Jeg har delt en uvurderlig skatt med andre
FORTALT AV GLORIA MALASPINA
Da Sicilias kyst forsvant i det fjerne, konsentrerte min mann og jeg oss om vårt mål, øya Malta, som også ligger i Middelhavet. For noen spennende framtidsutsikter! Etter hvert som skipet pløyde seg framover i sjøen, tenkte vi på apostelen Paulus’ opplevelser på Malta i det første århundre. — APOSTLENES GJERNINGER 28: 1—10.
ÅRET var 1953, og Jehovas vitners forkynnelsesarbeid var ikke juridisk anerkjent på Malta på den tiden. Året før hadde vi gjennomgått Vakttårnets bibelskole Gilead, og deretter ble vi sendt til Italia. Etter at vi en kort tid var blitt undervist i italiensk, var vi ivrige etter å se hva som ventet oss på Malta.
Hvordan ble en ung kvinne som jeg misjonær? La meg forklare.
Mors inspirerende eksempel
I 1926, da familien min bodde i Fort Frances i den kanadiske provinsen Ontario, tok mor imot brosjyren Millioner af nulevende Mennesker skal aldrig dø av en av bibelstudentene (som Jehovas vitner den gang ble kalt). Hun leste den med stor interesse, og samme uke ble hun med i en bibelstudiegruppe som brukte bladet Vakttårnet. Mor var en ivrig bibelleser, og hun tok imot budskapet om Guds rike som den skatten hun hadde lett etter. (Matteus 6: 33; 13: 44) Til tross for voldsom motstand fra far og det faktum at hun hadde tre små jenter å ta seg av, tok hun standpunkt for det hun lærte.
Mors urokkelige tro de neste 20 årene hjalp meg og mine to eldre søstre, Thelma og Viola, til å ha klart for oss det vidunderlige håpet om evig liv i en ny og rettferdig verden. (2. Peter 3: 13) Mor møtte mange vanskelige prøvelser, men vi tvilte aldri på at den kurs hun hadde valgt, var den rette.
I 1931, da jeg var bare ti år, flyttet vi til en gård i det nordlige Minnesota i USA. Der ble vi avskåret fra å ha regelmessig kontakt med Jehovas vitner, men ikke fra mors bibelske undervisning. Hennes helhjertete tjeneste som kolportør, eller heltidsforkynner, fikk meg til å ønske å ta opp dette arbeidet. I 1938 symboliserte mine to søstre og jeg vår innvielse til Jehova ved å la oss døpe på et stevne i Duluth i Minnesota.
Etter at jeg sluttet på videregående skole i 1938, oppmuntret mor meg til å ta et kurs i handel og kontor, slik at jeg kunne forsørge meg selv som pioner (den nye betegnelsen for kolportør). Det viste seg å være et godt råd, særlig fordi far bestemte seg for å reise fra oss og la oss klare oss selv.
Forkynnelse på heltid
Med tiden flyttet jeg til California, og i 1947 begynte jeg som pioner i San Francisco. Mens jeg hjalp til med forberedelsene til stevnet «Utvidelse i alle nasjoner» i Los Angeles, traff jeg Francis Malaspina. Vi hadde begge som mål å tjene som misjonærer, og det dannet opptakten til et nært vennskap mellom oss. Vi ble gift i 1949.
I september 1951 ble Francis og jeg innbudt til å gjennomgå Gilead-skolens 18. klasse. Etter fem måneders intensiv undervisning var vi kommet til avslutningsdagen, 10. februar 1952. Da leste skolens rektor, Nathan H. Knorr, opp de landene vi skulle sendes til, i alfabetisk rekkefølge. Da han sa: «Italia, bror og søster Malaspina», var vi allerede på vei dit i tankene.
Noen uker senere gikk vi om bord i et skip i New York for å legge ut på den ti dager lange reisen til Genova i Italia. Giovanni DeCecca og Max Larson fra hovedkontoret i Brooklyn var møtt opp på kaien for å se oss vel av gårde. I Genova ble vi møtt av misjonærer som var godt kjent med alle formalitetene som var forbundet med det å komme til landet.
Overveldet av alt omkring oss tok vi toget videre til Bologna. Da vi kom fram, så vi at vi hadde kommet til en by som fremdeles var merket av bombingen under den annen verdenskrig. Men det var også mange hyggelige trekk ved byen, for eksempel den uimotståelige aromaen av nybrent kaffe som fylte morgenluften, og den pikante duften av deilige sauser som ble tilberedt til de utallige pastasortene.
Vi når et mål
Da vi begynte i felttjenesten, brukte vi en presentasjon som vi hadde lært utenat. Den framsa vi ved alle dørene til beboeren tok imot det vi tilbød, eller døren ble lukket. Vi hadde et sterkt ønske om å kunne uttrykke oss bedre, og det fikk oss til å studere språket flittig. Etter fire måneder ble vi sendt til et nytt misjonærhjem i Napoli.
