«Herre, opplat kongen av Englands øyne»

HAN ble dømt som kjetter i august 1536. Men det var ikke før i oktober det samme året at han ble brent på bålet. Rett før han ble kvalt og hans legeme ble brent, uttalte han sine siste ord med høy røst: «Herre, opplat kongen av Englands øyne.»

Denne mannen var William Tyndale. Hvorfor ble han dømt som kjetter, slik at hans legeme ble brent på bålet? Hva var det kongen av England ikke så? Og kan vi lære noe verdifullt av det som skjedde med Tyndale? La oss undersøke Tyndales bakgrunn før vi besvarer disse spørsmålene.

Tyndales unge år

Tyndale ble født i Gloucestershire i England omkring 1494. Han begynte på universitetet i Oxford og fikk sin magistergrad i 1515. Kort tid deretter var han en stund ved Cambridge universitet.

I 1522 hadde Tyndale vendt tilbake til Gloucestershire og var blitt huslærer for barna til Sir John Walsh. Fordi han brukte Bibelen til støtte for sine oppfatninger, kom han snart i konflikt med de framstående katolske prester og doktorer som besøkte godset. Lady Walsh ble bekymret og spurte ham hvorfor «vi bør tro Dem framfor de så store og lærde kirkelige embetsmenn».

I og med dette bestemte Tyndale seg for å oversette til engelsk Enchiridion militis christiani (en kristen soldats håndbok), et verk av humanisten Desiderius Erasmus. Det fordømte mange av de utbredte religiøse fremgangsmåter og læresetninger. Erasmus skrev blant annet: «Jeg slutter aldri å forundre meg over at paver og biskoper så åpenlyst ønsker å bli tiltalt som herrer og mestere når Kristus forbød sine disipler å kalle seg noe av dette. . . . Ordene apostel, hyrde, biskop er uttrykk som betegner et embete eller en tjeneste, ikke et herredømme eller styre.» I dette verket oppmuntret dessuten Erasmus til å studere Bibelen i større utstrekning.

Det gikk ikke lang tid før Tyndales rasende motstandere anklaget ham for kjetteri. Selv om han innså hvilken fare han befant seg i, ble han mer og mer overbevist om at den eneste måten å fjerne uvitenhet på var å oversette Bibelen til den slags engelsk som folk snakket på hans tid. Derved ville alminnelige mennesker få anledning til å lese den.

Snart var han innblandet i en annen diskusjon med en geistlig, som til slutt sa: «Vi ville klare oss bedre uten Guds lov enn uten pavens.» Sjokkert over dette svarte Tyndale: «Jeg trosser paven og alle hans lover. . . . Hvis Gud sparer mitt liv, skal jeg før mange år er gått, sørge for at en plogkar kjenner mer av Skriften enn du gjør.» Det skulle vise seg at Tyndale holdt sitt ord. Fast bestemt på å gjøre Bibelen forståelig for «en plogkar» drog han til London i 1523 for å oppsøke den katolske biskop Cuthbert Tunstall. Tyndale mente at denne vennen av Erasmus ville hjelpe ham.

Hans oversettelse møter motstand

Tunstall våget imidlertid ikke å hjelpe til med et prosjekt som kirken var så sterkt imot. Men Tyndale gjorde seg til venns med en rik kjøpmann, Humphrey Monmouth. Han bodde hos ham noen måneder. Tyndale var klar over de stadig flere farer han stod overfor, og det gikk ikke lang tid før han ikke bare trakk den slutning at det «ikke fantes noe rom i min herre av Londons palass hvor Det nye testamente kunne oversettes, men også at det heller ikke fantes noe sted i hele England hvor det kunne gjøres». Med hjelp fra Monmouth seilte han derfor til Tyskland i 1524. Der begynte han å oversette de kristne greske skrifter (som vanligvis kalles Det nye testamente). Han oversatte ikke fra latin, som bibeloversetteren John Wiclif hadde gjort, men fra grunnspråket, gresk.

