Kan du ha noen nytte av å lese religionshistorie?

«DA JEG gikk på skolen, kunne jeg ikke fordra historie,» sier Barbara. Men nå synes hun det er fint å vite en del om for eksempel den første verdenskrig. Det hun vet om denne krigen, gjør det lettere for henne å forklare ut fra Bibelen hvorfor det ikke har vært fred i verden siden 1914. (Åpenbaringen 6: 4) Religionshistorie kan også hjelpe oss til å forstå den verden vi lever i.

Hva er grunnen til at nasjoner, folkegrupper og familier har vært splittet mellom den katolske og den protestantiske tro siden 1500-tallet? «I kampen for å bevare evangeliets rene lære, som på den tiden hovedsakelig ble satt i gang av tyske, sveitsiske og franske kirkelærere, var Roma ikke villig til å gi etter,» sier historikeren Friedrich Oehninger. Det førte til at det oppstod kirkesamfunn som representerte ulike trosretninger.

Men ble «evangeliets rene lære» virkelig gjenopprettet? Hvis vi undersøker religionshistorien litt nærmere, vil vi se hva som egentlig skjedde.

Hva avlatshandelen avslørte

«Reformasjonen begynte med Luthers kamp mot misbruk av avlat, tilsynelatende et spørsmål som bare hadde praktisk betydning for kirken,» sier historikeren Gottfried Fitzer. «Men i virkeligheten avslørte den at spørsmål som gjaldt kirken, var blitt tett sammenflettet med finans, økonomi og politikk.» La oss se litt nærmere på dette.

Kurfyrst Albrecht av Brandenburg ervervet seg en rekke innflytelsesrike stillinger i kirken. Han måtte betale Vatikanet en sum som tilsvarte godt og vel halvannen million kroner, og finansierte dette ved et banklån. Paven gav erkebiskop Albrecht i oppgave å føre tilsyn med avlatshandelen i det sentrale Tyskland og lot ham beholde halvparten av fortjenesten så han kunne betale tilbake gjelden sin.

Albrechts avlatspredikanter drev en effektiv agitasjon og lovte «full ettergivelse av alle synder» og øyeblikkelig utfrielse av skjærsilden. Strengt tatt tilbød kirken bare ettergivelse av kirkelig straff, men folk trodde at avlatsbrevene fridde dem fra all synd. Martin Luther ble oppbrakt over dette, og i 1517 offentliggjorde han sine berømte 95 teser «av kjærlighet til sannheten», som han skrev i innledningen.a

Hva Luthers 95 teser avslørte

Den første tesen sa at «de troendes hele liv skal være en bot». Det var ikke ved avlatsbrev, men ved oppriktig anger og kristen livsførsel at syndere kunne oppnå fred med Gud. En av de siste tesene lød: «Bort! derfor med alle de profeter som sier til Kristi folk: ’Fred, fred!’ — og der er ingen fred.» — Tese 92.

Ikke tradisjonen, men evangeliet måtte være «det største» og den «sanne skatt,» skrev Luther. (Tese 55, 62 og 65) Det er helt riktig. Jesus viste det da han underviste ved hjelp av de inspirerte skrifter og sa om Guds Ord: «Ditt ord er sannhet.» (Johannes 17: 17; Lukas 24: 44) Ved å avvike fra dette forbildet forkastet presteskapet Bibelen som den høyeste autoritet og fulgte menneskers lære. Luther bebreidet dem for det: «De som sier at sjelen flyr ut av skjærsilden så snart pengene klinger i kisten, fører ren og skjær menneskelære.» — Tese 27.

Luther sa at «profitten og havesyken» ville øke som følge av en slik forkynnelse. (Tese 28) Religionshistorien viser at presteskapet ignorerte Bibelens advarsler og ble pengekjære. (Hebreerne 13: 5) En katolsk historiebok innrømmer: «Den grunnleggende årsak til kirkens forfall i denne perioden var kuriens finanspolitikk, som var helt igjennom skjemmet av simoni.»

