Jeg har gått framover sammen med Jehovas organisasjon i Sør-Afrika
Fortalt av Frans Muller
DA MIN bror David og jeg kom gående mot kveldstoget, som vi pleide å ta fra sentralstasjonen i Cape Town, ble vi overrasket over å se et skilt hvor det stod «Bare for hvite». Nasjonalpartiet hadde vunnet valget i 1948 og hadde innført apartheidpolitikken.
Raseskille var riktignok noe som lenge var blitt praktisert i Sør-Afrika, akkurat som tilfellet var i de fleste andre land i Afrika under kolonitiden. Men nå ble det påbudt ved lov, og vi fikk ikke lenger lov til å reise med samme buss som sørafrikanere som hadde mørkere hudfarge enn vi. Nå, 45 år senere, er apartheid i ferd med å bli opphevet.
Gjennom hele perioden med lovfestet apartheid — en periode som har budt på utfordringer med hensyn til å utføre tjenesten vår på den måten vi ønsket det — har jeg tjent som en av Jehovas vitners heltidsforkynnere. I en alder av 65 år kan jeg nå se tilbake på en tid med enestående vekst for Jehovas organisasjon i det sørlige Afrika, og jeg er takknemlig for det privilegium det har vært å gå framover sammen med organisasjonen.
En kristen arv
Da min far vokste opp, måtte han hver morgen lese høyt fra Bibelen for min farfar. Med tiden framelsket far en dyp kjærlighet til Guds Ord. Da jeg ble født, i 1928, tjente far i menighetsrådet for Den nederlandske reformerte kirke i Potgietersrus. Det året gav min onkel ham et eksemplar av boken Guds Harpe.
Far gav imidlertid mor beskjed om å brenne boken og sa at den kom fra en sekt. Men hun beholdt boken, og en dag da far bladde tilfeldig i den, slo han opp på en side der overskriften lød: «Vil Gud pine noen?» Selv om han var sikker på at bibelstudentene, som Jehovas vitner ble kalt den gang, tok feil, tok nysgjerrigheten overhånd, og han begynte å lese. Han klarte ikke å legge boken fra seg. Da han gikk til sengs langt ut i de små timer, sa han til mor: «Jeg er redd de har sannheten.»
Neste dag syklet far 50 kilometer for å få flere bøker hos de bibelstudentene som bodde nærmest. Han leste ofte til langt på natt. Han forsøkte til og med å overbevise presten i Den nederlandske reformerte kirke om de bibelske sannhetene han lærte, i håp om at kirken ville gjøre forandringer. Hans anstrengelser var forgjeves, så han meldte seg ut av kirken og begynte nidkjært å forkynne. Bibelens sannhet ble hans liv og det viktigste i vårt hjem. Det var i dette miljøet jeg vokste opp.
Senere ble far pioner, eller heltidsforkynner. I en gammel T-Ford kjørte han vidt omkring for å forkynne. Etter et par år måtte han slutte som pioner for å kunne sørge for sin voksende familie, men han forble svært aktiv i forkynnelsesarbeidet. Noen søndager reiste vi opptil 90 kilometer for å forkynne sammen med ham i byen Pietersburg.
Forretningsdrift med suksess
Etter en tid åpnet far en liten kjøpmannsforretning. Den ble snart utvidet til det dobbelte, og enda en forretning ble åpnet. Noen rike bønder inngikk kompaniskap med far, og med tiden åpnet de en engrosforretning og en kjede med seks detaljforretninger spredt over et stort område.
Noen av de eldre brødrene mine gikk inn i forretningsdriften og hadde nå utsikt til å bli rike. Men dette begynte å gå ut over vår åndelighet. Vi ble lettere godtatt av verdslige venner og naboer, og de inviterte oss i selskapene sine. Far var klar over den faren som lå i dette, og innkalte til familieråd. Han bestemte seg for å selge forretningene og flytte til Pretoria, slik at vi kunne gjøre mer i Jehovas tjeneste. Han beholdt bare én forretning, som ble bortleid.
Mine brødre Koos og David begynte som pionerer, og min eldre søster, Lina, var allerede pioner. I løpet av én måned i 1942 brukte vår familie på ti personer 1000 timer i forkynnelsesarbeidet. Det året symboliserte jeg min innvielse til Jehova ved vanndåpen.
Hvorfor jeg sluttet tidlig på skolen
I 1944, da den annen verdenskrig raste på sitt verste, spurte Gert Nel, en av Jehovas vitners reisende tilsynsmenn, meg om jeg hadde planer om å slutte meg til pionerenes rekker. «Ja, om to år,» svarte jeg, «når jeg er ferdig på videregående skole».
