Musikken var mitt liv

Fortalt av Gordon Grant

Det stod et gammelt piano i stuen hjemme. Så snart jeg var stor nok til å klyve opp på krakken, forsøkte jeg å spille på det. Da jeg var i fire—femårsalderen, begynte bestemor å ta meg med på konserter, og det likte jeg svært godt. Da jeg var seks år gammel, ordnet foreldrene mine med pianotimer til meg.

Jeg likte det fra første stund og gjorde raske fremskritt. Snart underholdt jeg både hjemme og på skolekonserter. Jeg lærte først å spille klassisk musikk, men da jeg kom i tenårene, begynte jeg å bli interessert i jazz. Til å begynne med likte jeg dixieland, men senere gikk interessen i retning av mer moderne stilarter. På den tiden, i midten 1950-årene, begynte rock ’n’ roll å bli populær blant ungdommen på min alder. Meg jeg syntes at den var altfor enkel og full av gjentagelser. På meg virket tekstene tåpelige og artistene dilettantiske. Så jeg fortsatte å dyrke min jazzinteresse. Jeg hadde venner som også likte å spille jazz, og det gikk ikke lang tid før vi opptrådte på skolefester. Vi kunne sitte hele ettermiddagen og spille hjemme hos foreldrene mine.

Opp gjennom skoleårene var musikken en hyggelig atspredelse for meg, men jeg hadde aldri tenkt alvorlig over å gjøre den til mitt levebrød. I 1958 begynte jeg derfor på Central Oklahoma State College med matematikk som hovedfag. Jeg ble raskt kjent med musikerne på skolen. De spilte på skoleball og hadde også spillejobber i området rundt Oklahoma City. De ville gjerne ha meg med, og snart var jeg ute og spilte hver helg. Etter hvert begynte vi også å ta jobber på de lokale nattklubbene.

Min bakgrunn som metodist klarte ikke å beskytte meg. Følgen var at jeg snart mistet min moralske overbevisning da jeg kom inn på college, og jeg begynte å leve nattelivet sammen med mine medmusikere.

Gruppepress og narkotika

Etter hvert fikk jeg smaken på alkohol, og jeg drakk meg ofte full mens jeg gikk på college. En stund klarte jeg å motstå fristelsen til å bruke narkotika, men det gikk ikke lang tid før jeg prøvde marihuana på grunn av press fra mine jazzvenner. Jeg likte det godt, og dermed fikk jeg en vane som skulle vare i omkring ti år. Av og til brukte jeg amfetamin som en oppkvikker, men jeg ble aldri avhengig av stimulerende stoffer eller av andre «harde» narkotika. Derimot røkte jeg marihuana hver dag. Nesten alle de nattklubbmusikerne jeg kjente i Oklahoma City, brukte det også. Mange av oss dyrket til og med vår egen.

Da jeg gikk ut av college i 1963, drog jeg på turné med en gruppe fra Dallas. Alle medlemmene var storforbrukere av marihuana. Senere spilte jeg med en trupp av nattklubbartister fra Toronto. Vi arbeidet i byene i den vestlige delen av De forente stater. Overalt oppdaget jeg at narkotikasituasjonen var den samme som i Oklahoma City. Narkotikamisbruk gjør seg gjeldende blant så å si alle nattklubbmusikere.

I 1968 var jeg tilbake i Oklahoma City. I mellomtiden hadde noen av vennene mine slått seg ned i Los Angeles, og de ville gjerne at jeg skulle følge etter. Siden denne byen kunne tilby mange flere arbeidsmuligheter for en musiker, bestemte jeg meg for å flytte. Mens mine planer opprinnelig gikk ut på ganske enkelt å arbeide som frilansmusiker, hadde vennene mine dannet en rockegruppe og var oppsatt på å gjøre det bra innen popverdenen.

Mot slutten av 1960-tallet var rocken blitt mer avansert, og jeg syntes den var mye mer interessant enn den tidlige rock and roll’en. Muligheten til å få jobbe i platestudioene og gjøre store penger virket også tillokkende.

Musikk og spiritisme

Det gikk mot slutten av hippietiden, og alle var interessert i Østens religioner, astrologi og andre ting av okkult natur. Som alltid fantes det narkotika overalt. Musikken var naturligvis for en stor del et uttrykk for denne filosofien og livsstilen.

Gruppen vår var ikke noe unntak. Vi ble sterkt interessert i astrologi. En gang oppsøkte vi en spiritist for å få vite vår egen og gruppens skjebne. Vi rådførte oss også med I-ching (en orientalsk spådomsbok). Vår vennekrets omfattet guruer og hekser. Merkelig nok syntes jeg ikke selv at vi var så opptatt av spiritisme, sammenlignet med andre som vi kjente til. Nærmest for spøk kalte vi gruppen vår «Mephistopheles» (en demon i Fausts legende). På plateomslaget vårt hadde vi underlige, fordreide bilder av oss selv.

