Et rikt liv som misjonær
57 år i aktiv tjeneste
Fortalt av Eric Cooke
I GRÅLYSNINGEN stod jeg lent mot skipsrekken og speidet mot en flekk som vokste i horisonten. Min bror og jeg var på vei over Den engelske kanal. Vi hadde reist fra Southampton kvelden før og stevnet mot Saint-Malo i Frankrike. Var vi turister? Nei, vi hadde som mål å bringe det gode budskap om Guds rike til Frankrike. Da vi ankom Saint-Malo, fikk vi tak i syklene våre og la ut på vår ferd sørover.
Slik gikk det til da min yngre bror, John, og jeg skulle begynne som misjonærer i et fremmed land for over 57 år siden. Hva hadde fått oss til å begynne i heltidstjenesten? Hva fikk oss til å gi avkall på en ordnet tilværelse i et komfortabelt engelsk hjem?
Det som påvirket vårt livsløp
I 1922 var min mor til stede ved et offentlig foredrag som hadde temaet «Hvor er de døde?» Hun fant stor glede i det hun hørte, og ble snart en innviet tjener for Jehova. Men far likte ikke dette. Han tilhørte den anglikanske kirke, og i årevis tok han oss med i kirken søndag formiddag, mens mor underviste oss ut fra Bibelen om ettermiddagen.
I 1927 fylte John 14 år, og han begynte da å gå på møtene sammen med mor og delta i forkynnelsen fra dør til dør. Men jeg tenkte mer på meg selv og var fornøyd med å ha en god stilling i Barclay’s Bank. Av respekt for mor begynte jeg likevel til slutt å studere Bibelen og Selskapet Vakttårnets publikasjoner. Fra da av gikk det raskt framover med meg åndelig sett, og i 1930 ble jeg døpt.
Da John var ferdig med skolen i 1931, begynte han i heltidstjenesten som pioner. Han foreslo at jeg skulle være pioner sammen med ham, og dermed sa jeg opp min stilling i banken og sluttet meg til ham. Vi ble styrket i vår beslutning gjennom vårt nye navn, Jehovas vitner, som vi nettopp hadde fått. Det første stedet vi ble sendt til som pionerer, var La Rochelle og omliggende distrikter på Frankrikes vestkyst.
Syklende pionerer i Frankrike
Da vi syklet sørover fra Saint-Malo, nøt vi synet av eplehagene i Normandie og den fyldige duften fra saftpresseriene. Lite ante vi at noen av historiens blodigste slag skulle bli utkjempet på strendene her i Normandie bare 13 år senere, under den annen verdenskrig. Heller ikke ante vi at vår heltidstjeneste skulle vare så lenge. Jeg sa i en spøkefull tone til John: «Vi kan nok klare å være pionerer i fem år. Harmageddon kan ikke være så veldig langt borte.»
Etter en sykkeltur på tre dager var vi fremme i La Rochelle. Vi kunne begge to en del fransk og klarte derfor uten vanskeligheter å finne et beskjedent møblert rom. Vi syklet omkring og leverte bibelsk litteratur og gjennomarbeidet alle tettbebyggelser innen en radius på omkring 20 kilometer. Deretter flyttet vi videre til en annen by og gjentok prosessen. Det fantes ingen andre Jehovas vitner i den delen av Frankrike.
John hadde lært spansk på skolen, og i juli 1932 sendte Selskapet ham til Spania for at han skulle forkynne der. Jeg fortsatte min tjeneste i det sørlige Frankrike og hadde i løpet av to år en rekke pionerpartnere fra England. Vi hadde ingen forbindelse med andre Jehovas vitner, og det var derfor helt nødvendig at vi studerte Bibelen og bad regelmessig for å bevare vår åndelige styrke. Vi reiste også til England en gang i året for å overvære de årlige stevnene.
I 1934 ble vi utvist fra Frankrike. Den katolske kirke, som hadde stor makt på den tiden, stod bak utvisningen. Jeg reiste ikke tilbake til England, men slo meg sammen med to andre engelske pionerer og drog til Spania, og sykkelen var som sedvanlig vårt framkomstmiddel. Den ene natten sov vi under noen busker, den neste i en høystakk og den neste deretter på stranden. Omsider kom vi fram til Barcelona nordøst i Spania, hvor John tok godt imot oss.
Utfordringer som møtte oss i Spania
Det fantes ingen menigheter av Jehovas vitner i Spania på den tiden. Da vi hadde arbeidet noen måneder i Barcelona, drog vi til Tarragona. Det var der vi begynte å bruke reisegrammofoner og spille plater med korte bibelske foredrag på spansk. Det var virkningsfullt, spesielt i fullsatte kafeer og vertshus.
