Hvordan Bibelen er blitt overlevert til oss — Andre del
Flammene skjøt i været etter hvert som det ble lagt mer og mer brensel på det sprakende bålet. Men dette var ikke noe vanlig bål. Det var stort og intenst og ble matet med bibler mens prester og prelater så på. Biskopen av London hadde kjøpt biblene for å tilintetgjøre dem, men med det tiltaket hjalp han faktisk oversetteren, William Tyndale, til å finansiere flere utgaver!
Hva var det som lå bak den store besluttsomheten hos begge parter i denne konflikten? I et tidligere nummer tok vi for oss Bibelens historie fram til den sene middelalder. Nå kommer vi til en ny epoke, da Guds Ords autoritet og budskap skulle få dyptgripende innflytelse på samfunnet.
En foregangsmann
John Wycliffe, en aktet magister i Oxford, tok i tale og skrift kraftig til orde mot den katolske kirkes ubibelske skikker. Han baserte sin autoritet på ’Guds lov’, det vil si Bibelen, og han sendte elevene sine, lollardene, ut på den engelske landsbygda for at de skulle forkynne Bibelens budskap på engelsk for alle som ville høre. Før han døde i 1384, påbegynte han arbeidet med å oversette Bibelen fra latin til datidens engelsk.
Kirken fant mange grunner til å forakte Wycliffe. For det første fordømte han prestene for deres utskeielser og umoralske oppførsel. Et annet moment var at mange av Wycliffes beundrere misbrukte hans lære for å rettferdiggjøre sine væpnede opprør. Presteskapet la skylden på Wycliffe, også etter hans død, selv om han aldri gjorde seg til talsmann for voldelig oppstand.
I et brev til pave Johannes XXIII i 1412 henviste erkebiskop Arundel til «denne usle og plagsomme kjeltring John Wycliffe, med et avskyelig ettermæle, denne sønn av den gamle slange, forløper for og barn av antikrist». Som klimaks på sin fordømmelse skrev Arundel: «For å fylle sin ondskaps mål klekte han ut en plan for en ny oversettelse av Skriftene på morsmålet.» Ja, det som virkelig gjorde kirkens ledere rasende, var at Wycliffe ville skaffe folk Bibelen på deres eget språk.
Ikke desto mindre var det noen framstående personer som hadde tilgang til bibeloversettelser på folkemål. En av dem var Anna av Böhmen, som i 1382 ble gift med kong Rikard II av England. Hun var i besittelse av Wycliffes engelske oversettelser av evangeliene, og dem studerte hun jevnlig. Da hun ble dronning, bidrog hennes velvillige innstilling til å fremme Bibelens sak — og det ikke bare i England. Anna oppfordret studenter ved Praha universitet i Böhmen til å komme til Oxford. Der studerte de med begeistring Wycliffes arbeider og tok noen av dem med seg tilbake til Praha. Den popularitet Wycliffes lære fikk ved Praha universitet, var senere til støtte for Jan Hus, som først studerte og så underviste der. Hus laget en leselig tsjekkisk oversettelse som var basert på den gamle slaviske oversettelsen. Hans innsats førte til at Bibelen kom i vanlig bruk i Böhmen og nabolandene.
Kirken slår tilbake
Presteskapet var også rasende på Wycliffe og Hus fordi de lærte at den «rene tekst», de opprinnelige inspirerte skrifter uten noen tillegg, hadde større autoritet enn «notene», de omfattende tradisjonelle forklaringene i margen på bibler som var godkjent av kirken. Det var det uforfalskede budskapet i Guds Ord disse predikantene ville gjøre tilgjengelig for den jevne mann.
På grunnlag av et falskt løfte om fritt leide ble Hus narret til å tre fram for det katolske konsilet i Konstanz i Tyskland i 1414 for å forsvare sine synspunkter. Konsilet bestod av 2933 prester, biskoper og kardinaler. Hus gikk med på å tilbakekalle sin lære hvis det kunne bevises ut fra Skriften at den var falsk. Men for konsilet var ikke det hovedsaken. Det at han hadde utfordret deres autoritet, var grunn god nok for dem til å brenne ham på bålet i 1415, mens han bad høyt.
Det samme konsilet fordømte på nytt John Wycliffe og utsatte ham for en siste fornærmelse ved å bestemme at hans ben skulle graves opp i England og deretter brennes. Dette direktivet var så frastøtende at det ikke ble utført før i 1428, på pavens forlangende. Som alltid viste det seg imidlertid at slik heftig motstand ikke la noen demper på iveren hos andre sannhetselskende mennesker. Det gjorde dem bare enda mer oppsatt på å utbre Guds Ord.
Trykkekunstens betydning
I 1450, bare 35 år etter at Hus var blitt henrettet, begynte Johann Gutenberg i Tyskland å trykke med løse typer. Hans første store verk var en utgave av den latinske Vulgata, som ble fullført omkring 1455. I 1495 var hele eller deler av Bibelen blitt trykt på tysk, italiensk, fransk, tsjekkisk, nederlandsk, hebraisk, katalansk, gresk, spansk, slavisk, portugisisk og serbisk — i den rekkefølgen.
