Utholdenhet gir framgang
FORTALT AV JOSÉ MAGLOVSKY
Da en politimann grep meg i armen, så jeg etter far. Men han var allerede innbrakt til politistasjonen uten at jeg visste det. Da jeg kom dit, tok politimennene alt vi hadde av litteratur, også biblene våre, og la det i en haug på gulvet. Far reagerte på dette og spurte: «Legger dere også biblene på gulvet?» Politimesteren bad om unnskyldning og tok opp biblene igjen og la dem på bordet.
HVORDAN kom vi til å havne på politistasjonen? Hva hadde vi gjort? Befant vi oss i en ateistisk politistat, siden til og med Bibelen ble tatt fra oss? La meg begynne med begynnelsen og gå tilbake til 1925, før jeg ble født.
I det året reiste min far, Estefano Maglovsky, og min mor, Juliana, fra det daværende Jugoslavia til Brasil og slo seg ned i São Paulo. Far var protestant, og mor var katolikk, men religiøse spørsmål skapte ingen splittelse mellom dem. Ti år senere skjedde det faktisk noe som bandt dem sammen også religiøst sett. Fars svoger kom til ham med en brosjyre i et fargerikt omslag. Den var på ungarsk og handlet om de dødes tilstand. Han hadde fått brosjyren i gave og bad far om å lese den og si sin mening om innholdet, spesielt avsnittet om «helvete». Far brukte hele natten til å lese brosjyren om og om igjen, og da svogeren hans kom neste dag og spurte hva han mente, sa far bestemt: «Dette er sannheten!»
En sped begynnelse
Siden brosjyren var utgitt av Jehovas vitner, begynte begge å lete etter dem for å få lære mer om deres tro og lære. Da de endelig fikk kontakt med Jehovas vitner, begynte flere medlemmer av familien vår å ha bibelske samtaler med dem. Samme år, i 1935, ble det opprettet et fast bibelstudium på ungarsk med gjennomsnittlig åtte personer til stede, og hele tiden siden har vi hatt regelmessige bibelstudier hjemme hos oss.
I 1937 ble far døpt etter å ha studert Bibelen i to år. Han ble et ivrig Jehovas vitne som gikk fra hus til hus og forkynte, og dessuten virket han som en utnevnt tjener og studieleder. Han var med på å opprette den første menigheten i São Paulo, i bydelen Vila Mariana. Menigheten ble senere flyttet til byens sentrum og ble da kalt Sentrum menighet. Ti år senere ble menighet nummer to opprettet, i bydelen Ypiranga, og far ble utnevnt til å være menighetstjener der. I 1954 ble det opprettet en tredje menighet, i Moinho Velho, hvor han også virket som menighetstjener.
Så snart denne gruppen var kommet godt i gang, begynte far å hjelpe en gruppe i nærheten, i São Bernardo do Campo. Fordi Jehova velsignet de anstrengelsene disse små gruppene av Jehovas vitner gjorde seg i årenes løp, har veksten vært formidabel. I 1994 var det således over 70 000 forkynnere i de 760 menighetene i São Paulo-området. Far fikk dessverre ikke oppleve denne veksten. Han døde i 1958 i en alder av 57 år.
Jeg forsøker å følge fars eksempel
En fremtredende egenskap hos far, som hos andre modne kristne, var hans gjestfrihet. (Se 3. Johannes 1, 5—8.) Det førte til at vi fikk det privilegium å ha mange gjester, blant andre Antonio Andrade og hans kone og sønn, som kom til Brasil fra USA sammen med bror og søster Yuille i 1936. De to første misjonærene som i 1945 ble sendt til Brasil fra Vakttårnets bibelskole Gilead, Harry Black og Dillard Leathco, var også gjester i vårt hjem. Mange andre kom etter dem. Disse brødrene og søstrene var en stadig kilde til oppmuntring for alle i vår familie. Som en erkjennelse av dette og til gagn for min egen familie har jeg forsøkt å følge fars eksempel ved å legge vekt på den kristne egenskapen å vise gjestfrihet.
