Kunsten å holde seg ung når en blir eldre

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Forbundsrepublikken Tyskland

SINE 94 år til tross hadde mannen som satt rett overfor meg, et glimt i øyet og så forbausende ung og frisk ut. Han må jo være den rette til å lese igjennom artikkelen min og si hva han synes om den, før den går i trykken, tenkte jeg. Tittelen på artikkelen var «Kunsten å holde seg ung når en blir eldre». Men først av alt ville jeg vite hva Wilhelm Hillmanns hemmelighet var når det gjelder det å holde seg ung. Jeg stilte mitt spørsmål og ventet.

«Hemmeligheten ved å holde seg ung?» Han gjentok spørsmålet mitt og tygde på det. «Det var hyggelig at du ville spørre en ’gammel ørn’ som meg om det.»

Jeg lurte litt på uttrykket «gammel ørn». Senere skulle jeg forstå hva han mente.

«For å holde deg ung tror jeg at du først og fremst må ha et mål i livet. Jeg hadde målet mitt klart for meg allerede som tenåring.» Han gjorde en pause, smilte og sa: «Den gangen var jeg ikke klar over at mine mål ville forandre seg, og at jeg ikke ville finne mitt virkelige mål før over 60 år senere. Men i tenårene var jeg svært fascinert av seilskip. Jeg satte meg derfor som mål å bygge slike skip når jeg ble voksen. Etter at jeg var ferdig med skolen, arbeidet jeg som læregutt i dokkene i Bremerhaven i Nord-Tyskland. I 1905 ble så en drøm jeg hadde hatt, virkeliggjort. Jeg fikk lov til å reise til sjøs for første gang — ikke med et hvilket som helst skip — men med ’Preussen’, det mest berømte seilskipet på den tiden og den største femmasteren som noen gang er blitt bygd.»

Han skjøv et bilde tvers over bordet til meg for at jeg skulle se på det. Det var et bilde av «Preussen», og det var et svært imponerende syn.

«Vi skulle frakte en last saltpeter fra Chile,» fortsatte han. «Det var en seilas rundt Kapp Horn som varte i 68 dager. For en opplevelse for en 19-åring! Jeg husker stormene — vinden og haglet slo mot ansiktet så det føltes som om det var en eneste kjøttkake! Og det var ingen lett jobb å kjempe for å ha seilene under kontroll. En gang mens jeg arbeidet for livet høyt oppe blant seilene, skrek en sjømann i nærheten til meg gjennom vinden: ’Bare Gud kan hjelpe oss nå.’ Jeg svarte: ’Og det vil han.’ Ikke engang som ung tvilte jeg noen gang på menneskets avhengighet av Gud.»

Nye mål

Jeg ønsket å vite om min eldre venn virkelig hadde kommet så langt at han hadde bygd skip.

«Jeg ble advart mot å gå i gang med det,» sa han, «og det med rette, for i begynnelsen av det 20. århundre var seilskipene allerede på vei ut. Og jeg var ikke interessert i å bygge dampskip. Men tenk om jeg kunne kombinere min kjærlighet til havet med flyging? De flyene vi hadde den gangen, var bygd med tanke på å starte og lande på bakken og kunne ikke krysse Atlanterhavet til Amerika. Jeg mente derfor at det vi trengte, var flybåter eller — som de av og til kalles — sjøfly. Jeg hadde fått et nytt mål.

Den 10. oktober 1913 var en stor dag i mitt liv. Jeg holdt flysertifikatet mitt i et fast grep. Nå hadde jeg det som senere skulle gjøre det mulig for meg å bli en ’gammel ørn’.»

Der var det uttrykket igjen — jeg trengte visst en forklaring, og jeg spurte hva han mente med det.

«Det skriver seg fra 1934, da det ble dannet en flyklubb som ble kalt ’De gamle ørner’,» forklarte han. «Enhver pilot som hadde fått sertifikatet sitt før begynnelsen av den første verdenskrig, kunne bli medlem. Jeg hadde fått mitt mindre enn et år før krigen.

