Jehova svikter ikke sine tjenere

Fortalt av Matsue Ishii

I NESTEN et år hadde jeg sittet innesperret i en liten, skitten enecelle hvor det myldret av lopper. Stedet var Sendai i Japan. Jeg fikk ikke lov til å dusje eller bade i hele den tiden jeg var der. Huden min var full av sår, oppspist av veggedyr. Jeg var så plaget av gikt at jeg verken kunne sitte eller stå. Ettersom det bare var skinn og bein igjen av meg og jeg veide mindre enn 30 kilo, var jeg døden nær.

Men hvorfor var jeg der? Hvorfor hadde myndighetene banket på døren min klokken fem om morgenen den 21. juni 1939 og arrestert meg? Hva hadde jeg gjort? Det var vanskelige tider i Japan for nesten 50 år siden. La meg fortelle deg om dette, om hvorfor jeg havnet i fengsel, og om hvordan jeg overlevde.

Da jeg var ung

Jeg ble født i 1909 i byen Kure i Japan, bare 25 kilometer fra Hiroshima. Foreldrene mine drev en risbutikk og en kimonoforretning. Da jeg var ni år gammel, ble det området hvor vi bodde, hjemsøkt av spanskesyken, og det varte ikke lenge før kister med døde kropper stod oppstablet ved krematoriene. Den eldste søsteren min og jeg ble begge rammet av spanskesyken, og hun døde etter en uke. På grunn av hennes plutselige død begynte jeg å tenke over slike spørsmål som: ’Hvorfor dør menneskene? Hva skjer med dem når de dør?’

Far var ivrig buddhist, og for å få svar på spørsmålene mine oppsøkte jeg mange forskjellige buddhisttempler. Jeg spurte munkene: «Hvorfor dør menneskene?»

«Du trenger ikke tenke på slikt,» svarte de. «Hvis du fortsetter å stole på Buddha og framsier dine mantraer, kan du være forvisset om at du får oppleve nirvana og kommer inn i paradiset.»

Da jeg var 17 år, hørte jeg om en bok som het Bibelen. Jeg fikk tak i en, men kunne ikke forstå det som stod i den. Senere begynte jeg å gå i en «kristen» kirke i Kure. Da jeg hørte at menneskene dør fordi Adam syndet, syntes jeg det hørtes fornuftig ut, og jeg ble en ivrig kirkegjenger.

På den tiden hørte man ofte landsbyfolkene si: «Yaso-religionen (kristendommen) vil ødelegge landet.» Ettersom jeg var den første ivrige «kristne» der vi bodde, beskyldte de meg for å bringe skam over byen og tvang meg nesten til å forlate den. Foreldrene mine var svært misfornøyd med meg.

Jeg lærer sannheten i Bibelen

I et forsøk på å få meg til å oppgi min tro arrangerte far det slik at jeg skulle gifte meg med en helt fremmed mann, Jizo Ishii, som var ivrig buddhist. Hans eldste bror var øversteprest i et buddhisttempel. Jeg fikk høre at selv om Jizo ikke var kristen, ville han vise forståelse for min tro. Så jeg flyttet til Osaka, og da jeg var 19 år, giftet jeg meg med Jizo, som var skredder. Men stikk i strid med det far hadde sagt, ville ikke Jizo la meg få gå i kirken.

Bak huset vårt i Tojo-cho i Osaka var det et hus med et skilt, hvor det stod: «Osaka avdelingskontor for Den Internasjonale Bibelstudieforening.» Jeg regnet med at det var en kristen gruppe, og gikk dit.

«Tror dere på Herrens gjenkomst?» spurte jeg den unge mannen som møtte meg i døren.

«Kristi gjenkomst fant sted i 1914,» svarte han.

Forbauset sa jeg til ham at det var umulig. «Du burde lese denne boken,» sa han og rakte meg Guds Harpe.

For at mannen min ikke skulle oppdage boken, gjemte jeg den i en stråkurv med trekull og leste i den hver gang jeg hadde anledning til det. Hver kjensgjerning traff meg som et lynnedslag — bare 144 000 kommer til himmelen; Kristus er ikke en del av en treenighet, men den allmektige Guds, Jehovas, enbårne Sønn; vi lever i endetiden; og spanskesyken, som tok min søsters liv, var en del av oppfyllelsen av profetier i Bibelen. Jeg var overbevist om at dette var den sannhet jeg hadde lett etter.

