Jeg har fått ’det mitt hjerte ønsket’

Fortalt av P. J. Wentzel

DA SKIPET vårt fra Sør-Afrika la til kai i New York, ble vi møtt av en farget mann. Han skulle kjøre meg, min kone, Lina, og en eldre kvinne som reiste sammen med oss, til vårt losji. Vi stoppet i et negerkvarter, og sjåføren gikk ut for å sjekke adressen til vår reisefelle. «Men Piet,» sa hun til meg, «de er jo svarte alle sammen!»

«Dette er Amerika,» minnet jeg henne om. «Her er det ingen forskjell på svarte og hvite; vi er alle like.» (Men inni meg håpet jeg at min kone og jeg skulle få bo hos hvite!) Så kom sjåføren tilbake og hentet vår reisefelle, som ble hjertelig mottatt av en farget familie.

Deretter ble det vår tur — vi befant oss fortsatt i negerkvarteret. Da verten vår og hans kone kom ut til bilen, bad jeg inderlig til Gud om å få hjelp til å bli kvitt de rasefordommene som jeg fortsatt hadde — en arv fra mine foreldre.

Vi ble hjertelig mottatt av vår fargede vert og vertinne i New York. De viste oss rommet vårt, hvor alt var skinnende rent. Da vi ble alene, var vi tause en stund. Så gikk Lina bort til sengen, løftet opp en flik av sengeteppet og sa: «Tenk deg det, Piet, i natt må jeg sove i en svart kvinnes seng for første gang i mitt liv!» Men vi ble godt kjent med og oppriktig glad i vertskapet vårt.

Hvorfor var det så vanskelig for meg og reisefellene mine å overvinne rasefordommer?

Tidlig påvirkning

Bonnievale, hvor jeg ble født i 1922, er en liten by som ligger omkring 160 kilometer øst for Cape Town i Sør-Afrika. Faren min var medlem av den nederlandske reformerte kirke. Denne kirken var bare for hvite. De svarte hadde sin egen kirke i den del av byen hvor de bodde. Så vi ble oppdratt til å godta raseskillet.

Og hvor rotfestet kan ikke slike rasefordommer være! Vi ble opplært til å tro at den hvite rase er den overlegne. De svarte var riktignok også mennesker, og vi måtte behandle dem som mennesker, men vi betraktet dem ikke som likeverdige i sosial henseende. Da jeg var gutt, var det vanlig å ta imot dem ved kjøkkendøren, og hvis vi gav dem te, fikk de det i et spesielt krus, som vi bare brukte til de svarte. Vi fikk vite at det muligens er annerledes i himmelen, men her på jorden er det et skarpt raseskille.

Kort tid etter at jeg fylte 17, spurte jeg faren min om jeg kunne bli konfirmert, men han syntes jeg var for ung. Men året etter gav han meg beskjed om at nå kunne jeg bli konfirmert. Jeg tok det veldig alvorlig. For meg betydde det at jeg måtte overgi meg til Gud og gjøre hans vilje. Og ettersom jeg levde for verden og dens nytelser — jeg var blant annet storrøyker — forstod jeg at jeg måtte foreta drastiske forandringer i mitt liv.

I hver lunsjpause brukte jeg derfor det meste av tiden til å lese i Bibelen. For meg var det ikke mindre enn en åpenbaring — jeg kunne se at både min og min families livsførsel på langt nær nådde opp til Bibelens normer. Selv om jeg leste Bibelen på mitt eget språk, afrikaans, var det mye jeg ikke forstod. Derfor nøyde jeg meg ikke med å lese, men bad også til Gud om hjelp til å forstå Bibelen.

Da tiden for konfirmantforberedelsene nærmet seg, hadde jeg allerede lest mye av Bibelen. Jeg spurte faren min om hvor i Bibelen det blir redegjort for konfirmasjon, slik at jeg kunne studere det.

«Det står ikke noe om konfirmasjonen i Bibelen,» svarte han. «Det er noe kirken krever.» Jeg var sjokkert!

«Men hvis det ikke står noe om konfirmasjon i Guds Ord, hvordan kan jeg da godta det?» spurte jeg. «Og hvis vi er ført på villspor på dette viktige punktet, hvordan kan jeg da overgi mitt liv til kirken?»

Fra da av begynte jeg å lete etter sannheten.

Min leting etter sannheten

En dag bad en venn meg med til en gudstjeneste i den nederlandske reformerte kirke — jeg hadde ikke vært der på en stund. Presten snakket om håp: «Hvis vi håper på noe vi ikke ser, da venter vi med tålmodighet.» (Romerne 8: 24, 25) Dette var jo akkurat det jeg ønsket å høre! Hva er vårt håp? Hva lever jeg for? Skulle jeg nå få svar? Men presten unnlot å redegjøre for et framtidshåp. Mens jeg satt der, bad jeg til Gud om at han måtte hjelpe presten til å hjelpe meg.

