Ville du spre et rykte?

I MIDDELALDEREN ble det spredt et usannsynlig rykte blant de såkalte kristne i Europa. Det ble hvisket at hvert år, i påsken, myrdet jødene en kristen og brukte hans blod i sine ritualer. Noen ganger ble det sagt at de fanget kristne barn og torturerte dem grusomt før de drepte dem og brukte blodet deres. Dette rykte ble brukt som en unnskyldning for å forfølge jødene helt fram til vårt århundre. Det ble blant annet brukt i Tyskland i nazitiden.

Denne historien ble undersøkt og avsannet mange ganger, men likevel levde den i nesten 1000 år. Ville du ha vært med på å spre denne historien hvis noen hadde fortalt den til deg? Forhåpentligvis ville vi ha hatt såpass mye sunt folkevett eller medfølelse at vi ikke ville ha gjort det. Likevel er rykter noe seiglivet og komplisert. Når de først er satt ut, er det vanskelig å stanse dem. Også i dag oppstår det absurde rykter som sprer seg som ild i tørt gress.

Noen eksempler: Procter & Gamble, et stort amerikansk firma som leverer husholdningsartikler, ble nylig offer for et rykte som fortalte at firmaet fremmet satanisme, og at firmamerket egentlig var et demonsymbol. Et annet utbredt rykte ville ha det til at en kjent gatekjøkkenkjede hadde mark i hamburgerne sine! For noen år siden var det mange som trodde at et medlem av popgruppen The Beatles var omkommet i en bilulykke og var blitt erstattet av en dobbeltgjenger. Også Selskapet Vakttårnets publikasjoner har vært utsatt for rykter. Det har for eksempel versert rykter om at en av tegnerne i all hemmelighet hadde tegnet inn bilder av demoner i illustrasjonene, at dette senere var blitt oppdaget, og at han var blitt utstøtt!

Har du vært med på å spre en av disse historiene? I så fall spredte du — kanskje uten å vite det — en usannhet, ettersom ikke noe av dette var tilfellet. Det ryktet som gjaldt Selskapets publikasjoner, var virkelig skadelig, og det var dessuten en bakvaskelse av de nidkjære kristne tegnerne som arbeider hardt og lenge med å lage de illustrasjonene som gjør bladene, brosjyrene og bøkene så tiltalende. Dette ryktet var like latterlig som det ville være å si at Gud med vilje gjorde det slik at det så ut som om det var en ’mann i månen’.

For mange år siden sa Jehova Gud til israelittene: «Du skal ikke sette ut falske rykter.» (2. Mosebok 23: 1) Det var gode grunner for å komme med dette påbudet. Slike rykter er skadelige. De gjør den som forteller dem, til en løgner, og Jehova hater løgnere. (Ordspråkene 6: 16—19) De har innvirkning på omdømmet til dem som ryktene dreier seg om. Og de bedrar den som hører på ryktene, og får ham kanskje til å handle uforstandig. (4. Mosebok 13: 32 til 14: 4) Det er svært ukjærlig å bedra våre venner på den måten. Det er i strid med Guds bud: «Dere skal ikke . . . lyve, og dere skal ikke fare med svik mot deres landsmenn.» — 3. Mosebok 19: 11; Ordspråkene 14: 25.

Hvis vi har hørt en historie og forteller den videre til andre, bør vi derfor passe på at vi kjenner sakens fakta. Men hvordan kan vi gjøre det? Noe som vil hjelpe oss, er å forstå ryktenes natur.

Hvordan oppstår et rykte?

Et rykte er en «meddelelse som løper fra munn til munn uten at dens riktighet er kjent» (Norsk riksmålsordbok), eller «snakk eller oppfatning som er vidt utbredt uten at man kan fastslå opprinnelsen» (Webster’s New Collegiate Dictionary). Rykter kan spre seg fra munn til munn, eller de kan opptre i en mer «offisiell» klesdrakt, til og med på trykk eller i radioen. Det at noe blir sagt på TV eller i avisen, betyr ikke at det er sant.

Hvordan oppstår ryktene? Ofte er det umulig å si. En løsreven bemerkning blir kanskje plukket opp, gjentatt og overdrevet. En antydning om at noe kanskje vil skje, kan fort bli til en påstand om at det kommer til å skje, og så kan det bli til at det har skjedd. Til og med en vits kan starte et rykte hvis noen tar den alvorlig og gjenforteller den.

