I kontakt med «Midtens rike»

I ÅREVIS hadde jeg drømt om å besøke «Midtens rike». ’Hvor er det?’ spør du kanskje. «Midtens rike» er det kinesiske navnet på Kina. Det gjenspeiler det tradisjonelle kinesiske syn at Kina befinner seg i verdens sentrum med alle andre land i periferien.

Flere enn de som er klar over det, har vært i kontakt med «Midtens rike». Kineserne var de første som oppfant papiret og boktrykkerkunsten. De drakene som barna morer seg med på vindfulle vårdager, ble først brukt i Kina. Kineserne var de første til å spise spaghetti og ravioli, og tynt porselen og det som kom til å bli brukt som krutt, hører også med til de bidrag «Midtens rike» har gitt til verden utenfor.

Min kone og jeg hadde i sin tid vært misjonærer i Taiwan i fire år, og jeg hadde alltid lurt på hvordan det så ut på fastlandet. Endelig, i slutten av 1978, fikk jeg anledning til å få tilfredsstilt min nysgjerrighet. Da fikk jeg nemlig via telegram tilsendt et visum fra de kinesiske myndigheter som gjorde det mulig for meg å foreta en forretningsreise i deres land. Jeg tok den lange flyturen tvers over Stillehavet, og da flyet nærmet seg Peking, slo mitt hjerte litt hurtigere ved tanken på at jeg snart kunne spise pekingand, spasere på den kinesiske mur og bli litt kjent med det landet hvor fjerdedelen av jordens befolkning bor. Det ønske jeg lenge hadde hatt, ville snart bli oppfylt. Jeg ville være i «Midtens rike».

Befolkningen

Det har gått noen år siden mitt første besøk i dette landet. Men de dagene jeg tilbrakte i «den forbudte by» med de gamle gravkamrene fra Ming-dynastiets tid, er uforglemmelige. Båtturer på Yangtsekiang og fjellklatring i Himalaya er også spesielle begivenheter i mitt liv. Men jeg oppdaget noe i dette gamle landet som var langt mer bemerkelsesverdig enn Mount Everst i sør eller den kinesiske mur i nord. Det var noe mellom disse to monumentene: den en milliard store befolkningen i «Midtens rike».

I årevis snakket kineserne knapt nok med de få fremmede som fikk lov til å komme inn i landet deres. Det var ikke det at de ikke ønsket å gjøre det. Kineserne er av natur selskapelig anlagt og gjestfrie. Men den politiske situasjon gjorde dem noe fryktsomme. Heldigvis er den perioden stort sett over. En liten ettermiddagstur gjennom gatene kan fort bli til en stor begivenhet. I løpet av noen minutter kommer hele skarer av folk ut for å betrakte og snakke med den fremmede. Den besøkende, som er ute for å se på det som finnes å se på, blir hurtig selv litt av en attraksjon.

Ikke noe fascinerer denne gruppen av nye venner slik som et bilde tatt av dem med et polaroidkamera. Når du ikke har mer film igjen, må du være rede til å forklare hva som har hendt, for omkring 400 skuffede kinesere.

En kveld mens mine venner og jeg var i Szechuan-provinsen, bestemte vi oss for å gå i operaen — kinesisk opera, naturligvis. Da jeg kom dit, oppdaget jeg at jeg hadde sett operaen før. Ettersom jeg visste at alles oppmerksomhet ville være rettet mot scenen, bestemte jeg meg for å sette meg på en lav, provisorisk mur og bare iaktta den lokale befolkning mens den så forestillingen. Jeg satt slik at jeg kunne se deres strålende, smilende ansikter, og jeg kunne ikke la være å tenke på deres ukuelighet. De har vært igjennom svært vanskelige tider, og de er fremdeles uhyre fattige. Likevel er de optimistiske. De synes at de har det bra sammenlignet med hvordan de hadde det for bare noen år siden.

Jeg hadde ikke sittet der lenge før en universitetsstudent kom bort til meg og sa: «Unnskyld, kan jeg få spørre hvor De kommer fra?» Jeg fortalte ham det, og han gav uttrykk for hvor glad han var for at vi kunne komme til Kina, og for hvor stor pris kineserne satte på å se oss i landet. Han sa at de følte seg beæret over vår interesse for deres skikker og deres kultur.

Her trenger jeg naturligvis sammen en nokså lang og interessant samtale med denne unge mannen, som virket svært tiltalende på grunn av sin oppriktighet. Samtalen vår var altfor fort over, men før vi skiltes, hadde han insistert på å få hente en kopp varm te til meg.

Minneverdige samtaler

Selv om det ofte er vanskelig for en som er på besøk i «Midtens rike», å få en dypere samtale med folk, kan det la seg gjøre. De beste mulighetene til det oppstår vanligvis ved måltidene — ikke ved formelle festmiddager, men ved disse anledningene da en nyter et enkelt måltid sammen med noen ganske få på et litt avsidesliggende sted.

Jeg husker en minneverdig samtale jeg hadde en vinter høyt oppe i fjellene i det indre av Kina. En liten gruppe av oss hadde gått oppover hele dagen, og da kvelden kom, tok vi inn i et delvis forlatt buddhisttempel. Templet ble bare brukt når en og annen tibetaner som var på fottur, en sjelden gang kom innom for å tilbe ved hjelp av de få relikviene myndighetene hadde latt være igjen der. Etter at oppsynsmannen hadde hilst oss velkommen, tryllet han fort fram et enkelt, men deilig måltid, og gruppen vår begynte å snakke sammen.

