Vår tids kristendom — hvor mye av den er ekte?

UNDER den annen verdenskrig solgte nederlenderen Hans van Meegeren et maleri som skulle være det eldste kjente verk av det 17. århundres nederlandske maler Jan Vermeer, til en tysker. Det ble ansett for å være et mesterverk. Etter krigen ble van Meegeren arrestert fordi han hadde solgt denne kunstskatten til en fiende. En kan tenke seg hvor overrasket hans anklagere ble da han tilstod at «Vermeers mesterverk» var en forfalskning. Han hadde selv malt det. Han beviste dette ved å male en annen «Vermeer» mens han satt i fengsel.

Hva viser dette? At en signatur eller en merkelapp ikke nødvendigvis betyr at noe er ekte. Det kan være en forfalskning. Når det gjelder et maleri, blir dette oppdaget ved omhyggelig å undersøke teknikken og materialene og sammenligne det tvilsomme kunstverket med et maleri som en er sikker på er ekte.

I dag er det millioner av mennesker som bruker den kristne «merkelapp» eller «signatur». Kanskje du er en av disse. Men hvordan kan du vite om du er en ekte, sann kristen? For det første bør du granske din oppførsel og din tro og sammenligne begge deler med det Bibelen sier om Jesu Kristi og hans apostlers lære. Deretter bør du undersøke hvordan de første kristne anvendte det de lærte. For det tredje bør du analysere din egen form for religion og finne ut om den er i samsvar med den som Jesus utøvde. Så kan du spørre deg selv: Er min religion ekte kristendom? Praktiserer jeg den?

For å slå fast hva som er ekte kristendom, og hjelpe deg i din undersøkelse skal vi ta for oss noen få, grunnleggende ting.

KRIGFØRING: Jesus Kristus sa: «Den som griper til sverd, skal falle for sverd.» — Matteus 26: 52.

Apostelen Paulus skrev: «Gjengjeld ikke ondt med ondt, legg vinn på å gjøre det som er rett for alle mennesker. Hold fred med alle, om det er mulig, så langt det står til dere.» «Den som har kjærlighet, gjør ikke noe ondt mot sin neste.» (Romerne 12: 17, 18; 13: 10) Han sa også: «Vi [strider] ... ikke på kjødelig vis; for våre stridsvåpen er ikke kjødelige.» — 2. Korinter 10: 3, 4, EN.

Tertullianus, en kristen skribent som ble født over 100 år etter Kristi død, hjelper oss til å forstå hvordan mange av de første kristne betraktet krig og det å ta del i krig: «Jeg tror vi først må undersøke om det i det hele tatt er riktig av de kristne å føre krig. . . . Skal det anses for å være lovlig å være i besittelse av et sverd når Herren sa at den som griper til sverd, skal falle for sverd? Og skal en fredens sønn ta del i kamp når det ikke engang sømmer seg for ham å anlegge sak?»

Hvilket rulleblad har kristenheten med hensyn til det å være en fredsstifter og å bevare freden? Hvordan forholder det seg med det religionssamfunn du er oppdratt i, når det gjelder dette? Spør deg selv: Hvilke nasjoner var det som iverksatte de to verdenskrigene, som forårsaket så mange lidelser og store tap av menneskeliv i dette århundre? Var det muhammedanere, hinduer eller buddhister? Nei, det var de såkalte kristne nasjoner i Europa, tilskyndt av katolske og protestantiske politikere og prester. Den britiske kommentatoren og skribenten Malcolm Muggeridge har meget passende skrevet: «I de forskjellige krigene i vår tid har kirken hevdet at Gud var på vår side, og den har uforbeholdent velsignet alle de metoder å føre dem på som generaler og politikere har funnet formålstjenlige. . . . En av de viseste uttalelser som den kristne religions grunnlegger kom med, var at hans rike ikke var av denne verden.»

KRIMINALITET OG LOVOVERTREDELSER: Kristus lærte: «Du skal elske din neste som deg selv.» — Matteus 22: 39.

Hvilket normalt menneske ønsker å bli rant, slått eller myrdet? På dette grunnlag kan ingen sann kristen begå en slik forbrytelse mot sin neste, for Kristus sa: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem.» — Matteus 7: 12.

