Jehova beskytter oss

Fortalt av Erich Kattner

«DUNK!» lød det idet boken traff hodet mitt. Dette var mitt første møte med Bibelen, og det var en katolsk prest som slo meg med den. Hvorfor gjorde han det? Fordi jeg hadde stilt ham et spørsmål.

Han underviste i den kristne troslære og i religion, og nå forsøkte han å oppmuntre oss gutter til å vie oss til prestegjerningen ved å lese 1. Tessaloniker 4: 17, hvor de som ’skal bli rykket opp i skyene, i luften, for å møte Herren’, er omtalt.

Jeg hadde alltid mange spørsmål, så jeg spurte: «Hvorfor skal prestene komme direkte til himmelen, mens Jesus ifølge trosbekjennelsen først måtte til dødsriket?» (Apostlenes gjerninger 2: 31) Det var da Bibelen traff hodet mitt.

Ønsket om å vite

Men jeg ønsket oppriktig å få svar. Helt siden jeg var liten gutt, har jeg hatt et sterkt ønske om å tilbe Gud. Jeg pleide å gå inn for å be i omtrent hver eneste kirke jeg kom forbi. Men det var likevel noe som manglet. Jeg reagerte for eksempel på den åpenbare avgudsdyrkelse som enkelte praktiserte, og den oppførsel visse prester la for dagen.

Da jeg var omkring åtte år gammel, leste jeg min første bok. Den het «The Christianization of Brazil». Jeg var rystet. Det var en eneste lang beretning om drap på indianere i religionens navn. Da jeg fikk kjennskap til slike ting, forandret jeg oppfatning om mangt og mye.

Alt dette hendte i 1920-årene. Jeg ble født i Wien i Østerrike den 19. august 1919, og jeg hadde ingen søsken. Da jeg var omkring seks år gammel, fikk far, som var elektroingeniør, tilbud om jobb i det nordlige Tsjekkoslovakia, nærmere bestemt i den tysktalende delen av Sudetlandet. Vi flyttet derfor dit og bosatte oss i en liten by som het Warnsdorf.

Jeg ble svært skuffet over den katolske kirke. En dag gikk jeg gråtende hjem fra skolen. Jeg var bitter på presten, som igjen hadde straffet meg. Mens jeg gikk over noen jorder, tenkte jeg med meg selv at det kunne ikke finnes noen Gud i betraktning av alt det uærlige jeg hadde sett og lært.

Men da jeg hørte fuglesangen og la merke til blomstene, sommerfuglene og skjønnheten i skaperverket, gikk det opp for meg at det likevel måtte finnes en kjærlig Gud, men at de som kalte seg for Guds menn, kanskje ikke var det de utgav seg for. Kanskje Gud hadde gitt opp menneskene og overlatt dem til seg selv. Det var da jeg bad min første virkelig oppriktige bønn. Jeg bad Gud om at han måtte hjelpe meg å lære ham å kjenne hvis han noen gang skulle komme til å vise interesse for menneskene igjen. Dette var i 1928.

Omkring en måned senere drog mor til Wien. Det var hennes mors 60-årsdag, og hele slekten skulle samles. Der traff hun broren sin, Richard Tautz, som på den tiden bodde i Maribor i Jugoslavia. Han hadde nylig sluttet seg til bibelstudentene, som Jehovas vitner ble kalt på den tiden. Mor kom hjem igjen oppildnet av alle de nye, bibelske sannhetene hun hadde lært. Jeg syntes det hun fortalte, hørtes fornuftig ut. Det virket som om Jehovas hånd ledet det hele. — Salme 121: 5.

Jeg praktiserer det jeg hadde lært

Senere flyttet noen tyske bibelstudenter til det området hvor vi bodde, og de begynte å forkynne budskapet der. Noen måneder senere begynte de å holde regelmessige møter i en nærliggende by i Tyskland, og vi gikk de få kilometerne over grensen for å overvære dem. Det var på denne tiden jeg møtte Otto Estelmann, som jeg senere skulle komme til å ha et nært samarbeid med.

I 1932 flyttet vi til Bratislava, hovedstaden i Slovakia, som ligger omkring 70 kilometer fra Wien. Det var ingen Jehovas vitner i Bratislava på den tiden. Jeg bestemte meg likevel for å ta del i forkynnergjerningen. Jeg valgte ut et distrikt som jeg mente måtte være det vanskeligste av dem alle. Det var en leiegård hvor det stort sett bodde offentlige tjenestemenn. På den tiden ble det snakket fire språk i Bratislava, nemlig slovakisk, tsjekkisk, tysk og ungarsk.

