Å fly var mitt liv
DET er sent på vinteren 1960. For å være helt nøyaktig er det om morgenen den 10. mars 1960. Jeg rapporterer til kontrolltårnet i Büchel i Eifel i Tyskland og ber om å få landingsinstrukser. Svaret kommer med en gang: «A.B. 234 klareres for landing.» Jeg får så anvist rullebane og får oppgitt vindstyrken og vindretningen.
Jeg gjennomgår de vanlige fasene for nedstigning. Jorden kommer farende mot meg, og jeg tar bakken. Ved enden av rullebanen snur jeg og takser i retning av hangaren. Brølene fra jetmotorene blir svakere, og så blir det helt stille. Jeg løsner beltet til fallskjermen og klatrer ut av jagerbombeflyet mitt som er typen F-84-F.
Dette er min siste flytur. Jeg kommer aldri mer til å holde hånden på spaken i et jagerfly. Det var den beslutningen jeg traff sent på vinteren 1960, og jeg har ikke ombestemt meg siden.
Glad i å fly
Når du får vite hvor glad jeg var i å fly, vil du forstå at det var en vanskelig avgjørelse å treffe. Som barn fulgte jeg hvert eneste fly på himmelen med lengselsfulle øyne. Da jeg var seks-sju år, tok far og mor min bror og meg med til en flyplass i nærheten av vårt hjem, som lå i Gleiwitz i Tyskland. Helt fascinert så jeg flyene starte og lande. Far og mor hadde et svare strev med å få meg med hjem. Det ble mitt høyeste ønske å fly.
I 1939, da jeg var bare 13 år, brøt den annen verdenskrig ut. Jeg var lei for at jeg ikke ville få noen anledning til å utmerke meg som kamppilot. Den gangen var vi nemlig alle sikre på at krigen ville bli kortvarig. Men krigen raste lenger enn ventet. Jeg ble med i Hitlerjugend, slik det ble forlangt av nesten alle unggutter. Her var det anledning til å få forberedende flytrening, og jeg benyttet meg straks av det. Jeg lærte å fly et glidefly. Det så ut til at min drøm, mitt mål, skulle gå i oppfyllelse. Min begeistring for å fly økte.
Med mine foreldres tillatelse meldte jeg meg som frivillig til det tyske flyvåpen da jeg var 16 år. Jeg besto alle prøvene, og i begynnelsen av 1944 begynte jeg å få opplæring som flyoffiser. Men da jeg fikk mitt pilotsertifikat, nærmet krigen seg slutten. Tysklands berømte Luftwaffe hadde mistet utallige fly, og jeg fikk aldri anledning til å fly en jager i kamp. Jeg ble tatt til fange og havnet i Münsterlager krigsfangeleir.
Det virket som om mine muligheter til å fly var borte for alltid, for det var dårlige tider i Tyskland etter krigen. Da jeg kom tilbake fra krigsfangeleiren, begynte jeg å arbeide i saltgruvene for å få flere rasjoneringsmerker til å kjøpe mat for. Jeg hadde giftet meg i 1949, og denne jobben satte meg i hvert fall i stand til å forsørge familien. Men arbeidet i gruvene tilfredsstilte meg ikke på noen måte. Jeg var fremdeles besatt av et altoppslukende ønske om å fly, og jeg fulgte lengselsfullt de hurtiggående engelske og amerikanske jetjagerne med øynene når de suste over himmelen. Da jeg i 1954 fikk høre i nyhetene at Tyskland skulle ruste opp og igjen ha et flyvåpen, ble jeg overlykkelig.
Jeg benyttet anledningen og søkte om å bli opptatt i flyvåpenet. Jeg besto de nye psykotekniske prøvene og en rekke andre prøver og ble godtatt. I juni 1956 ble jeg utnevnt til fenrik i det nye tyske flyvåpen. Nå lærte jeg å fly moderne jetjagere. Etter å ha fullført utdannelsen ble jeg forfremmet til kaptein og ble flylærer og testpilot.
For en forskjell! Før hadde jeg vært 600 meter under jorden i gruvene. Nå var jeg 15 000 meter oppe i luften. Jeg hadde nådd mine drømmers mål. Framtiden fortonet seg rosenrød. Min økonomi var sikret. Hva kunne få meg ned fra slike «høyder»?
Finnes det en Gud som har en hensikt?
I mellomtiden hadde mine foreldre flyttet fra Sachsen i Øst-Tyskland til Forbundsrepublikken. Mens de bodde i Sachsen, hadde de begynt å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner, og etter en tid hadde de godtatt de bibelske sannheter de hadde lært. Etter at de hadde flyttet til Cochem, ikke langt fra der hvor min hustru og jeg bodde, kom de ofte på besøk og snakket med oss om det enestående framtidshåpet de hadde fått. Men jeg bare lo av det de sa om en fredelig, ny jord. Hvorfor?