I mellomtiden hadde en engelskmann — som senere ble utnevnt til ridder og fikk tittelen Sir Thomas Sopwith — bygd en flybåt. Jeg drog derfor til England, lærte å fly sjøfly der og vendte så tilbake til Tyskland som landets aller første flybåtpilot. Nå kunne jeg begynne å bygge min egen flybåt.

Den tyske regjering ble snart interessert i å kjøpe en av Sopwiths flybåter, men det skulle gjøres i hemmelighet. En privatperson, kaptein von Pustau, bestilte flyet og sendte meg til England for at jeg skulle overvåke byggingen.

Da flyet var ferdig, kom en av kaptein von Pustaus ’venner’ — i virkeligheten en forkledd inspektør fra regjeringen — for å se på flyet. Jeg ble bedt om å ta ham med på en prøvetur. Da vi var kommet opp i luften, gav han meg ordre om å fly over Portsmouth. Vanligvis var dette forbudt, ettersom Portsmouth var en viktig havneby. Men han holdt fast ved sitt krav, og jeg gav etter.

Neste morgen kom von Pustau stormende inn på hotellet mitt, og det var nesten ingen sammenheng i det han sa: ’Hillmann, se til å få pakket — din flytur over Portsmouth — de vil arrestere deg for spionasje!’ Han stakk en masse pundsedler i hånden min og forsvant. Hva nå? tenkte jeg.

Politiet gav meg ikke lov til å forlate hotellet. Det gikk flere dager. Jeg begynte å legge planer om å dra av sted i hemmelighet om natten. Flyet var vårt; det var betalt. Og med den hastighet det kunne komme opp i — det kunne gjøre 110 kilometer i timen — ville de aldri ta meg igjen.

I mellomtiden grep min tidligere flylærer i England inn for å hjelpe meg — vi var nemlig blitt gode venner — og saken ble ordnet. Jeg drog straks til Tyskland. Jeg var ennå ikke 30 år, og jeg kunne nå fortsette slik som jeg hadde begynt, å leve et rikt liv, håpet jeg. Og så kom — KRIGEN!

Flyging under og etter krigen

Som jagerflyger under krigen fra 1914 til 1918 fikk jeg krigens redsler helt innpå livet. Én opplevelse gjorde et varig inntrykk. I en luftkamp ble jeg skutt ned av en av de berømte franske stjernepilotene i Védrines-flyene. Så snart han så at flyet mitt var kampudyktig, fløy han imidlertid videre i stedet for å komme nærmere og drepe meg. Jeg krasjlandet og ble liggende bevisstløs under flyvraket. De franske soldatene som lå i sine skyttergraver i nærheten, gjorde ikke noe forsøk på å hindre mine venner i å redde meg.

Hvor takknemlig var jeg ikke mot Gud for at jeg fremdeles var i live! Men det hensyn Védrines-flygeren og de franske soldatene hadde vist, gjorde også inntrykk på meg. Hvorfor forsøkte vi å drepe hverandre? Krig syntes å være noe så unaturlig. Jeg bestemte meg for at fra nå av ville jeg gjøre alt for å fremme et vennskapelig forhold mellom tyskere og franskmenn.

Dermed hadde jeg fått et nytt mål, etter det å bygge sjøfly. Flere år senere ble jeg belønnet for det jeg gjorde hva dette angår, ved å bli æresborger av Paris. Men heller ikke dette var det mål som senere skulle komme til å forandre hele mitt liv — det var noe som ennå hørte framtiden til.»

Tiden gikk, og manuskriptet mitt lå fortsatt på bordet mellom oss. Men hvordan kunne noen bebreide meg at jeg lot meg føre inn på et sidespor? «Fikk dine opplevelser under krigen deg til å ønske å slutte å fly?» spurte jeg.