Den lærde nederlenderen Desiderius Erasmus utgav den første komplette trykte utgaven av den greske tekst i 1516. Erasmus hadde gjerne sett at Skriften «ble oversatt til alle menneskers språk». Men han nølte med å sette sin store popularitet på spill ved å oversette den selv. Han ble imidlertid etterfulgt av andre som skulle vise seg å være modigere. En som utmerket seg blant dem, var William Tyndale.
William Tyndale og den engelske bibelen
Tyndale ble utdannet i Oxford og fikk omkring 1521 en stilling som huslærer for barna til sir John Walsh. Under måltidene ved Walshs veldekkede bord debatterte den unge Tyndale ofte med de lokale prestene. Han motsa deres synspunkter på en saklig måte ved å slå opp i Bibelen og vise dem skriftsteder. Med tiden ble ekteparet Walsh overbevist om at Tyndale framholdt sannheten, og prestene ble invitert sjeldnere og fikk en kjøligere mottagelse. Dette førte naturlig nok til at de geistlige ble enda mer forbitret på Tyndale og hans trosoppfatninger.
En av Tyndales religiøse motstandere sa en gang under en debatt: «Vi ville klare oss bedre uten Guds lov enn uten pavens.» Prøv å fornemme Tyndales sterke overbevisning da han svarte: «Jeg trosser paven og alle hans lover. Hvis Gud sparer mitt liv, skal jeg før mange år er gått, sørge for at en ploggutt kjenner mer av Skriften enn du gjør.» Tyndale hadde truffet sin endelige beslutning. Han skrev senere: «Jeg hadde av erfaring innsett at det var umulig å gjøre lekfolket grunnfestet i sannheten hvis ikke Skriften ganske enkelt ble lagt foran dem på deres eget morsmål, så de kunne oppfatte tekstens hovedpunkter, oppbygning og mening.»
På den tiden var det ennå ikke blitt trykt noen bibel på engelsk. Tyndale drog derfor til London i 1523 for å anmode biskop Tunstall om støtte til et oversettelsesprosjekt. På grunn av biskopens bryske avslag forlot han England for å realisere sin plan, og han vendte aldri mer tilbake. I Köln i Tyskland ble det første trykkeriet hans utsatt for en rassia, og han unnslapp så vidt med noen av de dyrebare uinnbundne arkene. I Worms i Tyskland fikk han imidlertid trykt minst 3000 eksemplarer av sitt engelske «nytestamente». De ble sendt til England, der distribueringen av dem begynte tidlig i 1526. Det var noen av disse biblene biskop Tunstall kjøpte og brente, slik at han uten å vite det hjalp Tyndale til å fortsette sitt arbeid.
Studier fører til klarere forståelse
Tyndale likte tydeligvis dette arbeidet svært godt. Som The Cambridge History of the Bible uttrykker det: «Skriften gjorde ham lykkelig, og det er noe lett og lystig over rytmen hans som formidler den lykken han følte.» Tyndales mål var å la Bibelen tale til den jevne mann på et så nøyaktig og enkelt språk som mulig. Gjennom studiene sine ble han klar over betydningen av bibelske ord som kirkens lære hadde innhyllet i mørke i hundrevis av år. Han lot seg verken skremme av trusler om dødsstraff eller av krass kritikk fra sin mektige fiende sir Thomas More, men innarbeidet oppdagelsene sine i oversettelsen.
Tyndale baserte seg på Erasmus’ opprinnelige greske tekst i stedet for den latinske. For å få fram den fulle betydningen av det greske ordet agạpe valgte han å bruke det engelske ordet «love» (kjærlighet) framfor «charity» (et gammelt og mer høytidelig engelsk ord som blant annet betyr kjærlighet). Han brukte også «menighet» i stedet for «kirke», «angre» i stedet for «gjøre bot» og «eldste» i stedet for «prester». (1. Korinter 13: 1—3; Kolosserne 4: 15, 16; Lukas 13: 3, 5; 1. Timoteus 5: 17, Tyndales oversettelse) Disse forandringene var ødeleggende for kirkens autoritet og tradisjonelle religiøse skikker, deriblant skriftemålet.
Tyndale holdt seg dessuten til ordet «oppstandelse» og avviste tanken om skjærsilden og et bevisst liv etter døden som ubibelsk. Angående de døde skrev han til More: «Ved å plassere dem i himmelen, helvete og skjærsilden river [du] i stykker de argumentene som Kristus og Paulus bruker for å bevise at det skal finne sted en oppstandelse.» Tyndale henviste i denne forbindelse til Matteus 22: 30—32 og 1. Korinter 15: 12—19. Han kom med rette fram til den konklusjon at de døde forblir i en ubevisst tilstand i påvente av en framtidig oppstandelse. (Salme 146: 4; Forkynneren 9: 5; Johannes 11: 11, 24, 25) Det betydde at hele ordningen med å be til Maria og helgenene var nytteløs fordi de verken kunne høre eller gå i forbønn for noen i sin ubevisste tilstand.