Denne store byen er bemerkelsesverdig på grunn av den flotte utsikten. Vi var glad for å tjene der, men etter ytterligere fire måneder ble mannen min bedt om å tjene som kretstilsynsmann og besøke menighetene fra Roma til Sicilia. Senere besøkte vi også brødrene på Malta og i Libya i Nord-Afrika.
På den tiden var togreisen fra Napoli til Sicilia en prøve på ens fysiske utholdenhet. Vi måtte reise med et overfylt tog og noen ganger stå i stappfulle midtganger i mellom seks og åtte timer. Det gav oss imidlertid en fin mulighet til å betrakte menneskene rundt oss. Mange ganger tjente en stor kurvflaske med hjemmelaget vin som krakk for eieren, som nå og da forsynte seg av innholdet for å slokke tørsten i løpet av den lange reisen. Vennlige passasjerer tilbød seg ofte å dele brød og salami med oss, og det var en gavmildhet som vi satte stor pris på.
På Sicilia ble vi møtt av brødre som bar koffertene våre på en tre og en halv time lang klatretur opp i fjellet til menigheten der oppe. Den varme velkomsten våre kristne brødre gav oss, fikk oss til å glemme hvor trette vi var. Noen ganger red vi på muldyr, som var svært stø på foten, men vi kikket aldri nedover fjellsiden for å se hvor vi ville havne hvis muldyrene skulle trå feil. Det faste standpunkt våre brødre tok for sannheten trass i de vanskelighetene de måtte overvinne, styrket oss, og den kjærlighet de viste oss, gjorde at vi var takknemlige over å være sammen med dem.
Malta og Libya
Vi drog til Malta rik på minner om brødrene på Sicilia. Apostelen Paulus hadde møtt vennlige mennesker på Malta, og det gjorde også vi. En storm i St. Paul’s Bay fikk oss til å skjønne hvilke farer små båter i det første århundre hadde stått overfor. (Apostlenes gjerninger 27: 39 til 28: 10) Nå skulle vi til Libya. Hvordan ville det gå i dette afrikanske landet hvor arbeidet vårt var forbudt?
Enda en gang stod vi overfor en helt ny kultur. Alt vi så og hørte i Tripoli, gjorde inntrykk på meg der vi vandret gjennom gatene og søylegangene i sentrum. Mennene gikk i klær som var vevd av kamelhår, for å beskytte seg mot Saharas brennende hete om dagen og kulden om natten. Vi lærte å forstå og å ta hensyn til den måten folk tilpasset seg klimaet på.
Brødrenes forsiktighet og nidkjærhet lærte oss mye om det å stole på Jehova og følge veiledningen fra dem som har større kjennskap til hvordan det er å forkynne under slike forhold. Våre kristne brødre var av mange forskjellige nasjonaliteter, men likevel samarbeidet de harmonisk i sin tjeneste for Jehova.
Et nytt distrikt
På grunn av motstand mot forkynnelsesarbeidet måtte vi forlate Italia og middelhavsområdet, men vi var glad for å bli sendt til Brasil i 1957. Francis og jeg tilpasset oss livet og skikkene der, og etter åtte måneder ble Francis bedt om å tjene som kretstilsynsmann. Vi reiste med buss eller fly eller gikk til fots. Det å reise i dette store og vakre landet var geografiundervisning i praksis.
Vår første krets omfattet ti menigheter i byen São Paulo og ti små byer i det indre av delstaten São Paulo og langs kysten i sør. På den tiden var det ingen menigheter i disse byene. Vi fant oss et sted å bo, og etter at vi hadde kommet i orden, gikk vi fra hus til hus med budskapet om Guds rike. Vi innbød også folk til en framvisning av en av Selskapet Vakttårnets filmer.
Det var ingen lett oppgave å komme seg på en buss med filmer, framviser, transformator, opptegnelser, litteratur, innbydelsessedler og utstyr til å stemple framvisningssted på innbydelsessedlene med. I forhold til alt dette tok den lille kofferten med klærne våre liten plass. Vi måtte ha filmframviseren på fanget, så den ikke skulle bli ristet i stykker under kjøreturene på de dårlige veiene.
Når vi hadde funnet et sted å vise filmen, gikk vi fra dør til dør med innbydelsessedler til framvisningen. Noen ganger fikk vi lov til å vise filmen på en restaurant eller et hotell. Andre ganger hengte vi opp et laken mellom to stolper ute i det fri. De takknemlige tilskuerne, hvorav mange aldri hadde sett en film før, stod og lyttet oppmerksomt mens Francis leste kommentarene. Etter filmen leverte vi bibelsk litteratur.