«Nei, du kan ikke holde en ’gammel ørn’ på bakken. Jeg drar faktisk fortsatt til Sør-Frankrike hvert år for å delta i seilflyging.»

«I en alder av 94 år?» utbrøt jeg.

«Du spurte meg hva det var som gjorde at jeg holdt meg ung,» svarte han. «Jeg har alltid forsøkt å leve for framtiden og ikke gremme meg over fortiden. Dette har hjulpet meg til å holde meg ung. Det hender jo dessuten for oss alle at vi kommer opp i situasjoner da vi bare så vidt berger livet. Det opplevde jeg i 1926 — ene og alene på grunn av en fallskjerm.»

Jeg la fra meg et bilde av ham hvor han satt i et gammelt fly som minnet om en svunnen tid, og lyttet.

«Det var en tåkete januarmorgen, og jeg hadde dratt av sted for å fornye flysertifikatet. Ifølge værmeldingen lå skyhøyden på 180 meter. Men i 360 meters høyde var jeg fremdeles omgitt av tett tåke. Plutselig begynte jeg å få problemer med flyet. Jeg mistet kontrollen over det.

Den gangen hadde ikke alle fly fallskjermer. Men heldigvis hadde dette flyet det. Når en hoppet ut fra flyet, ville fallskjermen bli utløst ved hjelp av en 25 meter lang line, som hadde den ene enden festet til fallskjermen og den andre til flyet. Jeg husker at jeg bad til Gud og spurte: ’Skal jeg hoppe, eller skal jeg ikke?’

Som om jeg hadde fått et svar, fór en idé gjennom hodet mitt. Jeg stupte bratt med flyet og rettet det opp i 150 meters høyde. Akkurat da hørte jeg en kraftig, knakende lyd. Det hadde dannet seg is på vingene, og det var den som nå falt av. Det var isen som hadde vært årsaken til problemet. Jeg landet trygt. I samme øyeblikk kom en av mannskapet på flyplassen gående forbi, så opp på flyet og skrek: ’Hvem er det som har glemt å feste fallskjermslinen til flyet, for pokker?’ Så hvis jeg hadde hoppet, ville sikkert den ’gamle ørnen’ ha blitt flat som en pannekake!»

Det gledet meg å se at han ikke hadde latt høy alder berøve ham sin humoristiske sans.

I en konsentrasjonsleir — nesten

«Under nazistyret var jeg overingeniør ved Weser-Flug, en flyfabrikk i Bremen. Til tross for at jeg hadde over 5000 arbeidere under meg, nektet jeg å bli medlem av nazipartiet. Jeg kunne ikke være enig i Hitlers fremgangsmåter. Dette førte nesten til at jeg kom opp i alvorlige vanskeligheter.

I 1939 sendte Weser-Flug meg til Berlin for å føre tilsyn med byggingen av en ny fabrikk. Den skulle ligge ved Tempelhof lufthavn, den lufthavnen som senere skulle bli verdensberømt i forbindelse med Luftbroen til Berlin i 1948—1949. De naziformennene som hadde fått i oppdrag å arbeide under min ledelse, ønsket å bygge en stor plattform i tilknytning til en av de sentrale bygningene hvor Hitler kunne holde sine taler når han var i Berlin. Ettersom jeg ikke innså at det var noe behov for det, strøk jeg dette fra tegningene. ’Vi trenger ikke en scene for å bygge fly,’ sa jeg til dem.

På grunn av dette og andre ’forseelser’ ble jeg snart stilt for retten. Men min overordnede ved Weser-Flug kom meg til unnsetning, for han sa til Göring: ’Hvis dere tar Hillmann, kan dere glemme hele Tempelhof.’ Jeg ble derfor løslatt og kunne fullføre lufthavnen, og den er siden ikke blitt stort forandret.»