Vi kom inn på mange emner, men de livligste samtalene var de som dreide seg om Bibelen. En ung student i gruppen hadde hodet fullt av politiske sitater, som han gjentok som en papegøye så snart det virket som om samtalen ble dreid bort fra «ortodoksien». Da han endelig hadde sloppet opp for sitater, fikk alle andre en anledning til å snakke og stille spørsmål.

Det var interessant å kunne snakke om Jehova med disse menneskene. De eldre kjente «Jehova» som Guds navn fra tiden før den kommunistiske revolusjon. Hvorfor? Fordi den kinesiske bibel bruker Guds navn tusenvis av ganger i de hebraiske skrifter. Det var vidunderlig å se hvordan disse menneskenes ansikt lyste opp når vi snakket om noe som de ikke hadde drøftet på mange år.

Jeg fant at det går an å få i stand lignende interessante samtaler med utlendinger i Kina, spesielt dem som er bosatt i landet. Mange av dem er diplomater. Noen er «utenlandske eksperter» som arbeider for myndighetene. Pressen har sitt utvalg av reportere, og det finnes naturligvis også en gruppe forretningsfolk av forskjellige slag.

I Peking og Shanghai finnes det noen få kaféer for utlendinger på hotellene, og ettersom praktisk talt alt ellers er stengt om kvelden, samles mange utlendinger på disse kaféene hver kveld. Ja, om kveldene er kaféene fulle av skikkelser som ser ut som om de hører hjemme i en eller annen film! En vil nesten alltid finne en oljeforhandler fra Texas der, med cowboyhatt og støvler og det hele. Indiske sikher med sine turbaner og afrikanere i forskjellige nasjonaldrakter hører også med til de faste gjestene. Jeg hadde en interessant opplevelse da jeg befant meg i et slikt miljø en kveld på Shanghais berømte Peace Hotel.

Peace Hotel er et elegant hotell, gammelt og med en kunstutsmykning som minner om tidligere tider, da Shanghai kunne måle seg med Paris, Roma og New York i prakt. To svære russere kom inn på kaféen, og ettersom det eneste sted hvor det fantes to stoler ledige, var ved siden av meg, inviterte jeg dem til å sette seg ned der. Det viste seg at de var høye sovjetiske diplomater som var stasjonert i Kina. Det språket vi hadde felles, var kinesisk, så vi begynte en interessant samtale.

Da de hadde funnet ut litt om meg, lurte de på hva slags religion jeg hadde, siden jeg kunne virke som misjonær i Taiwan på ett tidspunkt i mitt liv og senere gjøre forretninger med det de betraktet som dette landets fiende. De hadde gjort den erfaring at de fleste som hadde en sterk religiøs overbevisning, også var sterkt politisk engasjert og ute av stand til å tilpasse seg på den måten.

Jeg fortalte dem at jeg var et av Jehovas vitner og derfor inntok en helt nøytral holdning til politiske spørsmål. Jeg forklarte dem at jeg var glad i menneskene i Taiwan og i det øvrige Kina. De svarte: «Si oss navnet på din religion en gang til, men på engelsk.» Jeg gjorde det, og de fortsatte: «A ja, vi har mange av deres folk i landet vårt. Fortell oss litt mer. Forklar forskjellen mellom dere og baptistene.»

Etter en to timer lang samtale, som innbefattet en lang drøftelse angående kristen kjærlighet og nøytralitet, sa disse diplomatene: «Du aner ikke hvor takknemlige vi er for at vi har fått vite dette. Først nå forstår vi fullt ut den stilling Jehovas vitner inntar.» Det var nå nesten midnatt. Etter at jeg på det hjerteligste var blitt invitert til å komme og spise middag på den sovjetiske ambassade, sa jeg farvel og gikk ut på gaten for å få tak i en taxi, slik at jeg kunne komme tilbake til mitt hotell.

«Mer imponerende enn den kinesiske mur»

Det er vanskelig å si noe særlig om dagens Kina uten å høres ut som om en enten uttaler seg til fordel for eller kritiserer regjeringen. Jeg vil naturligvis ikke gjøre noen av delene. Det finnes imidlertid i hvert fall to positive ting som det er verdt å merke seg.

Det er godt å se at Kina, som har vært et jordbruksland i årtusener, endelig er bedre i stand til selv å skaffe til veie den mat befolkningen trenger. Det gjør det mulig å unngå omfattende hungersnød, noe landet som kjent tidligere gang på gang var hjemsøkt av. Tusenvis av «leger» ute på landsbygda har dessuten fått opplæring i grunnleggende helsestell, slik at befolkningen kan få den hjelp de trenger. Det som er blitt oppnådd på disse to områdene, i forbindelse med mat og helsestell, er etter min oppfatning det største Kina har gjort i nyere tid. Det er langt mer imponerende enn den kinesiske mur og langt viktigere enn oppfinnelsen av papiret eller drakene.

Kina er tillokkende. Helt siden Marco Polos dager har vesterlendinger følt seg tiltrukket av dette landet. Endelig fikk også jeg anledning til å komme i kontakt med «Midtens rike», og jeg fant at dette tett befolkede landet, hvor det yrer av liv, kom meg i møte og gjorde hva det kunne for også å få kontakt med meg. Denne kontakten har gitt meg en dypere forståelse av menneskene. Jeg tviler på at mitt syn på tingene etter denne kontakten noen gang vil bli akkurat som før. — Innsendt.

[Bilder på sidene 10 og 11]

Flere enn de som er klar over det, har vært i kontakt med «Midtens rike»