Jeg tjener den aller største kunstner

DA JEG var sju år gammel, begynte jeg å spørre meg selv: ’Hvorfor må jeg dø? Er det mulig å slippe å dø?’ Jeg var blitt fortalt at når gode mennesker dør, er det fordi Gud vil ha dem hos seg i himmelen. Jeg husker fremdeles at en av klassekameratene mine sa: «Det er bedre å være et dårlig menneske, siden det er de gode som dør først!»

Jeg likte svært godt å tegne og begynte av den grunn å studere kunst. I studietiden fikk jeg ingen anledning til å tenke over religiøse spørsmål, og det var heller ikke tid til å interessere seg for slike spørsmål. Jeg pleide faktisk å si til vennene mine at for å være religiøs måtte en ha lav intelligens. Etter at jeg hadde fullført kunststudiene, fikk jeg jobb som formingslærer i en videregående skole.

Jeg likte arbeidet svært godt, og jeg var også interessert i italiensk og utenlandsk litteratur og i kammermusikk, symfonier og operaer. Det eneste jeg beskjeftiget meg med av religiøs karakter i denne tiden, var å undersøke innholdet og betydningen av kunstverk med religiøse motiver malt av malere fra forskjellige tidsepoker. Deretter erfarte jeg hva det vil si å få mye oppmerksomhet, hvordan det føles å få sine arbeider stilt ut, og hva det vil si å bli verdsatt, rost og beundret som kunstner.

På den tiden betydde kunstverdenen svært mye for meg, siden det var den jeg i første rekke hadde bygd min tilværelse rundt. Men jeg tenkte fremdeles på de spørsmålene jeg hadde stilt da jeg var sju år. Motvillig søkte jeg etter noe dypereliggende, noe jeg foreløpig ikke kunne forklare hva var. Jeg leste mye og bad en rekke filosofer om forklaringer. Jeg skulle for enhver pris ha et endelig svar på alle mine spørsmål.

Jeg var fortsatt i villrede da jeg giftet meg. Etter at vi hadde fått en datter, begynte jeg å søke enda mer etter sannheten. Jeg forsøkte å finne den på forskjellige måter — jeg malte, skrev dikt, lyttet til musikk og leste bøker. Hver gang jeg gikk på en konsert og lyttet til åpningstaktene i en ouverture, tenkte jeg automatisk på Gud, på det høyeste Vesen, som jeg ikke kjente, og jeg takket ham. I denne perioden priste jeg ofte Gud for de mange vakre tingene som jeg beundret — barnet mitt når det sov, fargene i landskapet. «Så synd at kunsten, som kunne ha hatt så mange vakre motiver, for en stor del blir brukt til å skildre døden og ikke livet!» pleide jeg å si. Noen av de flotteste dikt og teaterstykker som er skrevet, er enten hymner til pessimismen eller tragedier; noen av de største mesterstykker innen malerkunsten opphøyer døden og ikke livet og dets skjønnhet. Hvorfor er det slik?

Slike motstridende følelser gjorde meg motløs, og jeg var gradvis på vei til å bli apatisk. Det var da jeg fikk besøk av Jehovas vitner. Jeg lyttet til det de sa, og det var som om de snakket til meg på et nytt språk. Guds løfte om å gjøre jorden til et paradis, lød som musikk i mine ører. Jeg begynte å lese Bibelen. Endelig fikk jeg svar på de spørsmålene jeg hadde stilt helt siden jeg var sju år gammel. Gud vil ikke at menneskene skal dø, men har til hensikt å velsigne sine trofaste tjenere med et evig liv på jorden.

Det var i 1973. Året etter innviet jeg mitt liv til Jehova og ble døpt. Det var ikke lett å erstatte egoisme med uselviskhet, personlig bekvemmelighet med en selvoppofrende ånd og en impulsiv og sentimental natur med en ekte broderkjærlighetens ånd. Jeg måtte fornekte meg selv. Jehovas vitner og møtene i Rikets sal har vært til stor hjelp for meg.

Den store Kunstner og Skaper, Jehova Gud, har fjernet min tvil og forvirring. Hvor takknemlig er jeg ikke mot ham! Det er grunnen til at jeg fra og med september 1984 begynte som alminnelig pioner og bruker 90 timer hver måned til å forkynne det gode budskap om Guds rike.

Det er virkelig tilfredsstillende å tjene Skaperen, Jehova Gud, sammen med familien min. Vi ser med iver fram til den tid da han vil frembringe det flotteste bildet noensinne; da han fjerner denne gamle, onde tingenes ordning som forderver jorden. Døden vil ikke være mer, og kunsten vil da i sin helhet være viet livet. Da vil det bare være skjønnhet som blir skildret, for ved hjelp av Guds rettferdige, nye ordning vil all smerte og elendighet for alltid være fjernet. — Innsendt.