Slutten — og likevel begynnelsen

«Krigen var over. Jeg var 59 år gammel, uten arbeid og kunne verken bygge båter eller fly. Ungdommen, med alle dens mål og drømmer, var kommet og gått — og så fort tiden hadde fløyet! Men jeg kunne ikke godta tanken på at jeg ikke skulle arbeide. Jeg trengte fremdeles å føle at jeg kunne fylle en plass i samfunnet.

I ni vanskelige etterkrigsår søkte jeg etter arbeid inntil jeg til slutt fant en passende jobb i en by nokså langt unna. Jeg var da allerede 68 år, men jeg beholdt jobben inntil jeg ble 81. Da var min karriere over. Men noe langt større skulle begynne. Jeg skulle komme til å sette meg et mål som jeg aldri tidligere hadde kunnet tenke meg. Det var nemlig . . .»

Han ble avbrutt av at hans kone kom inn i rommet. «Kunne dere ha lyst på en kopp te?» spurte hun. Jeg takket for forfriskningen, som hun plasserte foran meg. Jeg benyttet meg av det lille avbrekket og skjøv manuskriptet mitt over bordet bort til Wilhelm og begynte å snakke litt med hans kone. Jeg registrerte at han tok opp de maskinskrevne arkene og rettet på brillene. Dette var det han leste under overskriften på min artikkel, som altså lød:

«KUNSTEN Å HOLDE SEG UNG NÅR EN BLIR ELDRE»

DA JEG for en tid siden var på besøk hos noen venner, vendte jeg meg til sønnen i huset og spurte: «Hvor gammel er du nå, Werner? Er du 13?» Et lett indignert Werner var ikke sen til å svare: «Nei! Jeg er snart 14!»

Unge mennesker synes ikke de kan bli voksne fort nok, og noen vil gå svært langt for å få deg til å tro at de er eldre enn de i virkeligheten er — de bruker kanskje voksne klær, prøver å anlegge skjegg eller bart eller går ganske enkelt inn for å opptre på en voksen måte. Det er ingenting som sårer en som anstrenger seg for å virke voksen, så mye som hvis du behandler ham som en på hans egen alder, og det er ingenting som han føler seg så smigret av som hvis du behandler ham som det voksne menneske han så hardt anstrenger seg for å være.

Men ungdommen svinner fort. Helsen svikter kanskje, og forskjellige omstendigheter gjør at den som ønsket å være voksen, så altfor snart blir forvandlet til en som ønsker å være ung. Hvordan lengter du ikke etter de «gode, gamle dager»! Husker du den gang du fremdeles kunne lese uten briller, spise uten å streve med gebiss, og da du aldri hadde vondt i ryggen eller vonde ben? Husker du den gang du hadde god hukommelse og ikke behøvde å skrive ned noe for ikke å glemme det, den gang det ikke var slik det er nå — når du glemmer å lese det du har skrevet ned for at du skal huske det?

Og hvordan kan en som ikke selv er oppe i årene, virkelig forstå de sorger høy alder ofte fører med seg? Hvilken tenåring har mulighet for å forstå hvilken sorg det bringer å miste en ektefelle som en har levd sammen med i flere tiår, eller hvilken ensomhetsfølelse en blir knuget av når en ikke lenger kan glede seg over det spesielle fellesskap som er mellom ektefeller? Eller hvem kan sette seg inn i den utrygghet det skaper å merke at synet og hørselen svikter, og at en blir svak og hjelpeløs? Eller hvem som ikke har prøvd det, kan forstå hva det betyr å forsøke å få endene til å møtes når en bare har en liten pensjon? Eller hvem kan forstå hvor tomt det må føles å spørre seg selv: «Vil jeg være i live neste år, slik at jeg får høre trosten synge igjen?»?