Det var noe annet som foruroliget meg. Jeg la merke til at mange satt og halvsov. Jeg lengtet etter å høre sannheten, og her satt folk og sov! Skuffet forlot jeg kirken og kom aldri mer tilbake.

Senere drøftet jeg Bibelen med en venn som hadde mange av de samme oppfatningene som pinsebevegelsen. Han sa at en som ønsker å tjene Gud, må bli døpt ved fullstendig neddukking i vann. Jeg overvar derfor det neste møtet denne lille gruppen hadde, og ble døpt i elven. Faren min ble fryktelig sint. Ja, han truet med å ta livet av meg fordi jeg hadde våget å slutte meg til en sekt! Jeg fikk ikke lenger lov til å lese i Bibelen hjemme, men leste den sammen med den lille gruppen jeg hadde sluttet meg til. Jeg fikk ikke engang lov til å spise sammen med faren min lenger, og hver gang jeg møtte ham, gav han meg beskjed om å snu ansiktet bort. Han ville ikke se det!

Den lille gruppen av pinsevenner bare leste i Bibelen, sang og bad sammen og talte i tunger. På det tidspunkt hadde jeg ordnet opp i mitt liv og blant annet sluttet å røyke. Jeg anstrengte meg kraftig for å motta ånden i likhet med de andre. Jeg fastet til og med i noen dager, men ingenting skjedde. Så begynte jeg å tenke over saken. Jeg visste at det var andre i byen som hevdet at de kunne tale i tunger, men de levde et umoralsk liv. Hvordan kunne Gud gi sin hellige ånd til folk som levde et liv som ikke er i samsvar med hans vilje? Og det var også noe annet som voldte meg hodebry. Jeg bestemte meg for å spørre lederen for gruppen.

«Er den hellige ånd som du og andre mottar, den samme hellige ånd som inspirerte Bibelen?» spurte jeg.

«Ja,» svarte han.

«Og skal jorden være menneskets hjem for evig, eller kommer den til å bli ødelagt?»

«Jorden kommer til å bli ødelagt, og de kristne skal leve i himmelen.»

«Men det er noe her som ikke stemmer,» svarte jeg, «for Bibelen sier at jorden skal bestå evinnelig. Dette er en uttalelse som er inspirert av Guds ånd — den samme ånden som dere hevder å ha.» — Forkynneren 1: 4, EN.

Jeg forstod da at den lille gruppen vår ikke hadde sannheten. Min leting etter den fortsatte.

En dag gav lederen for gruppen meg en bok med tittelen «Rikdom», som er utgitt av Selskapet Vakttårnet. Så snart jeg begynte å lese den, kunne jeg se at den var i tråd med det jeg hadde lest i Bibelen. Endelig hadde jeg funnet sannheten! Jeg skrev etter flere publikasjoner. Den lille gruppen vår tok ivrig imot dem, og vi brukte dem når vi studerte Bibelen og forkynte for andre. Kort tid etter dette kom noen av Jehovas vitner til Bonnievale på et kort besøk, og vi hadde en nyttig drøftelse med dem. Fire i gruppen vår ble dessuten med dem ut i forkynnelsen fra hus til hus den etterfølgende søndag.

Vi danner en liten menighet

For å kunne fortsette å utbre håpets budskap bestilte vi flere bøker fra Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Cape Town. De svarte at vi først måtte søke om å få danne en menighet. Dette skremte oss litt, men ettersom behovet for bøker ble mer presserende, sendte vi til slutt inn en søknad og fikk lov til å danne en ny menighet — bare vi fire, selv om ingen av oss var døpte vitner!

Hver måned rapporterte vi det forkynnelsesarbeidet vi hadde utført. Men fordi vi var uøvde, foretok vi ikke gjenbesøk hos folk som viste interesse. Avdelingskontoret gjorde oss oppmerksom på dette måned etter måned. Til slutt var vi to som tok mot til oss og gikk til et hus hvor det virket som om folk var mottagelige for sannheten. Vi samlet familien og sang en sang sammen. Så innledet jeg med bønn og spilte en plate med et av J. F. Rutherfords foredrag. Alle lyttet oppmerksomt. Deretter avsluttet vi med en ny sang og bønn. Da vi gikk hjem, sa jeg: «Ja, dette var altså vårt første gjenbesøk.»