Apostelen Peter kom med denne uttrykkelige formaningen: «La det bare ikke skje at noen av dere må lide straff for mord, tyveri eller annen ugjerning.» — 1. Peter 4: 15.

Hva har Tertullianus å si om en kristen oppførsel på hans tid? «Er det på deres lange liste over dem som er anklaget for mange forskjellige ugjerninger, noen attentatmann, noen lommetyv, noen som har gjort seg skyldig i . . . å forføre andre eller i å stjele badendes klær, som har fått sitt navn ført inn som en kristen? . . . Det er alltid deres folk fengslet er fylt av . . . Dere finner ingen kristen der, hvis han ikke er der fordi han er en kristen. Hvis han er der av en annen grunn, er han ikke lenger en kristen.»

Hvordan er situasjonen i dag i de «kristne» nasjoner når det gjelder kriminalitet? Vi finner en stadig økende kriminalitet og overfylte fengsler. I mange byer er folk redde for å gå på gaten fordi de kan risikere å bli overfalt. Er det ikke sant at mange av disse forbryterne fortsatt bærer den «kristne merkelapp», noe som fremgår av den kjensgjerning at de fortsatt går til messe eller mottar nattverden? Kjente gangstere har til og med tatt del i høymessen. Det blir så å si ikke truffet noen disiplinære tiltak for å holde kirkesamfunnene rene. Viser dette at det er ekte kristendom?

ABORT: Også her kan vi anvende Jesu ord: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem.» — Matteus 7: 12.

Ønsker du å dø? Under den annen verdenskrig drepte nazistene millioner av mennesker i sine konsentrasjonsleirer. Når du ser tilbake på dette, ville du da ha valgt å være et av disse offerne? I likhet med dem har fostre som blir fjernet ved abort, ikke noe valg, og hvert år er det millioner av dem som dør. Apostelen Peters ord kan anvendes på denne situasjonen: «La det bare ikke skje at noen av dere må lide straff for mord.» — 1. Peter 4: 15.

I denne forbindelse er det som ble sagt av to kristne i det annet århundre, Tertullianus og Athenagoras, meget treffende: «I vårt tilfelle kan vi ikke engang ødelegge fosteret i mors liv, ettersom enhver form for mord er forbudt.» (Tertullianus) «Og når vi sier at de kvinner som bruker medikamenter for å fremkalle abort, begår drap og må stå til regnskap overfor Gud for aborten, på grunnlag av hvilke prinsipper skulle vi da kunne begå drap?» (Athenagoras)

I de fleste vestlige «kristne» nasjoner forekommer det et oppsiktsvekkende høyt antall aborter. Det offisielle tallet for antall aborter i USA bare for 1978 var for eksempel 1 157 776! I Nederland og Forbundsrepublikken Tyskland regner en med at 25 prosent av alle svangerskap ender med lovlig eller med ulovlig abort. Det tilsvarende tallet i det katolske Frankrike er 50 prosent. Når vi sammenligner de ovenstående uttalelser av de første kristne med slike nedslående tall, kan vi med rette spørre: Er «kristne» i vår tid som medvirker til abort, og kirkesamfunn som ser gjennom fingrene med at det blir foretatt abort, virkelig kristne?

KJØNNSMORAL: Kristendommens grunnlegger sa: «Innenfra, fra menneskehjertet, kommer de onde tankene: hor, . . . ekteskapsbrudd, . . . utskeielser. . . . Alt dette onde . . . gjør mennesket urent.» — Markus 7: 21, 22.

Den kristne misjonæren Paulus er enig i at slike ting gjør et menneske urent, for han skriver: «Verken de som lever i hor, . . . ekteskapsbrytere eller menn som ligger med menn eller lar seg bruke til dette, . . . skal arve Guds rike.» — 1. Korinter 6: 9, 10.

