Alle mennesker er like — i hvilken forstand?

ER DET mulig for menn og kvinner av alle nasjoner å betrakte hverandre som likeverdige — og å handle i samsvar med det? Ikke hvis vi skal bedømme det hele på grunnlag av den nåværende verdensordning. Likevel kan vi si at det er mulig. Hvorfor? Fordi det finnes millioner av kristne mennesker som har vist at det er mulig.

Det er alminnelig kjent at den sanne kristendom er blitt forbundet med likhet. Apostelen Paulus skrev for eksempel: «Vi er ikke lenger jøder eller grekere eller slaver eller frie mennesker, ikke engang bare menn og kvinner, men vi er alle det samme — vi er kristne.» (Galaterne 3: 28, Nytt liv) Men var dette bare idealistisk snakk? Hvordan virket det i praksis for de første kristne, som levde i en verden hvor det var stor ulikhet?

Det er blitt skrevet mye om det sterke inntrykk de første kristne gjorde på verden når de framelsket det brorskap Jesus Kristus hadde gjort dem kjent med. Eberhard Arnold sier i sin bok The Early Christians After the Death of the Apostles:

«Det at de kristne betraktet alle sine medmennesker som brødre, i og med at de var under den samme dom og hadde det samme kall, førte til likhet og fellesskap i alle ting. At de betraktet hverandre som likeverdige, førte til at alle fikk samme betegnelse, samme forpliktelse til å arbeide og samme muligheter i livet. . . . Den gjensidige aktelse de kristne den gangen hadde for hverandre, førte til en sosial solidaritet som var basert på kjærlighet og på at alle var født fullstendig like.»

For et enestående vitnesbyrd om en gudgitt enhet!

Likeverdige i en forent gruppe

De som tilhørte den første kristne menighet, hadde forskjellige medfødte evner og anlegg. Noen var kanskje svært musikalske, mens andre hadde bedre hukommelse eller større fysisk styrke. Dessuten gav den hellige ånd dem forskjellige gaver og evner, men dette gjorde at de utfylte hverandre. Paulus kunne derfor skrive: «Likesom legemet er ett, selv om det har mange lemmer, og alle lemmene danner ett legeme, enda de er mange, slik er det også med Kristus. For med én Ånd ble vi alle døpt til å være ett legeme, enten vi er jøder eller grekere, slaver eller frie.» (1. Korinter 12: 11—13) Alle var forkynnere, selv om hyrdene i menigheten, som ble profetisk omtalt som «gaver i form av mennesker», var svært forskjellige. — Efeserne 4: 8, NW; Salme 68: 19.

Tilsynsmennene var modne åndelig sett. De blev kalt epískopoi på gresk. W. E. Vine skriver om det beslektede verbet episkopéo (å føre tilsyn): «Ordet sikter ikke til det å påta seg et slikt ansvar, men til det å oppfylle forpliktelsene. Det er ikke et spørsmål om å tiltre en stilling, men om å utføre pliktene.» Diákonoi samarbeidet med disse utnevnte tilsynsmennene. Diákonoi er et gresk ord som blir oversatt med «tjenere», «menighetstjenere» eller «diakoner». W. E. Vine sier at dette ordet «betegner hovedsakelig en tjener, enten en som gjør slavearbeid, eller en som utfører en tjeneste som en fri mann, uten spesielt hensyn til tjenestens karakter». Enten en var tilsynsmann eller menighetstjener var det tjenesteprivilegiene som var det viktigste. Det var ikke stillingen det ble lagt vekt på, for som Guds tilbedere var de alle likeverdige og var hans tjenere.

Selv om Jesus valgte 12 menn som sine apostler, var det også kvinner som var sammen med ham og tjente ham. De var svært aktive. Maria Magdalena, Johanna og Susanna blir spesielt nevnt. Det var også mange kvinner som fikk den hellige ånds gaver på pinsedagen i år 33. De ble dermed i stand til å snakke fremmede språk og forkynne de sannheter deres kristne tro omfattet. Kristne søstre tok imidlertid ikke ledelsen i undervisningen i menighetene, men de forkynte Guds Ord offentlig, akkurat som brødrene. — Lukas 8: 1—3; Apostlenes gjerninger 1: 14; 2: 17, 18; 18: 26.

De kristne var også et forbilde når det gjaldt å hjelpe hverandre på det mer personlige plan. Da for eksempel tilreisende til Jerusalem kom i kontakt med apostlenes mirakuløse arbeid i tiden omkring pinsedagen i år 33, ble de lenger der enn de hadde tenkt, og slapp opp for både mat og penger. Men den bibelske beretning sier: «Ingen av dem led nød, for de som eide jord eller hus, solgte det og kom med pengene» til apostlene for at de skulle dele dem ut. For en fin ånd de la for dagen! Den viste at det virkelig var kjærlighet og likhet blant de første kristne. Det kunne sies at «de hadde alt felles». — Apostlenes gjerninger 4: 32, 34, 35.