Min fars motstand fortsatte imidlertid med uforminsket styrke. Jeg hadde ikke mye bibelkunnskap, men jeg visste hva jeg trodde dypt i mitt hjerte. En dag kom Rachel, en av søstrene mine, på besøk til oss. I lunsjpausen min begynte hun å diskutere treenighetslæren.

«Hvorfor forkaster dere treenighetslæren?» spurte hun. «Kirken vår lærer jo tydelig at Faderen, Sønnen og den hellige ånd er like evige og mektige.»

«Hvis den hellige ånd er likeverdig med Faderen og Sønnen,» svarte jeg, «da kan den gjøre nøyaktig det samme for meg som Faderen og Sønnen kan gjøre. Så da kan jeg like gjerne be til den hellige ånd.»

Rachel svarte ikke. Men faren min, som var i rommet ved siden av, ropte: «Rachel, la ham være i fred. Du kommer ingen vei med ham.» Hele familien stimlet sammen for å støtte Rachel. Og så kom faren min stormende inn. Han var fryktelig opphisset. Han knyttet neven og holdt på å slå meg i ansiktet — men stoppet og drog armen til seg. Jeg forholdt meg helt rolig.

«Du sitter der som en skinnhellig engel,» ropte faren min. Han minnet meg om den gang jeg hadde meldt meg som frivillig for å kjempe mot Hitler, og han hadde nektet å gi meg tillatelse fordi jeg ikke var gammel nok. «Nå skulle jeg ønske du hadde dratt og var blitt drept!» brølte han. I mitt stille sinn takket jeg ham fordi han hadde forhindret meg i å bli innrullert i hæren.

Da det hele var over, gikk jeg utenfor og tenkte igjennom tingene. Før jeg ble interessert i Bibelen, hadde det vært fred i familien. Nå var det strid. Hva skulle jeg gjøre? Skulle jeg vende tilbake til kirken og på den måten gjenopprette freden i familien? Hvis jeg gjorde det, måtte jeg gi avkall på de dyrebare sannhetene jeg hadde lært. Foreldrene mine hadde satt meg til verden, men bare Gud kunne gi meg evig liv. Mens jeg stod der med hånden på et vakkert palmetre, traff jeg en fast beslutning: «De kan drepe meg, men jeg vil ikke vende tilbake.»

Jeg begynner i heltidstjenesten

Ettersom jeg var enslig, ung og sterk, begynte jeg å føle at jeg var for bundet i mitt arbeid på en lokal ostefabrikk. Jeg arbeidet der seks dager i uken for en dårlig betaling og kunne bare bruke én dag i uken til å tjene Jehova, som skulle gi meg evig liv. Hvorfor skulle jeg fortsette med å lage ost når jeg satt inne med verdifulle sannheter som kunne redde folks liv? Jeg ville bli heltidstjener.

Jeg skrev til Selskapet og sa at jeg ville bli «pioner» eller heltidstjener. «Men hvordan?» spurte jeg. Jeg var bare 18, og faren min ville aldri tillate det. Jeg fikk et svar hvor disse vakre ordene ble sitert: «Ha din lyst og glede i [Jehova], så gir han deg det ditt hjerte ønsker!» (Salme 37: 4) Hvordan kunne mitt hjertes ønske bli oppfylt når faren min var så imot? Jeg tenkte likevel over disse ordene og fortsatte å be.

Til slutt la jeg en plan. Jeg sa til faren min at jeg ikke hadde noen framtid i Bonnievale, og at jeg ønsket å flytte til Cape Town. Han sa: «Jeg vet hvorfor. Du vil gå og selge disse bøkene til dommer Rutherford!» Men jeg fikk lov.

I Cape Town arbeidet jeg hardt for å tjene nok til å kunne kjøpe noen få ting jeg trengte for å kunne starte i heltidstjenesten. Da jeg traff avdelingstilsynsmannen, George Phillips, hadde jeg et problem. Ettersom jeg kom fra et område hvor folk bare snakker afrikaans, snakket jeg så dårlig engelsk at jeg måtte snakke til ham gjennom en tolk. Og på møtene skjønte jeg så lite at da det en gang ble opplyst at det skulle holdes et stevne i Cape Town, gikk jeg glipp av stevnet fordi jeg ikke hadde skjønt hva som ble sagt!

I november gav bror Phillips meg beskjed om at jeg kunne begynne som pioner i Kimberley, og at jeg kunne begynne den etterfølgende måned. Jeg drog hjem for å ta avskjed med familien. Jeg måtte holde mine følelser under kontroll, for jeg trodde ikke jeg skulle få se dem igjen før Harmageddon! Men jeg fortalte dem ikke at jeg skulle begynne som pioner.

