Mennesket — skapt til å leve på jorden

VÅRE egne erfaringer sier oss at vi trenger jorden. Den dekker alle våre materielle behov; det er den som gir oss mat, vann og klær. Og hvem setter ikke pris på jordens skjønnhet — majestetiske fjell, stille skoger og brenninger som slår mot stranden?

Kjemiske undersøkelser av menneskekroppen viser at alle stoffene i den er stoffer som finnes i jordbunnen. Dette er i harmoni med Bibelens uttalelse om at mennesket ble dannet «av jordens muld». (1 Mos. 2: 7) Det er interessant å merke seg at Bibelen forteller at det første mennesket fikk navnet Adam, et navn som kan bety «jordisk menneske». Gud påla mennesket å ta seg av jorden. Ja, Salme 115: 15, 16 viser at jorden ble «gitt» til menneskene som et hjem for dem.

Men i dag er menneskene opptatt av romforskning. Kan det være at menneskene kunne finne seg like godt til rette på en annen planet? Hvis de virkelig er skapt til å leve på jorden, skulle en ikke da kunne vente å finne andre beviser for det enn det at de har behov for luft, vann og mat?

På planeten Jupiter varer for eksempel en «dag» i bare cirka ti timer. Men et «år» på Jupiter tilsvarer cirka 12 år på jorden. Vil menneskene med litt erfaring kunne tilpasse seg slike tidsinndelinger? Er de virkelig skapt med tanke på å leve etter jordens tidsinndelinger? Det er interessant å se hva vitenskapsmennene nå mener om dette.

Professor John D. Palmer ved New York universitet sier: «Det er helt tydelig at evnen til å utmåle perioder på cirka 24 timer er en egenskap som er nedlagt i protoplasmaet», og protoplasma finnes i alt levende på jorden, også i mennesket. Frank A. Brown, som er professor i biologi ved Northwestern University, sier: «Rytmiske systemer på 24 timer . . . er til stede i mennesket.»

Slike døgnrytmer, som noen ganger er blitt kalt «biologiske klokker», kan kanskje mer korrekt kalles «cirkadiske rytmer» (fra de latinske ordene cirka, «omtrent», og dies, som betyr «dag», med andre ord, «omtrent en dag»), ettersom de fleste av dem ikke er på nøyaktig 24 timer.

Menneskets døgnrytmer

Den mest iøynefallende av slike rytmiske prosesser i mennesket sies å være den syklus som gjør at de fleste mennesker for hver 24 timer sover cirka åtte timer og er i virksomhet cirka 16 timer. Har du noen gang prøvd å forandre denne syklusen, for eksempel ved å hoppe over en natts søvn? Du kan ikke fortsette å gjøre det i lengre tid, kan du vel? Kroppen din vil ikke tillate det.

Forsøk som har vært gjort på å forandre denne 24-timers syklusen, har ikke lykkes. Søvnforskeren Nathaniel Kleitman sier således: «Alle forsøk på å få i stand 12-timers rytmer hos mennesker har mislykkes. . . . Forsøk på å utvikle en 48-timers rytme i vårt laboratorium var like mislykte.» Menneskenes sovevaner viser at menneskene ble skapt til å leve etter en 24-timers syklus.

Vi får også vite at kroppstemperaturen følger en slik 24-timers rytme. Et friskt menneskes kroppstemperatur er gjennomsnittlig 37 grader celsius. Men temperaturen varierer med cirka en grad hver dag. Kroppstemperaturen er alltid lavere om formiddagen og høyere om ettermiddagen.

En mener at de fleste av de kjemiske stoffene som blir frigitt i kroppen, er bundet til en 24-timers syklus. Legg for eksempel merke til hva en lærebok fra 1968 sier om de hormonene som frigjøres av binyrene og hypofysen:

«Omkring kl. 3 om morgenen har hypofysehormonet ACTH en bølge av virksomhet som når et høydepunkt omkring kl. 6 om morgenen. Denne blir tett fulgt av en hurtig økning av mengden av cortisol og lignende hormoner i plasmaet. Det er som om batteriene ble ladet mens forsøkspersonen sov, klar til å ’sette i gang’ om morgenen, når vedkommende våkner. I løpet av dagen finner det sted en gradvis nedgang, og det laveste cortisolnivå blir nådd ved midnattstid. Det er nærmest en tosidig forskjell mellom høydepunktet i de tidligste morgentimer og det laveste punktet sent om kvelden.»