Hvor problematisk alderdommen enn kan være, har den imidlertid også sine fordeler. Den erfaring du har skaffet deg i årenes løp, gjør at du har bedre forståelse for og innsikt i de problemer folk har. Tenk også på den kunnskap du har samlet. Du er blitt mer forstandig, er sannsynligvis mer likevektig, og du har uten tvil en dypere verdsettelse av livet.

Hvor vidunderlig ville det ikke være om det var mulig samtidig å nyte det beste av det som finnes i begge disse verdener — den fysiske styrke som følger med ungdommen, og den visdom og andre velsignelser som følger med høy alder! Og i en viss utstrekning kan du det, for selv om du ikke kan forlenge livet, kan du i det minste forlenge ungdommen. Hvordan kan du gjøre det?

Aldringsprosessen er ikke bare noe som har med kroppen å gjøre; den har også med sinnet og med holdninger å gjøre. Vent at du skal leve lenge, og ha et ønske om å holde deg ung, og dine sjanser for å gjøre begge deler vil øke. Det er blitt sagt at folk begynner å bli gamle den dagen de begynner å bli redde for å bli det.

Ha et ungdommelig, optimistisk syn på tingene

Dette utelukker naturligvis at du tilbringer dine siste leveår i en gyngestol, uinteressert i alt som foregår i verden. Hold deg orientert. Begrens ikke din omgang til venner på din egen alder. Dere vil kanskje ha en tendens til bare å fordype dere i de siste dødsannonsene. Søk også omgang med yngre mennesker. Lytt til hva de har å si. Sett deg inn i de problemer de har. De vil sette pris på din interesse, og du vil vinne deres respekt. Deres ungdommelige begeistring, glede og optimisme er dessuten nødt til å smitte over på deg.

De mindre behagelige sidene ved høy alder vil ikke føles mindre byrdefulle hvis en ikke lenger kan le eller smile. Finn glede i små ting. Føl den samme glede som du følte da du som barn så en kattepus løpe etter halen sin. La ansiktet ditt lyse opp med den samme glød som du følte da du som ung ble overrasket med en gave.

Erstatt slike tanker som å «dø med verdighet» med mer positive tanker — slike som å «leve med en hensikt». Husk at en glad og tilfreds ånd kan gjøre mye for å gjenopplive den som fysisk sett ikke føler seg i form. «Et optimistisk syn» er det som «holder oss i live» på livets hav, som en 100-åring uttrykte det.

Vær i aktivitet

Det er viktig med regelmessig fysisk aktivitet, selv om det er noe som ikke må overdrives. Slik aktivitet styrker hjertet og lungene, holder deg i form og forhindrer at musklene blir slappe. Hva du enn velger (en eller annen form for sport eller ganske enkelt lange spaserturer), vil det hjelpe deg til å holde deg i aktivitet.a

Det er spesielt viktig med mosjon hvis du har nådd pensjonsalderen. Det at du har gått av med pensjon, bør ikke bety uvirksomhet. Vær travelt opptatt. Arbeid med noe som interesserer, deg. Sett ikke ned tempoet mer enn det som er rimelig og nødvendig. Vær lik den mannen som da han ble oppfordret til å begynne å sette ned tempoet, svarte med et anstrøk av trass i stemmen: «Langt ifra. Så lenge jeg klarer å bevege meg, vil de aldri kunne begrave meg!»

Hold sinnet beskjeftiget

Akkurat som kroppen svekkes når den ikke blir brukt, gjør også sinnet det. Berik ditt liv ved å øke din kunnskap. Lær deg ting som du ikke hadde tid eller anledning til å lære deg tidligere — et kunsthåndverk, et fremmed språk eller å spille et instrument. Visste du for eksempel at nesten to millioner amerikanere på over 55 år har satt seg på skolebenken igjen, og at mange av dem nå studerer ved universiteter og høyskoler?