For det første syntes jeg at slike framtidsutsikter virket svært urealistiske, for jeg visste hvordan nasjonene rustet seg med ødeleggelsesvåpen. Mine foreldre hadde dessuten oppdratt meg i den romersk-katolske tro, og jeg hadde ikke noe ønske om å skifte religion nå. Jeg mente at far bare var i ferd med å bli gammel og søkte å oppnå frelse gjennom slike profeter som Jehovas vitner.
Mine foreldre ga meg ikke desto mindre en bibel, og ettersom de ba meg om å lese den, begynte jeg å gjøre det. Men jeg må innrømme at jeg ikke forsto et eneste ord av det jeg leste. Neste gang de kom, ga jeg den tilbake til dem og sa at ikke noe fornuftig menneske kunne forstå den. Jeg var rett og slett ikke villig til å høre på Gud.
Men hver eneste gang mine foreldre og jeg kom sammen, endte det med at vi snakket om den allmektige Gud, Jehova, og om hans hensikter. De hevdet at Jehova Gud har til hensikt å skape en ny ordning, og at hans jordiske undersåtter vil få glede seg over evig liv på en jord hvor paradisisk skjønnhet er blitt gjenopprettet. Etter en slik samtale ble jeg så irritert at jeg sa: «Den Gud som kan få meg til å slutte å fly, er ennå ikke født.»
Mine foreldre var imidlertid tålmodige. Særlig far fortsatte å komme med logiske argumenter for at det må finnes en allmektig Skaper hvis vårt liv skal ha en mening. Jeg måtte innrømme at det hørtes fornuftig ut at Gud måtte ha en hensikt med å skape oss og vårt jordiske hjem. Fars argumenter begynte særlig å gjøre inntrykk på min kone. Hun sa til meg: «Du kan ikke motbevise noe som helst. Det Jehovas vitner sier, høres riktig og logisk ut.»
Jeg begynte å lure: Kunne dette virkelig være sannheten? Hva er meningen med livet?
Litt etter litt begynte jeg å se tingene i et annet lys. En ettermiddag da vi besøkte mine foreldre, hadde de ordnet det slik at jeg skulle få høre et bibelsk foredrag som var blitt tatt opp på lydbånd. Foredraget handlet om gjenløsningen. Det var særlig Jehovas og hans Sønns, Jesu Kristi, kjærlighet som ble understreket. Jeg forsto ikke halvparten. Foredraget hadde ikke desto mindre en virkning. Etter dette sa jeg ofte når jeg snakket med Jehovas vitner: «Hvis bare jag kunne tro alt det der!»
En dag kom en spesiell representant for Jehovas vitner til vår dør. Jeg gikk med på å ha et hjemmebibelstudium, for jeg hadde begynt å forstå at det lå mer bak det vitnene sa, enn det jeg først hadde trodd. Vi begynte å studere Bibelen ved hjelp av boken Fra det tapte paradis til det gjenvunne paradis. Det gikk ikke lang tid før min hustru og jeg forsto at det vi lærte, var sannheten om Guds hensikter.
Jeg kunne ikke ta til meg kunnskap fort nok. Jeg leste hele årganger av Vakttårnet som vitnene kom med. Jeg begynte også å be. Nå forsto jeg det jeg leste i Bibelen. Vi innså også at vi var nødt til å gjøre noe ved det. Min hustru og jeg ble enige om at vi skulle begynne å overvære de kristne møter som Jehovas vitner holdt hver uke.
En viktig avgjørelse
På den tiden gjorde jeg imidlertid fremdeles tjeneste i det tyske flyvåpens jagerbomberskvadron. Men jo mer jeg studerte Bibelen, jo tydeligere forsto jeg at det ikke var riktig av meg å drive trening med tanke på krigføring. Hvordan kunne jeg fortsette å lære unge menn å fly jagerbombefly, når Bibelen sier at de som tjener Gud, skal følge en stikk motsatt handlemåte? Bibelen sier at Guds folk nå i denne tiden «skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver; et folk skal ikke lenger løfte sverd mot et annet, og de skal ikke mer lære å føre krig». — Es. 2: 4.
Jeg forsto også at det ikke var i samsvar med Jesu Kristi lære og eksempel at jeg var i det militære. Jesus sa for eksempel til sine disipler: «Et nytt bud gir jeg eder, at I skal elske hverandre; liksom jeg har elsket eder, skal også I elske hverandre. Derpå skal alle kjenne at I er mine disipler, om I har innbyrdes kjærlighet.» — Joh. 13: 34, 35.