Men sett at et menneske sover om dagen og arbeider om natten? Vil slike forhold innvirke på disse kjertlenes 24-timers rytme? Den samme læreboken sier videre:

«Den rytme som binyrenes virksomhet foregår i, er uavhengig av søvnen, noe som er blitt vist i tilfelle med slike som har nattarbeid, for de bevarer sin opprinnelige rytme; den er ikke direkte forbundet med synet, for det har vist seg at blinde mennesker har de samme daglige svingninger som mennesker med normalt syn.» — Textbook of Endocrinology, redigert av dr. med. R. H. Williams.

En mener at en jevn cirkadisk rytme gjør seg gjeldende i mange andre kroppsdeler og mange andre prosesser i kroppen. Leger ved Baylor medisinske fakultet i Houston i Texas sier at til og med et «donorhjerte, hvis nerver er kuttet, opprettholder en lignende cirkadisk rytme». — Science, 14. august 1970.

Ettersom det viser seg at det er så mange rytmer som nøyaktig tilsvarer lengden av jordens døgn, 24 timer, er det forståelig at enkelte vitenskapsmenn vil framholde at det muligens finnes en «kosmisk» forbindelse her. Professor Brown sier således at «klokken» i de levende skapninger på jorden blir innstilt av naturlige geofysiske sykluser. Dette er riktignok ikke en alminnelig oppfatning, men det er få eksperter som fullstendig vil utelukke muligheten for at det forholder seg slik. Kunne så disse rytmene bli forandret i verdensrommet?

Ikke ifølge boken The Physiological Clock (1967-utgaven) av professor Erwin Bünning. Det sies der: «Undersøkelser av romfartens problemer har vist at mennesket likeledes bare i begrenset utstrekning kan tilpasse seg et miljø som avviker betraktelig fra den 24-timers periodisitet.» Professor Bünning konkluderer med å si at alle kjensgjerninger stadfester den uttalelse som den tyske legen C. W. Hufeland kom med i det 18. århundre: «Perioden på 24 timer . . . er på en måte den naturlige enhet for vår tidsinndeling.»

Det er tydelig at mennesket hører hjemme i et miljø som er basert på en 24-timers syklus.

Andre «klokker» i mennesket

De cirkadiske rytmer er ikke de eneste «klokker» vi finner i mennesket. Andre forskere forteller at de har påvist en syklus som er basert på et jordisk år. En artikkel i Scientific American for april 1971 sier om en slik undersøkelse: «I løpet av de 15 årene undersøkelsen har pågått, har forsøkspersonen tydelig vist at han er underlagt en årlig rytme.»

Hva så med månen? Bibelen viser at menneskene skulle beregne tiden ved hjelp av månen og solen. Det finnes henvisninger i Bibelen til lunarmåneden, som var på 29 og en halv dag. (1 Kong. 6: 37, NW) Kjensgjerningene viser at månen øver innflytelse på mange former for dyreliv, for eksempel på østers. Det er også i første rekke den som innvirker på tidevannet på jorden.

Dette fikk en skribent i Science Digest til å spørre: «Når [månen] kan øve en eller annen form for direkte innflytelse på levende [dyrs] vev og på havet, hvorfor skulle den ikke da ha en eller annen innflytelse på menneskene?» Det er interessant å merke seg enkelte likhetspunkter mellom månens syklus og sykluser i menneskekroppen.

Professor Palmer redegjør for to av dem:

«Selv elementære lærebøker sier at menstruasjonssyklusen er på gjennomsnittlig 28 dager . . . En omhyggelig revurdering av de opplysninger som tidligere forskere har samlet, . . . har nå vist at menstruasjonssyklusen i virkeligheten er på gjennomsnittlig 29 og en halv dag — nøyaktig like lang som den synodiske lunarmåneden er. En fant også at den gjennomsnittlige svangerskapsperiode — tiden mellom dagen for unnfangelsen og dagen for fødselen — var på nøyaktig ni lunarmåneder (266 dager).» — Natural History, april 1970.

På bakgrunn av denne tilsynelatende forbindelsen spurte den tidligere siterte skribenten i Science Digest: ’Er det bare en tilfeldighet?’

