Opptatt i en verdifull gjerning

Fortalt av Charles Tareha

VI MAORIER bodde i New Zealand da de første européere gikk i land på øygruppen i 1769. Min oldefar, høvdingen Tareha te Moananui, var en av dem som undertegnet den berømte Waitangi-traktaten i 1840. Ifølge den ble maoriene undersåtter av den britiske dronningen, Victoria, og Storbri- tannia forpliktet seg til å beskytte alle maorienes rettigheter, deres eiendomsrett innbefattet.

Etter at Waitangi-traktaten var blitt undertegnet — da det bare var omkring 2000 hvite i New Zealand — kom stadig flere européere til landet. En tid var det fred. Men etter hvert ble det et spent forhold, ettersom de hvite ønsket å kjøpe jord, men maoriene ikke ønsket å selge. Det hele endte med den såkalte maori-krigen, som varte fra 1860 til 1872, avbrutt av mindre perioder med fred.

Maoriene ble bekjempet og utnyttet, som dr. Grenfell Price ved Adelaide universitet sa: «Maorienes ledere var enten døde eller brakt i vanry. Maorienes landområder ble konfiskert. Spekulanter og forpaktere fant at de innfødte var et lett bytte.» Folket vårt hadde skrumpet inn fra 200 000 eller flere til bare omkring 40 000. Maoriene følte at de var blitt berøvet sine rettigheter, og det så ut som om selve deres eksistens som rase var truet.

SKULLE JEG LA MEG ENGASJERE?

Like før århundreskiftet hadde faren min begynt å studere ved Te Aute College, og en rekke av hans venner blant maoriene, deriblant Sir Apirana Turupa Ngata og Te Rangi Hiroa (dr. Peter Buck), gjorde karriere på det politiske område og gikk inn for å hjelpe maoribefolkningen. Men faren min ble bonde. Han hadde en stor, pen eiendom, som hadde en ideell beliggenhet på en terrasse på fire mål. I nærheten hadde vi mange hundre mål utmerket dyrkbar jord, og da jeg vokste opp, hadde vi til sine tider hele 70 melkekyr. Far var en dyktig mekaniker, rørlegger og elektriker. Vi hadde en egen stor elektrisk kraftstasjon som forsynte gården vår med elektrisitet i flere tiår før det var vanlig med elektrisitet der hvor vi bodde, i landdistriktet i nærheten av Napier. Vi hadde til og med européiske arbeidere på gården.

Jeg må derfor si at jeg aldri følte at vi var de hvite underlegne, da jeg vokste opp. Og kjensgjerningene viste heller ikke at vi var det. Det er nok så at maoriene ikke hadde noe skriftspråk da européerne ankom i 1769, men ikke lang tid deretter ble et slikt språk utviklet, og i 1827 ble Bibelen oversatt til maorisk. Folket vårt ble glad i å lese, og omkring 60 000 eksemplarer bare av Det nye testamente ble trykt fra 1841 til 1845. På den tiden var det forholdsvis flere av maoriene enn av de hvite i landet som kunne lese og skrive.

Men maoriene fikk etter hvert store problemer, hovedsakelig på grunn av krigene mellom maoriene og de hvite. Mange av oss ble utsatt for press for at vi skulle gjøre noe for å rette på den urett som så mange mente var blitt begått mot maoriene. Jeg husker at en européer som het McDonnell, og som ofte besøkte far, pleide å snakke om dette og oppmuntre oss til å gjøre mer for å hjelpe folket vårt.

Men av en eller annen grunn følte jeg meg ikke tilskyndt til å bli engasjert i slike bestrebelser. Kanskje var det fordi jeg var så skuffet over menneskelige ledere. Ut fra det jeg hadde lært på skolen, visste jeg at mange av kongene og dronningene i England var svært onde og levde et umoralsk liv. Og maorienes historie var ikke stort bedre.

