«Opiumskrigen» — en leksjon for vår tid
ET TILBAKEBLIKK på fortiden hjelper oss ofte til å forstå nåtiden bedre. Dette gjelder mange av begivenhetene i verden i vår tid.
Den retning utviklingen tar i vår tid, er på mange måter et direkte resultat av ting som har hendt tidligere i historien. En av de mange historiske begivenheter som har innvirkning på våre dagers hendelser, er «opiumskrigen», som ble utkjempet i China for over 100 år siden.
Hvilken forbindelse er det mellom slike begivenheter og vår tid? For å forstå det skal vi først se på i hvilken retning utviklingen går i vår tid.
De ledende nasjoner innen det som kalles «kristenheten», har store bekymringer på grunn av begivenhetene i verden. Nå har naturligvis en rekke kommunistland anført av Sovjetunionen i en årrekke utgjort en stadig større trusel for de vestlige land. Men det er også en annen tendens som har gjort seg gjeldende.
I forskjellige deler av Asia, Afrika og til og med Latin-Amerika er det nå mange blant lederne og også blant folket som blir mer og mer imot de vestlige lands økonomiske, politiske og religiøse framgangsmåter. De aksjoner som disse utviklingslandene har iverksatt, har uten unntak fått støtte fra Kommunist-China.
Mange av disse landene som har verdifulle ressurser, forlanger for eksempel nå mye høyere priser for sine råstoffer — i de fleste tilfelle med kinesisk støtte. Dette skaper naturligvis problemer for de vestlige industrilandene.
Mye av den vestlige verdens «kultur» blir også forkastet i andre land. Dette er særlig tilfelle med kristenhetens kirkesamfunn og religioner. Misjonærer fra slike kirkesamfunn blir ofte utvist fra utviklingsland, eller deres virksomhet blir i hvert fall underlagt strenge restriksjoner. I China er misjonsvirksomheten blitt så å si fullstendig stanset.
Denne tendensen til å motarbeide de vestlige lands interesser gjør seg også gjeldende i FN. Flere og flere av medlemslandene taler og stemmer mot den politikk som blir ført av de vestlige land. Og Kommunist-China støtter denne tiltagende motstanden.
Dette har skapt dyp bekymring i USA og i en rekke européiske land.
Hva er årsaken?
Hva er så grunnen til at bladet har vendt seg, selv innen FN? Hvorfor har stormaktene innen kristenheten mistet så mye av sin innflytelse?
Det er et bibelsk prinsipp som sier: ’En høster det en sår.’ (Gal. 6: 7; Job 4: 8) Grunnen til at stormaktene innen kristenheten har mistet så mye av sin innflytelse, er at kristenheten har sviktet, ikke bare folket og dets ledere, men noe som er enda verre, den allmektige Gud.
Denne tendensen har ikke begynt å gjøre seg gjeldende helt plutselig. Den har vært under utvikling i lang tid. I flere århundrer forut for den annen verdenskrig erobret landene i kristenheten størsteparten av Asia, Afrika og Latin-Amerika. Trass i at disse landene allerede hadde en stor befolkning som hadde sin egen kultur, ble de tvunget til å underkaste seg sine erobreres herredømme og kultur.
De européiske nasjonene utrettet naturligvis noe godt i disse landene. Men de gjorde også mye ondt. Ofte utnyttet de de innfødte og tilranet seg deres ressurser. Med tiden begynte følgelig de innfødte å se på européerne som uønskede utenforstående.
Særlig siden den annen verdenskrig har mange av disse landene oppnådd uavhengighet. Og de har ikke glemt de ydmykelser de er blitt utsatt for. De fleste har bestemt seg for å være sine egne herrer i stedet for å være kolonier underlagt forskjellige européiske makter.
I dag har FN 138 medlemsland, det høyeste antall hittil. De fleste av medlemslandene er innbitte talsmenn for uavhengighet og forlanger å øve kontroll over sine egne ressurser og selv bestemme hvilken kultur og politikk de skal ha.
Et eksempel
China utgjør et eksempel som viser hvordan et fremmedstyre kan gjøre et land fiendtlig innstilt til kristenheten. I tusener av år hadde China sin egen kultur. Landet utviklet sine egne økonomiske og politiske systemer. Til sine tider hadde China en sivilisasjon som sto langt over den sivilisasjon noe annet land hadde på samme tid.
De kinesiske keiserdynastiene regjerte i hundrevis av år. Noen ganger var keisernes styre jernhardt og korrupt og forårsaket store lidelser. Men kineserne holdt seg stort sett for seg selv. Helt fram til de siste 200 årene hadde China svært liten kontakt med omverdenen og nesten ingen kontakt med vestlige land.
Men så, for cirka 200 år siden, begynte vestlige makter å trenge inn i China. Disse maktene, særlig landene i Europa, øvde stort press på China for å få et fotfeste der på 1700-tallet. De klarte å få fotfeste, ja, de gjorde det i en slik grad at deres innflytelse på 1800-tallet utgjorde et alvorlig problem for kineserne. The Encyclopædia Britannica sier:
«Under regimer som ofte viste seg å være ineffektive og korrupte, forble [China] hjelpeløst mens fremmede makter forsynte seg av dets territorium og ressurser og dets ydmykede folk kjempet for å overleve.
