Hvordan jeg overvant mine sterke ambisjoner

Fortalt av Waikato Gray

DA JEG ble født den 2. desember 1928, støtte det til visse komplikasjoner under fødselen. Det var en setefødsel, og både moren min og jeg holdt på å miste livet. Resultatet var at jeg ble født med forvridde føtter. Men heldigvis hjalp en grandtante meg, og med tiden fikk hun rettet ut føttene mine. Det viste seg at hennes hjelp var av avgjørende betydning for det liv jeg kom til å leve som maori i New Zealand.

Far, Clark Gray, tilhørte maoristammen Ngati-Tuwharetoa, og mor, Hore Teree, kom fra Ngati-Kahungunu-stammen. Ifølge gammel maorisk slektshistorie er jeg av god herkomst og nedstammer fra to svært ambisiøse stammehøvdinger. Ambisjon ble også den drivende kraft i mitt liv.

Et liv i fattigdom tar slutt

Jeg var det tredje barnet som ble født i vår familie, som med tiden kom til å bestå av åtte barn. Depresjonstiden hadde begynt, og foreldrene mine var svært fattige. Vi bodde alle ti i et hus med to rom i Bay View, like ved Napier på Nordøya i New Zealand. Jeg husker godt at vi daglig sanket brensel på strandbredden og hentet vann i naboens brønn i en 15 liters parafinkanne. Både sommer og vinter gikk vi barbent hele åtte kilometer til skolen.

Fattigdommen gav næring til min ambisjon om å skape meg en bedre framtid — å få en ordentlig utdannelse og å bli til noe. Skolen var det rette stedet å begynne. Mens jeg gikk på realskolen, utmerket jeg meg også i friidrett og i rugby. Jeg ble den beste sprinteren på skolen og fikk snart bli med på rugbylaget. Mitt ry som en dyktig rugbyspiller ble kjent på de andre skolene på Nordøya.

Da jeg var ferdig med skolen, begynte jeg å utdanne meg til lærer i Wellington, og jeg gikk også et år på Victoria universitet. Deretter begynte jeg å undervise ved Manutahi distriktshøyskole. Mens jeg var der, ble jeg tatt ut for å spille på rugbylaget Maori All Blacks. Å spille på New Zealands rugbylandslag er en drøm som mange maorier har. Det var en stor ære for meg å delta i disse uttakingskampene.

Mine ambisjoner ble virkeliggjort. Jeg var en maorisk lærer som hadde vunnet anerkjennelse, både på det akademiske område og innen idretten. For et langt sprang dette var fra å være en fattig maorigutt i 1930-årene!

Kjenner du Guds navn?

Mens jeg gikk på lærerskolen, fikk jeg en god grunn til å undersøke religionen nøye. Jeg var blitt oppdratt som anglikaner. På et tidspunkt ble det faktisk holdt gudstjenester i hjemmet vårt. Jeg ble satt på en hard prøve da far døde. Jeg spurte meg selv om og om igjen hvorfor Gud hadde tatt far bort når både mor og hennes åtte barn trengte ham så sårt. Det var ikke rettferdig.

På denne tiden begynte mor å overvære bibelstudier som Jehovas vitner ledet med noen naboer. Jeg var forarget. Hvorfor skulle hun interessere seg for disse vitnene når vi hadde vår egen tro?

Så en dag kom Rudolph Rawiri, et av Jehovas vitner som bodde der på stedet, for å besøke meg. Jeg bestemte meg for å sette ham på plass. Men smilet hans og den behagelige måten han opptrådte på, avvæpnet meg. Han stilte meg et enkelt spørsmål: «Kjenner du Guds navn?» «Jesus,» svarte jeg. Han bad meg om å finne fram Salme 83: 19 i min King James-oversettelse av Bibelen. For en overraskelse! Der stod Guds navn i min egen bibel: «For at menneskene kan vite at du, som alene har navnet JEHOVA, er den høyeste over all jorden.»

Dette gjorde inntrykk på meg. Hvorfor hadde ikke mitt kirkesamfunn lagt vekt på dette hellige navnet? Senere kom et annet maorisk vitne, Charles Tareha, hjem til oss og ledet et regelmessig bibelstudium med oss. Vi godtok de harmoniske sannhetene fra Bibelen og brøt alle forbindelser med den anglikanske kirke. Jeg ble et døpt vitne i 1955.

Hvorfor sannheten appellerte til meg

Hvorfor appellerte Jehovas vitners lære til meg i betraktning av at jeg hadde vokst opp som anglikaner? Jeg var imponert over den enkle og logiske måten de forklarte Guds Ord på. Denne enkelheten er jo i seg selv en hindring for mange. Men jeg forstod at uansett hvilket problem som måtte oppstå, kan en se hen til Bibelens grunnprinsipper, lover og retningslinjer for å få hjelp. — Jevnfør Salme 119.

