William Tyndale — en mann med visjoner

William Tyndale ble født i England «ved grensen til Wales», sannsynligvis i Gloucestershire, men det er ikke mulig å fastslå nøyaktig sted og dato. I oktober 1994 feiret britene 500-årsjubileet for fødselen til den mannen som «gav oss vår engelske bibel». For dette arbeidet led Tyndale martyrdøden. Hvorfor?

WILLIAM TYNDALE utmerket seg i studiet av gresk og latin. Bare 21 år gammel fikk han sin magistergrad ved Oxford universitet. Det var i juli 1515. I 1521 ble han ordinert som romersk-katolsk prest. På den tiden var det store uroligheter innen katolisismen i Tyskland på grunn av Martin Luthers virksomhet. Men England forble et katolsk land inntil kong Henrik VIII til slutt brøt med Roma i 1534.

Selv om folkemålet på Tyndales tid var engelsk, foregikk all undervisning på latin. Det var dessuten kirkens språk, og Bibelen var også på latin. I 1546 gjentok Trient-konsilet at det bare var Hieronymus’ latinske oversettelse Vulgata fra det femte århundre som skulle brukes. Men det var bare dem som hadde en høyere utdannelse, som kunne lese den. Hvorfor skulle ikke folk i England få lov til å få en engelsk bibel som de kunne lese? «Hieronymus oversatte jo Bibelen til sitt morsmål: Hvorfor kan ikke vi også gjøre det?» var Tyndales mening.

Et vitnesbyrd om tro

Etter at Tyndale var ferdig ved Oxford universitet og muligens også hadde studert ved Cambridge universitet, var han huslærer i to år for de unge sønnene til John Walsh i Gloucestershire. I løpet av denne tiden fikk han et stadig sterkere ønske om å oversette Bibelen til engelsk, og han hadde uten tvil mulighet til å utvikle sine oversetterferdigheter ved hjelp av Erasmus’ nye bibelutgave med gresk og latinsk tekst i parallelle kolonner. I 1523 forlot Tyndale familien Walsh og drog til London. Han hadde til hensikt å søke biskopen i London, Cuthbert Tunstall, om tillatelse til å gå i gang med å oversette Bibelen.

Det var nødvendig med Tunstalls godkjennelse fordi de retningslinjene som var blitt gitt ved en synode i Oxford i 1408, innbefattet et forbud mot å oversette eller lese Bibelen på det språket folk flest snakket, med mindre en biskop hadde gitt tillatelse til det. Mange omreisende predikanter, som var kjent som lollarder, ble brent som kjettere fordi de våget å trosse dette forbudet. Lollardene leste fra og delte ut John Wycliffes bibel, en engelsk oversettelse av Vulgata. Tyndale følte at tiden var inne til å oversette De kristne greske skrifter fra originalspråket til en ny, pålitelig utgave som kunne brukes av kirken og vanlige folk i England.

Biskop Tunstall var en lærd mann som hadde gjort mye for å oppmuntre Erasmus. Som eksempel på sine egne ferdigheter hadde Tyndale oversatt en av Isokrates’ taler, en vanskelig gresk tekst. Han hadde et forfengelig håp om at Tunstall skulle tilby ham vennskap og støtte og ta imot tilbudet hans om å oversette Bibelen. Hva gjorde biskopen?

Avslag — hvorfor?

Selv om Tyndale hadde med seg et introduksjonsbrev, ville ikke Tunstall ta imot ham. Tyndale måtte derfor skrive og be om en samtale. Man vet ikke om Tunstall omsider nedlot seg til å treffe Tyndale, men svaret hans var: ’Mitt hus er fullt.’ Hvorfor avfeide biskopen Tyndale så bestemt?

Luthers reformasjonsvirksomhet på kontinentet skapte stor uro i den katolske kirke, og det gav gjenlyd i England. I 1521 utgav kong Henrik VIII et kraftfullt skrift som forsvarte paven mot Luther. Som uttrykk for sin takknemlighet gav paven Henrik tittelen Troens forsvarer.a Henriks kardinal, Wolsey, var også aktiv og ødela eksemplarer av Luthers bøker som var blitt tatt inn i England ulovlig. Ettersom Tunstall var en katolsk biskop som var lojal mot paven, kongen og sin kardinal, følte han seg forpliktet til å undertrykke enhver tanke eller idé som kunne tenkes å støtte den opprørske Luther. Tyndale var en hovedmistenkt i denne forbindelse. Hvorfor?

Mens Tyndale bodde hos familien Walsh, hadde han fryktløst tatt til orde mot de lokale prestenes uvitenhet og skinnhellige holdning. Blant disse prestene var John Stokesley, som hadde kjent Tyndale ved Oxford. Med tiden etterfulgte han Cuthbert Tunstall som biskop av London.