Skjønt landet ble kalt et ’uavhengig land’, minnet det mest om en fremmed koloni hva status og forhold angikk.»
Den vestlige inntrenging førte først bare til at byen Kanton ble åpnet for britisk handel i 1715. Senere begynte også franskmennene, nederlenderne og amerikanerne å drive handel der.
De vestlige kjøpmennene var ute etter Chinas rikdommer. De ønsket også å selge européiske varer til kineserne. Derved ville de få penger til å kjøpe kinesiske varer for. Men stort sett viste kineserne liten interesse for vestlige varer. Den kinesiske keiseren av Mandsju-dynastiet i slutten av det 18. århundre skal i et brev til den engelske kong Georg III ha sagt:
«Som Deres ambassadør selv kan se, er vi i besittelse av alle ting. Jeg ser ikke noen verdi i merkelige og kunstferdige gjenstander og har ikke bruk for Deres lands industrivarer.»
Men så fant kjøpmennene fra de vestlige land noe de kunne selge til kineserne — opium, et narkotisk stoff. Det tok ikke lang tid før det ble et av de viktigste importproduktene.
Da den kinesiske regjering så hvilken dårlig virkning opiumen hadde på folket, forbød den importen av dette stoffet. Men opiumshandelen stanset ikke, selv om den nå var ulovlig. Mange kjøpmenn begynte å smugle opium inn i landet, for de tjente gode penger på det.
Innen 1839 hadde opiumssmuglingen økt betraktelig. Før var det blitt smuglet inn bare noen få tonn opium om året, men nå ble det smuglet flere tusen tonn pr. år. Hvem var det som sto bak denne illegale importen? Boken A History of the Far East in Modern Time’s sier:
«Verdien av den opium som ble importert, oversteg verdien av alle de varer som ble eksportert. Det meste av opiumen kom fra India og noe fra Persia, og senere ble så noe tyrkisk opium importert av amerikanerne.
Alle de nasjonalitetene som var representert i Kanton, . . . deltok i denne ulovlige handelen, skjønt her som i handelen ellers var det engelskmennene som hadde den ledende stillingen.»
Publikasjonen tilføyer: «Det bør i denne forbindelse nevnes at opiumsrøyking ikke var en naturlig last hos kineserne, men en last som ble innført i landet. . . . Vi kan ikke overse at utlendingene må bære ansvaret for at opiumsrøyking ble utbredt blant kineserne, og dette ansvar må ikke bagatelliseres.»
Det er ikke vanskelig å forstå at kineserne betraktet folk fra de vestlige land som barbarer. Européerne hevdet at de, deriblant misjonærer for deres kirkesamfunn, innførte en høyere kultur i China, men kineserne så på dette som fremmede makters erobring.
Alt dette var mer enn nok til å gjøre kineserne forbitret på kristenhetens nasjoner og deres kultur, økonomi, politikk og religion. Men det skulle skje mer — mye mer.
Krigserklæring
Den kinesiske regjering tok nå ytterligere skritt for å prøve å stanse den ulovlige opiumstrafikken. De sendte tropper mot de utenlandske kjøpmennene. Opium til en verdi av mange millioner kroner ble beslaglagt hos britiske og andre kjøpmenn, og utlendingene ble pålagt en rekke strenge restriksjoner.
Kjøpmennene, særlig de britiske, ble rasende på grunn av dette. De ville tape store summer på at handelen med opium og andre varer ble stanset. I 1839 brøt derfor en av historiens merkeligste kriger ut. Storbritannia erklærte China krig og krevde rett til å selge opium til kineserne. Også andre krav ble framsatt.
Det gikk dårlig for kineserne i krigen. De var ikke forberedt på å forsvare seg mot britenes våpen. Det var således en enkel sak for britene å vinne «opiumskrigen». Den endte i 1842 i og med at Nanking-traktaten ble undertegnet.
Dette var den første traktaten som kineserne ble tvunget til å undertegne. Men det ble ikke den siste. Den ble fulgt av en lang rekke traktater som kineserne kaller de «urettferdige traktater».
Nanking-traktaten ga britene rett til å drive handel i en rekke kinesiske havnebyer. Hongkong ble britisk koloni. Kineserne ble også tvunget til å betale Storbritannia det krigen hadde kostet. De måtte også betale tilbake verdien av de opiumslagrene de hadde beslaglagt hos britene.
Andre européiske land og USA gjorde snart krav på konsesjoner. Kineserne sto helt maktesløse. Flere kriger førte til at nye traktater ble undertegnet. Kineserne måtte avstå flere havner og flere privilegier: Storbritannia la Kowloon til Hongkong, Russland fikk store områder i nord, og andre land valgte seg ut sine områder hvor de gjorde krav på spesielle privilegier.