Da Luther tok til orde mot «den ’helligede’ kirkelige tradisjon» og «uten omsvøp fordømte kirkens fall til pengenes og maktens rike», som en protestantisk historiker uttrykte det, rørte han ved problemets kjerne: det generelle frafall fra de første kristnes lære.

Hvordan frafallet fra den sanne tro begynte

Den 11. tesen omtalte en ubibelsk lære som et «ugressfrø som visselig må ha blitt sådd mens biskopene sov». Disse ordene minner oss om Jesu lignelse om hveten og ugresset. I denne lignelsen forutsa Jesus at det skulle bli ’sådd’ uekte kristne. (Matteus 13: 36—43) Etter apostlenes død slo disse falske kristne seg sammen med frafalne lærere og blandet Bibelens rene lære med gresk filosofi og innførte slike ubibelske læresetninger som sjelens udødelighet, evig pine i helvete og treenigheten.b — Apostlenes gjerninger 20: 29, 30.

De første kristne hadde for eksempel ingen billedkunst, og de såkalte kirkefedrene betraktet det å ære et bilde som en «anstøtelig villfarelse». Men innen utgangen av det fjerde århundre var kirkene fulle av bilder og billedstøtter som skulle forestille Jesus, Maria, apostlene, englene og profetene. Ifølge Epifanios fra Salamis ble de som det ble laget avbildninger av, gjenstand for utilbørlig ære når folk bøyde seg for dem. Bibelens ord om å være «på vakt mot de falske guder» ble etter hvert ignorert. — 1. Johannes 5: 21; jevnfør Apostlenes gjerninger 10: 25, 26.

Menn som foregav å være kristne, forkastet Jesu ord da de begynte å ’herske over’ sine brødre ved å organisere et prestelig hierarki. (Matteus 20: 25—27; 23: 8—11) Senere gjorde biskopene av Roma krav på å ha forrang. Samtidig som «kirkelivet fortsatte sitt ukontrollerte forfall under det verdsliggjorte paveveldets styre», gjorde kirken forsøk på å «reformere seg, men klarte det ikke,» sier historikeren Oehninger.

På 1500-tallet inntraff det flere forandringer. «Stemningen i tiden var i hans [Luthers] favør,» sier Oehninger og tilføyer at «motstanderne angrep ham og truet ham med døden som kjetter, men de drev ham bare til å foreta flere og nyere undersøkelser på grunnlag av de hellige skrifter, helt til hele det romerske system, som det menneskeverk det var, begynte å falle sammen for øynene på ham». Men var de nyfødte kirkesamfunnene virkelig fri for «fryktelige misbruk og falske læresetninger», slik de hevdet at de var?

Reformasjonen — ingen gjenopprettelse

Kravet om en reform i det 16. århundre førte ikke til noen gjenopprettelse av den «universelle» kirke eller av de første kristnes lære, men førte bare til at den frafalne kristenhet ble splittet i flere fraksjoner som så ble splittet igjen. Vår tids biskoper, også Luthers etterkommere, ’sover’ fremdeles, slik den 11. tesen sa at de gjorde den gang.

Protestantene forkastet læren om avlat, men antok mange andre falske læresetninger. «Fra den greske filosofi antok den kristne teologi også læren om sjelens udødelighet,» sier Evangelischer Erwachsenenkatechismus. Den ble «slått sammen . . . med det bibelske vitnesbyrd om legemets oppstandelse».

Kristenhetens ledere i vår tid forfekter menneskers læresetninger og blander seg opp i verdslige spørsmål, deriblant politikk. Dermed undergraver de Bibelens autoritet, akkurat som kristenhetens ledere på Luthers tid gjorde. Deres ’ytre gudsfrykt’ har ingen kraft og er derfor ute av stand til å gjøre noe med at stadig færre kommer til gudstjeneste i kirkene, at kirkemedlemmene er likegyldige, at kirkene i stigende grad blander seg opp i politikk, og at stadig flere melder seg ut av kirken. — 2. Timoteus 3: 5.