Jeg gikk alene fra dør til dør i leiegården, og jeg hadde med meg et kort hvor det var trykt en kort preken på fire språk. Enkelte ganger stod faren min, som ennå ikke var et av Jehovas vitner, på den andre siden av gaten. Han fulgte meg med øynene og ristet på hodet. Kort tid etter inntok også han et fast standpunkt for Jehova.

Den 15. februar 1935 ble det holdt et spesielt møte hjemme hos oss i forbindelse med et besøk av en reisende tilsynsmann. Ved dette møtet ble jeg og noen andre døpt i et badekar. Det samme året var jeg ferdig med handelsskolen, og jeg ble tilbudt en ettertraktet jobb. Dette skjedde samtidig med at jeg ble innbudt til å tjene ved Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Praha i Tsjekkoslovakia. Etter å ha drøftet det med foreldrene mine la vi saken fram for Jehova i bønn. Den 1. juni 1935, rett før jeg fylte 16 år, begynte jeg i heltidstjenesten.

Jeg tjener i en vanskelig tid

Ved Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Praha lærte jeg å betjene settemaskinene og å brekke om teksten til sider. Siden Hitler hadde forbudt arbeidet vårt i Tyskland, fremstilte vi traktater for de tyske brødrene. Vi trykte også Vakttårnet på flere språk. Men dette var en vanskelig tid når det gjaldt vårt arbeid i Europa, og i desember 1938 stengte myndighetene avdelingskontoret i Praha.

Jeg drog hjem igjen til Bratislava, hvor nazisympatisører hadde overtatt regjeringsmakten. I to måneder gikk jeg fra hus til hus og forsøkte å vekke minst mulig oppsikt. På denne tiden fikk jeg brev fra Selskapet Vakttårnets sentraleuropeiske kontor i Bern i Sveits. I brevet stod det at hvis jeg var villig til å reise hvor som helst i verden som pioner, skulle jeg oppsøke kontoret i Bern.

Jeg tok imot innbydelsen og drog hjemmefra. Det var siste gang jeg så far, og det skulle gå 30 år før jeg fikk se mor igjen. Men Jehova beskyttet oss alle gjennom de mange vanskelighetene som fulgte. Jeg fikk for eksempel senere vite at den beryktede Hlinka-garden (det slovakiske SS) var ute etter meg den dagen jeg forlot Bratislava. Og da naziagentene underveis til Bern fikk vite at jeg var et av Jehovas vitner, forsøkte de å arrestere meg på grensen mellom Jugoslavia og Italia. Men Jehova fortsatte å beskytte meg. — Salme 48: 15; 61: 4.

I Bern fikk jeg vite at jeg skulle sendes til Shanghai i Kina. Dette ble senere forandret til Brasil. Jeg arbeidet ved avdelingskontoret i Bern inntil jeg fikk visum til Brasil. Imens ble situasjonen i Europa vanskeligere og vanskeligere. Ettersom flere og flere grenser etter hvert ble stengt, bad Selskapet meg i august 1939 om å dra til Frankrike. Det brasilianske handelsskipet Siqueira Campos skulle seile fra Le Havre i Frankrike den 31. august, og det var meningen at jeg skulle være med. Fire timer før den annen verdenskrig brøt ut, forlot skipet havnen.

Jeg fikk senere vite at alle de 10—12 passasjerene jeg reiste sammen med på 2. klasse, var naziagenter. De likte slett ikke at jeg forkynte. De forsøkte flere ganger å hindre meg i å bli med båten videre. Da vi ankret opp i Vigo i Spania, advarte den vennlige skipperen meg mot å gå i land. I Lisboa i Portugal forfalsket naziagentene tidspunktet for avreisen på oppslagstavlen, slik at jeg skulle bli igjen der. Men igjen beskyttet Jehova meg. (Salme 121: 3) Jeg kom fram til Santos i Brasil om kvelden den 24. september 1939. Neste dag drog jeg til Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i São Paulo.

Jeg tjener i Brasil

I september 1939 var det bare 127 Jehovas vitner i Brasil, som den gang hadde omkring 41 millioner innbyggere. Etter en uke i São Paulo drog jeg som pioner til mitt tildelte distrikt, Rio Grande do Sul, den sørligste staten i Brasil. Jeg skulle bo i et avsidesliggende jungelområde hos noen tysktalende Jehovas vitner av polsk avstamning.

