Far ble «atombombet ut av fengselet»

Kvart over åtte om morgenen den 6. august 1945 eksploderte en atombombe over Hiroshima i Japan. Den utraderte byen og drepte titusenvis av innbyggere. Far hadde nektet å tilbe keiseren og å støtte Japans militarisme, så han satt fengslet i Hiroshima akkurat da.

FAR beskrev ofte hva som skjedde denne minneverdige morgenen. «Lyset blinket i taket i den cellen hvor jeg satt,» fortalte han. «Så hørte jeg et så fryktelig høyt drønn at det var som om alle fjellene hadde styrtet sammen på en gang. Cellen ble øyeblikkelig hyllet i et tykt mørke. Jeg stakk hodet under madrassen for å unngå noe som så ut til å være en mørk gass.

Etter sju—åtte minutter stakk jeg hodet fram og oppdaget at ’gassen’ hadde forsvunnet. Det var blitt lyst igjen. Ting fra hyllen og store mengder støv lå på gulvet og hadde laget litt av et rot. På grunn av den høye muren rundt fengselet hadde ikke brannene utenfor spredt seg inn hit.

Jeg kikket ut gjennom vinduet bak i cellen og ble stående som lamslått! Fengselsverkstedene og trebygningene var alle blitt jevnet med jorden. Deretter så jeg ut av den lille gluggen foran i cellen. Celleblokken på den andre siden var blitt fullstendig knust. Fangene som hadde overlevd, ropte om hjelp. Det rådde frykt og panikk — forferdelig forvirring og skrekk.»

Som gutt satt jeg og hørte spent på at far fortalte om den gangen da han etter eget utsagn ble «atombombet ut av fengselet». Han tenkte tilbake på hendelsen uten noen form for skyldfølelse, for han var jo blitt fengslet uten grunn. Men før jeg forteller om anklagen mot far og den behandlingen han fikk de årene han satt inne, vil jeg gjerne fortelle hvordan foreldrene mine kom i kontakt med Todaisha, som Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap i Japan ble kalt på den tiden.

Søken etter en mening med livet

Far var en ordentlig lesehest, og allerede da han var ganske ung, prøvde han å skolere seg og få mer ut av livet. Da han gikk i femte klasse, lurte han seg av gårde fra hjemmet sitt i Ishinomori i det nordøstlige Japan. Han hadde bare penger til en enveisbillett, men likevel tok han toget til Tokyo, hvor han var fast bestemt på å bli tjener for Shigenobu Okuma, som hadde vært statsminister to ganger. Men da denne loslitte gutten fra landet kom hjem til Okuma, ble han avvist ved døren. Senere fikk far både arbeid og losji i en melkebutikk.

Mens far fremdeles var tenåring, begynte han å gå på forelesninger som ble holdt av politikere og vitenskapsmenn. På en av disse forelesningene ble Bibelen holdt fram som en svært betydningsfull bok. Far skaffet seg derfor en bibel med krysshenvisninger og kart. Det han leste, gjorde et dypt inntrykk på ham, og han fikk lyst til å utrette noe til gagn for alle mennesker.

Med tiden drog far hjem igjen, og i april 1931, da han var 24 år gammel, giftet han seg med den 17 år gamle Hagino. Like etter at far hadde giftet seg, var det en slektning som sendte ham noe litteratur fra Todaisha. Den gjorde inntrykk på far, så han skrev til Todaisha i Tokyo. I juni 1931 fikk han besøk i Ishinomori av en heltidsforkynner fra Sendai som het Matsue Ishii.a Far tok imot et sett med bøker av henne, deriblant Guds Harpe, Skabelsen og Fremtidens Regering.

Han finner en mening med livet

Far skjønte nesten umiddelbart at forskjellige av kirkens læresetninger er falske, for eksempel læren om at mennesket har en udødelig sjel, læren om at de onde skal brenne for evig i helvete, og læren om at Skaperen er en treenig Gud. (Forkynneren 9: 5, 10; Esekiel 18: 4, NW; Johannes 14: 28) Han forstod også at denne verden vil få sin ende. (1. Johannes 2: 17) Han ville gjerne vite hva han skulle gjøre, og kontaktet Todaishas utnevnte representant, som oppsøkte ham i august 1931. Som en følge av deres samtaler ble far døpt og bestemte seg for å bli en heltidsforkynner.

