Seksti år som forkynner av det «gode budskap»
Fortalt av Martin Wenderquist
DET var et uforglemmelig øyeblikk. Det hele fant sted under en voldsom snøstorm. Vi var 10—12 stykker som stod rundt en åpen grav og sang en sang. Deretter sa jeg noen få ord om å møtes igjen etter at jorden var blitt rammet av den store trengsel.
Den unge faren falt på kne. Han tok den lille hvite kisten i hendene og satte den forsiktig ned i jorden. De fleste av oss hadde tårer i øynene da vi spaserte hjemover gjennom skogen. Under kveldens samvær og drøftelse ble alle trøstet av det budskap jeg framholdt ut fra Guds Ord. — Johannes 5: 28, 29; Romerne 15: 4.
I løpet av mine 60 år som forkynner av det gode budskap om Guds rike har jeg holdt begravelsestaler og trøstet pårørende mer enn 600 ganger på forskjellige steder i Sverige og Finland. Men før jeg forteller dere mer om det jeg har opplevd, skal dere få vite hvordan jeg ble en forkynner.
Påvirkning i ung alder
En dag i 1908 da min far reiste hjem fra arbeidet i Stockholm, fant han en firesiders traktat på toget. Traktaten, som hadde tittelen «Hvor er de døde?», var utgitt av Den internasjonale bibelstudieforening. Begge mine foreldre trodde på Bibelen, og ved å lese denne traktaten ble de ansporet til å ta fatt på et mer inngående studium av Guds Ord.
Mine foreldre kontaktet snart bibelstudentene eller Jehovas vitner, som de i dag er kjent som. Begge to begynte å overvære møter som ble holdt hver søndag i en liten sal i Stockholm, sammen med omkring 50 andre. I august 1912 var Charles Taze Russell, presidenten for Selskapet Vakttårnet, hovedtaleren ved et stevne i Stockholm, hvor mer enn 100 bibelstudenter fra hele Sverige var til stede. Som en tiåring forstod jeg ikke mye av det som ble sagt, men å se det som fant sted, gjorde et dypt inntrykk på meg.
Da jeg hadde fullført realskolen, begynte jeg å arbeide på et skredderverksted i Västerås. Det var på denne tiden jeg for alvor begynte å tenke over livets problemer, og jeg leste ofte i Bibelen om kveldene. Året etter, i 1920, ble jeg for første gang med den lille bibelstudiegruppen i byen ut i arbeidet med å forkynne det «gode budskap om riket» til andre. — Matteus 24: 14, NW.
Senere det året kom A. H. Macmillan fra Selskapets hovedkontor i Brooklyn i New York på besøk til Sverige og holdt foredraget «Millioner av nålevende mennesker skal aldri dø». Ti av oss arbeidet hardt for å bekjentgjøre emnet, og salen som rommet 350 personer, var stappfull. Flere hundre kom ikke inn, så derfor tok jeg en bunke brosjyrer som omhandlet det samme emnet, og delte dem ut til dem, slik at de kunne lese foredraget selv hjemme!
Jeg velger min livsgjerning
Jeg snakket med A. H. Macmillan om muligheten til å begynne i heltidstjenesten, men det virket som om han ikke var sikker på hvilke intensjoner en 18-åring kunne ha. Han sa: «Du har ennå mye å lære.» Ikke desto mindre ble jeg allerede året etter utnevnt til heltidsforkynner. Sammen med en annen bror reiste jeg til Gotland, som jeg hadde fått tildelt som mitt distrikt. På den tiden fantes det ingen andre forkynnere av Riket på den øya.
Jeg begynte den første dagen i vitnearbeidet i Visby med å besøke et begravelsesbyrå. Tør jeg gå inn og tilby brosjyren Millioner av nålevende mennesker skal aldri dø? Eieren kunne kanskje bli redd for å bli arbeidsløs! Han tok imidlertid straks imot denne publikasjonen. Brosjyren ble faktisk så etterspurt at vi iblant måtte telegrafere etter flere. Vi forkortet tittelen til «Millioner», og telegrafistene ble forundret over at de måtte sende beskjeden «Send 500 Millioner øyeblikkelig»!
I januar 1922 ble en av Selskapets foredragsholdere syk, og jeg ble spurt om jeg ville holde foredraget hans en rekke steder. Jeg innvendte at jeg hadde svært liten erfaring i å holde offentlige foredrag, men jeg ble allikevel tildelt oppgaven og begynte i Flen. Der hadde en søster sørget for å samle et par hundre tilhørere til kveldens foredrag. De som var til stede — de fleste livserfarne menn og kvinner — så alvorlige og tvilende ut under foredraget. De hadde ventet seg en helt annen foredragsholder enn en ung mann på 20 år! Etter at jeg hadde holdt foredraget i en annen by, kom imidlertid noen eldre menn fram og håndhilste på meg og takket meg for det de hadde hørt. Dette var til stor oppmuntring for meg.