Når jeg tenker tilbake på denne tiden, kan jeg tydelig se hvilken sterk innflytelse narkotika og spiritisme hadde på musikken. Det er ikke til å undres over at vi i dag, ti år senere, finner svært mye demonisme, satanisme og umoral i populærmusikken. Nå ser jeg også hvilken kurs jeg den gang fulgte i livet, og jeg kan bare forestille meg hvor jeg hadde havnet om det ikke hadde skjedd visse ting våren 1969.

Et nytt syn på livet

Mange astrologer forutsa at et kraftig jordskjelv ville ramme vestkysten av De forente stater i april 1969. Beleilig nok var de fleste i gruppen vår ute av byen da den tiden kom. Vi tenkte at det var en fin anledning til å ta en tur hjem til Oklahoma. Jordskjelvet kom aldri, men på grunn av det vi kunne se rundt oss, hadde vi fremdeles følelsen av at en stor omveltning var nær forestående. Vi hadde planer om å tjene en masse penger og flytte opp i fjellene før alt gikk opp i røk.

Kort tid etter at jeg kom tilbake fra Oklahoma, ringte to av Jehovas vitner på døren min. De viste meg ut fra Bibelen at vi faktisk lever i de siste dager, og at enden for denne ordning er nær. (Matteus 24: 3—42) Jeg tror at de ble overrasket over hvor fort jeg godtok den kjensgjerning at denne verdensordning er dømt til ødeleggelse. Jeg syntes det var fint å høre at Gud vil gjøre hele jorden om til et paradis hvor menneskene kan leve evig. Men på grunn av den kontakt jeg tidligere hadde hatt med kristenheten, hadde jeg mistet troen på Bibelen og var mistenksom overfor alt som ble kalt kristent. På den annen side var jeg nysgjerrig, og vitnene kjente tydeligvis sin bibel. Så jeg tok imot tilbudet om et regelmessig bibelstudium.

Til å begynne med hadde jeg selviske reservasjoner. Jeg forstod hva slags normer Bibelen krever at de som ønsker å være sanne kristne, skal følge. (Matteus 16: 24; Johannes 4: 23; Jakob 4: 4) Og så var det musikken, som til nå hadde vært mitt liv. Selv om Bibelen ikke inneholder noe forbud mot å ha musikk som levebrød, innså jeg at det i min situasjon ville være svært vanskelig å fortsette en slik karriere. Jeg kunne forstå hva det ville si å innvie seg, siden jeg hadde viet så mange år av mitt liv til musikken og vært hengitt til den. Jeg visste også at disse ordene av Jesus er sanne: «Ingen kan tjene to herrer.» — Matteus 6: 24.

Jeg setter noe annet på førsteplassen

Etter hvert ble jeg overbevist om at Bibelen virkelig er Guds Ord. Min kjærlighet til Jehova og mitt ønske om å tjene ham begynte også å vokse. Jeg ønsket å oppnå liv i den nye ordning, som han har lovt å innføre. (Titus 1: 2) Inntil da hadde musikken vært det hele mitt liv hadde dreid seg om. Nå måtte den spille en underordnet rolle.

Jeg ble døpt i februar 1971, og i september samme år begynte jeg å tjene som pioner i Hollywood i California. To andre tidligere medlemmer av «Mephistopheles» og to av våre nære omgangsvenner ble også Jehovas vitner. Jeg fortsatte å arbeide som musiker, men jeg måtte være svært påpasselig med at det arbeidet jeg tok, ikke gjorde meg delaktig i ting som jeg hadde lært at Gud fordømmer. Jeg begynte også å arbeide som rengjøringshjelp og sjåfør for å forsørge meg så jeg kunne fortsette som pioner.

I 1973 ble jeg spurt om jeg ville tjene ved Jehovas vitners internasjonale hovedkontor i Brooklyn i New York. Der har jeg vært siden. Det er nå en del år siden jeg hadde befatning med musikkbransjen, men jeg spiller fremdeles og gleder meg over den musikk jeg liker, sammen med andre — både på kristne møter og i selskapelig samvær med mine medvitner. Jeg kjenner andre vitner som har fortsatt å tjene til livets opphold ved å være musikere, og som har gjort det bra både som musikere og som kristne forkynnere. Men dette har bare vært mulig for dem ved at de har holdt musikken på dens rette plass. Det de setter høyest, er sin innvielse til Jehova og tjenesten for ham. De har også måttet være svært påpasselige med å beskytte seg mot sine ikke-kristne medmusikeres tenke- og handlemåte. — 1. Korinter 15: 33.

Nå ser jeg fram til den tiden da menneskene vil kunne spille og glede seg over musikk uten påvirkning fra en korrupt, umoralsk ordning. Da vil Guds rettferdige prinsipper fylle jorden, og all musikk vil være oppbyggende og til pris for Jehova. — Jesaja 11: 9; 54: 13; Salme 135: 3.

[Bilder på sidene 28 og 29]

For 15 år siden . . . og i dag