Hans advarende svar gjenspeilte det synet som mange Jehovas vitner hadde på den tiden: «Pass på at du ikke sitter på skolebenken når Harmageddon kommer.» Ettersom jeg ikke ville at det skulle skje, sluttet jeg på skolen og begynte i pionertjenesten den 1. januar 1945.
Det første distriktet jeg fikk tildelt, var Vereeniging i nærheten av Johannesburg, og samarbeidspartnerne mine var Piet Wentzel og Danie Otto. Jeg brukte ofte mer enn 200 timer i måneden i forkynnelsen. Med tiden ble Piet sendt tilbake til Pretoria for å tjene der, og Danie måtte slutte som pioner for å hjelpe sin aldrende far hjemme på gården. Dermed var jeg det eneste vitnet i Vereeniging og måtte ta hånd om 23 hjemmebibelstudier.
Kort tid senere fikk jeg et brev fra avdelingskontoret, som ønsket å sende meg til Pretoria. Selv om jeg den gang ikke forstod hvorfor jeg skulle sendes til et nytt distrikt, innså jeg etterpå at det ville ha vært uklokt å la en uerfaren 17-åring arbeide alene. Jeg trengte fremdeles mye opplæring og kunne kanskje ha blitt motløs.
Etter at jeg hadde tjent i Pretoria og fått den nødvendige opplæring, fikk jeg tilbud om å bli spesialpioner. Piet Wentzel og jeg ordnet det så slik at vi kunne gi praktisk opplæring til ungdommer som flyttet til Pretoria for å tjene som pionerer. På det tidspunktet var Piet blitt utnevnt til reisende tilsynsmann i dette området. Han giftet seg senere med min søster Lina, og de tjener nå sammen ved det sørafrikanske avdelingskontoret.
En av dem som begynte som pioner i Pretoria, var Martie Vos, en tiltalende, ung kvinne som hadde vokst opp i en familie som var Jehovas vitner. Vi forelsket oss i hverandre, men var fremdeles tenåringer og for unge til å gifte oss. Men da vi ble sendt til andre steder som pionerer, fortsatte vi å holde kontakten med hverandre pr. brev.
Betel-tjeneste og Gilead-skolen
I 1948 ble jeg innbudt til å tjene ved Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Cape Town. På den tiden var vi 17 som arbeidet i tre leide kontorer og et lite trykkeri i nærheten, og Selskapet hadde ingen boligrom. Noen av oss bodde hos familier og andre på pensjonater.
Hver dag møttes Betel-familiens 17 medlemmer til drøftelse av dagsteksten i garderoben som hørte til det lille trykkeriet. Mange av oss måtte selv ordne med lunsj. Så, etter en hel dags arbeid, måtte vi reise hjem dit vi bodde, forskjellige steder i Cape Town. Som allerede nevnt var det på en av disse togreisene at min bror David og jeg ble overrasket over å se et skilt der det stod «Bare for hvite».
Da jeg begynte ved avdelingskontoret i Cape Town, innså jeg at jeg fremdeles hadde mye å lære, så jeg spurte bror Phillips, avdelingstilsynsmannen vår: «Hva må jeg gjøre for å innhente de andre?»
«Frans, ikke tenk på å innhente de andre,» svarte han. «Bare hold tritt med dem!» Det har jeg alltid forsøkt å gjøre, og jeg har erfart at hvis en holder tritt med det som Jehovas organisasjon tilveiebringer med hensyn til åndelig føde og ledelse, vil en gå framover sammen med den.
I 1950 ble jeg innbudt til å gjennomgå den 16. klassen ved Selskapet Vakttårnets Bibelskole Gilead, der jeg fikk opplæring med tanke på misjonærtjeneste. Den gang lå skolen i South Lansing i staten New York, cirka 400 kilometer nord for Brooklyn i New York. Mens jeg midlertidig arbeidet ved Jehovas vitners hovedkontor i Brooklyn, fikk jeg førstehånds kjennskap til dette sentret for Jehovas synlige organisasjon. Det gav meg en dyp verdsettelse av Jehovas organisasjon å se hvordan de som ledet arbeidet der, gikk inn for sine oppgaver på en helhjertet måte.
Jeg fortsetter min tjeneste
Da jeg kom tilbake til Sør-Afrika, ble jeg utnevnt til reisende tilsynsmann i det nordlige Transvaal, der jeg hadde vokst opp. Etter at Martie og jeg hadde brevvekslet i seks år, giftet vi oss i desember 1952, og sammen reiste vi rundt og besøkte menighetene. Det var hjertevarmende å oppleve hvor stor pris våre kristne brødre satte på besøkene våre.
