Takknemlig for et langt liv i tjenesten for Jehova

FORTALT AV OTTILIE MYDLAND

På slutten av 1800-tallet lå seilskutene side om side på havnen i Kopervik på Vestlandet. I gatene gikk menn og hester og trakk kjerrer etter seg. Folk fikk lys fra parafinlamper og fyrte med ved og koks i sine hvitmalte trehus. Her ble jeg født i juni 1898 som nummer to i rekken av fem barn.

I 1905 var far uten arbeid og drog til Amerika. Han kom hjem igjen tre år senere med en stor koffert full av spennende presanger til oss barna og silkestoffer og andre ting til mor. Men den mest verdifulle skatten han hadde med seg, var noen bind av Charles Taze Russells bokserie Studier i Skriften.

Far begynte å fortelle venner og slektninger om det han hadde lært ut fra disse bøkene. Han gikk også på bedehusmøter og viste ut fra Bibelen at det ikke finnes noe brennende helvete. (Forkynneren 9: 5, 10) I 1909, året etter at far kom tilbake fra Amerika, besøkte bror Russell Norge og holdt foredrag i Bergen og Kristiania (nå Oslo). Far drog til Bergen for å høre ham.

Folk flest mente at far kom med vranglære. Jeg syntes synd på ham og hjalp ham med å gå rundt og dele ut bibelske traktater. I 1912 leverte jeg en traktat som handlet om helvete, til en dame som var datter av en prest. Hun skjelte ut meg og far i temmelig vulgære vendinger. Jeg syntes det var ille at en prestedatter kunne snakke så stygt.

Av og til fikk vi besøk av andre bibelstudenter, som Jehovas vitner ble kalt den gangen. En av dem var Theodor Simonsen, som var en meget dyktig foredragsholder. Jeg gikk rundt og inviterte til foredrag, som han holdt hjemme hos oss. Før foredraget spilte han siter og sang, og etterpå sang han en godnattsang. Vi så veldig opp til bror Simonsen.

Vi fikk også besøk av Anna Andersen, som var kolportør (heltidsforkynner). Hun drog fra by til by i hele Norge, stort sett på sykkel, og leverte bibelsk litteratur. Hun hadde tidligere vært offiser i Frelsesarmeen og kjente noen offiserer i Frelsesarmeen i Kopervik. De gav henne lov til å holde et bibelsk foredrag i deres lokale, og jeg gikk rundt og inviterte folk til å komme og høre på henne.

En annen kolportør som besøkte oss i Kopervik, var Karl Gunberg. Han var en beskjeden og stillfarende, men humoristisk mann. Han tjente også i perioder som oversetter på avdelingskontoret i Oslo. Flere år senere skulle vi komme til å samarbeide.

Påvirket av religiøse trosoppfatninger

Folk flest hadde en sterk tro på Gud og Bibelen den gangen, men også på dypt rotfestede trosoppfatninger, som helveteslæren og treenighetslæren. Det vakte derfor røre når bibelstudentene lærte at slike læresetninger ikke stemte med Bibelen. Jeg ble påvirket av at folk stemplet far som vranglærer. En gang sa jeg til ham: «Det du lærer, er ikke sant. Det er villfarelse!»

«Kom her, Ottilie,» sa far, «så skal du se hva Bibelen sier.» Og så leste han for meg i Bibelen. Jeg fikk derfor større og større tillit til ham og til det han lærte. Far oppfordret meg også til å lese Studier i Skriften. Sommeren 1914 satt jeg derfor ofte på en fjellknaus med utsikt over byen og leste.

I august 1914 stimlet folk sammen utenfor lokalavisens bygning i Kopervik og leste om den første verdenskrigs utbrudd. Da far kom og så hva som var på ferde, utbrøt han: «Gudskjelov!» Han forstod at krigsutbruddet var en oppfyllelse av bibelske profetier som han hadde forkynt om. (Matteus 24: 7) Mange bibelstudenter hadde trodd at de snart skulle komme til himmelen. Da dette ikke skjedde, ble noen skuffet.

Jeg tar standpunkt for Bibelens sannhet

I 1915, da jeg var 17 år gammel, tok jeg middelskoleeksamen og fikk deretter jobb på et kontor. Nå begynte jeg å lese Vagttaarnet jevnlig. Men det var først i 1918 det ble holdt regelmessige møter i Kopervik. Til å begynne med var vi fem stykker til stede. Her leste vi Selskapet Vakttårnets litteratur, for eksempel Studier i Skriften, og gjennomgikk stoffet ved hjelp av spørsmål og svar. Selv om mor alltid snakket rosende om bibelstudentene overfor andre, ble hun aldri en av oss.

Fra 1918 av arbeidet jeg på et kontor hvor jeg ble kjent med Anton Saltnes. Jeg fikk anledning til å hjelpe ham til å bli en av bibelstudentene. Det var i denne perioden jeg ble en regelmessig forkynner, og i 1921 ble jeg døpt på et stevne i Bergen.