Etter mange grundige drøftelser ble også mor overbevist om at det hun lærte ut fra Bibelen, var sannheten. Hun innviet sitt liv til Jehova og ble døpt i oktober 1931. Da far lot eiendommen sin bli solgt på auksjon, trodde slektningene at han hadde gått fra vettet.

Livet i heltidstjenesten

Far gav alle pengene han fikk inn på auksjonen, til sin mor, og så reiste han og mor til Tokyo i november 1931. Selv om de ikke hadde fått noen opplæring i hvordan de skulle snakke med andre om det gode budskap om Riket, begynte de å forkynne dagen etter at de kom fram. — Matteus 24: 14.

Livet var ikke lett for dem. Det var spesielt vanskelig for mor, som bare var 17 år. Det var ingen andre Jehovas vitner der, ingen møter og ingen menighet — de hadde bare en timeplan for å tilby bibelsk litteratur fra hus til hus fra klokken ni om morgenen til fire om ettermiddagen.

I 1933 ble de sendt fra Tokyo til Kobe. Der ble jeg født den 9. februar 1934. Mor fortsatte ivrig i tjenesten til én måned før jeg ble født. Etterpå flyttet vi til Yamaguchi, Ube og Kure og til slutt til Hiroshima. Vi var omkring ett år på hvert sted.

Foreldrene mine blir arrestert

Etter hvert som den japanske militarismen vokste, ble Selskapet Vakttårnets publikasjoner forbudt, samtidig som brødrene ble nøye overvåket av det hemmelige politi. Den 21. juni 1939 ble heltidstjenere blant Jehovas vitner over hele landet tatt i forvaring. Far og mor var blant de arresterte. Jeg ble overlatt til min farmor, som bodde i Ishinomori. Mor ble løslatt på prøve etter å ha sittet inne i åtte måneder, og i 1942 fikk jeg omsider komme tilbake til henne i Sendai.

I mellomtiden ble far og andre Jehovas vitner forhørt av det hemmelige politi på politistasjonen i Hiroshima. De ble slått kraftig fordi de nektet å tilbe keiseren og å støtte den japanske militarismen. Forhørslederen kunne ikke få far til å slutte å tilbe Jehova.

Etter mer enn to års varetekt ble far stilt for retten. I et rettsmøte spurte dommeren: «Miura, hva mener du om Hans Majestet Keiseren?»

«Hans Majestet Keiseren er også en etterkommer av Adam og dermed et dødelig, ufullkomment menneske,» svarte far. Uttalelsen forbløffet rettsreferenten i den grad at han glemte å notere den ned. På den tiden trodde nemlig de fleste japanere at keiseren var en gud. Far ble dømt til fem års fengsel, og dommeren sa at han kom til å sitte inne resten av livet hvis han ikke gav avkall på sin tro.

Ikke lenge etter, i desember 1941, gikk Japan til krig mot USA og angrep Pearl Harbor på Hawaii. Det ble knapt med mat i fengselet. I vintermånedene opplevde far mange kalde, søvnløse netter fordi han hadde så lite klær. Selv om han var avskåret fra alt åndelig samvær med Guds folk, kunne han benytte Bibelen i fengselsbiblioteket, og ved å lese den om og om igjen bevarte han sin åndelige styrke.

Da bomben falt

Tidlig om morgenen den 6. august 1945 var det en fange som ville bytte bøker med far. Det var forbudt, men siden den andre fangen allerede hadde sendt sin bok over gangen og inn på fars celle, sendte far den boken han hadde, over til den andre fangens celle. Far holdt derfor på med å lese da bomben falt, i stedet for å følge sin vanlige timeplan. Normalt ville han ha brukt celletoalettet på denne tiden av morgenen. Etter eksplosjonen oppdaget han at den delen av cellen hvor toalettet var, lå i ruiner.

Nå ble far brakt til fengselet i byen Iwakuni, som lå i nærheten. Ikke lenge etter kapitulerte Japan for de allierte styrkene. Da ble far løslatt fra fengselet og slapp ut til det kaoset som rådde nå da krigen var slutt. Han kom hjem til Ishinomori i desember 1945. Helsen var ødelagt. Han var bare 38 år, men så ut som en gammel mann. Til å begynne med kunne jeg ikke tro at dette var min far.