Ja, i Genéve ble det i 1975 opprettet et universitet utelukkende for studenter i pensjonsalderen. Antallet av studenter, som til å begynne med var 600, hadde i 1979 steget til over 2000. Et tysk vitenskapelig tidsskrift kommenterte dette og sa at universitetsledelsen hadde funnet at «i strid med den populære oppfatning at eldre mennesker er ute av stand til å lære, var det blitt fastslått at deres evne til å oppfatte og ta til seg kunnskap vanligvis var helt normal».

Spise- og drikkevaner

Undersøkelser som er blitt foretatt i landsbyen Vilcabamba i Ecuador, et av de tre områdene i verden som er kjent for innbyggernes høye levealder, viser at folk der spiser lite. De spiser mat som inneholder få kalorier, og som er rik på forskjellige karbohydrater, for eksempel frukt, grønnsaker og korn, men som har et lavt sukker- og fettinnhold. Mange finner at det er til gagn for dem å supplere sitt næringsbehov ved hjelp av vitaminer. Undersøkelser synes å vise at vitamin E er spesielt effektiv når det gjelder å hemme aldringsprosessen.

Til forskjell fra tobakk, som er skadelig for helsen også i små mengder, er alkoholholdige drikker vanligvis bare skadelige når de nytes til overmål. Når det gjelder drikkevaner, gjør en vel i å gi akt på det gode og logiske rådet en ung afrikaner en gang gav. Han sa: «Husk at hvis du drikker mindre, vil du leve lenger. Og hvis du lever lenger, vil du kunne drikke mer.»

Vær så uavhengig som mulig

La ikke yngre mennesker, selv om de mener det godt, behandle deg som om du var et barn, ved å være overbeskyttende og behandle deg på en nedlatende måte. Hvis du fremdeles kan bo alene, så gjør det. Hvis du fremdeles kan stelle huset ditt, så gjør det. Hvis du fremdeles kan lage maten din, så gjør det. Hvis du fremdeles kan klippe gressplenen og vaske bilen, så gjør det.

Hvis du på den annen side er så skrøpelig fysisk eller mentalt at du trenger hjelp, så ta imot den når den blir tilbudt deg, og gjør det på en elskverdig og takknemlig måte. La folk hjelpe deg i samsvar med ditt behov, ikke i samsvar med din alder. På den måten vil du bevare selvrespekten og ikke ha grunn til å nære skyldfølelse fordi du unødig benytter deg av andres hjelp.

Lev ikke i fortiden

Det er fint å ha gode minner, men hvis en har altfor mange fysiske bånd som knytter en til fortiden, for eksempel gamle brev og bilder, eller hvis en bruker altfor mye tid på å tenke på den tiden som har gått, kan en bli grepet av fortvilelse. I stedet for å leve i fortiden bør du la deg engasjere i det som skjer nå, samtidig som du legger planer med tanke på framtiden. Bestem deg for hva du vil gjøre i morgen eller i neste uke. Da vil du hver dag ha noe å leve for.

Minner fra fortiden kan gis en plass i nåtiden. I stedet for å være lik den enken som sa: «Jeg har ikke bakt noe siden Charlie døde,» kan du overraske dine naboer eller venner ved å bake en kake til dem. Si til dem: «Jeg tenkte at dere kanskje ville like den. Charlie gjorde alltid det. Ja, sjokoladekake var det beste han visste.» Ved å gjøre andre lykkelige vil du selv bli lykkelig. Plutselig har et kjært minne fått nye dimensjoner.

Se kjensgjerningene i øynene

Ta hensyn til at du ikke lenger er så ung som du en gang var. Men hvem er vel det? Føl ikke at du må holde tritt med dem som er halvparten så gamle som du. Det er ingen grunn til å «bevise» at du fremdeles er ung, når det er helt tydelig at du ikke er det. Sørg for å eldes med verdighet, uten å be om unnskyldning for det.

