Vi har fostret opp åtte barn i Jehovas tukt og formaning

Fortalt av Overlac Menezes

«De ankom på tandemsykkel.» Slik innledet Jornal de Resende en helsides reportasje om vår familie i 1988, da vi skulle reise fra Resende til Lages lenger sør i Brasil.

I REPORTASJEN het det videre: «Eldre folk kan sikkert huske det ekteparet som vakte oppmerksomhet i Resende ved sitt originale og spesielle fremkomstmiddel: en sykkel med en diger ramme og to seter. Foran satt ’sjåføren’, Overlac Menezes, og bak hans kone, Maria José. Det var i 1956.»

Artikkelforfatteren var en mann som het Arisio Maciel, og han var også sjef for den lokale radiostasjonen. Vi traff ham for første gang i 1956, da min kone og jeg var med i Selskapet Vakttårnets ukentlige radioprogram, som het «Ting folk tenker på». I artikkelen fortalte han at jeg hadde sagt at «alle husene i Resende ble besøkt, gate for gate», i løpet av den tiden vi var der.

Vil du høre hvordan vi kom til å bli så godt kjent i Resende? Og vil du høre om våre åtte barn, som vi fostret opp «i Herrens tukt og formaning» i løpet av den tiden vi var der, mens vi samtidig besøkte alle husene i Resende for å kunngjøre det gode budskap om Riket? — Efeserne 6: 4, EN.

Hvordan jeg lærte Jehovas veier å kjenne

I januar 1950 begynte Maria Minc, et av Jehovas vitner, å studere Bibelen med min søster Adeilde i São Paulo. Jeg var da 16 år gammel og var blitt døpt som katolikk, men det var en stund siden jeg hadde vært i kirken. Likevel trodde jeg fremdeles på Gud, og jeg ønsket å tjene ham. En kveld gikk jeg derfor hjem til Adeilde for å gjøre meg kjent med den nye religionen hun studerte. Maria Minc inviterte meg til å være med på studiet, og for første gang i mitt liv fikk jeg se en bibel. I de studiene som fulgte, ble jeg overveldet over å få lære ut fra Bibelen at Guds navn er Jehova, at jorden snart skal bli et paradis, at det ikke finnes en skjærsild og et brennende helvete, og at mennesket ikke har en udødelig sjel. Slektningene mine sa til meg: «Du kommer til å bli gal av å lese så mye i Bibelen!»

Jeg gjorde fine fremskritt i studiet av Bibelen og begynte å gå på møtene i Rikets sal sammen med Belém menighet i São Paulo. Jeg ventet å finne bare voksne i forsamlingen og ble derfor gledelig overrasket over å se mange unge på min egen alder. Den 5. februar 1950 var jeg med i forkynnelsesarbeidet for første gang, og den 4. november samme år lot jeg meg døpe som et symbol på min innvielse til Jehova.

Like etterpå ble jeg utnevnt til offentlig foredragsholder. På den tiden betydde det at jeg holdt foredrag på gater og i parker ved hjelp av en høyttaler som var montert på støtfangeren på en bil. Jeg deltok også i bladarbeidet. Den gangen stod vi på gatehjørnene med våre bladvesker og ropte: «Vakttårnet og Våkn opp! forkynner Jehovas rike!» Jeg leverte ikke så mange blad, men jeg opparbeidet mot til å tale offentlig.

Med heltidstjenesten som mål

Jeg ble snart gjort oppmerksom på betydningen av pionertjenesten eller heltidsforkynnelsen. Vakttårnet kom den 15. juni 1950 med en artikkel som het «Flere og flere pionerer for det gode budskap». I denne artikkelen het det: «Å søke Riket først betyr at man til alle tider lar Rikets interesser få ha førsteplassen i tankene. En som gjør det, vil være på utkikk etter anledninger til tjeneste for Riket og vil ikke alltid søke sine materielle behov først og samle seg verdslig gods for å trygge framtiden.» Disse ordene innpodet pionerånden i mitt hjerte.

Det varte ikke lenge før en tiltalende ung dame som het Maria José Precerutti, forårsaket viktige forandringer i mitt liv. Hun gjorde fine fremskritt i sitt studium av Bibelen sammen med et ektepar som var Jehovas vitner, José og Dília Paschoal. Den 2. januar 1954 ble hun min kjære kone, medarbeider, venn og hjelper. Hun hadde også satt seg som mål å bli pioner. Oppmuntret av slike eksempler som misjonærene Harry Black, Edmundo Moreira og Richard Mucha søkte vi om å få begynne i pionertjenesten. Tenk deg vår glede — og forskrekkelse — da vi fikk som svar: «Du er blitt anbefalt som kretstilsynsmann, og anbefalingen er blitt godkjent»!