Troen hans var fremdeles sterk

Det var kaotiske forhold i Japan, og vi visste ikke hvor resten av de få trofaste brødrene hadde tatt veien. Vi hadde heller ikke noe av Jehovas vitners litteratur. Far brukte imidlertid Bibelen og lærte meg sannheten om Jehovas rike, den nye verden og det kommende Harmageddon-slaget. — Salme 37: 9—11, 29; Jesaja 9: 6, 7; 11: 6—9; 65: 17, 21—24; Daniel 2: 44; Matteus 6: 9, 10.

Da jeg senere lærte om evolusjonsteorien på skolen og begynte å tvile på Guds eksistens, prøvde far å overbevise meg om at Gud finnes. Jeg nølte med å tro på det, og da sa far: «De fleste menneskene i verden støttet krigen og pådrog seg blodskyld. Jeg for min del holdt meg til Bibelens sannhet og støttet verken militarismen, keiserdyrkelsen eller krigen. Så tenk nøye over hva som kan være den rette kurs i livet — den kurs du bør følge.»

Jeg visste hva far lærte og selv levde i samsvar med, og da jeg sammenlignet det med det jeg lærte på skolen, skjønte jeg at det ikke var bra å holde seg til evolusjonsteorien. Ingen evolusjonist hadde risikert livet for sin tro, men det hadde far.

En dag i mars 1951, over fem år etter at krigen hadde sluttet, satt far og leste i avisen Asahi. Plutselig utbrøt han: «Å, de har kommet! De har kommet!» Han viste avisen til meg. Der stod det en artikkel om fem av Jehovas vitners misjonærer som nettopp hadde kommet til Osaka. Far var henrykt. Han kontaktet avisen og fikk høre at Jehovas vitner hadde opprettet et avdelingskontor i Tokyo. Han fikk adressen og oppsøkte avdelingskontoret og fikk dermed igjen kontakt med Jehovas organisasjon.

Trofast til enden

I 1952 flyttet vi til Sendai. Donald og Mabel Haslett, som var misjonærer utsendt av Selskapet Vakttårnet, flyttet dit samme år og leide et hus hvor vi kunne ha Vakttårn-studiet. Vi var bare fire til stede på det første møtet — Donald og Mabel Haslett og far og jeg. Senere fikk ekteparet Haslett selskap av misjonærene Shinichi og Masako Tohara, Adeline Nako og Lillian Samson.

Familien vår vokste i kunnskap om Guds Ord og organisasjon ved å omgås disse misjonærene. Mor hadde begynt å vakle i troen på grunn av ting som hadde hendt under krigen, men hun ble snart med oss på møtene og ut i felttjenesten. Jeg bestemte meg for å innvie mitt liv til å tjene Jehova Gud og ble døpt den 18. april 1953.

Etter krigen arbeidet far som selger for et forsikringsselskap. Trass i ettervirkninger etter fengselsoppholdet, for eksempel nyreproblemer og høyt blodtrykk, hadde han et sterkt ønske om å begynne i heltidstjenesten igjen som pioner. Det gjorde han alvor av omtrent samtidig med at jeg ble døpt. Selv om dårlig helse hindret ham i å fortsette som pioner over lengre tid, fikk hans iver i tjenesten meg til å slutte på universitetet og gjøre heltidstjenesten til min løpebane.

Isamu Sugiura, en kjekk, ung mann fra Nagoya, ble utnevnt til å være min pionerpartner. Den 1. mai 1955 begynte vi som spesialpionerer i Beppu på øya Kyushu. Den gang var det bare en håndfull vitner på hele øya. Over 39 år senere er det nå 15 åndelig sterke kretser med over 18 000 Jehovas vitner der. I hele Japan er det nå nesten 200 000 Jehovas vitner.

Våren 1956 ble Isamu og jeg innbudt til å gjennomgå Vakttårnets bibelskole Gilead i USA. Vi var overlykkelige. Men da jeg gjennomgikk en legeundersøkelse i forbindelse med den forestående reisen, oppdaget legene at jeg hadde fått tuberkulose. Dypt skuffet reiste jeg hjem til Sendai.