Mannen min fant til slutt ut at jeg leste en kristen bok. Men da jeg tok et fast standpunkt for min tro, begynte han å lure på om det kunne være noe viktig, og leste selv Guds Harpe. Jeg ble døpt året etter, den 23. mars 1929, og mannen min ble døpt kort tid senere.

Kolportørtjeneste

Vi stengte skredderforretningen og sa opp de ansatte. Fylt av glede begynte vi å forkynne fra hus til hus i Osaka. I september 1929 ble jeg Japans andre kolportør, som heltidstjenerne ble kalt den gang, og mannen min sluttet seg senere til kolportørenes rekker. Sammen dekket vi tre fjerdedeler av Japan, deriblant Osaka, Kyoto, Nagoya, Tokyo, Sendai, Sapporo, Okayama og øya Shikoku. Vi oppholdt oss cirka seks måneder på hvert sted, leide et rom og konsentrerte oss om å levere litteratur.

Vi benyttet oss av litteratur som var tilgjengelig på japansk, for eksempel bøkene Guds Harpe, Verdensbefrielsen, Skabelsen, Forligelse og Regering, samt Den Gylne Tidsalder (nå Våkn opp!) og Vakttårnet. Som kolportører brukte vi 180 timer i hus-til-hus-arbeidet hver måned. Selv om det var fysisk anstrengende, hadde vi mange gleder i tjenesten.

Japanske kolportører fikk på den tiden ikke godtgjørelse for sine utgifter, men de fikk halvparten av litteraturinntektene for å dekke levekostnadene. Livet var ikke bare lett. En annen kolportør døde av dysenteri. Da jeg pleiet henne, ble jeg smittet og måtte legges inn på sykehus. Da vi tjente i Nagoya, brøt det ut brann i naborommet. Vi løp ned trappen fra andre etasje i bare det vi stod og gikk i, og slapp så vidt fra det med livet i behold. De få eiendelene vi hadde, og den litteraturen vi skulle distribuere, brant opp, og vi stod der uten en øre.

Da vi tjente i Okayama, fikk mannen min høy feber som varte i mange dager, og legene sa han hadde lungetuberkulose. Tuberkulose var den gang som regel en dødelig sykdom. Hvis det var så at han kom til å dø, ville vi reise til Sapporo på den nordligste øya, Hokkaido, hvor det aldri før var blitt forkynt.

I september 1930 drog vi til Hokkaido, der jeg regnet med at mannen min ville dø. Luften var frisk, og melk og poteter var rimelige der, og helsen til mannen min ble stadig bedre. Jehova sviktet oss aldri, men velsignet oss med store gleder i tjenesten.

Da vi for første gang arbeidet i Sendai, fikk jeg snakke med herr Inoue, rektoren ved Tohoku universitet. Han tok imot bøkene som jeg hadde med meg, og fulgte meg så til utgangen for å si farvel. En gang jeg gikk fra dør til dør, traff jeg Bansui Doi, en kjent språkkyndig som oversatte Homers Iliaden og Odysseen til japansk. Han tok imot boken Skabelsen.

Blant dem som tok imot budskapet vårt med takknemlighet, var familien Miura i Ishinomori. Hagino, hustruen, var 17 år da hun besøkte oss i Sendai. Da vi hadde diskutert Bibelen hele natten, var hun overbevist om at vi hadde sannheten. Like etter flyttet hele familien til Tokyo, hvor Hagino og mannen hennes, Katsuo, tjente som kolportører. Katsuo døde som et trofast vitne, og Hagino tjener fremdeles trofast. Sønnen deres, Tsutomu, har vært oversetter ved Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Japan i mange år.

Midlertidig Betel-tjeneste

I 1930-årene tjente mannen min og jeg noen måneder hvert år ved Betel i Ogikubo i Tokyo. Den gang arbeidet det cirka 20 personer der. To støyende trykkpresser trykte Den Gylne Tidsalder. Jizo og jeg arbeidet i den avdelingen som reparerte klær. Når årstidene skiftet, sendte kolportørene klær som trengte reparasjon, til Betel. Vi vasket, reparerte og strøk dem og sendte dem tilbake til dem. Vi sydde til og med nye klær til kolportørene. Når vi var ferdig med dette arbeidet, fortsatte vi selv i kolportørtjenesten.