I mai 1925 ble det holdt et stevne for brødrene i hele Skandinavia i Örebro i Sverige. Over 500 var til stede, deriblant Joseph F. Rutherford, Selskapet Vakttårnets daværende president. Cirka 30 av oss kom med tog fra Oslo i ekstravogn.

På dette stevnet ble det opplyst at det skulle opprettes et nordeuropeisk kontor i København som skulle føre tilsyn med forkynnelsesarbeidet i Skandinavia, Finland og de baltiske land. William Dey fra Skottland fikk i oppdrag å føre tilsyn med forkynnelsesarbeidet. Han ble godt likt og ble snart kjent under tilnavnet «den store skotten». I den første tiden kunne ikke bror Dey noe skandinavisk språk. Da satt han gjerne bak i salen under møter og stevner og passet barna, slik at foreldrene kunne konsentrere seg om det som ble sagt fra podiet.

Vagttaarnet for mai 1925 drøftet kapittel 12 i Åpenbaringen og forklarte at dette kapitlet dreier seg om Guds rikes fødsel, og at denne fødselen hadde funnet sted i himmelen i 1914. Jeg syntes dette var vanskelig å forstå, så jeg leste artikkelen mange, mange ganger. Da jeg til slutt forstod det, ble jeg så glad!

Når vår forståelse av bibelske spørsmål er blitt justert, har det hendt at noen har tatt anstøt og trukket seg bort fra Guds folk. Men når en slik justering har vært vanskelig å forstå, har jeg alltid lest stoffet om og om igjen, for å få tak i resonnementet. Hvis jeg ikke har fått helt taket på den nye forklaringen likevel, har jeg ventet på en tydeligere forklaring. Gang på gang har det vist seg at det er forstandig å være tålmodig.

Tjenesten på Betel

I noen år hadde jeg arbeidet som bokholder, kontordame og kommunerevisor. I 1928 var den broren som hadde tatt seg av Selskapets regnskaper, blitt syk og måtte slutte på Betel. Siden jeg hadde erfaring med slikt arbeid, ble jeg spurt om jeg ville overta. Jeg begynte på Betel i juni 1928. Fra tid til annen kom bror Dey på besøk og reviderte regnskapene mine. Betel-familien tok også ledelsen i forkynnelsesarbeidet i Oslo, hvor det da var bare én menighet.

Noen av oss hjalp lagertjeneren på Betel, bror Sakshammer, med pakking og utsendelse av Den Gylne Tidsalder (nå Våkn opp!). Bror Simonsen og bror Gunberg var blant dem som gav ham en hjelpende hånd. Vi hadde det riktig trivelig mens vi holdt på — brødrene sang ofte sanger som de diktet mens vi arbeidet.

Et sikkert håp

I 1935 forstod vi at ’den store skare’ ikke er en sekundær himmelsk klasse. Vi lærte at den er en klasse som skal overleve den store trengsel og få mulighet til å leve evig i et paradis her på jorden. (Åpenbaringen 7: 9—14) Noen som tidligere hadde forsynt seg av brødet og vinen på minnehøytiden, forstod nå at de hadde et jordisk håp, og sluttet å forsyne seg av disse symbolene.

Selv om jeg aldri var i tvil om mitt himmelske håp, tenkte jeg ofte: «Hvorfor vil Gud ha meg?» Jeg følte meg ikke verdig til å få et så stort privilegium. Som en liten, unnselig kvinne var det underlig for meg å tenke på at jeg skulle herske som konge sammen med Kristus i himmelen. (2. Timoteus 2: 11, 12; Åpenbaringen 5: 10) Men jeg grunnet på apostelen Paulus’ ord om at «ikke mange mektige» ble kalt, men at Gud «utvalgte det svake i verden, for at han skulle gjøre det sterke til skamme». — 1. Korinter 1: 26, 27.

Virksomheten under den annen verdenskrig

Den 9. april 1940 ble Norge invadert av tyske tropper, og snart var hele landet okkupert. På grunn av krigen ble mange lydhøre for budskapet om Riket. Fra oktober 1940 til juni 1941 leverte vi over 272 000 bøker og brosjyrer. Det betyr at hver av de over 470 vitnene i Norge leverte gjennomsnittlig over 570 bøker og brosjyrer i løpet av de ni månedene!

Den 8. juli 1941 oppsøkte Gestapo alle de presiderende tilsynsmennene og sa at de ville bli sendt til konsentrasjonsleirer hvis forkynnelsesarbeidet ikke opphørte. Fem tyske politimenn kom til Betel og beslagla mye av Selskapet Vakttårnets eiendom. Betel-familien ble ført bort og forhørt, men ingen av oss ble fengslet. Så, den 21. juli 1941, ble Selskapets bygning, Inkognitogaten 28 B, beslaglagt og arbeidet forbudt. Jeg flyttet tilbake til Kopervik og tok verdslig arbeid for å tjene til livets opphold.

