Syng og spill for Jehova

ISRAELITTENE i gammel tid var kjent for sin sang og musikk. Begge deler spilte en viktig rolle i deres tilbedelse av Jehova Gud, særlig ved spesielle anledninger.

Dette var tilfelle da kong David først prøvde å føre paktens ark til Jerusalem, og da det senere lyktes ham å gjøre det. Da Salomos tempel ble innvigd, var det et stort kor og orkester som sang og spilte. Da kong Esekias senere gjenopprettet tilbedelsen i templet, sørget han for både sang og musikk. Begge deler spilte også en fremtredende rolle under innvielsen av Jerusalems mur på Nehemias’ tid. — 2 Sam. 6: 5; 1 Krøn. 15: 28; 2 Krøn. 5: 12—14; Neh. 12: 27—31, 38—42.

Det sies imidlertid ingenting om musikk i forbindelse med den kristne tilbedelse, bortsett fra i billedlig forstand. (Åpb. 14: 2) Hva med sang? Herrens aftensmåltid ble avsluttet med sang, og Paulus og Silas sang da de satt i fengsel i Filippi. Apostelen Paulus oppfordrer de kristne til å synge lovsanger for Jehova. Men fordi det ikke står noe i Bibelen om at de kristne gjorde bruk av musikk, er det enkelte av kristenhetens sekter som forbyr bruken av musikk i tilknytning til gudstjenesten. (Matt. 26: 30; Ap. gj. 16: 25; 1 Kor. 14: 15; Ef. 5: 19, 20; Kol. 3: 16, 17) Bare det at musikk ikke er nevnt, gir dem imidlertid ikke noe solid grunnlag for å innta en slik holdning.

Hvordan bør vi så i vår tid se på bruken av musikk som akkompagnement til sangen på større stevner? Et sunt sinns ånd tilsier at vi ikke må gå til ytterligheter. Godt spilt musikk virker stimulerende på sangen og forskjønner lovprisningen av Jehova. Men hvis det ikke er noen som er flinke til å spille, til stede, er det bedre å bruke Selskapet Vakttårnets grammofonplater.

Vi tar det vanligvis for gitt at det skal være et orkester på større stevner som skal akkompagnere sangen og framføre et kort program før de forskjellige møtene. Men det ser ut til at det kan være på sin plass å komme med en advarsel når det gjelder bruken av kor og orkester. Det er mange med i et kor og i et orkester, og øvingen tar mye tid. Hvis koret benytter mikrofoner når de øvrige stevnedeltagerne synger, eller hvis orkestret spiller for høyt, har det en tendens til å overdøve forsamlingens sang. Det vil derfor være best å begrense bruken av kor og orkester til de større stevnene, hvis en i det hele tatt skal bruke det.

Likevekt er nødvendig i dette spørsmålet som i alt annet vi gjør til Guds ære. Bortsett fra at musikken ledsager sangen, er den egentlig av underordnet betydning, selv om den bidrar til å skape en vakker ramme om stevnet, på samme måte som en pent dekorert plattform. Men de som har ansvaret for musikken, har ofte en tendens til å overdrive, til å gå til ytterligheter. Ordene i Salme 47: 7, 8 er derfor aktuelle: «Lovsyng Gud, lovsyng! Lovsyng vår konge, lovsyng! For Gud er all jordens konge; syng en sang som gjør vis [med skjønnsomhet, NW]!»

Noen kunne nok med fordel legge seg disse ordene på hjertet. Enkelte har tatt seg unødige friheter med melodiføringen og tempoet og således øvd vold mot de følelser ordene uttrykker. Det er i virkeligheten forvirrende og i strid med den ånd som gjør seg gjeldende på et kristent stevne, å «sette fart i» eller på andre måter ta seg friheter med de enkle, uttrykksfulle melodiene som vanligvis blir sunget. Det skulle være rikelig mulighet for originalitet og oppfinnsomhet og musikalsk inspirasjon innenfor den grense som blir fastsatt av de følelser ordene i sangene uttrykker. Talentfulle arrangører kan gå for langt i sin arrangering og innføre spesielle effekter i tempo og styrke som går hus forbi hos alle så nær som hos noen få som tar seg tid til å lytte oppmerksomt. Det er også et spørsmål om ikke det vil være forstandig at en som har musikalske evner, begrenser sin begeistring for å arrangere musikkprogrammer, slik at ikke dette griper altfor forstyrrende inn i hans personlige studium, offentlige forkynnelse og privilegier som hyrde.

Det er naturligvis nødvendig å ta musikken alvorlig for at den skal bli verd å høre på. Men hvis musikken blir tatt altfor alvorlig, vil det sannsynligvis gå ut over åndelige ting. Musikk må ikke få fortrenge personlig studium og offentlig forkynnelse, og den glede en har over å overvære et områdestevne, bør heller ikke være basert på at en spiller i et orkester. En som i mange år arrangerte og dirigerte musikken på store stevner, sa at først etterpå innså han hvor mye hans musikalske virksomhet hadde redusert det åndelige utbytte han hadde hatt av disse stevnene. Et slikt åndelig tap kan reduseres til et minimum ved at en sørger for å bevare likevekten.