Et av mine kjæreste minner fra Betel var i forbindelse med det historiske stevnet i Columbus i Ohio i USA i 1931. En bror hadde montert en kortbølgeradio for å kunne ta inn utenlandssendinger. Vi skrudde på stasjonssøkeren hele dagen og hele natten for å prøve å få inn stevneprogrammet. Midt på natten kom stemmen til Selskapet Vakttårnets daværende president, J. F. Rutherford, inn for full styrke. En bror begynte straks å oversette. Dermed fikk vi høre resolusjonen om å anta det nye navnet, «Jehovas vitner», og den stormende applausen som fulgte som et tegn på forsamlingens godkjennelse. På Betel i Japan ropte vi av glede sammen med våre brødre i Amerika. Noen minutter senere ble mottagersignalene svakere, og vi hørte ikke noe mer. Men Jehova hadde latt oss være med på dette historiske øyeblikket.

Forkynnelse trass i motstand

Under den verdensomfattende depresjonstiden som fulgte etter den første verdenskrig, var Japan preget av nasjonalisme og militarisme. Keiseren ble betraktet som en levende gud som hele befolkningen skulle adlyde. Men vi sa til folk: «Det finnes bare én Gud.»

«Mener du at keiseren ikke er Gud?» svarte de.

«Guds rike vil skape en herlig framtid,» forklarte vi.

«Ønsker dere et annet styre enn keiserens?» spurte de så. Uansett hva vi sa, ble vi avvist, og de kalte oss forrædere. Myndighetene ble strengere med sensuren av litteraturen vår, og sivilkledde detektiver skygget oss stadig oftere.

En gang hvert år ble det vanligvis holdt et offentlig foredrag. Selv om vi bare var 20 vitner i Tokyo, var det cirka 500 til stede på foredraget «Den kristne sivilisasjons fall», som ble holdt i Yodobashi forsamlingssal. Taleren ble omringet av politimenn på plattformen, og dersom han sa noe de betraktet som upassende, ville en rungende røst si: «Taler, stopp!» Da henviste taleren taktfullt til et skriftsted og leste det. Ettersom Bibelen ikke var forbudt, fikk han fortsette.

Arrestasjon og fengsel

Nesten ti år etter at vi begynte som kolportører, fant det sted en massearrestasjon av Jehovas vitner i Japan. Den 21. juni 1939 ble jeg tatt med til politistasjonen i Ishinomaki og satt i en varetektscelle, hvor soten hang ned fra taket. Jeg ble snart overført til Sendai og satt i enecelle. Mannen min ble også arrestert, og jeg mistet all kontakt med ham inntil krigen var over.

Jeg oppholdt meg i den skitne cellen i nesten et år, og jeg holdt på å dø. Jeg fikk senere vite at myndighetene i løpet av den perioden hadde forhørt avdelingstilsynsmannen ved det japanske avdelingskontoret, Junzo Akashi. Så ble jeg forhørt. «Kast Bibelen på gulvet og tråkk på den,» befalte en etterforsker hånlig. Så viste han meg rapporter fra granskingen av Akashi. Først trodde jeg det var en felle.

«Du er vel tilhenger av Akashi,» sa etterforskeren.

«Akashi er bare et ufullkomment menneske,» svarte jeg. «Så lenge Akashi fulgte Bibelens prinsipper, ble han brukt som en tjener for Gud. Men ettersom hans uttalelser har avveket fra Bibelen, er han ikke lenger min bror.» Ja, Akashi hadde virkelig forlatt sannheten.

Jeg ble til slutt dømt og sperret inne i Sendai kvinnefengsel, hvor jeg igjen ble satt i enecelle. Jeg fikk mat, selv om den var skral. Hver morgen fikk jeg lov til å gå en tur på en halv times tid under oppsyn av en kvinnelig vakt. En gang sa en av vaktene til meg: «Dersom det hadde vært bedre tider, ville du ha kunnet undervise oss. Ettersom det er dårlige tider, må du være tålmodig.» Jeg ble oppmuntret av det hun sa.

I mellomtiden kastet Japan seg ut i krig med USA, og dette dominerte verdenssituasjonen. Jeg ble løslatt i slutten av 1944, fem og et halvt år etter at jeg ble arrestert. I august 1945 ble det sluppet atombomber over Hiroshima og Nagasaki, og Japan tapte krigen.