Rykter oppstår lett når det hersker frykt for et eller annet. Da profeten Esekiel forutsa hvordan forholdene skulle bli i Jerusalem da byen nærmet seg sin ende, sa han: «Redselen kommer, de søker redning, men finner den ikke. Den ene ulykken skal følge den andre, rykte på rykte skal oppstå.» (Esekiel 7: 25, 26) Når frykten grep befolkningen, ville ryktene begynne å svirre i Jerusalem.

Rykter kan også bli satt ut med vilje. Da de soldatene som hadde voktet graven til den pælfestede Jesus, fortalte om det utrolige de hadde vært vitne til da Jesus ble oppreist, sa jødenes eldste at de skulle spre et falskt rykte. De sa: «Dere skal si at disiplene hans kom om natten og stjal ham mens dere sov.» Soldatene gjorde som de ble bedt om. «De tok imot pengene og gjorde som de fikk beskjed om. Og dette ryktet spredte seg blant jødene og har holdt seg til denne dag.» — Matteus 28: 13—15.

Hvorfor ryktene sprer seg

Noe som er mer interessant, er spørsmålet: Når ryktene først er oppstått, hvorfor blir de så utbredt og så hårdnakkete? Ofte rett og slett fordi folk ønsker å tro på dem. Noen journalister lever av å gjenfortelle rykter om kjente mennesker. De ville fort bli arbeidsledige hvis det ikke var noe marked for slike historier. Mange mennesker er som grekerne på Paulus’ tid; de er alltid ivrige etter å høre «siste nytt». — Apostlenes gjerninger 17: 21.

Rykter sprer seg også fordi de passer godt med utbredte misforståelser og fordommer. Det falske ryktet om at jødene tok livet av kristne, falt antagelig i god jord fordi ikke-jødene ikke forstod jødene. De var redde for dem, eller de var misunnelige på dem. Rykter kan også gjenspeile en utbredt usikkerhet for noe. Ryktet om mark i hamburgerne kan ha vedvart på grunn av at folk er engstelige for tilsetninger og hemmelige ingredienser i matvarer. Og ryktene om firmaet Procter & Gamble kan ha slått rot fordi så mange i dag er fascinert av demonisme og spiritisme.

Det vil også florere rykter når regjeringer eller myndigheter handler i hemmelighet. Og ryktene kan få næring av ønsketenkning. I flere tiår har det versert historier om at det har landet flygende tallerkener, og de skal angivelig ha hatt med seg vennligsinnete vesener fra vitenskapelig sett høyerestående samfunn på andre planeter. Nå i det vanskelige 20. århundre er det nok noen som finner trøst i å tro at disse vesenene virkelig eksisterer.

Videre kan et rykte ha sitt utspring i eller tilsynelatende bli bekreftet av feiltolkning av kjensgjerninger. I det første århundre gikk det rykter om at apostelen Paulus oppfordret jødene til å vende seg fra Moses. (Apostlenes gjerninger 21: 21, 24) Det var et falskt rykte, men det kan ha fått næring av at Paulus i lydighet mot den beslutning som var tatt av apostlene og de eldste i Jerusalem, lærte at hedningekristne ikke behøvde å holde Moseloven. — Apostlenes gjerninger 15: 5, 28, 29.

Sannhet må skjelnes fra usannhet

Betyr dette at alt som blir spredt fra munn til munn, er falske rykter? Langt ifra. På Josvas tid sa Rahab fra Jeriko til de israelittiske speiderne: «For vi har hørt hvordan [Jehova] tørket ut vannet i Sivsjøen foran dere da dere drog ut av Egypt, og hva dere gjorde med de to amorittkongene på den andre siden av Jordan.» (Josva 2: 10, 11) Det som Rahab hadde hørt, var sant.

Bibelen forteller også om hva som skjedde da Jesus gjorde tegn over hele Israel: «Ryktet om ham spredte seg over hele Syria, og de kom til ham med alle som hadde det vondt og led av noen sykdom eller plage, både besatte, månesyke og lamme — og han helbredet dem.» (Matteus 4: 23, 24) Ryktet om Jesus var også sant.

Hvordan kan vi da finne ut om en historie er sann, eller om den bare er et løst rykte? Her er noen ting du kan ha i tankene når noen deler en spennende nyhet med deg:

Hvem fortalte deg historien? Er han av den typen som bare sier noe hvis han er sikker i sin sak? Eller prøver han bestandig å snuse i andres saker? Prøver han å være først ute med pikante historier? Opprinnelsen til historien har mye å si for hvorvidt det er sannsynlig at den er fullstendig riktig gjengitt. Dette får oss til å tenke på et beslektet poeng. De som er mye betrodd eller har stort ansvar, for eksempel de eldste i en menighet, og modne kristne kvinner bør være ekstra sikre i sin sak før de forteller en historie videre, hvis de behøver å fortelle den videre i det hele tatt. Når de sier noe, er det ekstra stor sannsynlighet for at andre tror det og gjenforteller det. — Apostlenes gjerninger 20: 28; Titus 2: 3.