Akkurat som en lege har nytte av å få kjennskap til hvordan en pasient har levd, når han skal stille en diagnose, kan religionshistorien hjelpe oss til å forstå hvorfor det står så dårlig til med kristenheten i vår tid. Er det da ikke noe håp for den sanne kristendom? Jo, i aller høyeste grad! Jesu lignelse viste at hans hvetelignende etterfølgere, «de som hører riket til», skulle bli identifisert i høsttiden, i «endetiden». (Matteus 13: 38, 39; Daniel 12: 4) Hvordan skulle det gå til?

En leksjon fra nyere religionshistorie

I 1891 besøkte en gruppe bibelstudenter Luthers tidligere hjem i Wittenberg. «Det fikk oss til å tenke på denne stormfulle tiden,» skrev en av de besøkende. En av dem som gikk inn i Luthers «arbeidsværelse og satte seg i den gamle stolen hans», var Charles Taze Russell. Rapporten fra reisen sier videre: «[Vi] har i dag god grunn til å glede oss over at selv om de som påbegynte den store reformasjonen, gjorde en brå stopp og gikk i gang med å organisere andre systemer fulle av feil, har ikke desto mindre rensingen av helligdommen under guddommelig forsyn gått fram mot sin fullendelse, og den guddommelige sannhets gullkar blir nå satt på plass.» Denne besøkende bidrog til å fullføre det som Luther ikke oppnådde.

Da Russell sammen med andre sannhetselskende menn og kvinner i 1870-årene gikk i gang med et uavhengig bibelstudium, var det en begivenhet av historiske dimensjoner. Men mellom 1870 og 1875 så de bare «omrisset av Guds Plan og fikk ut av hodet mange lenge nærede villfarelser; for tiden var ennå ikke helt inne til å forstå alt klart og i enkeltheter», som Russell senere skrev. Men i årene som fulgte, passerte man viktige milepæler for gjenopprettelsen av de opprinnelige kristne normer.

Gjennom bladet Zion’s Watch Tower (Sions Vakttårn) forkynte bibelstudentene at den høyeste Guds navn er Jehova, at sjelen er dødelig (1881), at treenighetslæren er ubibelsk (1882), og at det ordet som mange bibeloversettelser gjengir med «helvete», står for «graven» (1883). Akkurat som falske læresetninger hadde fått innpass gradvis, ble nå sannhetens lys gradvis klarere. (Ordspråkene 4: 18, 19) Disse kristne forstod helt fra begynnelsen av den grunnleggende sannhet om Jesus, som gav sitt liv som en løsepenge, og deres virksomhet dreide seg om hans usynlige gjenkomst og Guds rike. — 1. Timoteus 2: 6.

For å få i stand en bedre organisert «utbredelse av Bibelens sannhet på ulike språk» ved hjelp av publikasjoner registrerte bibelstudentene i 1884 det allerede opprettede Sions Vakttårns Traktatselskap i USA. Allerede året før hadde det kommet ut publikasjoner på svensk, og i 1885 kom den første litteraturen på tysk. Misjonsarbeid i fremmede land ble tatt opp til vurdering i 1892. I dag forkynner bibelstudentene — som er godt kjent som Jehovas vitner — «evangeliet om riket» i 208 land og territorier og på over 200 språk. — Matteus 24: 14.

De fleste av Jehovas vitner var før medlemmer av kristenhetens kirkesamfunn eller av andre religionssamfunn og trodde på læresetninger som i virkeligheten vanærer Gud. Etter at de hadde tilegnet seg nøyaktig kunnskap om Gud og lagt tro for dagen, angret de sin urette ferd og omvendte seg og ble innviede, døpte tjenere for Jehova. Som følge av at de gjorde «gjerninger som svarer til omvendelsen», fikk de en ren samvittighet og fred med Gud. — Apostlenes gjerninger 26: 20; Johannes 17: 3, NW.