Jeg fortsatte som reisende foredragsholder i flere år. Reiseruten min stod i Vakttårnet sammen med reiseruten til de andre reisende representanter for Selskapet. Spesielt var vi reisende foredragsholdere velkommen hos innbyggerne i Lappland. I dag har mange vitner sine røtter i dette fjellområdet, og mange av dem hilser på meg på stevnene og forteller at det første foredraget de hørte, var det jeg holdt da jeg besøkte hjemmet til foreldrene deres for mange år siden.
Opplevelser fra offentlige møter
I 1920-årene var det vanligvis mange til stede ved de offentlige foredragene våre. De fleste lyttet oppmerksomt. Det hendte likevel en gang at en velkjent person reiste seg og ropte: «Løgn. Bedrag. Kom, la oss gå!» Men han ble sørgelig skuffet da bare tre—fire stykker fulgte med ham ut.
Ved en annen anledning kom en gruppe ungdommer marsjerende inn i salen mens de sang «Internasjonalen» (en sang som kommunistene bruker). De satte seg på første rad, tydeligvis i den hensikt å irritere meg og forstyrre møtet. Etter at jeg hadde snakket om problemer som var spesielt aktuelle i det området, fortsatte jeg med talen «Hvem vil skape fred i verden?» Etter en kort stund tok ungdommene, en etter en, av seg luen og begynte å lytte oppmerksomt. Etter møtet gikk de rolig ut, og enkelte av dem stoppet til og med opp ved bokdisken for å se på litteraturen vår.
En gang da jeg kom tilbake etter et besøk på Seskarö i Bottenvika, stod en politimann og ventet på meg på kaien. Han tok meg med til politistasjonen, hvor politimesteren fortalte at jeg var blitt anklaget for å ha holdt et politisk foredrag som muligens viste at jeg hadde kommunistisk tilknytning. Han tilføyde: «Du sa at hele samfunnet skal bli omstyrtet, og at en ny leder ved navn Jehova skal overta.» Denne misforståelsen ble selvsagt oppklart da jeg forklarte at Jehova er Guds navn, og at det var hans rike jeg hadde omtalt i foredraget.
Jeg får en ny oppgave
Min tid som «stedfortreder» for en reisende foredragsholder fortsatte inntil 1925, da jeg begynte å arbeide ved Selskapets avdelingskontor. I 1934 giftet jeg meg med Elna. Hvor takknemlig er jeg ikke for at min kone så lojalt har støttet meg! Hun hadde også arbeidet noen år ved avdelingskontoret.
En gang i 1930 gikk jeg flere mil til fots for å besøke folk som bodde i avsidesliggende, små hus langs Sveriges nordligste jernbane, nord for polarsirkelen. Det var sjelden at disse jernbanefolkene fikk besøk, og de ville at vi skulle bli hos dem en tid og drøfte livets problemer med dem.
Da verden enda en gang gikk i krig
Sverige unngikk å bli innblandet i den annen verdenskrig, men det hysteri som denne konflikten førte med seg, gav kirkens ledere mulighet til å forsøke å hindre oss i vårt arbeid. En svensk biskop kom med en feilaktig uttalelse om at vitnene var forberedt på «å gå ut i den kommende krigen mot Satan etter ordre fra Jehova» og fjerne alle Guds fiender med væpnet makt. Etter krigen ønsket ikke våre motstandere å bli minnet om den opphisselsen de selv hadde vært ansvarlig for i disse årene.
Jeg var en av dem som ble innkalt til militærtjeneste en rekke ganger. Etter at det var blitt avsagt dom over oss, fikk vi være på frifot inntil politiet fikk ordre om å sette oss i fengsel. En gang da jeg skulle holde en begravelsestale over en avdød slektning, bante to politimenn seg vei inn i salen hvor omkring 100 mennesker var samlet.
Politimennene kom fram til meg og sa at jeg var under arrest og måtte følge med dem øyeblikkelig. Men sønnen til den avdøde vinket dem diskret til side og hvisket: «Dere må forstå at dere ikke kan forstyrre dette møtet på denne måten. Han som forretter, må fullføre sitt arbeid her før han kan gå. Hva ville vel ellers slektningene og vennene tenke?»
Dette fikk politimennene til å trekke seg tilbake. De parkerte politibilen utenfor fjøset og ventet på meg. Litt forlegne forklarte de meg at de hadde fått sine ordre om å føre meg til fengslet i Linköping før kvelden kom.
Frihet til å forkynne det «gode budskap»
En person som har sittet i fengsel en tid, setter stor pris på å møte mennesker igjen og snakke med dem om det «gode budskap», enten fra talerstolen eller fra dør til dør.
Etter mer enn 60 år som forkynner av det «gode budskap» er jeg svært takknemlig for de mange velsignelser jeg har fått ved å være en av Jehovas innviede tilbedere, selv om jeg ikke lenger har den samme fysiske styrke til å tjene ham som i mine yngre dager. I takknemlighet overfor den Allmektige minner ofte min kone og jeg hverandre om det verdifulle fellesskap vi har med ydmyke og rettsindige mennesker som med stor forventning ser fram til den tid da Fredsfyrsten skal utøve sitt verdensherredømme. — Jesaja 9: 6, 7.
[Uthevet tekst på side 11]
Den unge faren falt på kne. Han tok den lille hvite kisten i hendene og satte den forsiktig ned i jorden.