Jeg var bare ni år gammel da far lærte sannheten å kjenne i 1935, men som hans eldste sønn begynte jeg å følge med ham i hans teokratiske virksomhet. Vi var alle med ham på møter i Rikets sal i Jehovas vitners hovedkvarter i São Paulo, i Eça de Queiroz gate 141. Takket være den opplæringen far gav meg, utviklet jeg et sterkt ønske om å tjene Jehova, og i 1940 innviet jeg meg til Jehova og ble døpt som et symbol på dette. Dåpen fant sted i elven Tietê, som renner gjennom sentrum av São Paulo, og som nå er så forurenset.
Jeg lærte snart hva det innebar å være en regelmessig forkynner av det gode budskap, nemlig å plante og vanne sannhetens sæd og lede hjemmebibelstudier. Når jeg nå ser de mange tusen innviede Jehovas vitner i Brasil, føler jeg dyp glede ved tanken på at Jehova har brukt meg til å hjelpe mange av dem til å bli kjent med sannheten og til å få en dypere verdsettelse av den.
Blant dem jeg har hjulpet, er Joaquim Melo, som jeg traff i tjenesten fra hus til hus. Jeg snakket med tre andre menn som hørte på uten å vise særlig stor interesse. Så la jeg merke til en ung gutt som hadde kommet bort til oss og lyttet oppmerksomt. Da jeg så hvor interessert han var, henvendte jeg meg til ham, og etter å ha avlagt et godt vitnesbyrd, inviterte jeg ham til menighetsbokstudiet. Han kom ikke på studiet, men han dukket opp på den teokratiske tjenesteskolen og var deretter regelmessig på møtene. Han gjorde fine framskritt, ble døpt og tjente i flere år som reisende tilsynsmann med sin kone som ledsager.
En annen var Arnaldo Orsi, som jeg traff på arbeidsplassen min. Jeg forkynte stadig for en medarbeider og la merke til at en skjegget ung mann alltid fulgte med i samtalen. Jeg begynte derfor å henvende meg direkte til ham. Han tilhørte en solid katolsk familie, men stilte mange spørsmål om for eksempel røyking, det å se pornografiske filmer og drive med judo. Jeg viste ham hva Bibelen lærte, og til min gledelige overraskelse kom han neste dag og bad meg hjem til seg for at jeg skulle få være vitne til at han brakk i stykker pipen sin, lighteren og krusifikset, ødela sine pornografiske filmer og tok skjegget. Han ble et annet menneske i løpet av noen minutter! Han sluttet også med judo og bad om å få studere Bibelen sammen med meg hver dag. Selv om han møtte mostand hos sin kone og sin far, gjorde han fine framskritt åndelig sett ved hjelp av de brødrene som bodde i nærheten av ham. Det varte ikke lenge før han ble døpt, og nå tjener han som eldste i menigheten. Hans kone og barn har også tatt imot sannheten.
Mine oppgaver i tjenesten for Riket
Da jeg var omkring 14 år gammel, begynte jeg å arbeide i et reklamebyrå hvor jeg lærte skiltmaling. Dette kom til god nytte, for i flere år var jeg den eneste broren i São Paulo som ble benyttet til å male plakater og gatebannere til kunngjøring av Jehovas vitners offentlige foredrag og stevner. I nesten 30 år hadde jeg det privilegium å være tilsynsmann for skiltavdelingen ved stevnene. Jeg sparte alltid ferien min så jeg kunne arbeide ved stevnene. Det hendte til og med at jeg overnattet i stevnehallen for å få plakatene ferdig til rett tid.
Jeg fikk også anledning til å være med på det arbeidet som ble utført ved hjelp av Selskapets høyttalerbil, som var noe nytt på den tiden. Vi laget en utstilling av våre bibelske publikasjoner, og mens en plate med et bibelsk budskap ble avspilt over høyttaleren, snakket vi med folk som kom ut av husene sine for å se hva som foregikk. Vi kunngjorde også det gode budskap om Riket ved hjelp av bærbare grammofoner, og jeg har fremdeles de platene vi benyttet til å anbefale Selskapets publikasjoner. Det ble levert mye bibelsk litteratur på denne måten.
