Maltas gjestfrihet bringer velsignelser

MALTA viste seg å bli en kjærkommen landkjenning for apostelen Paulus da han led skibbrudd i det første århundre. Øyas innbyggere «tok hjelpsomt imot» ham og hans medreisende. Ja, malteserne viste de reisende «usedvanlig menneskevennlighet». — Apostlenes gjerninger 28: 1, 2, NW.

Senere tok øyas fremste mann, Publius, vennlig imot Paulus og hans reisefeller og hadde dem «som sine gjester i tre dager». Da det ble kjent at apostelen hadde helbredet Publius’ far for feber og dysenteri, «kom også de andre på øya som var syke, og de ble helbredet». (Apostlenes gjerninger 28: 7—9) Men Paulus gjorde mer. Han sådde sannhetens sæd i menneskenes hjerte, og dette førte til mange velsignelser for disse gjestfrie øyboerne. Det samme skjer på Malta i vår tid. Bli med og se hvordan det foregår.

Besøkende forkynner det gode budskap

Sett fra luften skinner Malta som en juvél i det blå Middelhavet. Når en besøkende nærmer seg Luga flyplass, ser han et solfylt landområde med tilsynelatende lite vegetasjon. Når han befinner seg nede på bakken, får han vite at denne 11 X 16 kilometer store øya har anslagsvis 347 000 innbyggere. Kuplene og tårnene på Maltas tallrike kirker og katedraler røper øyas religiøse bakgrunn. Men hvordan har malteserne i vårt 20. århundre høstet gagn av Jehovas vitners besøk?

En reisende tilsynsmann som heter David, besøkte hjemmet til Juliana og fant at hun reagerte positivt på Rikets budskap. «Jeg var blitt veldig misfornøyd med kirkens innblanding i politikken,» sier Juliana, «og jeg forsøkte derfor å finne sannheten om Guds styre ved å lese i Bibelen. Men da jeg gjorde det, var det ting som jeg hadde vanskelig for å forstå. Tenk deg hvor interessert jeg ble da han som besøkte meg, spurte om jeg visste hva Guds rike er! Jeg bad ham straks om å vise meg svaret i min katolske bibel. Det gjorde han. Den dagen visste jeg at jeg hadde funnet sannheten.»

Et av Jehovas vitner på stedet begynte å studere Bibelen med Juliana. Hvilken gledelig overraskelse var det ikke for David da han seks måneder senere kom tilbake til Malta og Juliana ønsket ham velkommen til Rikets sal! Det varte ikke lenge før hun var en forkynner av det gode budskap om Riket.

Julianas mann, Francis, var også blitt forvirret av det kirken lærte. Da han besøkte henne en gang hun lå på sykehuset, hørte hun på lydbåndopptak av offentlige bibelske foredrag som var blitt holdt i Rikets sal. Da Francis hørte på redegjørelsen for et emne om familien, merket han seg den gode veiledningen fra Bibelen, og han bestemte seg for å begynne å overvære kristne møter. Han ble snart klar over et problem som måtte løses. Hva var det?

Francis hadde i om lag 20 år arbeidet som croupier ved kasinoet. Han ble nå klar over at det å beskjeftige seg med noe som hadde med hasardspill å gjøre, ikke var forenelig med kristne prinsipper som fordømmer griskhet og begjær. (Romerne 13: 9, 10; 1. Korinter 6: 9, 10) «Selv om jeg til å begynne med ikke hadde den tro som måtte til for å få meg til å skifte arbeid,» innrømmer Francis, «bad jeg Jehova om hjelp. Til slutt fant jeg et annet arbeid som gjør det mulig for meg å forsørge min kone og min sønn, Sandro.» I dag tjener Francis som en eldste i den lokale menighet av Jehovas vitner.

Trøst fra Bibelen

Rose hadde vært lykkelig gift med George i seks år da han ble utsatt for en tragisk ulykke og døde. Hun fant på ingen måte trøst i at presten hevdet at Gud hadde tatt George fordi han var sjalu på henne på grunn av den kjærlighet hun viste sin mann. Rose ble så deprimert at hun tenkte på å ta livet av sine tre barn og deretter begå selvmord.

Men for en forandring det skjedde med Rose da en nabo, et av Jehovas vitner som heter Helen, begynte å lede et bibelstudium med henne! Rose ble snart trøstet av det som Bibelen lærer om oppstandelsen. (Johannes 5: 28, 29) Samtidig ble hun også oppmuntret av Peter, en tilsynsmann som besøkte menigheten. Hun høstet stort gagn av hans foredrag om oppstandelsen. Ansporet av dette håpet sluttet Rose seg til Helen i det offentlige forkynnelsesarbeidet, og begge tjener nå som alminnelige pionerer eller heltidsforkynnere av Riket.