På denne måten ble China fratatt herredømmet over sitt eget territorium, sine egne byer og sin egen befolkning. Én traktat fastsatte at den toll kineserne kunne kreve av utenlandske handelsmenn, skulle være svært liten og bare kunne økes med den fremmede makts samtykke, som det var svært liten sannsynlighet for at den ville gi. Kineserne mistet også sin dømmende myndighet. Hvis for eksempel en amerikansk borger gjorde seg skyldig i en forbrytelse mot en kineser, kunne han bare bli straffet av amerikanske myndigheter.
Hvilken holdning inntok så misjonærene og andre representanter for kristenhetens kirkesamfunn til alt dette? I det romerskkatolske tidsskriftet America, som utgis av jesuittene, blir det innrømmet at kirkesamfunnene sviktet det kinesiske folk. Det taler om «misjonærenes uriktige forbindelse med de imperialistiske makter og deres kanonbåtdiplomati og urettferdige traktatrettigheter». Bladet konkluderte: «Chinamisjonens fiasko er i det store og hele misjonærenes og/eller de vestlige kristnes egen skyld.» Ja, kirkesamfunnene opptrådte ofte overmodig overfor China og støttet de vestlige land i deres maktbegjær.
Flere tap
The World Book Encyclopedia sier om den holdning kineserne inntok til utlendingene:
«Da en hadde kommet fram til 1890-årene, var det mange kinesere som hadde en sterk antipati mot alle ikke-kinesiske personer og nasjoner og ga dem skylden for de urettferdige traktatene. Kinesiske opprørere dannet hemmelige selskaper og forpliktet seg til å gjøre ende på de vestlige lands innflytelse i China. Disse selskapene vant stor støtte blant det kinesiske folk.»
I 1899 begynte disse selskapene en voldsom kampanje mot vestens folk. Kampanjen ble også rettet mot kinesere som var blitt omvendt til kristenhetens kirkesamfunn. Den ble kalt «bokseroppstanden». Dette navnet fikk den fordi et av de ledende hemmelige selskapene, Bokserne, etter sigende hadde noen seremonier som minnet om skyggeboksing.
Året etter rykket imidlertid en internasjonal hær, som også omfattet amerikanske tropper, inn i landet og knuste «oppstanden». Kineserne ble strengt straffet. I hjertet av Peking ble for eksempel et svært område satt av til bruk for utenlandske legasjoner. Ingen kinesere fikk lov til å bo der. I området skulle det være en fast garnison av utenlandske tropper. Dessuten måtte China betale 13 fremmede land hundrevis av millioner kroner i skadeserstatning.
En bitter erfaring
Det som skjedde med China som følge av «opiumskrigen» og lignende hendelser, har i stor utstrekning vært bestemmende for den retning China har fulgt i nyere tid. Kinesernes fiendtlige holdning til den vestlige verden i dag er en direkte følge av den måten kristenheten har oppført seg på overfor kineserne i tidligere tider.
Mange andre radikale krefter innen FN øker nå i styrke og antall, og det skulle likeledes understreke overfor kristenheten sannheten i det bibelske prinsipp at ’en høster det en sår’. Disse landene følger en politisk og økonomisk linje som ikke er fordelaktig for kristenheten.
De moralske og religiøse verdier som kommer fra den vestlige verden og dens kirkesamfunn, blir likeledes i det store og hele forkastet. De er i mange menneskers sinn uløselig knyttet til de bitre erfaringer fra kolonitiden. Som Creighton Lacy sier i Christianity amid Rising Men and Nations:
«Hele den arv som den vestlige verdens kolonivelde har etterlatt seg, har plutselig slått tilbake på sine opphavsmenn, idet en nasjonalistisk selvbevissthet har begynt å gjøre seg gjeldende i Afrika, Asia og Latin-Amerika.
Som følge av dette er det nå en utbredt tendens til å skille mellom den vestlige kulturs tekniske fordeler . . . og de åndelige og ideologiske faktorer som er bestemmende for ’en levemåte’. . . .
Det er en utbredt oppfatning at den vestlige verdens sosiale og moralske prinsipper — og følgelig også den religiøse tro som de er rotfestet i — ikke er andre samfunns sosiale og moralske prinsipper overlegne. Ja, en kan faktisk si at de er dem underlegne.»
Kristenheten har virkelig støtt hundrevis av millioner av mennesker fra seg. Dette har dessverre fått disse menneskene til å ta avstand fra kristendommen. I tilfellet med China har så godt som alle landets 800 millioner vendt seg mot kristendommen. De er ikke klar over at kristenheten ikke representerer sann kristendom, men at den er hyklersk og avskyelig i Guds øyne.
Kristenheten vil bli krevd til regnskap av Gud for alt dette. Og de begivenheter som finner sted i verden i vår tid som en oppfyllelse av Bibelens profetier, viser at den tid nærmer seg raskt da Gud vil kreve kristenheten til regnskap. — Matt. 7: 15—23; Åpenbaringen, kapittel 17.