Den motstanden Tyndale møtte, kommer også tydelig til uttrykk i en meningsutveksling mellom ham og en høytstående geistlig som sa: «Vi ville klare oss bedre uten Guds lov enn uten pavens.» Tyndales minneverdige svar var: ’Jeg trosser paven og alle hans lover. Hvis Gud sparer mitt liv, skal jeg før mange år er gått, sørge for at en ploggutt kjenner mer av Skriften enn du gjør.’

Tyndale måtte møte for administratoren av Worcester bispedømme på grunn av falske anklager om kjetteri. «Han truet meg voldsomt og skjelte meg ut,» fortalte Tyndale senere og la til at han var blitt behandlet som «en hund». Men man hadde ikke noe grunnlag for å dømme Tyndale for kjetteri. Historikere tror at alt dette i hemmelighet ble meddelt Tunstall for at det skulle påvirke hans beslutning.

Etter at Tyndale hadde vært et år i London, sa han: «Det fantes ikke noe rom i min herre av Londons palass hvor Det nye testamente kunne oversettes, og . . . det fantes heller ikke noe sted i hele England hvor det kunne gjøres.» Han hadde rett. Hvilken boktrykker i England ville våge å trykke en bibel på engelsk i den atmosfære av undertrykkelse som Luthers virksomhet hadde ført til? I 1524 krysset derfor Tyndale Den engelske kanal for aldri mer å vende tilbake.

Nye problemer på kontinentet

William Tyndale fant rom for seg selv og sine dyrebare bøker i Tyskland. Han hadde med seg ti pund som hans venn Humphrey Monmouth, en innflytelsesrik kjøpmann i London, hadde vært så vennlig å gi ham. På den tiden var en slik gave nesten stor nok til at Tyndale kunne få trykt De greske skrifter, som han hadde planer om å oversette. Monmouth ble senere arrestert for å ha hjulpet Tyndale og for angivelig å ha sympatisert med Luther. Monmouth ble forhørt og kastet i festningen Tower i London, og han ble først løslatt etter å ha søkt kardinal Wolsey om nåde.

Det er ikke kjent nøyaktig hvor i Tyskland Tyndale drog. Enkelte ting peker mot Hamburg, hvor han kan ha tilbrakt et år. Møtte han Luther? Det er uvisst, selv om anklagen mot Monmouth sier at han gjorde det. En ting er sikkert: Tyndale var travelt opptatt med å oversette De greske skrifter. Hvor kunne han få manuskriptet sitt trykt? Han betrodde oppdraget til Peter Quentell i Köln.

Alt gikk fint inntil motstanderen Johann Dobneck, også kjent som Cochlaeus, fikk vite hva som skjedde. Han meldte straks fra til en nær venn av Henrik VIII, som uten videre sørget for at Quentell fikk forbud mot å trykke Tyndales oversettelse.

Tyndale og hans assistent, William Roye, flyktet for livet og tok med seg de sidene av Matteus’ evangelium som var blitt trykt. De seilte opp Rhinen til Worms, hvor de fullførte arbeidet. Med tiden ble det trykt 6000 eksemplarer av Tyndales første utgave av Det nye testamente.b

Suksess trass i motstand

Oversetting og trykking var én ting. Det å få biblene til Storbritannia var noe helt annet. Kirkens agenter og verdslige myndigheter var fast bestemt på å hindre at det kom sendinger over Den engelske kanal, men vennligsinnete kjøpmenn visste hvordan dette problemet kunne løses. Biblene ble gjemt i tøyballer og andre varer og smuglet inn i England og like opp til Skottland. Tyndale ble oppmuntret, men kampen hadde bare så vidt begynt.

Den 11. februar 1526 møtte kardinal Wolsey og 36 biskoper og andre av kirkens dignitærer opp i nærheten av St. Paul-katedralen i London «for å se store kurver fulle av bøker bli kastet på ilden». Blant disse bøkene var enkelte eksemplarer av Tyndales dyrebare oversettelse. I dag er det bare to eksemplarer av denne første utgaven igjen. Det eneste komplette eksemplaret (som bare mangler tittelbladet) befinner seg i British Library, og ironisk nok ble det andre eksemplaret, som mangler 71 sider, oppdaget i biblioteket i St. Paul-katedralen. Det er ingen som vet hvordan det havnet der.

Tyndale fortsatte ufortrødent å trykke nye utgaver av oversettelsen sin, og disse ble systematisk beslaglagt og brent av det engelske presteskapet. Så forandret Tunstall taktikk. Han gjorde en avtale med en kjøpmann som het Augustine Packington om at han skulle kjøpe alle bøker skrevet av Tyndale som han kunne få tak i, deriblant utgavene av Det nye testamente, og deretter brenne dem. Dette ble klarert med Tyndale, som Packington hadde inngått en overenskomst med. Halles Chronicle sier: «Biskopen fikk bøkene, Packington fikk takken, og Tyndale fikk pengene. Deretter, etter hvert som det ble trykt flere eksemplarer av Det nye testamente, kom de i store mengder til England.»