Fra mørke til lys

Mannen min og jeg drog tilbake til Kure, og i det kaoset som fulgte etter krigen, tjente vi til livets opphold ved å drive en skredderforretning. Gamle venner var spredt for alle vinder, og vi mistet så å si all kontakt med dem. Men fire år etter krigen hørte vi at det skulle komme misjonærer fra USA, og at forkynnelsesarbeidet skulle gjenopptas i Japan.

Mannen min tok med seg vår seks år gamle sønn, som vi hadde adoptert etter krigen, og drog på det første etterkrigsstevnet, som ble holdt i Tarumi i Kobe. Det varte fra slutten av desember 1949 og inn i det nye året, 1950. Forkynnelsesarbeidet i Japan hadde opplevd en ’mørk tid’ siden 1939, men endelig skulle tidene bli lysere.

I 1951 hørte vi at Nathan H. Knorr, Selskapet Vakttårnets daværende president, skulle besøke Japan, men vi kjente ikke datoen. Den 27. april 1951 sydde vi klær til midnatt og fikk derfor med oss dagens siste nyhetssending i radio. «N. H. Knorr, president for Selskapet Vakttårnet, kommer på besøk til Japan og skal holde en tale i Kyoritsu auditorium,» ble det sagt. Dagen etter reiste jeg 90 mil med tog til Tokyo gjennom etterkrigstidens kaos og fattigdom. Den 29. april satt jeg og hørte på bror Knorr.

Jeg var begeistret over å høre at Vakttårnet skulle utgis på japansk for første gang etter krigen. Jeg reiste hjem med det nylig utkomne nummeret for 1. mai 1951. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har vært lykkeligere. «Nå er arbeidet i Japan offisielt åpnet igjen,» tenkte jeg, «og som det er profetert, vil Jehovas arbeid øke; én vil bli til tusen.»

Vi har siden den gang hatt nær kontakt med Jehovas organisasjon. I august 1951 fikk vi for første gang besøk av bror Adrian Thompson som kretstilsynsmann. Det ble organisert møter, og de første to spesialpionerbrødrene i Japan ble tildelt Kure som distrikt. Menigheten vokste gradvis, og mannen min tjente som menighetstjener.

Hva hendte med de 130 vitnene som var i Japan før krigen? Avdelingstilsynsmannen Junzo Akashis dårlige eksempel hadde en skadelig virkning på mange. Noen få fulgte ham, andre ble spredt, og noen døde tydeligvis under forfølgelsen. Omkring 12 forble aktive i Jehovas tjeneste, og noen av dem har fremdeles god helse og er ivrige tjenere.

Etter hvert ble helsen min bedre, og jeg tjente som pioner i noen år. Da mannen min var 71 år gammel, måtte han plutselig legges inn på sykehus fordi han kastet opp en stor mengde blod. Legene respekterte at han ikke ville ha blodoverføring. Selv om han kom seg betraktelig, døde han seks måneder senere. Vår adoptivsønn, Kozo, var spesialpioner i mange år og er nå en kristen eldste.

Når jeg ser tilbake, virker det som om de fleste av dem som tilhørte Guds organisasjon før krigen, og som hadde gode evner og høy intelligens, forlot organisasjonen når de ble utsatt for stort press. De stolte kanskje på sine egne evner. De som forble trofaste, hadde ingen spesielle evner og gjorde seg lite bemerket. Vi må derfor alltid stole på Jehova av hele vårt hjerte. — Ordspråkene 3: 5.

Den ’store trengsel’ vil helt sikkert komme. (Matteus 24: 21) Vi kan da bli stilt overfor prøvelser som overgår dem vi har vært gjennom tidligere. Det er ikke sikkert det blir så lett å komme gjennom dem som vi kanskje forestiller oss. Men hvis vi virkelig setter vår lit til Jehova, elsker ham og ber om hans hjelp av hele vårt hjerte og bestreber oss på å tjene ham trofast, vil han ikke svikte oss, akkurat som han ikke sviktet meg. — Salme 37: 25.

[Bilde på side 23]

Jeg giftet meg med Jizo Ishii, som var helt fremmed for meg

[Bilde på side 25]

Da bror Knorr var i Japan i 1951, besøkte han misjonærene og tjente ved stevnene i Tokyo, Nagoya og Kobe (over)