JEG LÆRER OM MAORIENES FORTID

Selv om det ikke finnes noen skriftlige beretninger på maorisk som går lenger tilbake enn til begynnelsen av det 19. århundre, kan maoriene fortelle om historiske begivenheter som fant sted for flere hundre år siden. Bestefaren min og tantene mine fortalte ofte om forfedrene våre og om deres mange slektninger. De kunne gå hele 20 generasjoner eller så tilbake, til den tid da forfedrene våre kom til New Zealand i kanoer. Ja, noen ganger ble det som var blitt sagt i kanoene, og det som hadde funnet sted i dem, fortalt som om det hadde skjedd for en uke siden. Var disse muntlige beretningene pålitelige?

Beretningene var uten tvil blitt pyntet på etter hvert som de var blitt gjenfortalt, men mange av detaljene er blitt bekreftet. En historiker sier: «Maorienes egne beretninger om den flåten som ankom i 1350 e. Kr., er på en så overbevisende måte blitt bekreftet av ytre vitnesbyrd at de er i besittelse av den verdighet som kjennetegner autentiske historiske beretninger.»

De muntlige historiske beretningene som bestefar fortalte oss, handlet ofte om stammekriger og om «hvem som spiste hvem». Ja, maoriene var en gang kannibaler. Men hvorfor var de det? Var det for å stille sin sult? Det ble aldri sagt til oss at dette var grunnen, og forskerne er enige om at det ikke var det. T. E. Donne skriver i sin bok The Maori Past and Present: «De opplysninger som foreligger, ser ut til å bekrefte at maorienes kannibalisme fikk sin begynnelse mer som et rituale enn for å stille sulten.»

Maoriene skulle nemlig ifølge tradisjonen hevne enhver urett som var blitt begått imot dem. Maoriene kunne heller aldri glemme at de hadde lidt nederlag, og de lot tanker om hevn få næring. Når en seierrik stridsmann hadde hevnet en urett som var blitt begått, spiste han derfor motpartens hjerte. Dette var den største fornærmelse en kunne tilføye en annen stamme.

Men nå måtte slektningene til den som hadde tapt, ta hevn for å gjenvinne familiens eller stammens «ære». Jeg husker at når jeg som barn var til stede på sammenkomster hvor flere stammer var samlet, hendte det at noen stod opp og begynte å diskutere hvilken stammehøvding som ifølge den gamle historie hadde «spist» en annen, og når det hadde skjedd. De husket detaljer i forbindelse med disse seirene og nederlagene helt tilbake til den tid da kanoene ankom.

JEG BLE OPPDRATT TIL Å HA RESPEKT FOR GUD

Som jeg sa tidligere, appellerte disse historiene ganske enkelt ikke til meg. Jeg syntes ikke de var særlig smigrende. Jeg tror dette skyldtes en annen påvirkning jeg ble utsatt for. Om kvelden, før sengetid, pleide bestemoren min å lese for oss barna fra den maoriske bibel, som hun var svært glad i. Den veiledning som blir gitt der — ’det dere vil andre skal gjøre mot dere, skal dere også gjøre mot dem’, ’vend det andre kinnet til’ og «gjengjeld ikke ondt med ondt» — er så helt og holdent i strid med den måten menneskene har levd på. Etter hvert som jeg ble eldre, begynte jeg å sette pris på den visdom Bibelen inneholder. — Matt. 7: 12; 5: 39; Rom. 12: 17.

Min oldefar, Tareha te Moananui, ble også fenget av det han leste i den maoriske bibelen. Ettersom han hadde fått sitt eksemplar av Bibelen av en anglikansk prest, ble han medlem av en anglikanske kirke. Han donerte et svært landområde i nærheten av gården vår for at det skulle brukes som marae eller møtested, og han lot bygge en kirke på det bare 30 meter fra huset vårt. Faren min satte også pris på den visdom som kommer til uttrykk i Bibelen, og ble lekpredikant i den anglikanske kirke.