Er religionshistorien til noen nytte?

Ja, det er den. Store deler av Bibelen inneholder religionshistorie som vi kan ha stor nytte av. (Romerne 15: 4) Evangeliene viser hvordan Jesus forkynte sannheten om Gud og Guds hensikt med jorden. Jesu etterfølgere skulle vente på at det himmelske riket skulle løse problemene på jorden. «Våk derfor, for dere vet ikke dagen eller timen,» sa Jesus. — Matteus 6: 9, 10; 25: 1—13.

Det var forutsagt at det skulle framstå uekte kristne, og religionshistorien bekrefter at det har skjedd. Disse uekte kristne har etablert sitt eget herredømme på jorden. Reformasjonen forandret verden i det ytre, men den gjenopprettet ikke den rene, bibelske lære. Historien viser også at det finnes kristne i vår tid som ’våker’, som ’ikke er av verden’, og som setter Guds rike på førsteplassen. (Johannes 17: 16) Disse opplysningene har hjulpet mange til å se hvem som er Jesu sanne etterfølgere i vår tid.

Barbara, som vi omtalte i begynnelsen av artikkelen, er et av de over tre millioner aktive Jehovas vitner verden over som prøver å nå oppriktige mennesker med «evangeliets rene lære». Disse forkynnerne av Guds rike har også hatt utbytte av å ha en viss kjennskap til religionshistorien.

[Fotnoter]

[Ramme på side 28]

Avlat er ettergivelse av (timelig) straff for synder . . . Ettergivelsen gjelder her eller i skjærsilden. — Den katolske teologen Josef Lortz.

Også i dag strides de lærde med hensyn til hva avlat er, og hva avlat betyr for katolikkers liv. — Den protestantiske historikeren Heinrich Bornkamm.

Avlat — en spesiell katolsk lære

Skriftefaren pålegger den angrende katolikken en botsøvelse (for eksempel bønn, faste, almisser eller en pilegrimsreise). Paven kan ettergi disse botsstraffene fordi han ifølge romersk-katolsk lære er herre over all timelig straff (skjærsilden innbefattet) og gir avlat på grunnlag av den såkalte skatt av fortjenester som Kristus og helgenene har opparbeidet. I middelalderen ble denne ordningen grovt misbrukt. Den ble beskrevet som «et kommersielt forretningsforetagende av store dimensjoner gjennomført på bekostning av moralnormene og i strid med de hellige skrifters lære».

Kirken setter ikke likhetstegn mellom bot og tilgivelse av synder. Men folk i middelalderen holdt seg til «den enkle tro at gjelden [synden] ble slettet ved betaling», og avlatspredikantene benyttet seg av dette. Luthers teser angrep disse «fablene» og kunne sammenfattes i følgende: «Avlaten er menneskers verk og har ingenting til felles med det rene evangelium.»

Pave Clemens VI innførte denne læren i 1343, men definerte den ikke klart. Luther kunne derfor vise til dens uforpliktende natur. Kirken tok straks igjen det forsømte ved å komme med en offisiell definisjon av avlaten i 1518. Men Leo Xs pavelige bulle inneholdt ikke noe «bibelsk bevis for at Kristi og helgenenes fortjenester tilsvarer avlatsbrevenes skatter». Dette fikk den katolske Luther til å treffe en viktig beslutning. Han forkastet det ubibelske avlatssystemet og gav dermed støtet til reformasjonen, og fordi hans kritikk ble avvist, oppstod det en stor splittelse innen kirken.

Streng kritikk fra den romersk-katolske kirkes egne rekker i nyere tid «har ikke ført til en forandring av systemet, men bare til reformer av fremgangsmåten». I 1967 uttalte pave Paul VI seg til fordel for den gamle avlatsteorien. For katolikkene er fremdeles det avgjørende spørsmål: Følger jeg Guds Ord, eller tror jeg på menneskers læresetninger?