Seksualundervisning i skolen — et gode eller en fare?

DET er naturligvis ingen som kan benekte at barn trenger å lære hvordan deres kropp er oppbygd, og hvorfor den virker som den gjør, og her kommer også kunnskap om forplantningen inn i bildet. Det kan heller ikke bestrides at det er viktig at de har en sunn innstilling til kjønnslivet og ikke betrakter det som noe «urent» i seg selv.

Ikke desto mindre er mange klar over at den nye loven om seksualundervisning innebærer visse farer i praksis og på grunn av sin tendens. Dette har tydelig kommet fram i den debatt som er blitt ført etter at loven trådte i kraft i dette skoleår. Men allerede før den tid hadde en fra forskjellige hold gitt uttrykk for bekymring over at skolemyndigheter og lærere overdras større og større myndighet, og over at foreldrenes innflytelse på barna blir tilsvarende redusert.

Blir barna veiledet eller villedet?

For noen år siden pekte skoledirektør Aage Nørfelt på en alvorlig fare ved den alminnelige holdning i seksualundervisningen:

«Enhver undervisnings formål skal vel være å gi veiledning, men hvis vesentlige områder forbigås, kan resultatet meget lett i stedet bli villedning. . . . I de senere år har et av hovedemnene i diskusjonen om skoleungdommens seksualveiledning vært spørsmålet om undervisning i anvendelse av preventive midler. Utgangspunktet har i forenklet form vært dette: De svært unge lever nå engang sammen, når de først er blitt kjønnsmodne. Det må vi ta konsekvensene av. Altså gjelder det for oss å hjelpe dem, slik at denne kjensgjerning ikke får skjebnesvangre følger i form av uønskede svangerskap og illegale aborter.»

Deretter kommer Aage Nørfelt inn på hvorfor han mener at dette er villedende: «En unnlater det som i denne forbindelse er det vesentlige: Å si til disse store barna — for noe annet er de jo ikke — at det er nettopp det at de innlater seg på intime forhold i den alder, som er galt.» I den samme artikkelen sies det om det menneskelige liv: «Det har . . . sin naturlige rytme, som skal respekteres. Barnet skal være barn og den unge ung i de dertil bestemte livsavsnitt. Bare på den måten kan de forberedes til det fullmodne liv. Akkurat som det virker tåpelig når små barn er veslevoksne, og latterlig når eldre mennesker forsøker å virke yngre enn de er, virker det naturstridig når de altfor grønne vil leve på voksnes vis.»

Han konkluderer så: «Når det forkynnes at biologisk kjønnsmodning innebærer rett til seksuelt samliv, er det derfor en falsk forkynnelse. Den er villedning i stedet for veiledning.» — Kristeligt Dagblad for 24. august 1966.

Nå må det innrømmes at den nye lovgivning ikke fullstendig ignorerer disse problemene. I Seksualopplysningsutvalgets innstilling (nr. 484, 1968) og i Veiledning om seksualopplysning i folkeskolen (1971) er det således tatt med en «Redegjørelse vedrørende holdningsspørsmål i seksuelle forhold», som er utarbeidet av professor, dr. theol. K. E. C. Løgstrup, og det blir anbefalt at læreren bruker denne som grunnlag for den del av undervisningen som ifølge målsettingen skal «søke å meddele en viten som kan gi den enkelte elev mulighet for selvstendig å finne fram til standpunkter som på beste måte er i harmoni med elevens egen personlighet, og [en viten som] kan understreke betydningen av ansvarsbevissthet og hensynsfullhet på det seksuelle området».

Som det framgår av det ovenstående, ligger det ikke i denne målsetting noen særlig sterk appell, om overhodet noen, til kyskhet og selvkontroll. På den annen side må en så håpe at den påståtte objektivitet ikke blir brukt som skalkeskjul for å undergrave den veiledning kristne foreldre gir sine barn om at seksuelle forhold bare hører ekteskapet til.

Det bør i denne forbindelse bemerkes at teologen Løgstrups redegjørelse på ingen måte er teologisk. Forholdet til Gud blir ikke nevnt, og det blir ikke gjort noe forsøk på å forsvare et bibelsk syn på seksuallivet.

I det stor og hele ser det dessuten ut til at en betviler at foreldrene har evne til å gi sine barn fornuftig veiledning med hensyn til kjønnslivet, mens en samtidig mener at de purunge, uerfarne og umodne har både rett og evne til selvstendig å finne fram til forstandige standpunkter, som kan lede og beskytte dem når deres lidenskapelige følelser blir vakt. Den tillit seksualundervisningens forkjempere har til den ungdommelige dømmekraft, er ikke bare bemerkelsesverdig, men — i betraktning av de allerede eksisterende ungdomsproblemer i verden — også mildest talt naiv.