Reell likhet i dag

I dagens samfunn, hvor det er mange skillelinjer og stor sosial ulikhet, er det ikke lett å etterligne de første kristne. Men det har alltid vært Jehovas vitners mål å gjøre dette. Det er lett å se at det i høy grad har lykkes for dem. Encyclopedia Canadiana sier:

«Jehovas vitners arbeid er en gjenoppliving og gjenopprettelse av urkristendommen, som ble utøvd av Jesus og hans disipler i det første og annet århundre av vår tidsregning. . . . Alle er brødre.»

Det kristne brorskap gir i dag praktisk hjelp i vanskelige tider, akkurat som for 1900 år siden. Da deler av Italia ble rystet av et kraftig jordskjelv i november 1980, kom den første lastebilen som vitnene hadde lastet med forsyninger, til katastrofeområdet samme kveld. I en offisiell melding stod det:

«Brødrene var forbauset over hvor raskt den nødvendige hjelp kom. Vi satte straks opp vårt eget kjøkken, hvorfra mat som var laget av søstre, ble delt ut til brødrene og søstrene hver dag. De andre innbyggerne i byen hadde ennå ikke fått hjelp, og de måtte klare seg selv på beste måte. Men brødrene var naturligvis ikke selviske, og det ble delt ut mat til mange som ikke var vitner.»

Etter at kong Sobhuza II av Swaziland døde i august 1982, ble Jehovas vitner i Swaziland forfulgt fordi de ikke ville ta del i de tradisjonelle religiøse sørgeskikkene. I Storbritannia gikk to av Jehovas vitner, én hvit og én svart, sammen til Swazilands høykommissariat for å forsøke å bedre situasjonen. Da den swazilandske embetsmannen hadde hørt på dem en stund, henvendte han seg til den svarte broren, en velutdannet mann i en ledende stilling, og spurte: «Men hvorfor er De her?» Han svarte: «Fordi jeg er interessert i hvordan mine kristne brødre i Deres land har det.» Embetsmannen syntes det var vanskelig å forstå hvordan en slik velstående mann kunne identifisere seg med afrikanere som bodde i et land som han ikke engang hadde besøkt.

Hvorfor ikke overvære et møte i den Rikets sal som ligger nærmest der hvor du bor, eller et større stevne for å se dette selv? Da kommer du til å finne et samfunn hvor du er velkommen enten du er ung eller gammel, fattig eller rik, og enten du har universitetsutdannelse eller bare grunnskolen. Alle blir kalt bror eller søster, og ingen blir bedømt etter rase, bakgrunn eller verdslig stilling. Hver enkelt blir verdsatt på grunn av sin kristne personlighet og sine egenskaper.

Undervisningen blir gitt av utnevnte eldste og menighetstjenere etter mønster av den første kristne menighet. Og møtene gjenspeiler den enhet og harmoni som finnes blant vitnene jorden over. En prest i den anglikanske kirke sa:

«Alle møtene, enten de er formelle eller uformelle, er møter hvor det foregår intensiv undervisning. Det ventes av medlemmene at de forbereder seg til søndagsmøtene ved å lese gjennom Vakttårn-artikkelen, slå opp skriftstedshenvisningene og finne svar på spørsmålene, som de vet om på forhånd. På selve møtene er menigheten flink til å delta. De synes det er oppmuntrende å vite at den samme undervisningen blir gitt alle steder i verden samtidig.»

Hvis du går til Rikets sal og tar med deg dette nummeret av Vakttårnet på de datoene som er oppgitt på side 2, vil du kunne følge med i en slik drøftelse.

Disse drøftelsene handler ofte om det håp menighetens medlemmer har: å få leve på en paradisisk jord, hvor det vil være slutt på krig, og hvor alle vil bruke sine evner til å gjøre noe konstruktivt, slik at de virkelig vil «få nyte frukten av sitt arbeid». Alle lydige mennesker vil få leve under Guds rikes styre. Ingen vil da sulte mer, for jorden vil gi rikelig med mat til alle. Sykdommer vil også høre fortiden til, for alle jordens innbyggere vil ha fullkommen helse. — Jesaja 2: 4; 33: 24; 65: 22, 23; Sakarja 8: 11, 12.

Ja, dette kristne håpet hviler på et sikkert grunnlag, og det gjør også overbevisningen om at den kristne menighets nåværende struktur vil bestå helt til jorden blir et paradis. Det arbeid som allerede er gjort med tanke på å fjerne alle former for klasseskille og nasjonale barrierer, vil bli utvidet. Hvordan kan vi være så sikre på det? Jo, Bibelen forutsier at kristne «av alle nasjoner og stammer, av alle folk og tungemål» da vil fortsette å utøve den sanne tilbedelse av Jehova Gud, og de vil alle være like for ham. Du og din familie kan få være blant dem. — Åpenbaringen 7: 9, 10.

[Bilde på side 7]

På Jehovas vitners møter vil du se at alle betrakter hverandre som likeverdige