Oppmuntret til å være nidkjær

Joe kommer fra en stor familie, for han har 12 brødre og søstre. Oppmuntret av en reisende tilsynsmann forkynte han nidkjært for sine mange slektninger. «Til å begynne med syntes familien min at det jeg forklarte dem ut fra Bibelen, lød fornuftig,» sier han. «Men da de så at min interesse for å bli et av Jehovas vitner vokste, forandret de innstilling, og de var alle sammen imot meg — særlig min far.» La deres holdning en demper på Joes nidkjærhet?

Slett ikke! Da for eksempel babyen til en av søstrene hans ble syk og holdt på å dø, forkynte Joe for søsteren. Han fortalte henne om oppstandelseshåpet. Nå er denne søsteren et døpt vitne for Jehova. Deretter viste en av Joes eldre brødre og hans familie interesse for sannheten. Så tok den eldste broren og hans familie standpunkt for Guds rike. I mellomtiden var Joes far blitt enda større motstander. Da Joes yngste søster også begynte å studere Bibelen, jaget faren Joe hjemmefra. Uten å la seg skremme av dette benyttet Joe enhver anledning til å besøke sine slektninger og forkynne Bibelens budskap for dem. Fremdeles reagerte faren på en brysk måte og sa: «Hvorfor snakker du ikke med presten? Han kjenner Bibelen best!» Joe svarte at han med glede ville gjøre det hvis faren ville bli med ham. Hva ble resultatet?

«Vi bestemte oss for å treffe avtale om en dag og et tidspunkt,» forteller Joe, «men presten ønsket å få vite hvilket emne han skulle forberede seg på, og sa at ettersom det var sju år siden han sluttet på seminaret, trengte han å gjøre noen undersøkelser. . . . Det gikk en uke, en måned, ja, to måneder, uten at presten traff noen avtale. Da min far så dette, forandret han sitt syn på kirken og ble etter hvert klar over at det jeg hadde lært fra Bibelen, var sant.» Joes far tok til slutt imot sannheten og ble dermed den 29. av familiens medlemmer som begynte i tjenesten for Jehova.

Gagnlig veiledning bringer velsignelser

En gift pionerforkynner som heter Ignatio, snakker med begeistring om enda en reisende tilsynsmann og sier: «Paul og hans kone bodde hos oss. De hjalp oss begge i vårt ekteskapelige forhold og i felttjenesten. Paul la alltid vekt på betydningen av å forkynne.»

Ignatio husker hva som skjedde da Paul under sitt siste besøk kom sammen med menighetens eldste og menighetstjenere. «Da jeg sa at jeg måtte bruke formiddagen til å forberede en post jeg skulle ha på et møte i stedet for å ta del i forkynnelsesarbeidet, sa Paul at han ville ta del i felttjenesten som planlagt selv om jeg ikke kunne gå sammen med ham. Dette fikk meg til å bestemme meg for å bli med. Hvor rikt ble jeg ikke velsignet av Jehova for denne bestemmelsen! Den formiddagen opprettet jeg et bibelstudium som inntil nå har resultert i at seks mennesker er kommet i sannheten.» — Jevnfør 3. Johannes 4.

En utveksling av oppmuntring

Hver gang en reisende eldste besøker sine kristne brødre og søstre på Malta, tar de gjestfritt imot ham og er ivrige etter å høste gagn av hans oppmuntring og formaning. (Jevnfør 3. Johannes 5—8, NW.) Dette har ført til at stadig flere maltesere tar et fast standpunkt for Jehova Gud og hans rike. Ved slutten av tjenesteåret 1989 var det 389 av disse gjestfrie øyboerne som hadde gjort det. De er organisert i fem blomstrende menigheter (fire på Malta og én på den nærliggende øya Gozo) og kunngjør frimodig det gode budskap.

Alle reisende tilsynsmenn som har fått i oppdrag å besøke Malta i de senere år, har følt det på samme måte som apostelen Paulus, som sa til de kristne i Roma: «Jeg lengter etter å se dere, så jeg kan gi dere del i en Åndens gave for å styrke dere.» Deres besøk har i sannhet ført til en forfriskende «utveksling av oppmuntring». (Romerne 1: 11, 12, vers 12 fra NW) Den virksomhet Jehovas vitner utfører ved å forkynne om Riket, bringer dessuten rike, åndelige velsignelser til de gjestfrie menneskene på Malta.

[Kart/bilder på sidene 24 og 25]

(Se den trykte publikasjonen)

GOZO

COMINO

MALTA

Valletta

Middelhavet

8 km