På den tiden arrangerte den katolske kirke lange opptog i gatene i São Paulo, og da gikk ofte noen menn foran og ryddet vei. En søndag tilbød far og jeg Vakttårnet og Våkn opp! på gaten da en lang prosesjon dukket opp. Far gikk med hatt, som han pleide. En av mennene foran toget ropte: «Ta av deg hatten! Ser du ikke at det kommer en prosesjon?» Da far ikke tok av seg hatten, kom flere menn strømmende til og dyttet oss til side mot et butikkvindu og skapte gateuorden. En politimann ble oppmerksom på dette og kom for å se hva som var på ferde. En av mennene tok ham i armen og ville snakke med ham. «Ta hånden vekk fra uniformen min!» sa politimannen og klapset til hånden hans. Så spurte han hva saken gjaldt. Mannen forklarte at far ikke ville ta hatten av for prosesjonen og sa: «Jeg tilhører den apostoliske, romersk-katolske kirke.» Helt overraskende svarte politimannen: «Jaså, er du romersk? Da kan du dra tilbake til Roma! Dette er Brasil.» Så snudde han seg mot oss og spurte: «Hvem var her først?» Da far svarte at vi kom først, sendte politimannen de andre av gårde og sa at vi kunne fortsette med arbeidet vårt. Han stod ved siden av oss til hele prosesjonen hadde passert — og far beholdt hatten på.
Slike opptrinn var sjeldne. Men når de forekom, var det oppmuntrende å se at det fantes folk som trodde på rettferdighet for minoriteter, og som ikke krøp for den katolske kirke.
Ved en annen anledning traff jeg en tenåring som viste interesse og bad meg om å komme tilbake uken etter. Da jeg kom, tok han vennlig imot meg og bad meg inn. Jeg ble temmelig overrasket da jeg plutselig oppdaget at jeg var omringet av en gjeng med ungdommer som hånte meg og forsøkte å provosere meg. Situasjonen tilspisset seg, og jeg følte at de snart ville gå til håndgripeligheter. Jeg sa til ham som hadde invitert meg, at hvis det skjedde meg noe, ville han alene bære ansvaret, og at familien min visste hvor jeg var. Jeg bad dem om å la meg gå, og de gikk med på det. Men før jeg gikk, sa jeg at hvis noen av dem ønsket å snakke med meg på tomannshånd, så stod jeg til disposisjon. Senere fikk jeg vite at de tilhørte en gruppe fanatikere som var venner av stedets katolske prest, og at det var han som hadde satt dem opp og fått dem til å arrangere dette møtet. Jeg var glad for at jeg slapp ut av klørne deres.
I begynnelsen gikk det meget sakte framover i Brasil, nesten umerkelig. Vi var i startfasen med å «plante» og hadde liten tid til å «vanne» og «høste» fruktene av vårt strev. Vi husket alltid det apostelen Paulus skrev: «Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud fikk det hele tiden til å vokse; slik at verken den som planter, eller den som vanner, er noe, men Gud, som får det til å vokse.» (1. Korinter 3: 6, 7) Da vi i 1945 for første gang fikk forsterkninger av to som hadde gjennomgått Gilead, følte vi at tiden var inne til at vi skulle få se den veksten vi hadde ventet så lenge på.
Fryktløshet under motstand
Veksten har likevel ikke skjedd uten motstand. Det var særlig tydelig etter at den annen verdenskrig hadde brutt ut i Europa. Vi ble utsatt for direkte forfølgelse fordi folk i sin alminnelighet og visse myndighetspersoner ikke forstod vårt nøytrale standpunkt. En gang i 1940 da vi utførte gatearbeid med plakater i São Paulo sentrum, kom en politimann bort til meg bakfra og rev av meg plakatene og grep meg i armen for å føre meg til politistasjonen. Jeg så meg om etter far, men han var ikke å se noe sted. Uten at jeg visste det, var han og flere andre brødre og søstre allerede blitt innbrakt til politistasjonen. En av dem var bror Yuille, som førte tilsyn med arbeidet i Brasil. Som jeg nevnte innledningsvis, traff jeg far igjen da jeg kom dit.