Dette er særlig tilfellet når det gjelder det ekteskapelige samliv. I Bibelen fant jeg veiledning for hvordan man kan oppnå et lykkelig ekteskap. Den hjalp meg til å bli klar over hvor jeg kunne forbedre meg når det gjaldt å påta meg mitt ansvar som ektemann og far. Jeg var naturligvis svært heldig som fant en slik god kone som Hinewaka, som kom fra Ngati-Porou-stammen på østkysten. Vi giftet oss i 1954. Hun godtok sannheten i Bibelen, og vi har samarbeidet om å anvende Guds Ords prinsipper. — Se Ordspråkene 31: 10—31.

Jeg ble også svært imponert over de høye moralnormer som vitnene følger. For å kunne stå i en godkjent stilling innfor Jehova må en slutte å følge en umoralsk handlemåte. Avgudsdyrkelse, utukt, ekteskapsbrudd, løgn, tyveri, vold, mord, hat og rasisme blir alt sammen fordømt i Guds Ord. Jeg kunne se hvilke fordeler det medførte, både for meg selv og andre, å følge en rett handlemåte. Det frembrakte ingen beklagelige, dårlige frukter. — 1. Korinter 6: 9, 10.

Befridd fra overtro

Maorisk overtro er en del av den maoriske arv. Vi var fryktelig redd for de dødes sjeler, og den anglikanske lære om sjelens udødelighet tjente bare til å forsterke min frykt. Men da jeg begynte å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner, lærte jeg at Jesus hadde sagt: «Dere [skal] kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.» (Johannes 8: 32) Ja, nøyaktig kunnskap om Guds Ord befridde meg fra å være i trelldom under maorisk overtro.

Jeg husker et typisk eksempel. Bestefar døde, og innen 48 timer døde også bestemor — av et knust hjerte. Hun lå på gulvet ved siden av bestefar, som lå i en kiste. Flere eldre maorier stod rundt den døde, men da begravelsesagenten bad om å få hjelp til å legge henne i kisten, forsvant de alle sammen ut av rommet! Hadde det ikke vært for min kunnskap om sannheten, ville jeg ha flyktet også. Siden jeg visste at døden er som en søvn, nølte jeg ikke med å hjelpe til med å legge min kjære bestemor i kisten.

Siden den gangen har jeg som et av Jehovas vitner og en Ordets tjener holdt mange begravelsestaler og har hatt mulighet til å trøste mange med Bibelens enkle lære om de dødes tilstand. Jeg synes at beretningen i Johannes 11: 11—44 tydelig klargjør spørsmålet. Jesus sammenlignet døden med en søvn. Det er ingen pine, men det er som å ligge og sove og vente på oppstandelsen.

Min lojalitet blir prøvd

Større bibelkunnskap og bedre kjennskap til Kristi eksempel innebar at jeg begynte å bli satt på prøve. Det var fortsatt mine ambisjoner som var drivkraften i mitt liv. En karriere som lærer og idretten hadde gitt alt man kunne ønske seg. Men nå måtte jeg treffe valget mellom å leve et beskjedent og enkelt liv som et kristent vitne for Jehova eller å forsøke å tilpasse mine ambisjoner til min nye tro.

I 1957 stod jeg overfor en vanskelig avgjørelse. Min lojalitet overfor Gud ble satt på prøve. Jeg fikk i oppdrag å holde et bibelsk foredrag ved et av Jehovas vitners områdestevner, som skulle avholdes i Lower Hutt. Men fordi jeg var lærer, måtte jeg søke spesielt om å få fri så jeg kunne overvære stevnet. Hawke’s Bay skoleråd avslo søknaden.

Jeg stod ved en skillevei — skulle jeg bli på skolen og si fra meg oppdraget på stevnet, eller skulle jeg overvære stevnet uten tillatelse og dermed risikere å miste jobben? Det var ingen lett avgjørelse. Jeg var glad i å undervise, og barna og foreldrene stolte på meg. Rektor bad meg inntrengende om å fortsette på skolen. Men jeg husket Jesu ord: «Den som ikke tar sitt kors [torturpæl, NW] opp og følger etter meg, er meg ikke verd.» (Matteus 10: 38) Var jeg villig til å bringe et materielt offer for å bli åndelig velsignet? Eller ville jeg la mine sterke ambisjoner være en hindring?

Jeg gav avkall på mine ambisjoner og et arbeid som jeg etter hvert var blitt svært glad i, nemlig å undervise barn. Jeg drog til det kristne stevnet og mistet min lærerstilling. Men når jeg ser tilbake, vet jeg at jeg traff en rett avgjørelse. Jeg sluttet med å undervise barn, men det førte etter hvert til at jeg begynte å undervise voksne i mye større utstrekning. For å forsørge familien slo jeg meg på rengjørings- og hagearbeid. Med tiden fikk jeg deltidsarbeid på kontor og i butikk, og det gjorde det mulig for meg å bruke mer tid i den kristne tjeneste.