Nå var fars helse blitt enda dårligere, og han lå hjemme og hvilte. Det huset vi leide, bestod av bare ett rom på drøye ni kvadratmeter med stråmatter på gulvet. Far og jeg lå side om side. Siden far ikke kunne arbeide, strevde mor hardt for å skaffe de pengene vi trengte til livets opphold.

I januar 1957 kom Frederick W. Franz, som den gang var Selskapet Vakttårnets visepresident, på besøk til Japan, og det skulle holdes et spesielt stevne i Kyoto. Far bad mor inntrengende om at hun måtte dra. Selv om hun ikke hadde lyst til å reise fra oss som var syke, gjorde hun som far sa, og drog av gårde til stevnet.

Ikke lenge etterpå ble far verre og verre dag for dag. Mens vi lå der ved siden av hverandre, begynte jeg å bli bekymret. Jeg spurte far hvordan vi skulle klare å forsørge oss. Da svarte han: «Vi har tjent Jehova Gud og til og med risikert livet. Han er jo den allmektige Gud. Hvorfor bekymre seg? Jehova vil gi oss det vi trenger, uten å svikte.» Så formante han meg mildt: «Framelsk en sterkere tro.»

Far sovnet stille inn den 24. mars 1957. Etter begravelsen oppsøkte jeg det forsikringsselskapet han hadde arbeidet i, for å ordne forskjellige ting med dem. Idet jeg skulle til å gå, gav avdelingssjefen meg en papirpose og sa: «Denne tilhørte din far.»

Da jeg kom hjem, så jeg at den inneholdt en ganske stor pengesum. Da jeg senere spurte avdelingssjefen om dette, fortalte han at pengene var en utbetaling fra en forsikring som hver måned var blitt trukket fra fars lønn uten at han selv visste om det. Fars ord om at «Jehova vil gi oss det vi trenger, uten å svikte», gikk dermed i oppfyllelse. Dette styrket virkelig min tro på Jehovas evne til å sørge for oss.

Flere tiår i Jehovas tjeneste

Denne økonomiske støtten gjorde at jeg kunne konsentrere meg om å komme til hektene igjen. Et år senere, i 1958, ble mor og jeg utnevnt til spesialpionerer. Senere tjente jeg som reisende tilsynsmann i Japan, og i 1961 hadde jeg så det privilegium å gjennomgå et ti måneders kurs på Gilead-skolen ved Jehovas vitners internasjonale hovedkontor i Brooklyn i New York.

Da jeg kom tilbake til Japan, begynte jeg igjen å tjene menighetene som reisende tilsynsmann. I 1963 giftet jeg meg med Yasuko Haba, som arbeidet på Jehovas vitners avdelingskontor i Tokyo. Vi var i reisetjenesten fram til 1965, da vi ble innbudt til å tjene på avdelingskontoret i Tokyo. Siden har vi tjent sammen på avdelingskontoret — først mens det lå i Tokyo, deretter i Numazu og nå i Ebina.

Mor fortsatte som spesialpioner til 1965. Siden har hun holdt seg aktiv og hjulpet mange til å ta imot Bibelens sannhet. Nå er hun 79 år gammel, men likevel rimelig frisk. Vi er glad for at hun bor i nærheten og kan gå i den samme menigheten nær avdelingskontoret i Ebina som vi går i.

Vi takker Jehova Gud inderlig for at far overlevde atombombeeksplosjonen i Hiroshima. Han bevarte troen, og jeg gleder meg til å kunne ønske ham velkommen til den nye verden og fortelle ham hvordan vi ble utfridd av Harmageddon, det slaget han så gjerne ville oppleve. (Åpenbaringen 16: 14, 16; 21: 3, 4) — Fortalt av Tsutomu Miura. 

[Fotnote]

[Bilde på side 11]

Katsuo og Hagino Miura sammen med sønnen, Tsutomu

[Bilde på side 15]

Tsutomu Miura i arbeid på avdelingskontoret i Japan

[Bilderettigheter på side 13]

Hiroshima Peace and Culture Foundation, basert på materiale levert tilbake av USAs væpnede styrkers patologiske institutt