Selv om trykkingen ble påbegynt i den dypeste hemmelighet, ble den snart oppdaget av Johann Dobneck (Cochlaeus). Han er blitt beskrevet som «den bitreste fiende av at Guds Ord skulle bli oversatt til noe folkemål». Dobneck gjorde makthaverne oppmerksom på Tyndale, og Tyndale måtte flykte til byen Worms med ti eller flere ark som da var fullført. I 1526 ble minst 3000 eksemplarer av hans oversettelse fullført og smuglet inn i England til forhandlere som var kjent som «New Testamenters» (nytestamentere). Den risiko som var forbundet med å kjøpe dem, ble større i og med at biskop Tunstall og andre geistlige begynte å lete etter disse eksemplarene og brenne dem ved St. Paul’s Cross i London.

I 1527 ble William Warham, erkebiskopen av Canterbury, klar over at han kunne kjøpe opp eksemplarer av Tyndales oversettelse før de nådde ut til folk. Tunstall begynte også en lignende praksis, og på denne måten ble mange bind ødelagt. Men hva førte dette egentlig til? «Jeg kommer til å få penger nok til å gjøre meg fri for gjeld, og hele verden vil høylydt protestere mot at Guds Ord blir brent. De penger jeg måtte få til overs, skal jeg bruke på å studere mer for å kunne korrigere det nevnte nye testamente,» sa Tyndale. Slik gikk det til at han fikk penger til å trykke flere eksemplarer og til å arbeide på en revisjon. Ikke noe av det presteskapet gjorde, kunne forhindre at Guds Ord ble utbredt!

Men hvorfor lukket presteskapet og kongen av England, Henrik VIII, sine øyne for betydningen av en oversettelse til folkemålet, for en slik oversettelse som Tyndale hadde laget? Den kjente katolske lærde Erasmus oppgav dette som en av grunnene: «På mange steder i de hellige skrifter blir presters og fyrsters laster refset, og hvis folket skulle lese dette, ville de knurre mot dem som er satt over dem.» Men det var ikke bare tanken på en oversettelse til folkemålet som fikk dem til å komme med sine innvendinger. Kongen var imot de «fordervelige bemerkningene», marginalnotene, i Tyndales oversettelse. Geistligheten hadde også innvendinger mot marginalnotene, som de mente undergravde den katolske tro. Men med sin motstand sørget de for at Guds Ords sannhet ble holdt skjult for alminnelige mennesker.

I sin oversettelse var Tyndale tro mot sitt ord om at han skulle bruke uttrykk som ’plogkaren’ kunne forstå: han skrev «elder» (eldste) i stedet for «priest» (prest), «congregation» (menighet) i stedet for «church» (kirke), «love» (kjærlighet) i stedet for «charity» (gammelt, høytidelig engelsk ord som blant annet betyr kjærlighet) og «repentance» (anger) i stedet for «penance» (bot). Men den ortodokse katolikken Sir Thomas More betraktet det å bruke slike ord i stedet for gamle kirkelige termer som kjettersk.

I mellomtiden skrev Tyndale en rekke andre ’antiklerikale’ skrifter. I skriftet Obedience of a Christian Man utfordret han for eksempel pavens myndighet, fordømte presteskapets velstand og avslørte andre urette handlinger. I dette skriftet kom han med følgende forsvar for å oversette Bibelen til engelsk folkemål: «De sier at den ikke kan oversettes til vårt språk, for det er så simpelt. Det er ikke så simpelt som de er falske løgnere. . . . Når de truer lekfolk og forbyr dem å lese Skriften, er det ikke av kjærlighet til deres sjeler, . . . all den stund de tillater . . . dere å lese Robin Hood . . . og fortellinger om kjærlighet og lidderlighet . . . så skitne som det går an å tenke seg, og som kan forderve unge menneskers sinn.»

Slik gikk det til at Tyndale ble betraktet som kjetter og hans oversettelse av de kristne greske skrifter som kjettersk.

De hebraiske skrifter

Tyndale hadde også holdt på med å lære seg hebraisk, og så snart han var i stand til det, begynte han å oversette de hebraiske skrifter til engelsk. Han begynte å oversette Pentatevken og seilte fra Antwerpen til Hamburg for å få den trykt der. Men han led skibbrudd utenfor den nederlandske kysten og mistet alle sine bøker og skrifter. Da han til slutt kom fram til Hamburg i 1529, traff han en gammel kjenning, Miles Coverdale. Han hjalp ham med å oversette hele Pentatevken. Den ble til slutt trykt i 1530. Men det skulle vise seg at geistligheten og kongen hadde sine øyne enda mer lukket for denne oversettelsen!