En gang mens vi besøkte en menighet i et landdistrikt, bodde vi for eksempel hos en familie som unnskyldte seg fordi de ikke hadde melk å servere til teen eller kaffen. Senere hørte vi at de hadde solgt sin eneste melkeku for å ha nok penger til å kjøpe bensin, slik at de kunne kjøre oss rundt til fjerntliggende deler av distriktet, der vi forkynte for bøndene. Vi ble inderlig glad i slike brødre.
Som kretstilsynsmann hendte det noen ganger at jeg følte meg utilstrekkelig, spesielt når jeg måtte ordne opp i problemer der eldre personer var involvert. En gang følte jeg meg så følelsesmessig utslitt at jeg sa til Martie at hun ikke måtte bli overrasket hvis vi måtte begynne i pionertjenesten igjen fordi jeg manglet erfaring. Hun forsikret meg om at hun med glede ville tjene hvor som helst så lenge vi kunne forbli i heltidstjenesten.
Forestill deg hvor overrasket vi ble da vi kom til den neste menigheten og åpnet posten vår. Vi fikk blant annet et brev om at vi skulle begynne i områdetjenesten! I nærmere to år reiste vi rundt i hele Sør-Afrika og i Namibia, som den gang het Sørvest-Afrika. Men på grunn av apartheidsystemet var arbeidet vårt ofte vanskelig. Rett som det var, ble vi nektet tillatelse til å komme inn i svarte boligstrøk, og noen ganger fikk vi ikke tillatelse til å holde stevner.
I 1960 fikk vi tillatelse til å holde et områdestevne i Soweto. De svarte brødrene fra menigheter langt unna hadde allerede kjøpt tog- og bussbilletter til stevnebyen, men regjeringen fikk kjennskap til planene våre og opphevet tillatelsen. I all stillhet oppsøkte vi en vennlig innstilt avdelingssjef i politiet i en by som lå 20 kilometer fra Johannesburg i motsatt retning. Han var så vennlig å stille et enda bedre stevnested til rådighet for oss, og vi hadde et fint stevne der med mer enn 12 000 til stede!
De senere årene har situasjonen virkelig forandret seg! Nå som apartheid er i ferd med å bli opphevet, kan vi fritt møtes hvor som helst i svarte, hvite, fargede eller indiske områder. Uansett rase kan alle sitte sammen og glede seg over fellesskapet. Det er bare språkforskjellene som avgjør hvor en ønsker å sitte.
En smertefull erfaring
I 1947 begikk min far en alvorlig feil. Forretningen hans, som lå over 200 kilometer fra der hvor han og mor bodde, begynte å gå med underskudd på grunn av økonomiske misligheter i ledelsen, så han flyttet tilbake alene for selv å drive forretningen. Han var atskilt fra mor i lange perioder, og det førte til at han gav etter for fristelser. Som følge av dette ble han utstøtt.
Dette gjorde et dypt inntrykk på meg, og jeg fikk på en smertefull måte erfare at det ikke er nok å være nidkjær for Bibelens sannhet. Alle må adlyde Bibelens prinsipper. (1. Korinter 7: 5) Etter mange år ble far gjenopptatt i den kristne menighet og tjente trofast til sin død i 1970. Min kjære mor forble trofast til hun døde i 1991.
Ytterligere velsignelser
I 1958 var Martie og jeg til stede på det største stevne som Jehovas vitner noen gang har holdt, på Yankee Stadium og Polo Grounds i New York. Vi var simpelthen henrykt over å få være en del av Jehovas vidunderlige organisasjon. Det å være en del av den store tilhørerskaren på over 253 000 var en opplevelse vi aldri kommer til å glemme. For oss var dette virkelig den ’store skare av alle nasjoner’ som var forsamlet i fred og enhet. (Åpenbaringen 7: 9, 10) Martie ble igjen i New York for å gjennomgå Gilead-skolen, og jeg vendte tilbake til områdetjenesten i Sør-Afrika.
I 1959, da Martie kom tilbake etter å ha gjennomgått Gilead-skolens 32. klasse, ble vi innbudt til å tjene ved det sørafrikanske avdelingskontoret, som da lå i nærheten av Elandsfontein, øst for Johannesburg. I årenes løp har jeg sett hvordan organisasjonen har gått framover på mange forskjellige områder, og spesielt hvordan den har vokst når det gjelder å legge kjærlighet og empati for dagen. Jeg har erfart at Jehova leder sin organisasjon gjennom Jesus Kristus, og at han vil bruke dem som stiller seg til disposisjon.
