Kina og kristendommen

TUSENVIS av mennesker besøker nå Kina. Det er blitt anslått at omkring 10 000 turister har besøkt landet i år. I en artikkel for turister i The Wall Street Journal heter det: «Du vil finne store rom, komfortable tog, noe så alminnelig som fulle fly, . . . utmerket te og noen av de mest høflige og vennlige mennesker du i det hele tatt kan treffe.» Men hva med religionen, nærmere bestemt kristendommen?

Religionen er ikke populær — med unntagelse av den «røde religion». Det finnes så å si ingen kristne religionssamfunn. I en Associated Press-melding fra Peking som er datert 31. juli 1978, sies det: «De fleste kirkebygninger er blitt tatt i bruk til andre formål, for eksempel skoler, garasjer eller lagerbygninger. Det finnes to kristne kirker i Peking som nå hovedsakelig brukes av utenlandske innbyggere og besøkende. Den ene er en romersk-katolsk kirke og den andre en protestantisk kirke.»

Hvorfor er det så liten interesse for Jesus og hans lære i Kina? Kommunismen i Kina har naturligvis undertrykt en slik religion. Men det er ikke bare det som er årsaken. Kirkesamfunnene har gitt en gal framstilling av Kristi lære, slik det framgår av New York Times for 15. januar 1979. Det sies der: «Bildet av den vestlige misjonær er blitt likestilt med den vestlige verdens politikk helt siden de første misjonærer som representerte den presbyterianske kirke, metodistkirken og den romersk-katolske kirke, kom til landet i slutten av det 19. århundre.»

Ja, det ser ut til at mange misjonærer tjente mer som talsmenn for sitt lands regjering enn for Guds rike. Ifølge en tidligere melding i New York Times ble det på en internasjonal, teologisk konferanse gitt uttrykk for denne beklagelsen: «Det er en ulykke at kristendommen, som er Vestens offisielle religion, på forskjellige måter ble brukt til å rettferdiggjøre imperialisme, feudalisme, kolonialisme og småborgerlig kapitalisme.»

I juni 1947 kom det imidlertid to kristne misjonærer til Kina av en helt annen type enn de misjonærer som var blitt sendt ut av kristenhetens kirkesamfunn. Det var Harold King og Stanley Jones, som var elever fra åttende klasse ved Selskapet Vakttårnets bibelskole Gilead. De sluttet seg til den lille gruppen av Jehovas vitner som var i Shanghai i Kina og tok sammen med dem del i forkynnelsen av Guds rike fra hus til hus.

En dag da Stanley Jones gikk fra hus til hus, traff han husmoren Nancy Yuen. Hennes mann var ikke interessert i Bibelen, men Nancy var det, og hun så straks forskjellen mellom kristenhetens lære og det som Jehovas vitner lærte ut fra Bibelen. Det varte ikke lenge før hun selv ble et meget aktivt vitne. Hun gjorde raske framskritt og forkynte nidkjært fra hus til hus og ledet bibelstudier, alt sammen på kinesisk.

I begynnelsen av 1950-årene var det hele 175 som kom på møtene i Shanghai til tross for at myndighetene hadde lagt restriksjoner på Jehovas vitners virksomhet. Så, i 1956, ble Nancy Yuen arrestert og fengslet av myndighetene. Da King og Jones spurte om hvordan det sto til med henne, ble de avvist med ordene: «Dette er et kinesisk anliggende. Pass deres egne saker.» To år senere ble også King og Jones arrestert, og de tilbrakte henholdsvis fem og sju år i kinesiske fengsler før de ble løslatt og deportert.

Men hvordan gikk det med Nancy Yuen? Vi tror du vil finne nedenstående beretning om henne både interessant og spennende.