Far var pioner på denne tiden. En dag kom nazistene og foretok husundersøkelse hjemme hos far. De tok all litteraturen hans, til og med biblene og bibelordbøkene. Det var dårlig tilgang på ny åndelig føde i denne tiden. For å holde oss åndelig sterke studerte vi derfor eldre bøker om igjen, blant annet boken Regering, og vi fortsatte å forkynne.

Mange steder var brødrene dessverre splittet i to grupper. Noen mente at vi burde forkynne åpenlyst og gå fra hus til hus, mens andre mente at vi burde arbeide mer i det skjulte og kontakte folk på andre måter. Fremtredende brødre som tidligere hadde samarbeidet godt, og som vi var så glad i, var nå ikke på talefot. Denne splittelsen er det som har gjort meg mest vondt i hele mitt liv som et av Jehovas vitner.

Fornyet virksomhet etter krigen

Etter krigen, sommeren 1945, kom bror Dey til Norge og holdt møter i Oslo, Skien og Bergen. Han bad alle brødrene om å bilegge striden og oppfordret alle som ønsket å gjøre det, til å reise seg. Alle reiste seg! Striden ble bilagt for godt i desember 1945, etter et besøk av Nathan H. Knorr, som da var Selskapet Vakttårnets president.

I mellomtiden, den 17. juli 1945, hadde jeg fått et telegram fra avdelingstjeneren, bror Enok Øman. Det lød: «Velkommen kontoret telegrafer når kan komme.» Noen mente at jeg heller burde bli hjemme og ta meg av far, som nå hadde passert 70 år. Men far oppmuntret meg til å begynne i Betel-tjenesten igjen, noe jeg så gjorde. I 1946 ble Marvin F. Anderson, en bror fra USA, avdelingstilsynsmann, og forkynnelsesarbeidet ble reorganisert.

I sommerferiene drog jeg hjem til Kopervik og besøkte familien. Mine to brødre og to søstre ble ikke Jehovas vitner, men de var alltid vennlige mot far og meg. Den ene av brødrene mine ble havnefogd og losoldermann, og den andre ble lektor. Selv om jeg ikke hadde så mye å rutte med, sa far til brødrene mine: «Ottilie er rikere enn dere.» Og det var sant. Det de hadde skaffet seg av materielle ting, kunne ikke sammenlignes med de åndelige rikdommer jeg kunne glede meg over! Far døde i 1951, 78 år gammel. Mor døde allerede i 1928.

Noe som var svært glederikt for meg, var at jeg fikk anledning til å overvære Jehovas folks internasjonale stevne i New York i 1953. Det året passerte vi 500 000 forkynnere på verdensbasis, og over 165 000 var til stede ved dette stevnet. Før stevnet arbeidet jeg en uke på Betel i Brooklyn, hovedsetet for Jehovas organisasjon her på jorden.

Fremdeles noe jeg kan gjøre

I de senere år er synet mitt blitt dårligere på grunn av grå stær. Jeg kan fremdeles lese det som står med stor skrift, med sterke briller og et forstørrelsesglass. Dessuten kommer kristne søstre til meg to ganger i uken og leser for meg. Det er jeg veldig takknemlig for.

Det er begrenset hva jeg kan gjøre i forkynnelsesarbeidet. Sommerstid har det hendt at kristne søstre har kjørt meg ut i rullestol til et distrikt hvor jeg kan forkynne litt. Dessuten sender jeg jevnlig blad og brosjyrer i posten til noen skoler i Kopervik, blant annet den folkeskolen jeg gikk på for snart hundre år siden. Jeg gleder meg over å kunne være regelmessig forkynner fremdeles.

Jeg er så heldig at både spisesalen og Rikets sal ligger i samme etasje som rommet mitt her på Betel, som siden 1983 har holdt til i Ytre Enebakk utenfor Oslo. Derfor klarer jeg å komme til dagsteksten og måltidene og møtene på egen hånd ved hjelp av en gåstol. Heldigvis kommer jeg meg fremdeles på stevnene også. Det er så koselig å treffe venner som jeg har kjent i mange år, foruten nye brødre og søstre og mange kjekke barn.

Vi må bevare troen helt til enden

Det er fint å være omgitt av aktive, hyggelige og åndelige mennesker her på Betel. Da jeg begynte å tjene på Betel, hadde alle som da utgjorde Betel-familien, et himmelsk håp. (Filipperne 3: 14) Nå ser alle på Betel, bortsett fra meg, fram til å leve evig på jorden.

Vi hadde nok trodd at Jehova ville gripe inn på et tidligere tidspunkt. Men jeg fryder meg over å se at den store skare blir stadig større. Hvilken vekst har jeg ikke opplevd! Da jeg første gang tok del i forkynnelsen, var det cirka 5000 forkynnere verden over. Nå er vi over 5 400 000! Jeg har virkelig sett at ’den lille er blitt til tusen, og den ringe til en mektig nasjon’. (Jesaja 60: 22) Vi må fortsette å vente på Jehova. Profeten Habakkuk skrev: «Selv om det skulle drøye, så fortsett å vente på det; for det vil med sikkerhet gå i oppfyllelse.» — Habakkuk 2: 3.