Da jeg ble tildelt min første krets, var jeg vettskremt. Min krets omfattet ti menigheter i Brasils daværende hovedstad, Rio de Janeiro, deriblant noen menigheter i nærheten av Betel. Et misjonærhjem med misjonærer fra Selskapet Vakttårnets bibelskole Gilead hørte til den første menigheten jeg skulle besøke. Jeg var 22 år gammel og følte meg temmelig inkompetent og sa til bror Mucha, som da hadde ansvaret for ledelsen av arbeidet i Brasil: «Hva kan jeg lære disse menneskene?» Han svarte: «Bror, du skal ganske enkelt anvende veiledningen fra Bibelen og organisasjonen.» Det var virkelig et godt råd.

Et år senere ble Maria José gravid, og vi måtte slutte i kretstjenesten. Men vi hadde den glede å fortsette i heltidstjenesten. Som svar på en oppfordring fra de finske familiene Edvik og Leiniö gav Selskapet oss i oppdrag å arbeide som spesialpionerer i Resende, et nesten jomfruelig distrikt med 35 000 innbyggere. Det var familien Leiniö som gav oss den tandemsykkelen som ble omtalt i Jornal de Resende. Ved hjelp av den ble det mulig for oss å så sannhetens sæd i stor utstrekning i dette fruktbare distriktet, hvor vi fortsatte å arbeide i noen måneder etter at vår datter Alice ble født i 1956. Da vi reiste derfra, kom to søstre dit for å vanne det som var sådd, og ’Gud gav vekst’. Disse søstrene var Anita Ribeiro og Marian Weiler. I dag har Resende ni menigheter og over 700 forkynnere. — 1. Korinter 3: 7.

En av de første jeg traff i Resende, var Manoel Queiroz. Mens jeg ventet på bussen, leverte jeg to bøker til ham der hvor han arbeidet. Han og senere også hans kone, Piedade, gjorde fine fremskritt og ble døpt. Manoel ble en eldste i menigheten og tjente trofast til han døde. Jeg studerte også med Álvaro Soares. Da han kom på møtet første gang, var han overrasket over å se at det bare var seks mennesker til stede, men i dag er han bytilsynsmann i Resende, hvor alt i alt over tusen er til stede på møtene i de forskjellige menighetene. Álvaros sønn Carlos giftet seg i 1978 med vår datter Alice. Over 60 medlemmer av familien Soares er i dag Jehovas vitner.

Da vi reiste fra Resende og sluttet i heltidstjenesten, var det fordi vi måtte ta oss av en annen kristen forpliktelse, nemlig å ’sørge for vår egen familie’. (1. Timoteus 5: 8) Men vi forsøkte å opprettholde pionerånden og ha heltidstjenesten som vårt mål. Jeg fikk arbeid i et firma i São Paulo, og et helt år reiste jeg hver helg de 300 kilometerne til Resende for å hjelpe den gruppen på 15 forkynnere som var der. I 1960 flyttet vi så tilbake til Resende.

Det å oppdra barn var også et privilegium

Vi hadde egentlig ikke planlagt å få så mange barn. Det ble bare slik at den ene kom etter den andre. Etter Alice kom Léo, deretter Márcia, Maércio, Plínio, André og til slutt, i 1976, tvillingene Sônia og Sofia. Hver eneste én av dem ble tatt imot med glede som «en gave fra [Jehova]». (Salme 127: 3) Og med Jehovas hjelp ble de alle fostret opp i «Herrens tukt og formaning». — Efeserne 6: 4, EN.

Men dette var ingen lett oppgave. Det hendte at vi gråt på grunn av de problemene vi hadde. Men vi fikk lønn for strevet. Hvordan tok vi oss så av barna våre? Vi hadde familiestudium, vi tok dem med oss på møter og ut i felttjenesten fra de var ganske små, vi gjorde forskjellige ting sammen med dem, vi passet på at de hadde gode omgangsvenner, vi oppdrog dem med fasthet, og vi foregikk dem med et godt eksempel.