Far gjorde sitt beste for å oppdra sine ti barn i samsvar med det han hadde lært ut fra Bibelen. Jeg var nummer fire og den eldste sønnen. Selv om vi var så mange, var det god plass til oss alle sammen der hjemme. Ved måltidene var vi alle samlet rundt det digre spisebordet, som var laget av kauritre av beste slag, og det var til og med plass til gjester, noe vi ofte hadde.

Far trodde fullt og fast på det bibelske ordspråket som sier: «Den som sparer på riset, hater sin sønn, den som elsker ham, tukter ham tidlig.» (Ordsp. 13: 24) Ettersom han ikke alltid hadde det bokstavelige ris innen rekkevidde, brukte han ofte håndflaten eller støvelen, som han når det var behov for det, plasserte på det rette sted for at vi skulle forstå hva han mente. Jeg er overbevist om at hvis foreldre i dag godtok og fulgte denne bibelske veiledningen, ville ungdomskriminalitet bli sterkt redusert, om ikke helt fjernet.

Mor spilte også en viktig rolle når det gjaldt å skape et lykkelig hjem, noe som i høy grad bidrog til den gode oppdragelse vi fikk. Når jeg leser i Ordspråkene 31: 10—31 om de egenskaper en god hustru bør ha, må jeg virkelig si at hun hadde disse egenskapene. Selv om far så avgjort var den som tok ledelsen i familien, hadde mor et ansvarsområde hvor hun tok initiativet og la god dømmekraft for dagen.

Jeg arbeidet sammen med brødrene og søstrene mine på gården. Samtidig gikk jeg på en teknisk skole, og dette og den erfaring jeg fikk mens jeg arbeidet sammen med far, gjorde at jeg ble en dyktig mekaniker og elektriker. Men hva skulle jeg bruke mitt liv til? Min fars dyktighet som mekaniker kom til å få stor innflytelse på min avgjørelse.

EN NY MÅTE Å STUDERE BIBELEN PÅ

Min mors søstre, som bodde i Wairoa, en liten by omkring 115 kilometer fra hjemstedet vårt, kom ut for en ulykke i sin nesten nye Buick. Far drog derfor til Wairoa for å bli der noen dager og reparere bilen til tantene mine. Han fant at de levde omtrent på samme måte som vi, unntatt når det gjaldt religion.

Hver morgen leste de et skriftsted fra Bibelen og drøftet så betydningen av det. Én morgen drøftet de Forkynneren 9: 5, 10, hvor det står: «De levende vet at de skal dø, men de døde vet slett ingen ting. . . . Alt du kan gjøre med din hånd, skal du gjøre etter beste evne. For i dødsriket, som du går til, er det verken arbeid eller plan, verken kunnskap eller visdom.»

Far husket at i en begravelse som han noe tidligere hadde vært til stede ved, hadde en maorisk tohunga (prest) sagt at den avdødes sjel ikke var død, men hadde forlatt kroppen for å være sammen med sine forfedre. Dette var jo svært likt den anglikanske lære, som går ut på at noen sjeler kommer til himmelen, og at de som ikke er så heldige, kommer til helvete.

En annen dag ved frokostbordet drøftet de det forhold at Jesus er underordnet sin Far, og at hans Far har et personlig navn. (Joh. 14: 28; Sal. 83: 19) Dette var lett for far å forstå, for Guds navn, Ihowa (Jehova), forekommer over 6000 ganger i den maoriske bibel.

EN NY RELIGION

Da far kom hjem igjen, hadde han med seg sju bøker som var utgitt av Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap, og som hadde tittelen «Studier i Skriften». Han begynte straks et regelmessig, ukentlig familiestudium i Bibelen som flere slektninger og venner ble med på. Da presten fikk høre om disse studiene, gav han uttrykk for at han i høyeste grad mislikte dette. Men da han ble bedt om å trekke fram skriftsteder som støttet slike kirkelige læresetninger som læren om sjelens udødelighet og om treenigheten, svarte han bare: «Vær lojal mot kirken.»