Var den som fortalte deg historien, i den stilling at han kjente kjensgjerningene? Typiske rykter starter ofte omtrent slik: «Jeg hørte av onkelen min, som kjenner en mann som arbeider i . . .» Hvis du hører den slags innledning, bør du være på vakt! Noen barn leker hviskeleken. De står i en ring, og en av dem hvisker en kort setning til den som står ved siden av. Han hvisker det videre til nestemann, som i sin tur sender det videre. Når setningen har gått hele veien rundt, er det morsomt å se hvor mye den er blitt forandret. Mange av oss har lekt den leken, men har vi lært noe av den? Når historier går fra en person til en annen, er det uunngåelig at de forandrer seg og snart har liten likhet med den opprinnelige historien. Hvis du ikke kan henvise direkte til opprinnelsen til historien, er det derfor sikrest å gå ut fra at den er forvrengt eller til og med helt usann.

Blir noen baktalt i historien? Hvis en historie svekker det gode navn og rykte til en person, et yrke, en rase eller en organisasjon, bør den behandles ytterst forsiktig. Dette gjelder selv om du ikke er spesielt vennlig innstilt overfor den gruppen eller den personen. Sladder er sladder, og løgn er løgn, uansett hvem det går ut over. Jesus var åpenhjertig da han fordømte de skriftlærde og fariseerne, men kan du forestille deg at han bakvasket dem og satte ut rykter om dem? — 1. Peter 2: 21, 22.

Er historien sannsynlig? Er det egentlig rimelig å tro at romskip kommer på besøk til vår planet? Eller at et større forretningsforetagende ville inngå en pakt med Djevelen? Eller fletter virkelig innviede tegnere inn skjulte ansikter i bildene i bladene? Historier som lyder så usannsynlig, bør tas med mer enn én klype salt.

Stans ryktene, spre sannheten

Med dette sier vi ikke at det aldri skjer forbausende ting. Det hender av og til. Men når vi hører om slike ting, bør vi handle forstandig og ikke være godtroende og ta enhver historie for god fisk. Da det ble fortalt omkring i hele Palestina at en tømmermann fra Nasaret utførte mirakler, var ryktene sanne. (Matteus 4: 24) Da døperen Johannes hørte disse ryktene, sendte han ikke desto mindre sine disipler ut for å finne ut nøyaktig hva som skjedde. (Matteus 11: 2, 3) Det var en likevektig reaksjon.

Da apostelen Tomas hørte om Jesu oppstandelse, tvilte han. (Johannes 20: 24, 25) Men i dette tilfellet burde han ha forstått at dette ikke var noe grunnløst rykte. Han visste at Jesus selv hadde oppreist mennesker, og han hadde hørt Jesus tale om sin egen død og oppstandelse. (Matteus 16: 21; Johannes 11: 43, 44) De som fortalte dette til ham, var dessuten mennesker han visste han kunne stole på. Og de gjenfortalte ikke bare tredjehåndsopplysninger. De var øyenvitner, og han kunne spørre dem direkte for å finne ut om det var mulig at de hadde tatt feil.

Ja, noen av de historiene vi hører, kan være sanne. Men vår sunne fornuft vil si oss at i hvert land, i hver by eller i hver organisasjon vil det bli spredt rykter, spesielt rykter som gjenspeiler det som samfunnet først og fremst ønsker eller frykter. Og det vil alltid være stor sannsynlighet for at et rykte i beste fall er en forvrengning av sannheten. Hvis du derfor hører en historie og ikke kan angi nøyaktig opprinnelsen til den, bør du tenke deg om og forvisse deg om kjensgjerningene før du forteller historien videre til andre. Husk at «den som snakker mye, synder lett, klok er den som holder tungen i tømme». (Ordspråkene 10: 19) Vær ikke en som formidler rykter. Vær isteden «endeholdeplass». Da vil du handle i samsvar med disse ordene av apostelen Paulus: «Legg derfor av løgnen! Tal sant, hver med sin neste, for vi er jo hverandres lemmer.» — Efeserne 4: 25.

[Uthevet tekst på side 27]

Rykter er seiglivete. Når de først er satt ut, er det vanskelig å stanse dem

[Uthevet tekst på side 28]

Hvis du sprer et rykte, sprer du kanskje en løgn