I betraktning av det Kristus lærte, kunne jeg ikke få meg til å tro at han hvis han hadde vært på jorden i vår tid, ville ha lært oss opp til å kjempe mot og drepe mennesker av en annen rase eller nasjonalitet. Han kunne ikke ha gjort det og samtidig handlet i samsvar med sin egen lære. Jeg forsto at mange av de første kristne hadde følt det på samme måte.
Jeg oppdaget for eksempel at de kristne i de første århundrer ikke ville kjempe i den romerske keisers hærer. Én historiker, Ernest William Barnes, sier i The Rise of Christianity: «En omhyggelig granskning av alle tilgjengelige opplysninger viser at fram til Marcus Aurelius’ tid var det ingen kristen som var blitt soldat, og ingen soldat fortsatte å gjøre militærtjeneste etter at han var blitt en kristen.»
Jeg hadde i en tid vært opptatt av slike tanker, av hvordan en lever et kristent liv. En kveld i begynnelsen av 1960 da jag kom tilbake fra en flytur, kunne jeg ikke lande med en gang. Kontrolltårnet lot meg kretse over flyplassen i «stack», i ventestilling. Det var en vakker natt. Over meg hadde jeg en strålende stjernehimmel, og under meg hadde jeg et hav av lys fra byer og landsbyer. Jeg var 6000 meter over bakken. Der oppe ba jeg til Jehova. Jeg ba ham om å hjelpe meg til å treffe den rette avgjørelsen.
Og Jehova hjalp meg. Etter at jeg offentlig hadde identifisert meg med Jehovas vitner, ble jeg innkalt til den offiseren som hadde kommandoen. Jeg ble ikke nervøs, men følte meg snarere glad for at jeg nå fikk anledning til å forklare ham hvorfor jeg hadde bestemt meg for å bli et av Jehovas vitner.
Mine overordnede ga meg ferie for at jeg skulle treffe den endelige beslutning. For å påvirke meg ga de meg en hel del litteratur som var blitt skrevet for å «avsløre» Jehovas vitner. Jeg undersøkte litteraturen under bønn, men det var helt tydelig at den var skrevet av personer som hadde urette motiver, og som forvrengte kjensgjerningene.
Min overordnede offiser insisterte også på at jeg skulle snakke med den katolske feltpresten. Ved hjelp av Bibelen og skriftsteder som jeg fant i boken «Forviss dere om alle ting», fikk jeg imidlertid avlagt et godt vitnesbyrd for ham om sann kristen livsførsel. Etter dette var jeg fast besluttet på å gå ut av det militære.
Jeg skrev så min avskjedssøknad. Min overordnede og mine kamerater tvilte riktignok på at jeg var vel bevart, men jeg var overbevist om at min avgjørelse behaget Jehova. I juni 1960 ble jeg så vanlig sivil borger igjen.
Min beslutning ble velsignet
Nå oppsto et stort problem: Hva skulle jeg leve av? Ville jeg bli nødt til å gi opp flygingen? Ville jeg bli tvunget til å vende tilbake til gruvene? Alle mine forsøk på å få en stilling i den sivile luftfart var forgjeves.
Jeg ba inntrengende til Jehova om hjelp. Jeg tenkte på det som står i Malakias 3: 10, hvor Jehova utfordret israelittene til å tjene ham ved å gi ham det han fortjente. Hvis israelittene gjorde det, ville Jehova åpne himmelens sluser for dem og utøse velsignelser over dem i rikelig mål. Dette har også skjedd i mitt tilfelle.
Bare cirka to uker etter at jeg hadde sendt inn min avskjedssøknad, ble problemet i forbindelse med hva jag skulle leve av, løst på en enestående måte. Ved hjelp av noen vitner fikk jeg en stilling i et forsikringsselskap. Jeg syntes det virket som om Jehova ventet for å se hvilken avgjørelse jeg traff, og at han så velsignet meg rikelig når jeg først hadde truffet en avgjørelse til fordel for tjenesten for ham.
Min hustru og jeg innvigde vårt liv til å tjene Jehova Gud og symboliserte vår innvielse ved å bli døpt i vann i juli 1960. I 1968 begynte min hustru i heltidsforkynnelsen, den såkalte «pionertjenesten», og senere sluttet jeg meg til henne i denne tjenesten. Vi hadde mange fine anledninger til å tjene i distrikter hvor det var spesielt stort behov for forkynnere. Nå tjener jeg som «kretstilsynsmann» og besøker en ny menighet av Jehovas vitner hver uke for å gi den hjelp i forkynnelsesarbeidet.
Selv om jeg fremdeles savner flygingen, kan jeg ærlig og oppriktig si at jeg oppnår enda større tilfredshet og glede ved å hjelpe andre til å lære Jehova Guds hensikter å kjenne. Det er derfor ikke lenger det å fly, men det å gjøre vår kjærlige, himmelske Fars vilje som er mitt liv. — Innsendt.