Tyndales marginalnoter til Pentatevken var enda mer provoserende enn hans bemerkninger til de kristne greske skrifter. Han grep anledningen til å legge vekt på det han syntes var en motsetning mellom noen kirkelige fremgangsmåter og Guds lover. Legg merke til følgende eksempler: 4. Mosebok 23: 8: «’Hvordan kan jeg forbanne den som Gud ikke har forbannet?’ [marginalnote: Paven kan forteller deg hvordan det gjøres]»; 5. Mosebok 23: 18: «’Kom ikke til Herren din Guds hus med penger som en kvinne eller mann får for å drive utukt’ [marginalnote: Likevel tar paven og biskoper imot skatt av dem, og abbeder ønsker seg ikke bedre leieboere]»; 5. Mosebok 11: 19: «’La barna lære dem (mine ord) ved at du taler om dem når du sitter hjemme’ [marginalnote: Fortell om Robin Hood, sier våre prelater].»

Bibelen og Tyndales og Luthers skrifter fikk en så stor utbredelse i England at kong Henrik VIII i mai 1530 ble tilskyndt til å kalle sammen omkring 30 biskoper og framstående geistlige, deriblant More og Tunstall, til et møte. Det førte til at en fordømmelse av disse skriftene ble tatt med i kongens kunngjøring. De ble beskrevet som «blasfemiske og fordervelige engelske bøker» som forkvaklet troen og fremmet oppvigleri.

Fra da av var det ikke bare bøker som ble brent. I løpet av de følgende to år ble hele ti «kjettere» brent på bålet, og noen av dem kjente Tyndale. Andre tilstod at de var i besittelse av hans bøker, de avsverget sine oppfatninger og ble bøtelagt.

I 1533 var Tyndale kommet tilbake til Antwerpen. Der reviderte han sin utgave av de kristne greske skrifter og arbeidet med oversettelsen av en ny del av de hebraiske skrifter. Han fullførte oversettelsen av bøkene fra og med Josva til og med 2. Krønikebok i manuskriptform.

Forrådt, dømt og henrettet

Engelskmennene hadde gjort mange forsøk på å finne og arrestere Tyndale, men disse bestrebelsene førte ikke til noe resultat før i mai 1535. Mens Tyndale spiste middag sammen med kjøpmenn i Antwerpen, ble han kjent med Henry Phillips. Tyndale, som ante fred og ingen fare, inviterte ham til å komme og besøke ham der hvor han bodde. Dette gjorde Tyndale, trass i at verten hans, Thomas Poyntz, var svært mistenksom. Da Phillips hadde vunnet Tyndales tillit, varslet han myndighetene. Men det var ikke klokt å arrestere Tyndale der hvor han bodde. Derfor avla Phillips ham et besøk og inviterte ham til å komme og spise et måltid sammen med ham. De forlot Tyndales hjem sammen og spaserte nedover en smal passasje. Phillips spaserte bak Tyndale. Da de kom ut av smuget, pekte Phillips på Tyndale, og tjenestemennene grep ham og arresterte ham.

Tyndale ble satt i fengsel i slottet i Vilvoorde, cirka ti kilometer fra Brussel. Der ble han værende i 16 måneder. En spesiell granskingskommisjon avhørte ham, og det gav ham anledning til å vitne om sin tro, noe han gjorde ved tallrike bibelske sitater. Deretter fulgte en lengre disputt med teologer fra det nærliggende katolske Leuven-universitetet. Til slutt ble han dømt som kjetter, og like før han ble kvalt og brent, uttalte han ordene: «Herre, opplat kongen av Englands øyne.»

Hans bønn ble besvart

Tyndale fikk aldri vite hvor raskt hans siste bønn skulle bli besvart, og hvor snart Bibelen skulle bli tilgjengelig for alminnelige mennesker på et språk de kunne forstå. Da ville også mange andres øyne bli åpnet for de sannheter den inneholder.