Er det mulig, slik enkelte har antydet, at akkurat som det finnes åpenbare 24-timers rytmer, «finnes det naturlige rytmer i protoplasmaet som har den samme regelmessige karakter som månens syklus»?

En annen måte en kan gå fram på for å forstå at jorden er menneskenes hjem, er å tenke på hva som skjer når menneskene forlater jorden og begir seg ut i verdensrommet.

Mennesket borte fra sitt hjem

Når mennesker befinner seg borte fra sitt hjem, jorden, befinner de seg i omgivelser som er unaturlige for dem. Verdensrommet er i seg selv i høy grad dødbringende. Hvis et menneske bare et øyeblikk befinner seg der uten beskyttelse, vil det bli drept. Selv med spesielt utstyr er mennesket i verdensrommet omgitt av farer som ikke finnes i dets naturlige miljø.

En av de største farene er vektløsheten. Fordi den virker svekkende på kretsløpet, kunne et menneske bli drept på veien tilbake til jorden og dens tyngdekraft. Det må derfor oppfinnes spesielle metoder for å kontrollere blodstrømmen mens mennesket befinner seg i rommet. Ettersom disse tiltakene ikke er nødvendige på jorden, er de ikke fullt ut vellykte under forsøk som blir foretatt i verdensrommet.

Da to russiske kosmonauter kom tilbake til jorden i 1970 i romskipet Sojuz 9 etter å ha satt ny romrekord, en ferd som ble betegnet som ’100 prosent vellykket’, var det for eksempel en melding som sa at de hadde vanskeligheter med å tilpasse seg jordens tyngdekraft. Det var ikke bare det vanlige fenomenet som består i vekttap og muskelspenning, som inntraff under ferden, men i om lag ti dager etterpå «ble de også plaget av en viss grad av ustabilitet i hjerte og karregionene og hadde vanskelig for å få sove». Feilaktig koordinasjon av øynene som hindret dem i å skjelne farger, ble også ført tilbake til det at de så lenge hadde vært utenfor tyngdekraftens virkeområde.

Dette er ikke problemer som friske mennesker på jorden blir utsatt for. Ønsker så menneskene virkelig å være borte fra jorden? Tenk på dem som har vært ute i verdensrommet. De har kommet med noen treffende uttalelser som direkte eller indirekte viser at jorden virkelig er menneskenes hjem.

Da tre amerikanske romfarere kretset rundt månen i en avstand av 112 kilometer i Apollo 8, beskrev de den som «en vidstrakt, ensom, ugjestmild vidde av intet» og sa at den var ikke «et sted hvor det var særlig fristende å bo eller arbeide». Mannskapet leste fra 1 Mosebok i Bibelen og understreket det den sier om at jorden er ’god’.

Det fortelles at to russiske kosmonauter som var ute i rommet i 1970, hadde «en sterk trang til å få ’jordisk mat’». Og i juni 1971 kringkastet romfartsveteranen V. N. Volkov sitt inntrykk av jorden fra Sojuz 11, bare noen timer før han og de to andre kosmonautene i romfartøyet omkom under tilbakevendingen til jorden. Han sa: «Du ser ned dit og får hjemlengsel. Du ønsker litt solskinn og frisk luft og har lyst til å gå en tur i skogen.» Han var også klar over at jorden er menneskenes hjem.

Ja, menneskene er i den minste detalj av jorden. Og jorden er på alle måter et ideelt hjem for dem. Vitenskapelige oppdagelser støtter denne kjensgjerning. Bibelen har sagt dette i tusenvis av år. Kan du ikke derfor også stole på det den sier om at det er Guds hensikt om kort tid å gjøre jorden til et paradis, hvor all ondskap skal være borte? — Matt. 6: 9, 10; Luk. 23: 43; Åpb. 21: 4, 5.

[Bilde på side 412]

Menneskenes sovevaner viser at menneskene ble skapt til å leve etter en 24-timers syklus

[Bilde på side 413]

Månen har stor innvirkning på jorden og dens skapninger. Er det bare en tilfeldighet at månens syklus og forplantningens funksjoner i kvinnekroppen svarer til hverandre?

[Bilde på side 414]

Når menneskene er borte fra sitt hjem, jorden, møter de stadige farer. Vektløshetens virkning på kretsløpssystemet kan for eksempel føre til at et menneske blir drept når det vender tilbake til jorden med dens tyngdekraft