Dette overbeviste far om at det han lærte ut fra Bibelen, var sannheten. Han husket ordene i 2. Korinter 6: 14—17: «Trekk ikke i ulikt spann, sammen med vantro!» og: «Dra bort fra dem!» og sendte inn en meddelelse om at han og hele familien skulle meldes ut av den anglikanske kirke. Jeg var 19 år på det tidspunktet og var helt og holdent enig med far. Far avsluttet sitt brev med ordene: «Jeg og min ætt, vi vil tjene Jehova.» — Jos. 24: 15.

Dette skapte en god del røre blant det anglikanske presteskap på grunn av fars fremtredende stilling i det maoriske samfunn. Det ble straks sammenkalt til et spesielt møte, som hadde til hensikt å få ham til å trekke sin utmeldelse tilbake. Far sa seg villig til å delta i et møte, ikke i kirken, men på eiendommen vår, hvor det for anledningen ble satt opp en stor plattform. En rekke prester, deriblant F. Bennett, den anglikanske biskop i New Zealand, foruten en gruppe på omkring 400 andre, var til stede.

MØTET

Det virket som om den maoriske talsmannen for kirken med hensikt unngikk å bruke Bibelen. Han appellerte i stedet til følelsene. «Våre forfedre trodde at sjelen fortsatte å leve etter døden,» minnet han om, «og likevel har du valgt å godta en religion som fornekter sjelens eksistens.» Deretter viste far ut fra Bibelen at selve mennesket er en sjel, og at det derfor er sjelen som dør når et menneske dør. Far forklarte også at Gud kan gi en person en oppstandelse, slik at han igjen blir en levende sjel.

Da det var helt tydelig at den anglikanske presten ikke hadde kunnet fremføre noen overbevisende argumenter, gjorde han en utålmodig gest mot den nærliggende kirken, som min oldefar hadde bygd, og sa med følelsesladet stemme: «Jeg appellerer til deg for siste gang om ikke å forlate denne hellige arv som du har fått av dine strålende forfedre.»

Deretter stod far opp, takket alle for at de hadde kommet, og sa at han nå var mer overbevist enn noensinne om at han hadde sannheten. Han fortalte forsamlingen hvilken dag og hvilket klokkeslett vårt regelmessige bibelstudium ble holdt på, og inviterte alle til å komme. Det var en god del som gjorde det.

JEG VELGER MIN KURS I LIVET

Dette møtet gjorde et dypt inntrykk på meg. Etter hvert som vi fortsatte med våre bibelstudier, fikk jeg et sterkt ønske om å tjene den sanne Gud, Jehova. Jeg begynte å forstå at hans rike er den eneste regjering som kan løse menneskenes problemer, maorienes problemer innbefattet. Men vi var ikke klar over nøyaktig hvordan den forkynnelsen av Riket som Bibelen forteller om, skulle utføres. — Matt. 24: 14.

Omtrent på den tiden kom Clifford og Edna Keoghan, som var pionerer eller heltidsforkynnere for Jehovas vitner, til distriktet, og vi skaffet dem et lite hus hvor de kunne bo. De oppfordret oss til å ta del i forkynnelsesarbeidet sammen med dem, og jeg var en av dem som fulgte oppfordringen. Jo mer jeg deltok i dette arbeidet, desto mer ble jeg klar over hvor uvitende folk var om Guds rike. Jeg hadde truffet min beslutning: Jeg ville bli pioner og følge i Kristi Jesu og apostelen Paulus’ fotspor. Med fars godkjennelse begynte jeg som pioner i begynnelsen av 1931. Jeg flyttet til Wanganui, en liten by på vestkysten av Nordøya for å arbeide sammen med min pionerpartner, Frank Dewar.