Ved et stevne i Cruzeiro i São Paulo for noen år siden ble vi intervjuet av kretstilsynsmannen under en programpost. Etter at vi hadde snakket om familiestudiet vårt, rettet kretstilsynsmannen et spørsmål til meg: «Hvilken rolle har din kone spilt i denne forbindelse?» Jeg husker at jeg fikk tårer i øynene og klump i halsen, og klumpen i halsen var så stor at jeg ikke klarte å svare. Hvorfor? Fordi jeg setter virkelig stor pris på den avgjørende rollen Maria José har spilt i omsorgen for vår teokratiske familie. Uten hennes trofaste støtte ville det hele ha vært særdeles vanskelig.

Helt fra forlovelsestiden har Maria José og jeg studert Bibelen sammen. Da barna kom, ble det en utfordring for oss å holde studiet gående regelmessig. Som en hjelp i denne forbindelse pleide jeg hver uke å feste en lapp på kjøleskapsdøren med beskjed om når vi skulle ha studiet den påfølgende uke, og hva vi skulle drøfte. Jeg tildelte også spesielle oppgaver etter behov. Márcia og Plínio sloss en gang ved bordet. Neste dag fant de et oppdrag på kjøleskapsdøren: «Hvordan kan du komme overens med dine søsken?» Under neste studium fikk begge uttale seg, og de løste sine uoverensstemmelser.

Et annet problem kunne melde seg på søndager når vi skulle ut i tjenesten om formiddagen. Guttene sa da ofte at de følte seg så syke at de ikke kunne være med. Léo og Plínio var mestere i å finne på at de hadde magesmerter og andre lidelser, for å slippe å være med ut i forkynnelsesarbeidet. Når jeg tvilte på om de virkelig var syke, kunne jeg si noe slikt som: ’Hvis du er for syk til å være med ut i tjenesten, da vil du sikkert heller ikke være frisk nok til å sparke fotball etterpå.’ Vanligvis kom de seg da utrolig fort.

Det kunne forekomme situasjoner da vi måtte gå grundig til verks. Da Léo var 11 år gammel, skulle han være med noen andre forkynnere på tur. I den forbindelse kjøpte han uten lov et kilo skinke som niste. Da vi senere fikk regningen, sa Maria José til Léo: «Har du glemt at du kjøpte skinke?» «Nei,» svarte han med uskyldig mine. «Jeg har ikke kjøpt noe skinke.» Moren sa: «Da får vi gå og snakke med butikkinnehaveren.» På veien til butikken gikk Léos hukommelsestap over. «Nå husker jeg det,» bekjente han. «Jeg hadde ikke nok penger, og så kjøpte jeg på kreditt og glemte å betale.» Jeg betalte regningen og spurte innehaveren om han kunne gi Léo en jobb og la ham arbeide til han hadde tjent nok penger til å betale meg tilbake. Det skulle være straffen hans. Hver morgen klokken fire var han på pletten på arbeidsstedet som førstemann, og i løpet av en måned hadde han betalt tilbake hele beløpet til meg.

Huset vårt var alltid fullt av pionerer, reisende tilsynsmenn, misjonærer og brødre og søstre fra Betel. Det meste av tiden hadde vi ikke TV, og dette hjalp oss til å utvikle gode studievaner og kristne holdninger. I denne atmosfæren oppdrog vi barna våre. Noen av de brevene de har sendt oss etter at de ble voksne, bekrefter at virkningen var god. — Se rammen på side 30.

Jeg blir pioner igjen!

Da de fleste av barna våre var blitt voksne, kom jeg til å huske på en artikkel som stod i Vakttårnet for 1. juli 1955. Den het «Er heltidstjenesten for deg?» I denne artikkelen stod det blant annet: «Det [er] kanskje noen som er tilbøyelige til å betrakte heltidstjenesten som en unntagelse. Men her tar de feil, for i kraft av sitt innvielsesløfte er alle kristne forpliktet til å utføre heltidstjeneste, hvis det ikke på grunn av omstendigheter man ikke er herre over, er umulig.»

En kveld bad jeg til Jehova om at han igjen måtte åpne døren til heltidstjenesten for meg. Familien min støttet meg, og venner oppmuntret meg. Sjefen i den bedriften hvor jeg hadde arbeidet i 26 år, gikk til min store overraskelse med på å la meg få deltidsarbeid, slik at jeg kunne tjene som alminnelig pioner. Derfor gikk jeg igjen lykkelig i gang med den gjerningen jeg måtte forlate så mange år tidligere. Og tre av barna fulgte mitt eksempel.