Ett år før Tyndales død ble den første fullstendige trykte engelske bibel utgitt av Miles Coverdale. Den var delvis basert på Tyndales verk. På tittelbladet er det en tresnittbord som er tilskrevet den tyske maleren Hans Holbein. Øverst har denne borden navnet Jehova i form av det hebraiske tetragrammet. Det var Tyndale som først tok navnet Jehova i bruk i det engelske språk. Han brukte det i sin oversettelse av 2. Mosebok 6: 3.

En ytterligere revisjon som var utført av John Rogers under navnet Thomas Matthew (som derfor ble kjent som Matthew’s Bible), ble lagt fram for kong Henrik VIII i 1537, og kongen gav tillatelse til å utgi den. Det ironiske ved dette var at denne bibeloversettelsen stort sett bestod av Tyndales oversettelse. Hans manuskript var brukt helt til og med 2. Krønikebok. Etter profeten Malaki forekommer hans initialer, «W.T.» «Derved ble [erkebiskop] Cranmer forledet til å godkjenne oversettelser som ble utgitt kollektivt og under psevdonymer. Dette var oversettelser som var blitt fordømt av kirkemøter når de var blitt utgitt hver for seg. Kongen gav således sin tillatelse til å utgi verker som hans tidligere kunngjøringer hadde fordømt.» — History of the Church of England av R. W. Dixon, bind 1, side 521.

Ett år senere utstedte generalvikar Thomas Cromwell et påbud som påla prestene å sørge for at hver kirke hadde en så stor bibel som mulig, slik at menighetsmedlemmene kunne bruke den. Den skulle festes forsvarlig med en lenke. Prestene skulle «uttrykkelig anspore, oppildne og formane alle til å lese det høyst levende Guds Ord». Dette ble gjort av folk i så stor utstrekning at det i 1539 måtte utstedes en annen kunngjøring som sa at folk ikke skulle lese høyt fra Bibelen i kirken under gudstjenesten. Presteskapet var åpenbart opprørt over at preknene deres ble ignorert av så mange som foretrakk å samles for å høre Bibelen opplest!

Er dine øyne blitt åpnet?

Når det gjaldt å gjøre Bibelen tilgjengelig for alminnelige mennesker, slik at de kunne lese i den, ble Tyndales siste bønn besvart. Men hvordan er forholdene i dag?

«Jeg har en bibel,» sier mange. Men er det alt som er nødvendig for å få øynene åpnet? ’De har øyne, men ser ikke,’ sa Gud med tanke på sitt folk i det gamle Juda, som var blitt troløst. (Jeremia 5: 21) Å ’se’ kan derfor ha en billedlig betydning. Det kan bety å oppfatte mentalt. Selv om millioner av mennesker har en bibel i sitt hjem, står den i mange tilfelle i hyllen og samler støv. Vil du si at disse menneskenes øyne er blitt åpnet, slik at de oppfatter Bibelens sannhet?

«Men jeg leser i Bibelen,» sier kanskje noen. Men betyr det at du leser i Bibelen, at dine øyne er blitt åpnet? Ikke nødvendigvis. Mange som leser i Bibelen, betrakter den bare som interessant litteratur. Bibelen sier imidlertid at vi må få vårt «hjertes øye» åpnet. (Efeserne 1: 18) Hvis våre øyne virkelig skal bli åpnet, må vi forstå det vi leser i Bibelen, la det synke ned i vårt hjerte og anvende det i vårt liv.

Hva med deg? Er dine øyne virkelig blitt åpnet? Er du overbevist om at det som står i Bibelen, er verdt å lese og anvende i ditt liv? Hvis du ønsker hjelp til å gjøre det, vil Jehovas vitner med glede gi deg slik hjelp.

Når dine øyne er blitt åpnet, må du sørge for å holde dem åpne. Som det står i den bibelske boken Ordspråkene: «Lytt til det jeg sier, min sønn, vend øret til og hør mine ord! Slipp dem aldri ut av syne, bevar dem dypt i ditt hjerte!» — Ordspråkene 4: 20, 21.

[Uthevet tekst på side 27]

«Hvis Gud sparer mitt liv, skal jeg før mange år er gått, sørge for at en plogkar kjenner mer av Skriften enn du gjør» — TYNDALE

[Bilde på side 26]

William Tyndale

[Bilde på side 28]

Tyndale oversetter Bibelen

[Bilde på side 29]

Tyndale blir kvalt og brent