I Lérida, lenger mot nordvest, fikk vi selskap av en isolert forkynner, Salvador Sirera. Det at vi arbeidet i distriktet, oppmuntret ham til å tjene en tid som pioner. I Huesca tok Nemesio Orus gjestfritt imot oss i den lille leiligheten han hadde i etasjen over urmakerforretningen sin. Det var ham vi holdt vårt første hjemmebibelstudium med, og vi brukte en av Selskapets første brosjyrer. Vi studerte et par timer hver dag, og det varte ikke lenge før han var pioner sammen med oss.
I den neste byen vi gjennomarbeidet, Zaragoza, hadde vi den glede å hjelpe Antonio Gargallo og José Romanos, to unge gutter i slutten av tenårene. Hver kveld kom de til vårt beskjedne losji for å studere Bibelen sammen med oss ved hjelp av boken Regering. Etter en tid begynte begge som pionerer sammen med oss.
Beskyldt for å være fascister
Men forskjellige vanskeligheter var under oppseiling. Det var like før den spanske borgerkrigen brøt ut, en konflikt som skulle komme til å koste hundretusener av mennesker livet. I en liten by i nærheten av Zaragoza kom Antonio og jeg i en knipe. En kvinne som tok imot våre brosjyrer, trodde at det dreide seg om katolsk propaganda, og beskyldte oss for å være fascister. Vi ble arrestert og ført til politistasjonen. «Hva gjør dere her i byen?» spurte politimannen. «Folk her er kommunister og liker ikke fascistisk propaganda.»
Da vi hadde forklart hva vårt arbeid gikk ut på, var han fornøyd. Han var så vennlig å spandere lunsj på oss og anbefalte oss å forlate byen i all stillhet under siestaen. Men da vi forlot ham, stod en pøbelflokk og ventet på oss. De tok all litteraturen fra oss. Situasjonen var uhyggelig. Vi var takknemlige for at politimannen dukket opp og snakket høflig til flokken. De slo seg til ro da han sa seg villig til å ta oss med til myndighetene i Zaragoza. Da vi kom dit, talte han vår sak for en av byens embetsmenn, og vi ble så sluppet fri.
I juli 1936, da borgerkrigen begynte, nektet Antonio å delta i Francos kamp, og han ble henrettet. Det vil bli en glede for John og meg å ønske ham velkommen i oppstandelsen og se hans vennlige smil igjen.
Stemplet som kommunister i Irland
Like før borgerkrigen brøt ut, hadde John og jeg reist til England på vårt årlige besøk. På grunn av krigen var det ikke mulig å reise tilbake til Spania, og vi arbeidet derfor noen uker som pionerer i Kent, ikke langt fra vårt hjem i Broadstairs. Deretter ble vi anvist et nytt arbeidsfelt — Irland. Selskapets daværende president, Joseph F. Rutherford, ønsket at vi skulle reise dit og distribuere en spesiell traktat som het «Dere er blitt advart». Det var ingen menigheter i den sørlige delen av Irland, bare noen ganske få isolerte forkynnere.
Nå sørget det katolske presteskap for at vi ble stemplet som kommunister — det stikk motsatte av det vi var blitt beskyldt for å være i Spania! Ved en anledning trengte en gruppe rasende katolikker seg inn i det huset hvor vi bodde. De tok kartongene våre med litteratur og brente dem. Vi ble utsatt for en rekke lignende episoder før vi reiste tilbake til England sommeren 1937.
Den annen verdenskrig — deretter Gilead
Da den annen verdenskrig brøt ut i september 1939, tjente John i Bordeaux i Frankrike, og jeg var tilsynsmann i menigheten i Derby i England. John kom så tilbake og fortsatte å samarbeide med meg, og han og noen andre pionerer ble fritatt for militærtjeneste, mens jeg og en del andre ikke ble fritatt. Jeg gikk derfor inn og ut av fengsler så lenge krigen varte. Forholdene i krigstidens fengsler gjorde det påkrevd å vise utholdenhet, men vi visste at våre brødre ellers i Europa led langt mer enn vi gjorde.
Etter krigen kom Selskapet Vakttårnets nye president, Nathan H. Knorr, på besøk til England. Han inviterte en del pionerer til Selskapet Vakttårnets bibelskole Gilead i den nordlige delen av staten New York, hvor de skulle få opplæring som misjonærer. Og i mai 1946 var John og jeg på vei over Atlanterhavet i et av de såkalte Liberty-skipene som ble bygd under krigen.
Gileads åttende klasse var den første virkelig internasjonale klassen. Det var en stor opplevelse å studere og være sammen med erfarne pionerer i de fem månedene kurset varte. Til slutt opprant avslutningshøytideligheten, og vi fikk vite hvor vi skulle bli sendt. Jeg skulle til Sør-Rhodesia, som nå heter Zimbabwe, og John skulle til Portugal og Spania.