Helsen blir en hard prøve

Jeg ble virkelig nedfor en tid. Som idrettsutøver hadde jeg bestandig passet på min fysiske tilstand. Men så ble jeg helt uventet rammet av tuberkulose. Jeg fikk plass på et sanatorium i Waipukurau i et forsøk på å helbrede sykdommen. Lungen min reagerte ikke positivt på behandlingen. Legens avgjørelse var at jeg måtte opereres for å få fjernet overlappen på venstre lunge. Kirurgen ville ikke operere uten blodoverføring. På grunn av de bibelske prinsipper kunne jeg ikke gå med på å få et annet menneskes blod ført inn i kroppen. (Apostlenes gjerninger 15: 28, 29) Jeg foreslo for legen at han isteden kunne bruke plasmaerstatninger, noe jeg kunne godta. Det ville han ikke. Jeg la saken fram for Jehova i bønn.

Legene ble enige om å stanse all medisinsk behandling. Isteden fikk jeg fysioterapi i form av gåøvelser i to uker. Deretter ble jeg røntgenfotografert og så kalt inn til overlegens kontor for å høre resultatet. Det var spennende! «Lungen din er frisk. Du kan dra hjem,» sa han. Min bønn var blitt besvart, og jeg drog hjem til min kone og mitt barn.

Glede i tjenesten, uten ambisjoner

Etter hvert som jeg gjorde fremskritt som et vitne, ble jeg tilfreds med å ha det nødvendige til livets opphold istedenfor å strebe etter å oppnå den status som verdslig suksess kan gi. I 28 år tjente jeg som eldste i Wairoa menighet av Jehovas vitner. Wairoa er en by med bare 5000 innbyggere, og utenfor byen bor det omkring 7000 mennesker. De fleste er maorier, og som alle polynesiere er de vennlige, rolige og gavmilde. Denne ånd gjenspeilte seg i vår menighet, som vokste til over 90 aktive forkynnere av det gode budskap.

En spesiell side av min tjeneste gikk ut på å hjelpe vantro ektemenn. John McAndrew var en av dem. Han var storrøyker og stordrikker, kjent som den barskeste og tøffeste i byen. Men sannheten i Bibelen forandret ham, og nå tjener han som presiderende tilsynsmann i Wairoa menighet.

En annen vantro ektemann var John Salmon, en forretningsmann, som hadde flyttet til Wairoa for å få sin kone vekk fra vitnene. Da jeg traff ham, var han bare villig til å snakke hvis jeg brukte King James-oversettelsen av Bibelen. Det var ikke noe problem i det hele tatt. Når alt kommer til alt, var den jo den viktigste oversettelsen som Jehovas vitner brukte før 1950, før New World Translation begynte å bli utgitt. På denne måten, med hans egen bibel, ble han hjulpet til å anerkjenne og ta imot sannheten.

Tutura Waihape, en ung, gift maori med en lovende rugbykarriere foran seg, var en bemerkelsesverdig personlighet. Da jeg begynte å studere Bibelen med ham, hadde han det lengste håret jeg noensinne har sett på en mann. Etter hvert som han fikk mer kunnskap om Jehova og Kristus Jesus, ble hans innstilling forandret. Hans kjærlighet til sannheten var viktigere enn å skille seg ut fra andre på grunn av det lange håret, og han gikk og klipte seg. I dag tjener han som menighetstjener i menigheten.

En karriere som lærer på heltid

I de siste ti år har jeg tjent som alminnelig pioner. Jeg har brukt gjennomsnittlig 90 timer hver måned i tjenesten. Min kone har vært pioner i 15 år, og de tre barna våre har også prøvd seg i pionertjenesten da de var ferdige med skolen.

Høydepunktet i vår tjeneste for Jehova er at min kone og jeg nå tjener på et sted hvor behovet er større, nemlig på øya Niue, som ligger nord for New Zealand, ute i Stillehavet. Vi har erfart at den lille befolkningen på omkring 2800 innbyggere er religiøst innstilt, og mange liker å drøfte Bibelen. Mens vi har vært her, har vi også hjulpet en liten menighet til å bli bedre organisert.

Mine sterke ambisjoner om å oppnå personlig fremgang og ære er borte. Jeg har innsett at den ære som menneskene bør gi Jehova Gud, er langt viktigere. Som kong David uttrykte det: «Gi [Jehova] ære og makt, gi ham ære og makt, alle folkestammer! Gi [Jehova] den ære hans navn skal ha.» Det er det vi forsøker å gjøre her på vår lille øy, Niue. — 1. Krønikebok 16: 28, 29.

[Bilde på side 12]

I tradisjonell maorisk drakt