La oss igjen vende oss til den handlemåte de kristne fulgte i det annet århundre. Vi leser: «Det ligger så fjernt fra oss å innlate oss på tilfeldige kjønnslige forbindelser, at det ikke engang er tillatt blant oss å se på noe med vellyst.» (Athenagoras) «En kristen holder seg til det kvinnelige kjønn. . . . En kristen ektemann har ikke noe å gjøre med andre enn sin egen hustru.» (Tertullianus)

Har vår tids kristenhet fulgt de første kristnes eksempel hva moralsk oppførsel angår? Stemmer «teknikken og materialene» overens med den opprinnelige utgaven? Hva dette angår, har Malcolm Muggeridge, som ble sitert tidligere, følt seg tilskyndt til å skrive: «Når det gjelder slike ting som skilsmisse, homoseksualitet og den såkalte nye moral, går den moralske tendensen sterkt imot det tradisjonelle kristne standpunkt, mens høytstående geistlige ofte ser gjennom fingrene med det.»

Utukt, ekteskapsbrudd og homoseksualitet er sterkt utbredt overalt innen kristenheten. Som følge av dette øker også kjønnssykdommene overalt. Er dette det ekte bilde av kristendommen? Eller er det tydelig at vi har å gjøre med en forfalskning, en simpel etterligning?

POLITISK INNBLANDING: Kristus sa om sine etterfølgere: «De er ikke av verden, likesom jeg ikke er av verden.» Han sa også da han stod foran Pilatus: «Mitt rike er ikke av denne verden. . . . mitt rike er ikke herfra.» — Johannes 17: 16; 18: 36.

I det gamle Roma var politiske embeter og statsreligionen nøye knyttet sammen. Hvordan reagerte de første kristne på denne situasjonen? The Encyclopaedia Britannica sier: «I de første 300 år vendte de kristne seg bestemt mot statsreligionen i Roma . . . De kristne betraktet seg selv som borgere av den kommende himmelske by og som pilegrimer og fremmede på jorden . . . som medlemmer av Guds rike . . . som var i ferd med å oppløse de bånd som bandt dem til denne døende verden og derved også til den politiske ordning.»

Hvilken stilling står vår tids «kristendom» i når det gjelder politikk? Splittet fra øverst til nederst. I så å si alle politiske partier finnes det prester, like fra katolske prester som støttet kommunismen i Spania og Latin-Amerika, til protestantiske prester som er med i det britiske parlament eller står tilsluttet den politiske høyrefløy i De forente stater. Velinformerte mennesker er kjent med hvordan prestene med noen få unntagelser underkastet seg nazismen og fascismen i nyere tid i Tyskland, Italia og Spania.

Kristenheten er splittet, og dens tilhengere er splittet i forskjellige politiske grupper. Den spanske skribenten og vitenskapsmannen fra vårt århundre Miguel de Unamuno hadde fullstendig rett da han skrev: «En kristens fedreland er ikke av denne verden.» «Kristendommen er upolitisk.» Den britiske journalisten Anthony Lejeune skrev derimot: «Den politiske presten finnes overalt. . . . Hvis kirken ikke har noe annet å tilby enn det verden har å tilby, hvorfor da gå i kirken?»

Og hva med de smigrende titler som prestene i så mange kirkesamfunn smykker seg med? Jesus sa til sine disipler: «Dere skal ikke la dere kalle rabbi [«min store, min herre» — som minner om slike geistlige titler som «pastor», «erkebiskop» osv.], for det er en som er lærer for dere, og dere er alle søsken. Og kall ikke noen her på jorden far; for dere har bare en Far, han som er i himmelen.» (Matteus 23: 8, 9) Dette viser tydelig at de som tilhørte den sanne kristendom, ikke skulle være inndelt i et presteskap og et lekfolk.

FORKYNNELSE AV DET «GODE BUDSKAP»: I Bergprekenen sa Jesus: «Dere er verdens lys! . . . deres lys [skal] skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerninger dere gjør, og prise deres Far i himmelen!» — Matteus 5: 14—16.

Denne oppfordringen til å skinne i ord og i gjerning kommer også til uttrykk i apostelen Paulus’ ord: «La oss da ved ham [Jesus] stadig bære fram for Gud vårt lovprisningsoffer, det vil si frukt av lepper som priser hans navn [som kunngjør hans navn offentlig, NW].» (Hebreerne 13: 15) Alle Kristi etterfølgere har det privilegium og den plikt å forkynne det kristne «gode budskap».