Vi tjente i to år i Itatiaia, hvor jeg hadde vært en eldste i 15 år, men så besluttet vi oss til å flytte og tjene på et sted med større behov. Det innebar at vi måtte klare oss med en beskjeden pensjon som tilsvarte omkring fjerdeparten av en god gasje. Vi satte vår lit til Jesu løfte i Matteus 6: 33 og skrev til Selskapet om våre planer. En uke senere hoppet vi nesten av glede da vi mottok Selskapets svar: «Vi mener det vil være fornuftig å foreslå at dere flytter til Lages. Byen har en befolkning på over 200 000, men det er bare 100 forkynnere der, fordelt på tre små menigheter. Dere ville være til stor hjelp i dette distriktet.»

Vi flyttet i februar 1988. Og her er vi fremdeles, over tusen kilometer fra våre barn og venner. Vi har nettopp kommet igjennom den verste vinteren på 20 år. Jeg er den eneste eldste i vår menighet, så det er mye å gjøre. Men vi blir rikt velsignet. Vårt distrikt er en spesiell opplevelse. Når vi banker på dørene, svarer folk: «Vær så god, kom inn!» Det er lett å starte bibelstudier. Vi tar imot forskjellige varer som bidrag når folk ikke har penger, og vi har kommet hjem med såpe, deodoranter, barberblad, babytøy (til barnebarnet vårt), gryn, grønnsaker, frukt, yoghurt, vin og til og med iskrem. En gang tok vi imot noen trekrakker.

Stor lønn for arbeidet

Jeg er nå 56 år gammel og gleder meg stort over familien vår. Barna ble ikke «født i sannheten». De kom til verden i et kristent hjem, og sannheten måtte innprentes i deres hjerte og sinn fra de var små. De som har giftet seg, har gjort det «i Herren». (1. Korinter 7: 39; 5. Mosebok 6: 6, 7, EN) Vi har selvfølgelig gjort feil og av og til vist dårlig dømmekraft. Noen ganger har vi opptrådt urettferdig. Det har hendt at jeg ikke har vært et så godt eksempel som jeg burde, og at jeg har forsømt mitt ansvar som far og ektemann. Når jeg er blitt klar over dette, har jeg bedt Jehova og min kone eller mine barn om tilgivelse, og jeg anstrengte meg for å rette på det som var galt.

Vår familie er nå blitt forøkt med svigersønner, svigerdøtre og barnebarn, og til tross for våre ufullkommenheter er det nå seks som er i heltidstjenesten, fire som er eldste, og en som er menighetstjener. Alle unntatt barnebarna er døpt. De tre yngste barna, som fremdeles bor hjemme, planlegger med tanke på å gjøre heltidstjenesten til sin livsgjerning. Kunne jeg tenke meg en større lønn for arbeidet? Jeg takker Jehova fordi han har hjulpet oss til å oppdra barna våre i samsvar med hans rettledning. Vi gleder oss når vi ser at de stadig følger hans lære. Og det er min bønn at verken vi eller de må vike av fra livets vei.

[Ramme på side 30]

Etter at barna våre ble voksne, har de av og til skrevet til oss og gitt uttrykk for at de setter pris på den oppdragelsen vi gav dem. Her følger noen sitater fra brevene deres:

«Far, du kan være trygg på at du og mor gjorde det som var aller best for oss, selv om du kanskje kan ha begått noen feil — noe som også Carlos og jeg ofte gjør overfor vår sønn Fabrício.»

Datteren Alice, 33 år, mor til to gutter.

«Vi må medgi at dere i fellesskap bestrebet dere på å fostre oss opp i Jehovas tukt og formaning. Det har vi stort utbytte av nå.»

Datteren Márcia, 27 år, og hennes mann, som er kretstilsynsmann.

«Jeg forstår at jeg umulig kunne ha hatt det privilegiet jeg nå har, uten den hjelp dere begge gav meg til å utvikle et solid åndelig grunnlag og kjærlighet til Jehova og hans tjeneste.»

Sønnen Maércio, 23 år, spesialpioner.

«André, sørg for å dra full nytte av samværet med far og av hans erfaring. Ignorer aldri hans veiledning. Dere vil kunne hjelpe hverandre. Jeg er tilfreds som aldri før.»

Sønnen Plínio, 20 år, på Betel.

[Bilderettigheter på side 26

Foto: MOURA

[Bilderettigheter på side 27]

Foto: MOURA