Vi reiste med buss for å komme til småbyene ute på landet. Det var ikke alltid broer over elvene, så av og til måtte bussen kjøres opp på en stor tømmerflåte og fløtes over til den andre siden. Vi fikk beskjed om å gå ut av bussen, og hvis vi så at bussen holdt på å gli ut i elven, skulle vi hoppe av flåten på motsatt side, så vi ikke ble tatt av dragsuget. Heldigvis hendte det aldri at bussen havnet i elven — og glad var vi for det, for elvene var kjent for sine kjøttetende pirajaer!
Etter at vi hadde vært på det internasjonale stevnet i New York i 1958, vendte vi tilbake til Brasil, hvor vi ikke lenge etterpå fortsatte i reisetjenesten. Vi reiste i et område som strakte seg fra grensen mot Uruguay i sør til grensen mot Paraguay i vest, delstaten Pernambuco i nord og Atlanterhavet i øst.
En koloni for spedalske
I midten av 1960-årene tok vi imot en invitasjon til å vise en av Selskapets filmer i en koloni for spedalske. Jeg må innrømme at jeg var litt engstelig. Vi visste lite om spedalskhet, bortsett fra det vi hadde lest i Bibelen. Da vi kom til den hvitmalte leiren, ble vi tatt med til en stor sal. Midt i den var det et felt som var inngjerdet med tau. Det var beregnet på oss og utstyret vårt.
Vi fikk hjelp av en 40 år gammel elektriker som bodde i kolonien. Han hadde mistet begge hendene og også andre kroppsdeler, og det gjorde at han så svært vanskapt ut. Jeg var skremt til å begynne med, men hans muntre framferd og den dyktighet han utviste, fikk meg til å slappe av. Snart snakket vi om både det ene og det andre mens vi foretok de nødvendige forberedelsene. Over 200 av de 1000 pasientene i kolonien kom for å se filmen. Etter hvert som de kom haltende og hinkende inn i salen, la vi merke til de mange forskjellige følgene sykdommen deres kunne få. For en rørende og følelsesladet opplevelse dette var for oss!
Vi tenkte på det Jesus sa til den spedalske som bad ham: «Herre, hvis du bare vil, kan du gjøre meg ren.» Jesus rørte ved mannen og forsikret ham: «Jeg vil. Bli ren.» (Matteus 8: 2, 3) Etter at programmet var over, var det mange som kom bort for å takke oss, og de misdannede kroppene deres var et levende vitnesbyrd om menneskehetens store lidelser. Senere studerte lokale Jehovas vitner Bibelen med dem som var interessert i å lære mer.
I 1967 reiste vi tilbake til USA for å få behandling for alvorlige helseproblemer. Mens vi holdt på med det, fikk vi enda en gang det privilegium å reise i kretstjenesten. De neste 20 årene var jeg sammen med Francis i reisetjenesten i USA. I løpet av denne tiden underviste han også ved Rikets tjenesteskole.
For en kilde til oppmuntring det var for meg å ha en kjærlig ektemann og trofast samarbeidspartner som tok imot enhver oppgave han fikk! Vi hadde begge det privilegium å dele Bibelens sannhet med andre på fire kontinenter.
Min skatt holder meg oppe
I 1950 giftet mor seg med David Easter, en trofast bror som var blitt døpt i 1924. De tjente sammen i heltidstjenesten i mange år. I de siste årene av sitt liv begynte imidlertid mor å vise klare tegn på Alzheimers sykdom. Hun trengte mye pleie etter hvert som sykdommen virket inn på hennes sinn. Mine oppofrende søstre og David tok på seg det tunge ansvaret det var å ta hånd om henne, for de ville ikke at vi skulle gi slipp på våre spesielle privilegier i heltidstjenesten. Det trofaste eksemplet mor var like til sin død i 1987, hjalp oss i høy grad til å finne ut hvordan vi skulle legge opp vårt eget livsløp, og hennes dyrebare håp om en himmelsk belønning trøstet oss.
I 1989 merket jeg at Francis ikke lenger var så energisk som han pleide å være. Vi var ikke klar over at han var blitt angrepet av schistosomiasis, som er en velkjent sykdom i mange deler av verden. I 1990 fikk denne ubarmhjertige fienden overtaket, og da mistet jeg min elskede samarbeidspartner, som jeg hadde delt over 40 år i tjenesten for Jehova med.
Det å kunne tilpasse seg er en del av livet. Noen ganger er det lett, og andre ganger er det vanskelig. Men Jehova, som har gitt oss den uvurderlige skatt som Bibelens sannhet er, har holdt meg oppe ved hjelp av sin organisasjon og den kjærlighet og oppmuntring som min familie har gitt meg. Jeg er fremdeles tilfreds og ser fram til oppfyllelsen av alle Jehovas sikre løfter.
[Bilde på side 23]
Da min mann og jeg var misjonærer i Italia