Den 1. desember 1941, 19 år gammel, begynte jeg i pionertjenesten i Kimberley. Derfra skrev jeg til foreldrene mine. Jeg bar ikke nag til faren min på grunn av den måten han hadde behandlet meg på. Moren min svarte at hun var glad for at jeg hadde oppnådd det jeg ønsket. Ja, jeg hadde funnet ’min lyst og glede i Jehova’, for han hadde gitt meg det ’mitt hjerte ønsket’ — heltidstjenesten.

Jeg får enda noe av det ’mitt hjerte ønsket’

I 1942, på det første stevne jeg var på, i Johannesburg, symboliserte jeg min innvielse til Gud ved å bli døpt. To år senere traff jeg en ung pionersøster, Lina Muller. Vi likte hverandre, men vi var enige om å vente med å gifte oss til etter den store trengsel.

Den offentlige foredragskampanjen begynte i 1945. På det tidspunkt tjente jeg i Vereeniging sammen med to andre pionerer. Den ene av dem var Frans Muller, Linas bror. Første gang vi hørte om denne nye kampanjen, var vi enige om at dette var ikke noe for oss — vi hadde ingen erfaring som offentlige foredragsholdere. Med oppmuntring fra Selskapet valgte vi likevel ut noen foredrag. For å få øvelse i å fremføre talene fant vi et rolig sted i nærheten av elven Vaal. Her talte vi til våre «tilhørere» — elven! Vanligvis var det bare fire eller fem til stede på våre gruppemøter. Vi følte oss derfor rikt belønnet da det en måned senere kom 37 på det første foredraget!

I 1947 ble jeg utnevnt til kretstilsynsmann. Året etter giftet Lina og jeg oss. Helt siden da har min kjære kone arbeidet ved min side og vært min lojale livsledsager. Så jeg fikk enda noe av det ’mitt hjerte ønsket’.

Vi lærer noe viktig

I 1953 hadde Lina og jeg det store privilegium å få overvære stevnet «Den nye verdens samfunn» i New York i USA. Dette var vår første tur til utlandet, og det var da en av våre kristne brødre tok imot oss ved båten og kjørte oss hjem til den fargede familien som vi bodde hos. Så glad vi ble i disse kjære brødre og søstre!

Denne opplevelsen var til stor hjelp for oss da jeg senere tjente som områdetilsynsmann for svarte vitner i Sør-Afrika. Her ble vi ofte gjestfritt mottatt i meget fattige hjem. Noen ganger satt vi på gulvet, og en gang sov vi til og med på gulvet.

Siden 1966 har min kone og jeg tjent ved Betel her i Sør-Afrika. Fordi jeg hadde tilbrakt nesten 20 år som reisende tilsynsmann, syntes jeg i begynnelsen at det var vanskelig å tilpasse seg livet på Betel. Jeg var svært glad i å være ute og forkynne og undervise og lære opp andre. Men etter hvert som tiden gikk, lærte jeg å sette stor pris på Betel-tjenesten. Med tiden fikk jeg det privilegiet å arbeide i tjenesteavdelingen og har nå i mange år vært medlem av utvalget ved avdelingskontoret.

Jeg husker at vi i 1942, mens vi var i Kimberley, fikk høre at Selskapets president, J. F. Rutherford, var død. I en nyhetsrapport het det: ’Nå da Jehovas vitners leder er død, kommer organisasjonen til å visne bort og dø, akkurat som en gresskarplante i den brennende solen.’ Men se hvordan organisasjonen har fortsatt å blomstre opp gjennom årene — til og med under forfølgelsens brennende hete! Og hvilken vidunderlig vekst har ikke funnet sted i Sør-Afrika siden mine ungdomsår i Bonnievale! Den gang var det omkring 1000 vitner i Sør-Afrika; nå er det over 36 000.

Når jeg tenker tilbake på hva Jehova og hans organisasjon har gjort og betydd for meg opp gjennom årene, vil jeg på det varmeste oppmuntre mine unge brødre og søstre til å gi rom for heltidstjenesten hvis det overhodet er mulig. Det gir stor lønn. Jeg vet at hvis jeg fortsetter å ha min lyst og glede i Jehova, vil han gi meg det mitt hjerte ønsker — en gledefylt tjeneste i all evighet.

[Uthevet tekst på side 9]

Vi ble godt kjent med vår fargede vert og vertinne og ble oppriktig glad i dem

[Uthevet tekst på side 12]

«Du sitter der som en skinnhellig engel,» ropte faren min. «Nå skulle jeg ønske du hadde dratt og var blitt drept!»

[Uthevet tekst på side 13]

Organisasjonen har fortsatt å blomstre opp gjennom årene — til og med under forfølgelsens brennende hete

[Bilde på side 10]

P. J. Wentzel og hans kone, Lina