Vil det være fornuftig å forklare en stor gutt hvordan mekanikken i en bil virker, vise ham hvordan en kjører en bil, og så sende ham ut i trafikken i storbyen med en påminnelse om at han må huske å vise hensyn og legge dømmekraft for dagen, uten først å gi ham en grundig innføring i trafikkreglene og forsikre seg om at han føler seg forpliktet til å følge dem? Og likevel er bytrafikken ikke på langt nær så komplisert som forholdet mennesker imellom og heller ikke så fylt av farer som dette kan være, især i vår tid. Skal vi tro at Gud ikke har gitt oss regler å gå etter, lover som skal overholdes?

Et inngrep i foreldrenes rettigheter?

Noen har gitt uttrykk for at staten ved den nye loven foretar et inngrep i foreldrenes rettigheter som er en krenkelse av Europarådets konvensjon om beskyttelse av menneskerettighetene. En av dem som har inngitt klage til Menneskerettighetskommisjonen i Strasbourg, er avdelingsleder, mag. art. Oskar Hansen i Århus, som skrev i Jyllands-Posten for 29. april 1971:

«Jeg tenker på Europarådets konvensjon til beskyttelse av menneskerettighetene, i hvis første tilleggsprotokoll, artikkel 2, det heter: ’Ved utøvelse av de funksjoner som staten påtar seg i henhold til utdannelse og undervisning, skal den respektere foreldrenes rett til å sikre seg at slik utdannelse og undervisning blir gitt i overensstemmelse med deres egen religiøse og filosofiske overbevisning.’»

Presten Søren Krarup har uttrykt seg temmelig skarpt i denne retning. I et kort intervju med ham i Kristeligt Dagblad for 4. juni 1971 uttalte han: «Når jeg sier at det er et uttrykk for en nynazistisk tankegang å gjøre seksualopplysning obligatorisk, er det fordi det i likhet med det nazistene gjorde, er et forsøk på å stjele barna fra foreldrene.» Søren Krarup utdypet sine synspunkter i to kronikker i Berlingske Tidende (for 20. og 21. juni 1971) og stilte blant annet følgende spørsmål: «Hvordan får en umyndiggjort folk som selv velger sine myndigheter?» Han svarer:

«Det gjør en ved å påberope seg en sakkunnskap som folk i sin alminnelighet ikke har. Tendensen er åpenbar i politikken, hvor ekspertene i kraft av sin ekspertise erobrer stadig større makt. Men den har slått igjennom i pedagogikken, hvor det vrimler av allvitende og allmektige ’fagmenn’ på barns trivsel og lykke. . . . En hevder å ha greie på [andre menneskers] innerste tanker. Og — det som er viktigst — en hevder at en vet bedre beskjed enn de selv.»

Han sammenligner den allvitende eksperten med legen som er «opphøyd og bestemt i sitt forhold til pasientene. Han kan ikke kaste bort tiden med å drøfte ting med dem som han likevel har best greie på, men foreskriver dem diktatorisk sin behandling».

Kan skolen løse problemene?

Det sier seg selv at uønskede svangerskap, svangerskapsavbrytelser, forkvaklede forestillinger om kjønnslivet, kjønnssykdommer og så videre alt sammen utgjør et problem for samfunnet, men kan det i det hele tatt løses på skolen? Har skolen klart å løse andre alvorlige moralske problemer som berører ungdommen? Har skolene kunnet demme opp for den voksende bølge av narkotikamisbruk, lovløshet og vold blant de unge? Med hvilken berettigelse kan en så hevde at de seksuelle problemer i samfunnet skyldes at det har skortet på seksualundervisning i skolene? Eller hvordan kan en hevde at problemene vil kunne løses ved obligatorisk seksualundervisning?

I Danske Kvinders Nationalraads henvendelse i 1960 het det: «Det er vårt inntrykk at altfor mange unge ikke får tilstrekkelig støtte hverken fra hjem eller fra skole og derfor går uforberedt og uvitende ut i tilværelsen.»

Det bør imidlertid stå klart at oppdragelsen i hjemmet går forut for oppdragelsen i skolen.

Tidligere undervisningsminister K. Helveg Petersen har lagt ansvaret for veiledningen og oppdragelsen på det rette sted når han kommer med følgende innrømmelse: «Skolen vil aldri på en fullt ut tilfredsstillende måte kunne løse denne oppgaven, som først og fremst er hjemmenes.» — Kronikk i Politiken for 20. april 1964.