OPPLEVELSER SOM PIONER

Med Wanganui som utgangspunkt arbeidet vi også i landdistriktene. Ved én anledning valgte jeg en nyanlagt vei som gikk langsmed Wanganui-elven, og som førte til en gruppe småbyer med bibelske navn, for eksempel Betlehem, Jerusalem og så videre. Jeg startet ved daggry og regnet ut at jeg burde kunne være framme i Jerusalem et stykke utpå ettermiddagen.

Det var sent på høsten, og det hadde allerede begynt å regne. Grusveien ble så sølete at det var praktisk talt umulig å skyve den tungt lastede sykkelen min gjennom sølen. Mørket falt på. Jeg visste verken hvor jeg befant meg, eller hvor mange klokken var. Jeg var dekket med søle fra topp til tå. Men jeg gikk videre, og etter en stund så jeg et svakt lys i det fjerne. Jeg styrte rett på det, og da jeg hørte hundene bjeffe, var det som musikk for mine ører.

En dør ble åpnet, og jeg kunne se en mann med en kraftig lykt. Da han kom litt nærmere for å ta meg i øyesyn, spurte han forundret: «Hvor i all verden kommer du fra?» Da jeg sa: «Wanganui», kom det bare et grynt til svar.

Han bad meg om å la mine sølete klær ligge igjen utenfor og viste meg hvor badeværelset var. Etter at jeg hadde tatt et bad, fått på meg en ren pyjamas og forsynt meg av pannekakene og den varme teen som var blitt satt fram for meg, spurte han meg til slutt hvorfor jeg var kommet. Vi snakket til langt på natt og drøftet Jehovas og Jesu stilling i forhold til hverandre og betydningen av Riket. Han var ungkar og gjeter og hadde stor tro på Bibelen. Han tok med glede imot den bibelske litteraturen jeg hadde.

Neste morgen da jeg våknet, hadde han allerede gått, slik som han hadde sagt at han ville gjøre. Jeg drog videre til Jerusalem og leverte mye litteratur både der og i de nærliggende landsbyene. Da jeg mange år senere var til stede på et stevne i Napier, kom en kvinne bort til meg og sa med et stort smil: «Husker du meg?» Jeg måtte innrømme at jeg ikke gjorde det. Hun fortsatte: «Du leverte noen bøker til meg for 15 år siden da jeg bodde i Jerusalem.» Nå var hun også et vitne.

TIL AUSTRALIA OG HJEM IGJEN

I mars 1932 drog jeg til Sydney i Australia for å overvære et stevne og kom til å bli der i 15 år. Etter stevnet ble jeg bedt om å bli et medlem av Betel-familien. Jeg skulle være med på å lese korrektur på den maoriske utgaven av boken Guds Harpe og annen litteratur og hjelpe til med vedlikeholdet av Betel-bilene.

I mellomtiden var foreldrene mine blitt gamle, og etter den annen verdenskrig bad de meg derfor om å komme hjem og hjelpe dem med å drive gården. Selv om jeg nå ikke lenger var i heltidstjenesten, bevarte jeg pionerånden og var med på å bygge opp menighetene, først i Hastings og senere i Napier.

På denne tiden begynte maorifamilien Wharerau i Waima, nord for Auckland, å ta imot sannheten. Til slutt ble omkring 100 medlemmer av denne familien Jehovas vitner! I 1950 ble den første Rikets sal i New Zealand bygd av maoribrødrene i Waima.

I desember 1953 kom dronning Elizabeth og hertugen av Edinburgh til New Zealand for å være der en måned. Avisen Dominion, som kommer ut i Wellington i New Zealand, skrev: «Herr og fru Tuiri Tareha [far og mor] var blant de 74 personene som ble presentert for de kongelige besøkende. I stedet for å håndhilse på dronningen gav fru Tareha Hennes Majestet en liten, pen, brun pakke.» Pakken inneholdt bibeloversettelsen New World Translation of the Christian Greek Scriptures og boken «New Heavens and a New Earth» («Nye himler og en ny jord»). Far sa: «Dronningen sa en gang at hun ønsket at hun hadde Salomos visdom, slik at hun kunne styre sitt folk med rett og rettferdighet. Vi var overbevist om at disse bøkene ville være til hjelp for henne i så måte.»