Tyndale oversetter De hebraiske skrifter
I 1530 laget Tyndale en utgave av Pentateuken, de fem første bøkene i De hebraiske skrifter. Han ble dermed den første som oversatte Bibelen direkte fra hebraisk til engelsk. Tyndale var også den første engelske oversetteren som brukte navnet Jehova. Bibelkommentatoren David Daniell i London skriver: «Det må helt sikkert ha gjort dypt inntrykk på Tyndales lesere at Guds navn på nytt ble åpenbart.»
I sine bestrebelser på å gjøre teksten så klar som mulig brukte Tyndale forskjellige engelske ord for å oversette ett hebraisk ord. Likevel fulgte han nøye den hebraiske setningsstrukturen. Resultatet var at den hebraiske tekstens fyndighet og kraft ble bevart. Han sa selv: «Trekkene ved det hebraiske tungemål stemmer tusen ganger bedre overens med engelsk enn med latin. Måten å snakke på er én og den samme; på tusenvis av steder trenger man derfor ikke å gjøre annet enn å oversette til engelsk, ord for ord.»
Denne i all hovedsak bokstavelige framgangsmåten krydret Tyndales oversettelse med hebraiske uttrykk. Noen av dem må ha virket nokså merkelige ved første gangs lesing. Men etter hvert ble folk så fortrolige med denne bibelen at mange av uttrykkene i den nå er en del av det engelske språk. Blant eksemplene er «a man after his own heart» (en mann etter sitt hjerte, som i 1. Samuelsbok 13: 14), «passover» (den jødiske påske) og «scapegoat» (syndebukk). De som leste den engelske bibelen, fikk på denne måten kjennskap til hebraisk tankegang, noe som gav dem bedre innsikt i de inspirerte skrifter.
Bibelen blir forbudt og Tyndale lyst i bann
Folk i England var begeistret over at de nå fikk muligheten til å lese Guds Ord på sitt eget språk. De viste dette ved å kjøpe alle de biblene som det var mulig å smugle inn i landet, kamuflert som tøyballer eller andre varer. Presteskapet var derimot opptatt av det uunngåelige tap av posisjon de ville erfare hvis Bibelen skulle bli betraktet som den høyeste autoritet. Derfor ble situasjonen i enda høyere grad et spørsmål om liv eller død for oversetteren og dem som støttet ham.
Siden Tyndale var konstant ettersøkt av kirken og myndighetene, fortsatte han sitt arbeid i det skjulte i Antwerpen i Belgia. Likevel brukte han to dager i uken på det han kalte sin fritidsbeskjeftigelse — å hjelpe andre engelske flyktninger, de fattige og de syke. Han brukte mesteparten av midlene sine til dette. Før han rakk å oversette den andre halvdelen av De hebraiske skrifter, ble han forrådt for penger av en engelskmann som gav seg ut for å være en venn. Da han ble henrettet i Vilvoorde i Belgia i 1536, var hans siste, inderlige ord: «Herre, opplat kongen av Englands øyne.»
I 1538 bestemte kong Henrik VIII ut fra egne motiver at det skulle plasseres bibler i hver eneste kirke i England. Selv om Tyndale ikke fikk æren, var den oversettelsen som ble valgt, i all hovedsak hans. På den måten ble Tyndales oversettelse så godt kjent og høyt skattet at den «fastla det grunnleggende mønsteret for de fleste etterfølgende oversettelsene» på engelsk. (The Cambridge History of the Bible) Så mye som 90 prosent av Tyndales oversettelse ble direkte innlemmet i King James Version fra 1611.
Fri tilgang til Bibelen innebar store forandringer i England. Diskusjonene rundt de biblene som var blitt plassert i kirkene, ble så livlige at de til tider forstyrret gudstjenestene. «Gamle mennesker lærte seg å lese så de kunne komme i direkte kontakt med Guds Ord, og barn slo seg ned hos de eldre for å lytte.» (A Concise History of the English Bible) I denne perioden ble det også mye mer fart i distribueringen av bibler i andre europeiske land og på andre europeiske språk. Men bibelbevegelsen i England skulle komme til å få verdensomspennende betydning. Hva var det som førte til det? Og hvordan har ytterligere oppdagelser og studier berørt de bibeloversettelsene vi bruker i dag? Beretningen blir avsluttet med den neste artikkelen i denne serien.
[Bilder på side 26]
Tyndales «nytestamente» fra 1526 — det eneste kjente komplette eksemplaret som unngikk å bli flammenes rov
[Rettigheter]
The British Library Board
[Oversikt/bilder på sidene 26 og 27]
(Se den trykte publikasjonen)
Viktige årstall i Bibelens historie
Etter vår tidsregning
Wycliffes bibel påbegynt (f. 1384)
1400
Hus henrettet 1415
Gutenberg — første trykte bibel ca. 1455
1500
Tidlige trykte bibler på folkemål
Erasmus’ greske tekst 1516
Tyndales «nytestamente» 1526
Tyndale henrettet 1536
Henrik VIII bestemmer at det skal plasseres bibler i kirkene 1538
1600
King James Version 1611
[Bilder]
Wycliffe
Hus
Tyndale
Henrik VIII