Du bør heller aldri unnlate å være takknemlig for at du fikk anledning til å bli gammel. Millioner av unge mennesker som har fått en altfor tidlig død, fikk aldri anledning til det. Vær ikke lik den unge mannen som når han står opp om morgenen, klager over at han må gjøre det. Vær heller lik den gamle mannen som gleder seg over at han fremdeles kan gjøre det.

— Slutt —

Nå og da mens Wilhelm leste, smilte og lo han, og av og til nikket han. Jeg tok dette som gode tegn, men jeg var likevel litt spent på å få høre hva han syntes, noe de fleste skribenter vel ville ha vært.

«Artikkelen er god — den er opplysende og inneholder mye verdifull veiledning. Men det er én ting til jeg må nevne.»

Hans nye mål — å være ung for evig

«Mens jeg fremdeles arbeidet utenfor byen, noe jeg gjorde til jeg var 81 år,» sa Wilhelm Hillmann, «begynte min kone å studere Bibelen på en systematisk måte. I week-endene reiste jeg hjem for å være sammen med henne. En gang var jeg hjemme en hel uke og kunne være med på det studiet hun hadde sammen med Jehovas vitner. Det var svært interessant. Senere, etter at jeg sluttet å arbeide, deltok jeg regelmessig.

Under studiene lærte jeg at Guds opprinnelige hensikt med mennesket var at det skulle leve for evig og aldri eldes. Jeg ble svært begeistret over å få kjennskap til at Guds rike snart vil gjennomføre denne opprinnelige hensikt. Bibelens profetier, slike som den vi finner i Åpenbaringen 21: 4, vil da bli oppfylt: ’Han [Gud] skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte.’

Jeg lærte at blant de ting som ’før var’, og som vil bli borte, er alderdommen med alle dens problemer og vanskeligheter. Håpet begynte å vokse da jeg leste Job 33: 25, hvor det sies: ’Nå blir kroppen sterk som da han var ung, han blir atter som i ungdommens dager,’ og jeg fikk vite at jeg kunne få oppleve at disse ordene ble oppfylt — både på meg selv og på andre.

Litt etter litt ble Bibelen, som jeg inntil da ganske enkelt hadde betraktet som en interessant historiebok, en bok som gav meg tro. Til slutt, da jeg var noen og 80 år, ble jeg døpt som et av Jehovas vitner.

Når jeg møter noen av mine gamle venner, sier de gjerne at det ikke ser ut til at jeg blir noe eldre. Jeg forteller dem da at det kanskje er noe i det, og så forklarer jeg dem hvorfor.»

Han skyver Bibelen tvers over bordet, peker på Jesaja 40: 30, 31 og ber meg om å lese det som står der: «Gutter kan bli trette og slitne, unge menn kan snuble og falle. Men de som venter på Herren, får ny kraft; de løfter vingene som ørnen.»

«Ingen bør tro at han er for gammel til å lære om Jehova og sette sitt håp til ham,» sier han. «Hør på en ’gammel ørn’! Det gir oss et håp å vite at i Guds nye ordning kan vi bli eldre i all evighet og likevel holde oss unge for bestandig.»

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 10]

«I en luftkamp ble jeg skutt ned av en av de berømte franske stjernepilotene i Védrines-flyene»

[Uthevet tekst på side 11]

«Ungdommen, med alle dens mål og drømmer, var kommet og gått — og så fort tiden hadde fløyet»

[Uthevet tekst på side 14]

Hvor tomt det må føles å spørre seg selv: «Vil jeg være i live neste år, slik at jeg får høre trosten synge igjen?»

[Uthevet tekst på side 15]

’Jeg lærte at Guds opprinnelige hensikt med mennesket var at det skulle leve for evig og aldri eldes’

[Bilde på side 12]

Den berømte femmasteren «Preussen», som Hillmann seilte med rundt Kapp Horn

[Bilde på side 13]

Den «gamle ørn» ved et av sine første fly. I en alder av 94 år er han fremdeles hvert år opptatt med seilflyging