TIL NEW YORK OG UT I MISJONÆRTJENESTEN

Jeg begynte som pioner igjen i 1956, og kort tid deretter ble jeg bedt om å tjene som kretstilsynsmann. I 1958 hadde jeg så det privilegium å overvære Jehovas vitners stevne med mottoet «Guds vilje» i New York. Etterpå ble jeg invitert til å være igjen og gå igjennom misjonærskolen Gileads 33. klasse. Foreldrene mine var fremdeles i live, men de var glade for at jeg kunne bruke mitt liv på denne måten i tjenesten for Jehova.

Hvilken misjonærtildeling fikk jeg? Øya Ceylon, som nå kalles Sri Lanka og ligger i Indiahavet. Jeg tilbrakte 18 år på denne vakre, tropiske øya, langt borte fra mitt hjemland. Mine kjære foreldre døde mens jeg var borte. Hvor annerledes var det ikke å vitne her — og hvilken utfordring bød det ikke på!

Den første du møter en dag på denne øya, er kanskje en buddhist, som sannsynligvis vil fortelle deg at det ikke finnes noen Gud, og at frelsen er helt og holdent avhengig av ham selv. Den neste du møter, er kanskje en muhammedaner, som tror at det bare finnes en Gud, Allah, den tredje er kanskje en katolikk som har lært å tro på en treenig Gud, og den fjerde en hindu som tror på millioner av guder. Men det forhold at menneskene her er så gjestfrie, gir dem en anledning til å få høre Bibelens sannhet og godta den.

Et godt eksempel på dette er familien Pullenayegem. Jeg startet et bibelstudium med William og hans hustru, Olive, og deres tre sønner og to døtre. Alle, med unntagelse av én sønn, ble nidkjære vitner. Én sønn, Vasant, er nå et medlem av utvalget ved avdelingskontoret i Sri Lanka, Mohandas er en eldste, og de to døtrene, Viranjani og Vynodini, er gift med eldste. William har dødd siden den gang, men Olive bevarer pionerånden og er hjelpepioner når hun har anledning til det.

I april 1977 vendte jeg tilbake til New Zealand, da det ikke var mulig for meg å få fornyet mitt visum. Her har jeg det privilegium å være et medlem av Betel-familien og av utvalget ved avdelingskontoret.

EN GLEDEBRINGENDE GRUNN TIL Å TJENE

I desember var jeg 70 år. Når jeg ser til bake på den tiden da jeg var tenåring og måtte bestemme meg for hvordan jeg skulle bruke mitt liv, er jeg glad for at jeg traff det valg jeg gjorde, for det har satt meg i stand til ikke bare å tjene maorifolkets interesser, men også å være til gagn for mennesker på fjerntliggende steder. Jeg er mer overbevist enn noensinne om at uansett hvor menneskene bor, er det ikke menneskers planer, men bare Guds rike som utgjør løsningen på menneskenes problemer.

Jeg gleder meg over å se at det er så mange av mitt eget folk som er klar over dette, for av de omkring 6500 vitnene som finnes her i New Zealand, er omkring 1000 maorier. En rekke av disse er kristne eldste, mange er pionerer, tre har tjent som kretstilsynsmenn, og fem har gjennomgått Gilead og dratt til andre steder for å tjene sine medmennesker der. Hvor enestående vil det ikke bli når alle mennesker under Guds rikes administrasjon vil bli forent som én familie!

[Bilde av Charles Tareha på side 8]

[Bilde på side 8]

Høvdingen Tareka te Moananui