Etter en firedagers togreise var jeg framme ved endestasjonen, Giruá, som minnet om tidligere tiders nordamerikanske westernbyer. Fra Giruá måtte jeg gå omkring 30 kilometer inn i jungelen før jeg var framme hos vitnene. Jeg fikk sitte på med en lastebil et stykke av veien og ble sluppet av på en sølete vei. Jeg gikk så noen kilometer til fots gjennom urskog og over en liten elv før jeg endelig var framme.

På grunn av at stedet var så avsidesliggende, begrenset pionertjenesten seg til de gangene da noen hadde anledning til å dra sammen med meg. Vi reiste da med hest og vogn. Vi måtte reise i dagevis for å treffe folk, noe som betydde at vi av og til måtte overnatte på sølete veier for å beskytte oss mot slanger eller under vognen når det regnet. Vi forkynte også i Cruz Alta og lignende byer.

I 1940 bad Selskapet meg om å reise til Pôrto Alegre, hovedstaden i staten Rio Grande do Sul. Der sluttet jeg meg til min barndomsvenn Otto Estelmann, som også var blitt sendt til Brasil. Det virket som om myndighetene i byen sympatiserte med nazistene. Vi ble arrestert og fikk valget mellom å fraskrive oss vår tro ved å undertegne noen papirer eller bli satt på kveldstoget med kurs for grensen til Uruguay og bli internert der. Den samme kvelden satt vi på toget.

Arbeidet blir forbudt

Ved den uruguayanske grensen var vi internert i nesten to år. Men igjen kom Jehova oss til hjelp. Noen jødiske forretningsmenn tilbød seg å hjelpe oss. De klarte å få oss ut av fengslet, og vi fikk lov til å utføre verdslig arbeid. Men vi ble holdt under streng oppsikt, og det var ikke mulig for oss å ta kontakt med Selskapets avdelingskontor.

På gaten traff vi en dag en pionerforkynner fra Europa som var blitt tildelt distrikt i Uruguay. Han var tilfeldigvis på besøk ved grensen. Hvilken gjensynsglede! Han gav oss en tysk bibel og et eksemplar av Vakttårnet på engelsk. Da begynte jeg for alvor å gå inn for å lære engelsk.

Den 22. august 1942 erklærte Brasil krig mot Tyskland og Italia. Dermed forandret situasjonen seg for oss. Vi ble ført tilbake til Pôrto Alegre, hvor vi ble forhørt og deretter løslatt. Så traff jeg noen unge vitner som jeg kjente fra tiden i jungelen, hvor jeg først var blitt tildelt distrikt. Jeg fikk kontakt med avdelingskontoret og begynte i pionertjenesten igjen. Fire av disse ungdommene sluttet seg til meg i pionertjenesten, og sammen fant vi mange som tok imot Rikets budskap. Noen av dem er fremdeles forkynnere.

De nye myndighetene var velvillig innstilt til vår virksomhet. I 1943 kunne vi derfor arrangere vårt første lille stevne i Pôrto Alegre. Det var 50 til stede, hvorav nesten halvparten var politimenn i sivil. Ett år senere, i 1944, arrangerte vi et nytt stevne. Deretter ble jeg innkalt til Selskapets avdelingskontor, som nå var blitt flyttet fra São Paulo til Rio de Janeiro.

Utdannelse ved Gilead-skolen og tiden etterpå

I 1950 ble jeg invitert til den 16. klasse ved Selskapet Vakttårnets bibelskole Gilead i South Lansing i staten New York. Etter uteksamineringen i februar 1951, ble jeg midlertidig sendt som spesialpioner til menigheten i South Bronx i New York, før jeg vendte tilbake til Brasil.

I halvannet år reiste jeg som Selskapet Vakttårnets representant, både som områdetilsynsmann og kretstilsynsmann. I februar 1953 ble jeg så innkalt til avdelingskontoret i Rio de Janeiro for å arbeide som oversetter. Senere, fra september 1961 til september 1963, arbeidet jeg som oversetter med et spesielt oppdrag ved Selskapet Vakttårnets hovedkontor i Brooklyn i New York. Mens jeg var der, oppsøkte jeg et ektepar jeg kjente fra Brasil. Mannen sa seg villig til å studere Bibelen sammen med meg på det hotellet hvor de bodde, og han ble overbevist om at det han lærte fra Bibelen, var sannheten.

