, jo villigere er folk til å tro det og fortelle det videre. Rykter virker oppskakende, skaper engstelse, vekker falske forhåpninger og kan være en form for baktalelse. Rykter er tydeligvis noe en må regne med. Hvordan kan en unngå å la slike rykter villede, unødig forurolige eller oppmuntre en på et falskt grunnlag?

Noe som vil hjelpe deg, er først og fremst å huske definisjonen av hva et rykte er, nemlig «en historie eller en uttalelse som blir framsatt som en nyhet, uten noe bevis for at den er sann». Enten et rykte er basert på faktiske forhold eller ikke, blir det ikke støttet fra autoritativt hold. Du kan således avgjøre om noe er et rykte, ikke bare som følge av at det blir sagt at «ryktet forteller at . . .», men også ut fra den kjensgjerning at et av dets mest fremtredende trekk er at det ikke er ledsaget av pålitelige beviser. Det finnes ikke noe sikkert bevis for at et rykte er sant. Bør du da tro på ryktet?

Ettersom et rykte når det blir nærmere undersøkt, altfor ofte viser seg å ha svært lite med sannheten å gjøre, vil det da være forstandig å akseptere det som en pålitelig opplysning? I de fleste tilfelle er svaret nei, særlig hvis ryktet ikke berører deg personlig, hvis det er ufornuftig, eller hvis det er i strid med pålitelige kjensgjerninger som du har kjennskap til. Hvis du uten videre betrakter et rykte som sant og forteller det videre, så husk at du kan bli holdt ansvarlig for det.

For å beskytte deg mot falske beretninger er det bra å vurdere det du hører, å undersøke om det virkelig er sant. Du bør også beskytte dine venner. Det er dessverre mange mennesker som ikke gjør det. De hører et rykte, og hvis de mener det er noe av interesse, forteller de det videre som en sannhet, selv om det kanskje kan skade noen. Det er forbausende hvor hurtig et rykte kan spre seg. Det sprer seg på en fabrikk, et kontor eller et sted med større hastighet enn opplysninger blir spredt med mange moderne kommunikasjonsmidler.

Ryktet om at det var Nero som satte fyr på Roma i år 64, må for eksempel ha spredt seg som en løpeild. Ryktet ble satt i gang av Neros fiender, men de fleste vitenskapsmenn i vår tid tviler på at det var Nero som var ansvarlig for brannen. De mener at det skyldtes et uhell. Ryktet om at det var Nero som satte fyr på byen, har imidlertid holdt seg like til vår tid. For å motvirke det falske ryktet satte Nero selv i gang et rykte som gikk ut på at det var de kristne som hadde satt byen i brann. Dette førte til en grusom forfølgelse av de kristne.

I vår tid er det å sette i gang rykter svært utbredt. Et av de siste rykter som gikk verden over, var det som ble satt i gang den 13. april 1964, da det ble telegrafert over hele verden at Sovjets leder, Nikita Krusjtsjov, var død. Det var et usant rykte som øyensynlig begynte som en avisand. Fjernsynet i Hamburg mottok et telegram om at Krusjtsjov var død av «hephacapaly tirosis». En stilte seg antagelig skeptisk til meddelelsen, for det ble ikke gjort bruk av den. Et annet fjernskriv med dette ryktet var blitt sendt til kringkastingen i Köln. Den sendte meddelelsen videre til hovedkontoret for det tyske pressebyrå i Hamburg og avsluttet telegrammet med ordene: «Kan dere bekrefte dette?» Han som satt ved fjernskriveren, rev imidlertid opprømt meddelelsen ut av fjernskriveren før disse ordene var kommet med. Et iltelegram med ordene: «Krusjtsjov død» ble straks sendt ut. Da en senere oppdaget linjen: «Kan dere bekrefte dette?», var det for sent. Et usant rykte var blitt spredt over hele verden.

Hva bør så du gjøre når du hører et rykte? Hvis det ikke er understøttet av beviser, er det vanligvis forstandig å ignorere det. Unngå derfor å bli urolig eller sint, opprømt eller nedslått eller behersket av andre følelser som et rykte har så lett for å framkalle.

Men hva bør du gjøre hvis et rykte direkte berører din helse eller sikkerhet? Den kjensgjerning at en ikke kjenner selve kilden til en nyhet, betyr ikke i seg selv at den må være usann. Den kan være sann. Hvis en forteller deg at han har hørt at en voldsom storm er i anmarsj, kan du spørre ham hvor han har sine opplysninger fra. Han har kanskje bare «hørt rykter» om det. Det kan imidlertid være at det kommer til å berøre din sikkerhet, så du ønsker derfor å få bekreftet om det er sant. Denne bekreftelsen kan du få ved enten å sette på radioen eller ringe til værvarslingsstasjonen.

Men hvordan er det så med rykter som ikke berører deg personlig? Er det i virkeligheten umaken verd eller er det din plikt å forsøke å få dem bekreftet? Hvis et rykte ikke er av så stor betydning, er det da verdt å bruke både din egen og andres tid til å få det bekreftet eller avsannet? Hvorfor bry seg om å gjøre det hvis det ikke spiller noen rolle om det er sant eller ikke?

Hvis et rykte ikke berører deg personlig, og hvis du ikke lett kan få det bekreftet ved for eksempel å se etter i en avis eller i et tidsskrift eller ved å sette på radioen, hvorfor da risikere å spre noe som kanskje ikke er sant?

Hvis du sitter inne med beviser for at ryktet er usant, så gjør det av med ryktet før det sprer seg videre.

Hvis et falskt rykte berører en organisasjon som du er knyttet til, har du kanskje i særlig grad anledning til å gjøre det av med ryktet. Hva ville du for eksempel gjøre hvis en organisasjon som gransker Bibelen, regelmessig gjennom sine offisielle publikasjoner offentliggjør forskjellige opplysninger, og en eller annen person så setter i gang et rykte som er i strid med det du leser i disse publikasjonene? Vil du feste større lit til et rykte enn til det som blir offisielt framholdt? Det vil ikke være forstandig. Hvis du ikke er sikker, så undersøk hva som er blitt offisielt framholdt. Er det sannsynlig at en vel ansett organisasjon vil spre viktige opplysninger gjennom ryktesmeder? Nei, en slik organisasjon benytter seg av offisielle talsmenn og offisielle publikasjoner.

De kristne må i særlig grad betrakte et rykte som det det er, for Gud har gitt dem følgende påbud: «Avlegg løgnen og tal sannhet, enhver med sin neste, . . . sådan tale som er god til nødvendig oppbyggelse, så den kan være til gagn for dem som hører på.» — Ef. 4: 25, 29.