Misjonærtjeneste i Afrika
Jeg gikk i land i Cape Town i Sør-Afrika i november 1947. Mine klassekamerater Ian Fergusson og Harry Arnott kom med et annet skip. Ikke lenge etter kom bror Knorr på besøk, og vi overvar et stevne i Johannesburg. Deretter reiste vi nordover til våre distrikter — Ian til Nyasaland (nå Malawi), Harry til Nord-Rhodesia (nå Zambia) og jeg til Sør-Rhodesia (Zimbabwe). I tidens løp opprettet Selskapet et avdelingskontor der i landet, og jeg ble utnevnt til å være avdelingstilsynsmann. Vi hadde da 117 menigheter med omkring 3500 forkynnere i landet.
Ikke lenge etterpå ankom fire nye misjonærer. De ventet å komme til primitive forhold — med leirhytter, løvebrøl om natten og slanger under sengen. I stedet kom de til den moderne byen Bulawayo, som hadde brede alleer med blomstrende trær og en befolkning som gjerne lyttet til Rikets budskap, og de kalte det pionerenes paradis.
To personlige justeringer
Da jeg ble døpt i 1930, hadde vi ikke så god forståelse angående dem som skulle få evig liv på jorden. Både John og jeg forsynte oss derfor av symbolene ved minnehøytiden, i likhet med alle andre på den tiden. Vi skiftet ikke engang oppfatning i 1935, da det ble forklart at den ’store skare’ som er omtalt i Åpenbaringen, kapittel 7, er en jordisk klasse med «sauer». (Åpenbaringen 7: 9; Johannes 10: 16) I 1952 kom så Vakttårnet (på side 110) med en klargjøring av forskjellen mellom det jordiske håp og det himmelske håp. Vi kom til den erkjennelse at vårt håp ikke gjaldt himmelsk liv, men liv på en paradisisk jord. — Jesaja 11: 6—9; Matteus 5: 5; Åpenbaringen 21: 3, 4.
Hva gjaldt så den andre justeringen? Jeg ble stadig mer glad i Myrtle Taylor, som hadde arbeidet sammen med oss i tre år. Det ble etter hvert tydelig at hun også var glad i meg, og da vi begge satte stor pris på misjonærtjenesten, ble det til at vi forlovet oss og giftet oss i juli 1955. Myrtle har vært en god støtte for meg.
Tjeneste i Sør-Afrika
Bror Knorr besøkte Sør-Rhodesia i 1959, og Myrtle og jeg ble da bedt om å tjene i Sør-Afrika. Jeg ble snart utnevnt til kretstilsynsmann, og vi begynte å reise sammen i kretstjenesten. Det er en tid vi ser tilbake på med glede. Men da jeg begynte å komme opp i årene og Myrtles helse samtidig voldte oss litt bekymring, kunne vi etter hvert ikke klare de påkjenningene som kretstjenesten medførte. Vi opprettet da et misjonærhjem i Cape Town og tjente der i noen år. Senere ble vi sendt til Durban i Natal.
I Durban fikk vi i oppdrag å arbeide i Chatsworth, en stor indisk bydel. Dette var et fremmed misjonsfelt inne i et annet fremmed misjonsfelt — og det var en stor utfordring for oss eldre misjonærer. Da vi kom dit i februar 1978, var det en menighet der med 96 forkynnere, de fleste av indisk herkomst. Vi måtte sette oss inn i hinduenes religiøse tenkemåte og lære oss å forstå deres skikker. Den fremgangsmåten apostelen Paulus benyttet da han besøkte Aten, tjente som et nyttig eksempel for oss. — Apostlenes gjerninger 17: 16—34.
Misjonærtjenestens velsignelser
Jeg er nå 78 år gammel og har 57 års misjonærtjeneste bak meg. Det er meget oppmuntrende å se den store økningen som har funnet sted i de landene hvor jeg har tjent. Frankrike har nå 100 000 forkynnere, Spania har over 70 000, og Sør-Afrika har hatt en økning fra 15 000 da vi ankom, til over 43 000 i dag.
Dere som er unge, har dere anledning til å begynne i heltidstjenesten? Jeg kan forsikre dere om at det i så fall er den beste livsoppgave dere kan ha. Den gir ikke bare beskyttelse mot de problemer og fristelser som møter unge mennesker i vår tid, men kan også forme deres personlighet slik at den harmonerer med Jehovas rettferdige prinsipper. Det er et stort gode og et stort privilegium for både ung og gammel å tjene Jehova nå!
[Bilde på side 29]
Myrtle Cooke får besøk på «kjøkkenet»