Da vi begge var tilbake i Brasil noen måneder senere, oppsøkte jeg ham igjen. Men han virket en smule selvtilfreds. Jeg sa derfor til ham: «Hør her, Paul. Du er sivilingeniør, men sett at det var jeg som var det, og at jeg fortalte deg at taket holdt på å falle i hodet på deg. Hva ville du gjøre? Jeg er ’bibelingeniør’, og jeg sier deg at hvis du ikke handler i samsvar med det du vet, er du ille ute.»

Kort tid etter ble han døpt, og han har nå tjent som en kristen eldste i flere år. Han spilte også en viktig rolle i forbindelse med byggingen av det nye, store avdelingskontoret og trykkeriet i Cesário Lange i São Paulo. Vi er for tiden 480 som arbeider her for å dekke det åndelige behov til det stadig økende antall vitner for Jehova i Brasil.

Økningen fortsetter

I 1945 fikk vi for første gang besøk av Selskapet Vakttårnets president, Nathan H. Knorr, og den daværende visepresidenten, Frederick Franz. I forbindelse med besøket ble det holdt et stevne i Pacaembu idrettshall i São Paulo, og jeg fikk i oppdrag å tolke de besøkende brødrene. Det høyeste antall til stede var 765.

Jeg husker bror Knorr så utover det store stadionet som lå ved siden av idrettshallen, og lurte på om vi noen gang ville klare å samle så mange mennesker som det var plass til der. Vi klarte det i desember 1973, da 94 586 fylte Pacaembu stadion under stevnet med temaet «Guds seier». Dette tallet ble imidlertid slått i august 1985, da det var 162 941 til stede på stevnet med temaet «Bevar din ulastelighet», som ble holdt på Morumbi stadion i São Paulo. Til samme tid ble det holdt et stevne i Rio de Janeiro, hvor det var 86 410 til stede. Senere ble det arrangert ytterligere 23 stevner, slik at det i Brasil var sammenlagt 389 387 til stede på stevnene med temaet «Bevar din ulastelighet».

I årenes løp har jeg hatt det privilegium å være tolk når vi har hatt besøk fra Selskapet Vakttårnets hovedkontor i Brooklyn i New York. Nylig hadde vi besøk av en bror derfra, og da alle de som jeg hadde studert Bibelen med i årenes løp, kom for å hilse på meg, sa han i en spøkefull tone: «Jeg har aldri sett en enslig mann med så mange barn.»

De internasjonale stevnene i fremmede land som jeg har vært til stede ved, representerer også høydepunkter i mitt liv. På stevnet i Nürnberg i 1969 så jeg mor igjen etter 30 år. Hun var trofast helt til hun døde i 1973. Far fikk ikke lov til å reise ut av landet for å overvære stevnet. Jeg fikk derfor aldri se ham igjen etter at jeg reiste hjemmefra. I 1978 fikk jeg i oppdrag å holde det offentlige foredraget ved det internasjonale stevnet i Wien i Østerrike. Dette var det første store stevne jeg overvar i min fødeby.

I alle de årene jeg har bodd i Brasil, har jeg erfart at Jehova er en «Gud som gir vekst». (1. Korinter 3: 7) I 1948 passerte vi 1000 forkynnere. Antall forkynnere økte til 12 992 i 1958 og til 60 139 i 1970. De 127 som forkynte om Riket i september 1939, hadde økt til 196 948 i august 1986. Ja, ’den minste er blitt til et mektig folk’, også her i Brasil. — Jesaja 60: 22.

Men innbyggertallet i landet har også steget, fra 41 millioner i 1939 til over 135 millioner i dag. Vi har derfor fremdeles mange mennesker å forkynne for. Det har vært en glede for meg å ha hatt en andel i den store økning Jehova har sørget for. Det har virkelig vært en spennende tid. Jeg kan derfor si til alle som ønsker å tjene Jehova på heltid: Sett i gang! Frykt ikke for hva som kan hende deg, for «[Jehova] skal bevare din utgang og din inngang». — Salme 121: 7, 8.

[Uthevet tekst på side 26]

«Jeg sier deg at hvis du ikke handler i samsvar med det du vet, er du ille ute»

[Bilde på side 25]

N. H. Knorr taler med Erich Kattner som tolk i São Paulo i Brasil i 1945