Et liv i skyggen av rullestolen

«JEG er redd du bare må godta det at noen blir lenket til rullestolen før de er 30 år gamle.»

Jeg kunne bare ikke tro det. «Men jeg er 19 og ikke 90!» brast det ut av meg.

«Det er ingenting vi kan gjøre,» var det rolige svaret. «Du må godta det. Det finnes folk som ikke kan gå når de er 30, og du kommer til å bli en av dem.»

Disse kjølige ordene fra en ortoped var den første indikasjon på at den rygglidelsen jeg var født med, med tiden ville føre til varig uførhet. Jeg kunne absolutt ikke tro det. Jeg hoppet på sykkelen og tråkket fort av sted.

Hvordan jeg utnyttet tiden

I to år hadde jeg vært i heltidstjenesten som pioner her i England, og for noen lykkelige år det hadde vært! Jeg hadde veldig lyst til å fortsette, men legens ord vendte stadig tilbake. Kunne det gå slik han hadde sagt? Jeg kan huske at jeg sa til meg selv: «Enten det går slik eller ikke, er det i alle fall ingen vits i å gi opp før det skjer, er det vel?» Jeg ville fortsette som pioner.

I løpet av de neste ti årene merket jeg at ryggen ble verre og verre. At jeg var i stand til å fortsette med forkynnelsesarbeidet på heltid, skyldtes hovedsakelig den oppmuntring og fysiske hjelp som jeg fikk av Elsa, min pionerpartner. Vi syklet hundrevis av kilometer og forkynte i kystbyer, drog på kryss og tvers i vakre landdistrikter, arbeidet i forsteder og konsentrerte til slutt vår virksomhet i London sentrum. For en frihet og dyp glede vi følte fordi vi kunne bruke all vår tid til å forkynne ut fra Guds Ord om Guds storslagne løfter om et kommende jordisk paradis!

Selv om mitt arbeid ble avbrutt av sykehusopphold da jeg gjennomgikk et dusin operasjoner, kunne jeg fortsette som pioner. Jeg begynte å bruke skinner og måtte med tiden gå med krykker. Det var slik jeg greide å gå omkring de to siste årene av min pionertjeneste. Folk var svært vennlige. En drosjesjåfør holdt øye med meg og lot meg rett som det var få kjøre gratis fra det ene besøket til det andre. Mange andre lot meg få komme inn og hvile når de så meg.

Så gikk det dessverre slik legen hadde sagt. Ryggsøylen greide det plutselig ikke lenger. Etter et langt sykehusopphold og mange flere måneder i gips ble jeg lenket til rullestolen. «Jeg kommer til å våkne en dag og finne ut at det ikke er sant,» sa jeg stadig til meg selv. På en eller annen måte følte jeg at jeg bare holdt det gående til den dagen.

Jeg innretter meg etter uførheten

I begynnelsen var jeg bitter. Jeg trengte virkelig andres omtanke og hjelp, men jeg følte meg brydd, ja, dårlig, fordi jeg måtte ta imot den. Men jeg tok det like ille opp om jeg ikke fikk noen hjelp. Det er nok bare de som har opplevd noe lignende, som fullt ut kan forstå hvordan det føles plutselig å bli så avhengig av andre. Når andre så meg, smilte jeg stadig for å skjule hvor uendelig trist og unyttig jeg følte meg.

Etter hvert som tiden gikk, klarte jeg å overvinne de verste av disse negative følelsene. Når jeg ser tilbake, skjønner jeg at vendepunktet kom da et medvitne leste 2. Korinter 12: 8—10 fra Nytt liv for meg. Der står det blant annet: «Jeg er glad for å være et levende bilde av Kristi kraft, i stedet for at jeg skal vise min egen kraft og mine egne evner.» Det vitnet som leste disse ordene av apostelen Paulus for meg, var selv blitt alvorlig skadd i en ulykke, og jeg kunne forstå at han hadde anvendt disse ordene på seg selv.

Jeg bad inderlig til Jehova Gud om at han måtte vise meg noe jeg fremdeles kunne gjøre, slik at jeg alltid kunne være til nytte for ham og andre istedenfor å bli selvopptatt. Nå ble hele livet forandret.

Gleden ved å hjelpe andre

Jeg så meg rundt og oppdaget at det er mange som har begrensninger og ikke får gjøre det de har lyst til. Det er for eksempel kvinner som har store familier å ta seg av, menn som er bundet til et ensformig arbeid hele dagen, og folk som er blitt gamle og ikke lenger har krefter til å gjøre så mye. Jeg begynte å tenke på dem og legge merke til hvordan de taklet situasjonen.

Etter en tid ble jeg spurt: «Har du lyst til å lede et bibelstudium med en dame som kan komme hjem til deg?» Så oppmuntrende! Hun viste seg å være den første av flere som jeg har studert med på denne måten. Det var en glede å oppdage at min fysiske tilstand ikke spilte noen som helst rolle for evnen til å bruke min årelange erfaring i å gjøre disipler.

Jeg prøvde stadig å finne nye måter å gjøre disipler på. I begynnelsen gjorde jeg det nesten bare ved å skrive brev. Jeg har fått tildelt en boligblokk der det er vanskelig å komme inn og forkynne fra dør til dør. Når jeg skriver, prøver jeg å forestille meg forskjellige husstander i de forskjellige leilighetene og bruker forskjellige bibelske presentasjoner. På den måten holder jeg hjernen aktiv og engasjerer meg i den offentlige forkynnelsen av Guds Ord.

Til slutt bestemte jeg meg for å komme over den siste hindringen og igjen være med på å forkynne fra hus til hus. Jeg er så glad for at jeg gjorde det. Det finnes ikke noe som er så trosstyrkende som det å gi uttrykk for sin tro muntlig. Nå henter venner i menigheten meg og rullestolen regelmessig, så jeg kan til og med tjene som hjelpepioner fra tid til annen.

Det er nå seks år siden sist jeg syklet. Av og til lengter jeg etter den bevegelsesfrihet jeg hadde da, etter den friske luften og det travle livet jeg likte så godt. Men når alt kommer til alt, tok det på grunn av det aktive livet jeg førte, over 15 år før jeg ble lam, istedenfor ti år, som var blitt forutsagt.

De siste årene har jeg bodd alene. Men Elsa og mannen hennes behandler meg som en av familien. Jeg er like glad i barna deres som om de var mine egne.

Jeg minner meg selv om at jeg også har fått noe jeg ikke hadde før. Det viktigste er tid. Jeg kan alltid lytte til dem som synes de trenger et hørende øre. Jeg har fått større medfølelse med dem som har problemer. Og framfor alt har jeg kommet i et nærere forhold til Jehova Gud, som så kjærlig har lært meg å glede meg over livet slik det er, og som har gjort mitt liv meningsfylt og gitt meg styrke til å fortsette å tjene ham.