I 1962 dro jeg tilbake til Brooklyn i New York for å gjennomgå et ti måneders kurs for avdelingstilsynsmenn. Dette kom godt med da jeg i 1967 ble utnevnt til avdelingstilsynsmann i Sør-Afrika. I 1976 ble det opprettet et utvalg ved avdelingskontoret, så nå er vi fem erfarne kristne eldste som deler ansvaret for å treffe viktige avgjørelser i Sør-Afrika.
Livet under apartheidsystemet
Avdelingskontoret ble berørt av apartheidlovene. Da Betel-hjemmet i Elandsfontein ble bygd i 1952, krevde loven at det ble oppført en bygning bak hovedbygningen der svarte og fargede brødre skulle bo. Loven krevde også at de skulle spise for seg selv, atskilt fra de hvite, i såkalte afrikanske rom. Senere ble det ordnet slik at de kunne spise på kjøkkenet på Betel. Slik foregikk bespisningen da vi begynte på Betel i 1959. Alt inni meg gjorde opprør mot dette raseskillet.
Med tiden tillot myndighetene ikke lenger at våre svarte brødre fikk bo i bygningen bak selve Betel-hjemmet. Disse brødrene måtte bo i et svart boligstrøk cirka 12 kilometer unna. Noen bodde i leiligheter og andre på pensjonater for enslige menn. Denne lite tilfredsstillende situasjonen varte i mange år.
Betel utvides
I mellomtiden måtte Betel i Elandsfontein utvides. Etter at vi hadde bygd på tre ganger, var det ikke plass til flere utvidelser på eiendommen. Det styrende råd bestemte at vi skulle se oss om etter en ny eiendom i et område der de lokale myndighetene forhåpentlig ville gi oss tillatelse til å bygge et Betel-hjem der også våre svarte brødre kunne bo. Hver morgen bad Betel-familien om at Jehova på en eller annen måte ville gjøre dette mulig.
Det var virkelig en gledens dag da vi endelig fant et passende landområde i utkanten av Krugersdorp vest for Johannesburg! Men vi fikk igjen beskjed om at vi måtte bygge en separat bygning for våre svarte brødre. Vi bøyde oss for dette, men fikk ikke tillatelse til å ha mer enn 20 svarte personer boende der. I midten av 1980-årene begynte det heldigvis å skje forandringer. Regjeringen myket opp de strenge apartheidlovene, og flere svarte, fargede og indiske brødre ble innkalt til å tjene sammen med oss på Betel.
Nå har vi en lykkelig, forent Betel-familie, der alle, uansett rase eller hudfarge, selv kan velge hvilken bygning de vil bo i. Etter mange års kamp oppnådde vi dessuten endelig å bli juridisk anerkjent som trossamfunn. Det er blitt dannet et lokalt juridisk selskap som er registrert under navnet «Jehovas vitner i Sør-Afrika». Nå har vi våre egne vigselsmenn, og i svarte boligstrøk skyter Rikets saler opp som paddehatter.
Jehovas organisasjon har virkelig gått framover siden den gang jeg tjente ved avdelingskontoret i Cape Town. Fra å være en liten familie på 17, som ikke hadde noe Betel-hjem, har vi vokst slik at Betel-familien nå har over 460 medlemmer. Vi har et moderne avdelingskontor med avansert dataanlegg, rotasjonspresser og et vakkert Betel-hjem. Ja, jeg har hatt det privilegium å gå framover sammen med Jehovas organisasjon i Sør-Afrika. Vi har økt fra cirka 400 forkynnere av Riket da jeg begynte i tjenesten for rundt 50 år siden, til nesten 55 000 i dag!
Jeg takker Jehova for at jeg de siste 40 årene har hatt en hustru ved min side som har vært en slik god støtte. «Mitt beger flyter over.» (Salme 23: 5) Martie og jeg er takknemlige for å få tilhøre Jehovas organisasjon, som blir ledet av den hellige ånd. Vi er fast bestemt på å fortsette å tjene Jehova i hans hus, Betel, og på å holde tritt med hans fremadskridende organisasjon.
[Kart på side 19]
(Se den trykte publikasjonen)
ANGOLA
ZAÏRE
ZAMBIA
ZIMBABWE
BOTSWANA
NAMIBIA
SWAZILAND
LESOTHO
SØR-AFRIKA
Pretoria
Johannesburg
Cape Town
Port Elizabeth
SØR-ATLANTEREN
INDIAHAVET
MOSAMBIKKANALEN
[Bilde på side 20]
Piet Wentzel og Frans Muller (til venstre) som pionerer i 1945
[Bilde på side 23]
Frans og Martie Muller