Hvorfor hadde presteskapet så mye imot Tyndales oversettelse? Den latinske oversettelsen Vulgata fordunklet den hellige tekst, mens Tyndales gjengivelse av den opprinnelige greske teksten for første gang overbrakte Bibelens budskap til det engelske folk i en tydelig språkdrakt. I 1. Korinter, kapittel 13, valgte for eksempel Tyndale å oversette det greske ordet a·gaʹpe med det engelske ordet «love» (kjærlighet) i stedet for ordet «charity» (et gammelt og mer høytidelig engelsk ord som blant annet betyr kjærlighet). Han insisterte på å bruke «menighet» i stedet for «kirke» for å legge vekten på tilbederne, ikke på kirkebygningene. Dråpen som fikk begeret til å flyte over for de geistlige, var imidlertid det at Tyndale erstattet «prest» med «eldste» og brukte ordet «angre» i stedet for «gjøre bot», for dermed ribbet han geistligheten for den prestelige makt den hadde tiltatt seg. David Daniell sier det slik: «Skjærsilden er borte; det finnes ingen muntlig bekjennelse eller noen botsgang. To av de pilarene som kirkens velstand og makt hvilte på, falt sammen.» (William Tyndale—A Biography) Det var en slik utfordring Tyndales oversettelse representerte, og moderne forskning bekrefter fullt ut nøyaktigheten av oversetterens ordvalg.

Antwerpen, forræderi og død

Mellom 1526 og 1528 flyttet Tyndale til Antwerpen, hvor han kunne føle seg trygg blant de engelske kjøpmennene. Der skrev han The Parable of the Wicked Mammon (Lignelsen om den urettferdige Mammon), The Obedience of a Christian Man (En kristens lydighet) og The Practice of Prelates (Prelatenes framgangsmåte). Tyndale fortsatte med oversettelsesarbeidet sitt, og han var den første som brukte Guds navn, Jehova, i en engelsk oversettelse av De hebraiske skrifter. Navnet forekommer mer enn 20 ganger.

Så lenge Tyndale holdt seg hos vennen og velgjøreren Thomas Poyntz i Antwerpen, var han beskyttet mot intrigene til Wolsey og hans spioner. Han ble kjent for sin omsorg for syke og fattige. Omsider klarte engelskmannen Henry Phillips på en listig måte å vinne Tyndales tillit, og i 1535 ble Tyndale som følge av dette forrådt og ført til Vilvoorde slott, en mil nord for Brussel. Der ble han holdt innesperret i 16 måneder.

Det er ikke mulig å fastslå med sikkerhet hvem som leide Phillips, men mistanken går først og fremst i retning av biskop Stokesley, som på den tiden var travelt opptatt med å brenne «kjettere» i London. Da Stokesley lå på sitt dødsleie i 1539, «gledet han seg over at han hadde brent 50 kjettere i sin levetid,» sier W. J. Heaton i boken The Bible of the Reformation. Blant dem var William Tyndale, som ble kvalt før kroppen hans ble offentlig brent i oktober 1536.

Tre framstående teologer fra det katolske Louvain universitet, der Phillips hadde gått, var med i den kommisjonen som dømte Tyndale. Tre kanniker fra Louvain og tre biskoper kom sammen med andre dignitærer for å se Tyndale bli dømt for kjetteri og fratatt retten til å tjene som prest. Alle gledet seg over hans død. Han ble sannsynligvis 42 år gammel.

«Tyndale utmerket seg alltid ved sin fryktløse ærlighet,» sa biografen Robert Demaus for over hundre år siden. Tyndale skrev til sin medarbeider John Frith, som ble brent på bålet i London av Stokesley: «Jeg har aldri endret en eneste stavelse i Guds ord mot min samvittighet, og jeg vil heller aldri gjøre det, om så alt som finnes på jorden, det være seg nytelser, ære eller rikdom, ble gitt meg.»

Slik gikk det til at William Tyndale gav sitt liv for det privilegium å gi folk i England en bibel som de lett kunne forstå. For en høy pris han betalte — men for en uvurderlig gave det var!

[Fotnoter]

[Ramme på side 29]

TIDLIGE OVERSETTELSER

TYNDALES ønske om å få en bibeloversettelse på folkemålet var ikke urimelig eller enestående. Bibelen var blitt oversatt til angelsaksisk i det tiende århundre. I slutten av det 15. århundre ble en rekke bibler som var blitt oversatt fra latin, trykt i Europa: på tysk (1466), italiensk (1471), fransk (1474), tsjekkisk (1475), nederlandsk (1477) og katalansk (1478). I 1522 utgav dessuten Martin Luther sin oversettelse av Det nye testamente på tysk. Tyndale spurte bare om hvorfor ikke engelskmennene også kunne få en oversettelse til sitt språk.

[Bilderettigheter på side 26]

Bibelen i bakgrunnen: © Det britiske bibliotekstyret; William Tyndale: Gjengitt med tillatelse av rektor, styret og lærerstaben ved Hertford College, Oxford