Siden jeg var mindreårig og ikke kunne holdes i forvaring, ble jeg snart fulgt hjem av en politimann og overlevert til mor. Samme kveld ble også søstrene sluppet fri. Senere bestemte politifolkene seg for å løslate alle brødrene, omkring ti i tallet, bortsett fra bror Yuille. Men brødrene insisterte: «Enten går alle, eller ingen.» Politifolkene stod på sitt, så det ble til at alle tilbrakte natten i et kaldt rom på et betonggulv. Dagen etter ble alle løslatt uten betingelser. Brødrene ble flere ganger arrestert når de gikk med plakater i forkynnelsesarbeidet. En plakat annonserte et foredrag og en brosjyre som het «Fascisme eller frihet», og noen representanter for myndighetene oppfattet det slik at vi var for fascisme, noe som naturlig nok førte til misforståelser.
Den obligatoriske militærtjenesten førte til problemer for de unge brødrene. I 1948 ble jeg som den første i Brasil satt i fengsel på grunn av slike problemer. Myndighetene visste rett og slett ikke hva de skulle gjøre med meg. Jeg ble overflyttet til militærbrakkene i Caçapava og satt til å plante og stelle grønnsaker i hagen og gjøre rent i offiserenes fektesal. Jeg fikk mange anledninger til å forkynne og levere litteratur til mennene. Ansvarshavende offiser var den første som tok imot et eksemplar av Selskapets bok Børn. Senere ble jeg til og med satt til å holde forelesninger i religion for 30 eller 40 soldater som ikke hadde helse til å være med på øvelser, og som måtte oppholde seg i et bestemt rom. Da jeg hadde vært omkring ti måneder i fangenskap, kom saken min endelig opp for retten, og jeg ble frikjent. Jeg føler takknemlighet mot Jehova som gav meg styrke til å tåle de trusler og ydmykelser og den hån og spott jeg ble utsatt for fra noen av mennene.
En trofast og lojal hjelper
Den 2. juni 1951 giftet jeg meg med Barbara, og hun har vært en lojal og trofast medarbeider når det gjelder å undervise og oppdra barna våre i «Jehovas tukt og formaning». (Efeserne 6: 4) Av våre fem barn er fire glade tjenere for Jehova i forskjellige stillinger. Det er vårt håp at de sammen med oss vil fortsette å holde ut i sannheten og bidra til organisasjonens framgang og det arbeid som blir utført. De familiemedlemmene som er med på bildet, er alle innviede tjenere for Jehova, unntatt den yngste som sitter på sin fars arm. Fire av sønnene våre er eldste, og to av disse er også alminnelige pionerer. Dette minner om sannheten i Ordspråkene 17: 6: «Barnebarn er de gamles krone, fedrene er barnas stolthet.»
Jeg er nå 68 år gammel, og helsen skranter. I 1991 hadde jeg en tredobbel bypassoperasjon og senere en utblokking av en blodåre. Men jeg er glad for at jeg kan fortsette å tjene som presiderende tilsynsmann i en menighet i São Bernardo do Campo og derved følge i fotsporene til min far, som var blant de første som gikk i gang med arbeidet her. Vi i vår generasjon står virkelig i en særstilling ved at vi har det privilegium å delta i et arbeid som aldri vil bli gjentatt, nemlig å kunngjøre opprettelsen av Jehovas messianske rike. Vi må derfor aldri glemme Paulus’ ord til Timoteus: «Gjør en evangelists gjerning, fullfør din tjeneste.» — 2. Timoteus 4: 5.
[Bilde på side 23]
Foreldrene mine, Estefano og Juliana Maglovsky
[Bilde på side 26]
José og Barbara og medlemmer av deres familie som er innviede tjenere for Jehova