Kunngjorde de første kristne som gruppe betraktet Guds navn offentlig? Eller fikk presteskapet straks brakt dem til taushet etter apostlenes død? Følgende sitat fra dr. Neanders History of the Christian Religion and Church During the Three First Centuries besvarer dette spørsmålet:

«Celsus [det annet århundre etter Kristus], den første skribent som gikk til angrep på kristendommen, latterliggjør det forhold at arbeidere, skomakere og bønder, de mest uopplyste og ubehøvlede blant menneskene, kunne være iherdige forkynnere av evangeliet.»

Still nå deg selv disse ransakende spørsmål: Oppmuntrer og opplærer det religionssamfunn jeg tilhører, meg til aktivt å forkynne min kristne tro? Tilskynder ånden i min kristendom meg til å gå til andre folks hjem for å finne dem som har behov for den sanne kristendom? Hvis det ikke er tilfelle, hvilken kristen religion er det da som utfører det oppdrag Kristus gav sine etterfølgere befaling om å utføre? — Matteus 24: 14, NW; Apostlenes gjerninger 1: 8; 1. Korinter 9: 16.

ER DU EN EKTE KRISTEN?

Det er viktig at alle som hevder at de er kristne, svarer positivt på dette spørsmålet. Hvorfor? Fordi det har å gjøre med hvorvidt de skal oppnå Guds godkjennelse. Kristendommen er ikke bare en tro eller en merkelapp; den er en levemåte. Følger du Kristi eksempel i din levemåte? Er din religionsutøvelse i harmoni med de første kristnes tilbedelse, som vi nettopp har vært inne på?

Apostelen Paulus kommer med denne oppfordringen: «Ransak dere selv om dere er i troen, prøv dere selv!» (2. Korinter 13: 5) Med tanke på dette vil vi oppfordre deg til å se nærmere på følgende korte liste og slå opp skriftstedene i din egen bibel.

1. Er du tilsluttet nasjonale eller politiske grupper som forårsaker splittelse blant dem som påberoper seg å være kristne? — 1. Korinter 1: 10; Johannes 18: 36; Jakob 1: 27.

2. Hvordan definerer du kristen kjærlighet? — 1. Korinter 13: 4—8.

3. Bestreber du deg på i praksis å vise sann nestekjærlighet? Hvordan? — Matteus 22: 39; Johannes 13: 34, 35.

4. Er du vennlig og medfølende overfor andre og villig til å tilgi dem? — Efeserne 4: 31; Romerne 12: 10.

5. Unngår du i det daglige å lyve, stjele, bedra og å bruke et sjofelt og grovt språk? — Efeserne 5: 3—5; 4: 25—31.

6. Er du tilbøyelig til å mene at ens kjønnsmoral er av mindre betydning? — Markus 7: 20—23.

7. Er du tilbøyelig til å spise og drikke for mye? — Ordspråkene 23: 20, 21; Efeserne 5: 18.

8. Forsøker du å overbringe andre den sanne kristne tro i ord og i gjerning? — Romerne 10: 9, 10; 1. Korinter 9: 16.

Hva har du kommet til? Finnes det virkelig sanne kristne i dag? Kjenner du noen som oppriktig forsøker å leve slik Kristus gjorde, og samtidig gjør seg virkelige anstrengelser for å overbringe sin kristne tro og levemåte til sine medmennesker? Lærer og praktiserer din religion ekte kristendom? Eller har den bare en pen merkelapp eller en imponerende signatur?

Hvis du ikke allerede kjenner Jehovas vitner personlig, vil vi foreslå at du gjør deg kjent med dem der hvor du bor, slik at du selv kan finne ut om de samvittighetsfullt bestreber seg på å nå opp til de bibelske normer som er nevnt ovenfor. Hvis du ikke vet hvor de holder til, vil vi med glede hjelpe deg med å komme i forbindelse med dem. — Jesaja 43: 10—12; Apostlenes gjerninger 11: 26.

[Uthevet tekst på side 6]

Når det gjelder kristenheten i dag, «går den moralske tendensen sterkt imot det tradisjonelle kristne standpunkt, mens høytstående geistlige ofte ser gjennom fingrene med det»

[Uthevet tekst på side 7]

En britisk journalist skriver: «Den politiske presten finnes overalt. . . . Hvis kirken ikke har noe annet å tilby enn det verden har å tilby, hvorfor da gå i kirken?»