Bibelen legger også dette ansvaret på hjemmet. Når en israelittisk far drøftet Moseloven med sine barn, noe han ifølge 5 Mosebok 6: 6—9 skulle gjøre hver dag, ville han ikke unngå å komme inn på seksuallivet og forklare slike ting for sine barn. For å overbevise seg om det behøver en bare å lese Moseloven i Bibelen. Det var foreldrene — ikke fremmede — som ga denne opplæring og besvarte barnas spørsmål. Og når loven ble opplest offentlig og barna hørte hva den sa om seksuelle anliggender, var foreldrene sammen med dem. (5 Mos. 31: 10—13) De foreldre i vår tid som foretrekker å la skolen ta seg av denne undervisningen, kan ikke hevde at de har Bibelens støtte for det. De løper en alvorlig risiko, som berører dem selv og deres barn.

Hva foreldre kan gjøre

Foreldrene har langt bedre forutsetninger enn andre for å gi barna seksualundervisning. De kjenner barna best og vet hvor langt de har kommet i den legemlige, mentale og følelsesmessige utvikling. Samvittighetsfulle foreldre vil også helt naturlig vise sine barn det største individuelle hensyn ved å gi hvert enkelt barn den hjelp det trenger, dets modenhet og omstendighetene tatt i betraktning.

Hva kan foreldre gjøre når barna blir påtvunget seksualundervisning i skolen? De kan med jevne mellomrom spørre barnet hva det lærer på skolen, og dessuten finne ut hva det har hørt fra lekekamerater og andre om dette emnet. Deretter kan foreldrene ved hjelp av åpne og ærlige samtaler med barna supplere deres viten med sunne og nyttige opplysninger. De kan rettlede barnet, tilbakevise feilaktige idéer og styrke dets beslutning og ønske om å følge den bibelske og kristne norm for atferd og derved oppnå Guds velsignelse.

Også her gjelder det naturligvis at det er bedre å forebygge enn å helbrede. Foreldre bør ikke la skolen få det første og heller ikke det siste ordet i undervisningen av deres barn på de forskjellige modenhetstrinn. Departementet anbefaler i sin veiledning riktignok at skolen sørger for at «foreldrene får kjennskap til formen for og omfanget av den seksualopplysning som skolen planlegger», men foreldrene bør ikke vente på at skolen tar initiativet. De kan oppsøke lærerne privat eller på skolen, og de kan overvære foreldremøter. De må vise at de er interessert i hva deres barn skal lære, slik at de kan forberede dem i tide og sørge for at de kjenner Bibelens sunne syn på tingene når emnet blir brakt på bane på skolen.

Selv om undervisningen er obligatorisk og barna ikke kan fritas, behøver foreldrene ikke å unnlate å gjøre skolen kjent med deres syn på den moralske side av saken. Dersom enkelte lærere eller lærebøker etter foreldrenes mening går for langt, kan foreldrene klage til skolens inspektør og til skoletilsynsnemda. Noen foreldre har sagt til sine barn at de kan be læreren om å få lov til å forlate klasseværelset hvis behandlingen av de seksuelle spørsmål ikke foregår i passende former. I betraktning av barns og unges naturlige nysgjerrighet kan det imidlertid godt være at noen foreldre synes at dette er å vente temmelig mye av barna. I enkelte land har noen foreldre som har vært i stand til det, foretrukket å gi sine barn privat skoleundervisning ved hjelp av korrespondansekurser og andre undervisningsmidler som er godkjent av loven. På grunn av den store vekt de legger på sine barns åndelige ve og vel, betrakter de denne ekstra utgift som ubetydelig.

Det er innlysende at det at en lov som denne blir vedtatt, innebærer avgjorte farer. Men den største faren fantes allerede før den nye loven ble vedtatt — likegyldigheten hos et stort antall foreldre som godtar den tanke at «ekspertene» vet best, og at de ikke selv har evnen til å gi sine barn en fyllestgjørende seksualundervisning.

En interessant kommentar til hele spørsmålet kommer fra barnepsykiater, overlege, dr. med. Svend Heinild, som mener at de «vanskeligheter i forbindelse med håndteringen av den seksuelle drift» som enkelte unge har, ikke så mye skyldes manglende opplysning, men snarere er en følge av en slags åndelig og følelsesmessig underernæring. (Politiken for 16. august 1970) Kristne foreldre som har oppriktig kjærlighet til sitt avkom, vil sørge for at dette aldri kommer til å gjelde deres barn. De er klar over den rett og plikt de har til å veilede og undervise sine barn, i spørsmål som gjelder alle sider av tilværelsen. De er villige til å bruke tid til å vise barna omtanke, og de vil gjøre seg de nødvendige anstrengelser for å beskytte sine barn mot dårlig moralsk påvirkning.

[Bilde på side 8]

Foreldre kan spørre sine barn hva de lærer på skolen, og om nødvendig snakke med lærerne