Spørsmål fra leserne

◼ Hva skal en kristen familie gjøre hvis barna må gå på en skole hvor det ikke er mulig å bli fritatt for religionsundervisningen?

Kristne foreldre ønsker ikke at falsk religion skal bli innpodet i barna deres. Men noen ganger kan det forekomme at barn er nødt til å være til stede i timer med religionsundervisning, skjønt de ikke vil delta i handlinger eller seremonier som er knyttet til falsk religion.

Guds venn Abraham foregikk med et godt eksempel hva det å gi barn religionsundervisning angår. Han oppfostret barna sine i Kanaan, hvor de var omgitt av falske religiøse forestillinger og avskyelige «hellige» skikker. (Jevnfør 2. Mosebok 34: 11—15; 3. Mosebok 18: 21—30; 5. Mosebok 7: 1—5, 25, 26; 18: 9—14.) Ikke desto mindre fikk Abrahams familie sin religiøse opplæring av ham. Gud stolte på at han ville «pålegge sine sønner og etterkommere å holde seg til [Jehovas] vei». — 1. Mosebok 18: 19.

Som ung drog også Jesus nytte av undervisning i den sanne tilbedelse gjennom familien og gjennom forsamlingen. På grunn av det «gikk [han] fram i alder og visdom og var til glede for Gud og mennesker». — Lukas 2: 52.

De fleste steder får kristne ungdommer verdslig utdannelse på offentlige skoler. Ikke alt som læres der, er i harmoni med Bibelens sannhet og fastslåtte kjensgjerninger. Mange generasjoner kristne ungdommer har for eksempel hatt timer i kjemi og biologi som en del av sitt vanlige pensum. De fleste av dem har dermed fått undervisning i den alminnelig utbredte utviklingsteorien og beslektede syn på livsformenes «naturlige» opprinnelse.

Denne undervisningen har imidlertid ikke ført til at disse kristne ungdommene er blitt tilhengere av den gudløse utviklingslæren. Hvorfor ikke? Fordi de hjemme og på kristne møter på forhånd hadde fått nøyaktig kunnskap basert på Guds inspirerte Ord, og det hjalp dem til å øve opp sine ’sanser til å skille mellom godt og ondt’. (Hebreerne 5: 14) Mange foreldre har gjennomgått den trosstyrkende boken Livet — et resultat av utvikling eller skapelse?a med barna sine, en bok som gir en likevektig fremstilling av utviklingslæren. Disse skolebarna er dermed blitt godt rustet og har ikke begynt å tro på en utvikling, selv om de har fått lære om det på skolen. Likevel har de ved å svare i klassen og ved å avlegge skriftlige prøver vist at de har fulgt oppmerksomt med og fått med seg detaljene i undervisningen. Noen har til og med fått mulighet til å komme med alternative forklaringer som er basert på de kjensgjerninger Skaperen har latt nedtegne i Bibelen. — 1. Peter 3: 15.

Hva så med de timene som er satt av til undervisning i den religion som er alminnelig utbredt der man bor, eller til undervisning i religion generelt?

Det er lite sannsynlig at slik undervisning vil være nøytral, at den utelukkende vil bestå av informasjon. Læreren har kanskje en bestemt tro og prøver derfor å påvirke elevene. Av den grunn foretrekker Jehovas vitner at deres barn blir fritatt for religionsundervisning på skolen. Barna kan da få større utbytte av den tiden de er på skolen, ved å arbeide med lekser i andre fag eller ved å sitte å lese i skolebiblioteket.

Noen steder er imidlertid dette blitt avslått. Skolen eller offentlige myndigheter krever kanskje til og med at alle elever skal delta i og fullføre religionsundervisningen for å få vitnemål. Hver familie må selv avgjøre hva de skal gjøre i et slikt tilfelle.

Noen av Guds tjenere i fortiden kom uten å ville det opp i situasjoner hvor de ble undervist i falsk religiøs lære og overvar religiøse seremonier, samtidig som de måtte forbli lojale mot den sanne Gud. Slik var det sannsynligvis med Moses. Han ble oppfostret som barnebarn av Egypts farao, og han ble «opplært i all egyptisk visdom». (Apostlenes gjerninger 7: 20—22) Det innbefattet antagelig til en viss grad læresetninger og religiøse skikker som var vanlige i Egypt. Men Moses ble beskyttet på grunn av den mer verdifulle undervisningen han tydeligvis fikk av foreldrene sine og kanskje også av andre hebreere. — 2. Mosebok 2: 6—15; Hebreerne 11: 23—26.

Tenk også på de tre unge hebreerne, venner av Daniel, som fikk spesiell opplæring i Babylon og ble satt til å gjøre tjeneste hos kongen. (Daniel 1: 6, 7) De hadde ikke frihet til selv å bestemme hva de skulle eller ikke skulle gjøre. Ved én anledning fikk både de og andre i statsadministrasjonen et påbud fra kong Nebukadnesar om å samle seg foran en billedstøtte av gull som kongen hadde stilt opp i Duradalen, og der skulle det så bli utført nasjonalistiske tilbedelseshandlinger. Hvordan reagerte de tre hebreerne på det? Vi kan være sikker på at de ville ha foretrukket ikke å være til stede, men det var ikke mulig.b Likevel forble de lojale mot sin religiøse overbevisning og mot den allmektige Gud. Deres oppøvde samvittighet tillot dem å være til stede, men de nektet bestemt å delta eller engasjere seg i noen form for utøvelse av falsk religion. — Daniel 3: 1—18.

Når det ikke er mulig å bli fritatt for religionsundervisningen og alle elever kanskje må lære såpass at de kan bestå vanlige prøver, kan barn fra sanne kristne familier være til stede, slik de tre hebreerne var på grunn av Nebukadnesars påbud. Men kristne ungdommer vil sette Gud på førsteplassen. Det er ingen grunn til at de skal protestere mot enhver uriktig uttalelse eller enhver ubibelsk handling som de andre utfører, akkurat som de tre hebreerne ikke blandet seg bort i at andre bøyde seg ned for billedstøtten av gull. Kristne ungdommer vil imidlertid ikke selv delta i tilbedelseshandlinger, be sammen med de andre, synge religiøse sanger eller gjøre lignende ting.

Disse ungdommene må ved andre anledninger gjøre seg anstrengelser for å ta til seg oppbyggende kunnskap ’fra de hellige skrifter som kan gi dem visdom som leder til frelse ved troen på Kristus Jesus’. (2. Timoteus 3: 15) Ved å kommunisere med barna bør foreldrene hele tiden sørge for å få rede på hva barna lærer på skolen. Dette vil hjelpe de voksne til å få forståelse av hva som må korrigeres og klargjøres ut fra Bibelen, slik at barna ikke blir forvirret eller blir ført på avveier.

[Fotnoter]