De unge er interessert
I DE fleste land går det tilbake med de tradisjonelle kirkesamfunn. Det er stadig færre som går i kirken. Flere og flere, både unge og gamle, forkaster hevdvunne tilbedelsesformer, og et økende antall har til og med forkastet troen på Gud.
De kommunistiske samfunn har som kjent i en årrekke angrepet religionen og hevdet at den er «opium for folket». I disse landene blir ateismen fremmet. Men også i hjertet av kristenheten vinner ateistiske og agnostiske trosretninger terreng.
Problemet skyldes til dels at de store religionssamfunnene i århundrer har fremmet ufornuftige læresetninger og gjort seg skyldige i skammelige handlinger og som følge av dette er blitt gjenstand for hån og spott. Det er derfor ikke så underlig at mange tenkende mennesker ikke synes de har noen bruk for kirkesamfunnenes og de ikke-kristne religioners seremonier og formalisme.
Et eksempel ble nevnt i det vesttyske bladet Stern, som kommer ut i Hamburg. Det inneholdt en negativ artikkel med tittelen «Markedsføringen av jomfru Maria». Artikkelen inneholdt en beretning fra Altötting, et valfartssted i Bayern med et berømt bilde av jomfru Maria. Det ble solgt en million eksemplarer av det nummeret av bladet som hadde denne artikkelen.
Det bayerske undervisnings- og kulturdepartement sa om en slik omtale av religiøse skikker: «Det lykkes dem å stille religionen i et dårlig lys, latterliggjøre fromhet, bønn og gudsdyrkelse og stemple de troende som klovner.»
Er de unge interessert?
I den tyske publikasjonen «Skolen og vi», datert desember 1975, sa det bayerske undervisnings- og kulturdepartement: «Hver dag leser, hører og ser vi at gudfryktighet blir framstilt som stupiditet, og at De ti bud blir skjøvet helt i bakgrunnen. Er det noe rart at Gud og kristendommen er blitt ord uten innhold og mening for mange i vår tid? Når mange familier omhyggelig unngår å snakke om religion, er det ikke da bare rimelig å vente at religion er et lite populært skolefag?»
Når de voksne tar avstand fra religion eller er religiøse bare i navnet, er det klart at det vil berøre deres barn. Det viser seg da også at barn har minst like liten respekt for de tradisjonelle kirkesamfunn og deres seremonier som foreldrene.
Men skyldes dette at de unge overhodet ikke er interessert i spørsmål som har å gjøre med Guds eksistens, meningen med livet og hva som skjer etter døden? Nei, de unge er tvert imot ofte mer villige til å snakke om slike emner enn voksne.
Det stadig flere unge tar avstand fra, er de tradisjonelle kirkesamfunn, som de ikke kan se at de har noen bruk for. De har også sett de skammelige ting denne verdens religionssamfunn har gjort seg skyldig i. De har sett at de har blandet seg opp i politikk, støttet kriger, hyklet og forfektet ufornuftige læresetninger, og at mange prester og andre religiøse lever et umoralsk liv eller et liv i luksus. Alt dette har fått de unge til å ta avstand fra de tradisjonelle kirkesamfunn.
En avslørende undersøkelse
En ung vitenskapsmann i München, Werner Prawdzik, bestemte seg for å finne ut om de unge er interessert i spørsmål som har med Gud å gjøre. Han stilte spørsmål til 800 av de 2000 guttene og pikene i München som går i niende klasse.
Resultatene fikk mange til å forandre sitt syn. Hvorfor? De hadde trodd at de unge ville ha hatt den samme manglende interesse for spørsmål vedrørende Gud som de voksne. Men det viste seg ikke å holde stikk.
Undersøkelsen brakte på det rene at flertallet av disse ungdommene i München lever i omgivelser hvor Gud blir ignorert. Det var for eksempel bare 16 prosent av skoleelevene som sa at deres far tar religion alvorlig. Bare 24 prosent av elevene svarte at deres mor tar religion alvorlig. To tredjedeler sa at deres foreldre er så lite interessert at de ikke engang bryr seg om hvorvidt barna får religionsundervisning.
Det kom også fram at 83 prosent av fedrene og 74 prosent av mødrene sjelden eller aldri går i kirken. Og her hadde barna de samme vaner som foreldrene. Men det var bare hva en kunne vente. Barn etterligner som oftest foreldrene i deres religionsutøvelse.
Men mange ble overrasket over et annet resultat som undersøkelsen påviste. Publikasjonen «Skolen og vi» uttrykte det på denne måten:
«Et resultat som ingen hadde regnet med: I disse religiøst sett likegyldige omgivelsene, i familier som er blottet for gudsfrykt, vokser det opp ungdommer som ikke ligner de voksne hva dette angår. Byungdommen svarte:
’Jeg tenker ofte på om det finnes en Gud’ (59 prosent).
’Jeg har ofte tenkt på hva som er meningen med livet’ (64 prosent).
’Jeg er interessert i å få vite hva som skjer etter døden’ (57 prosent).»
Rapporten tilføyde: «Mange unge som lever i en slik antireligiøs atmosfære, og hvis foreldre er det stikk motsatte av troende kristne, er ikke desto mindre opptatt av de store religiøse spørsmål, for eksempel: Hvor kommer vi fra? Hvor går vi hen? Hva er meningen med livet?»
Bare en fjerdedel av elevene sa at de syntes religion var et uvesentlig eller upopulært emne. En meningsmåling som ble utført blant skolebarn i Düsseldorf, viste omtrent de samme resultater.
En medfødt nysgjerrighet hos de unge
Undervisnings- og kulturdepartementet i Bayern trakk denne slutning: «Fotball, fjernsyn og motorsykler — de som tror at dette er de viktigste tingene som 15-åringenes verden dreier seg om, ser ikke alt og har ikke dyp innsikt. Den undersøkelsen som ble foretatt blant skolebarn i München, etterlater ingen tvil: De store, faste temaer for religionsundervisning, for eksempel frykt, nåde, skyld, håp, sorg, tro, verdsettelse og tilgivelse, er fremdeles aktuelle.»
Det er feilaktig å tro at de unge ikke ønsker å tro på Gud og ting som har med Gud å gjøre. Faktum er at de blir lært opp til ikke å tro av det foreldrene og prestene lærer eller ikke lærer, og av det eksempel disse setter i det daglige liv. Undervisnings- og kulturdepartementet i Bayern anbefalte derfor at ’foreldrene slutter å være så feige når det gjelder å drøfte religiøse spørsmål i familien’.
Det er følgelig tydelig at interessen for det som har med Gud å gjøre, på ingen måte er død blant de unge. Det ser ut til at denne interessen er medfødt. De betrakter livet med en medfødt nysgjerrighet og vil gjerne vite svarene på alvorlige spørsmål som har med livet å gjøre. Men når de ikke får svar, eller når de får en forvrengt framstilling, som denne verdens motstridende trossamfunn ofte gir dem, kan deres naturlige tilbøyelighet til å tilbe sin Skaper bli undertrykt. Deres samvittighet hva slike ting angår, kan bli hard og ufølsom.
For et stort ansvar som hviler på foreldrene og også på dem som har fått i oppgave å gi barna religionsundervisning! Foreldrene kan ikke skyve alt ansvaret over på prestene. Uansett hva prestene gjør, er det i første rekke foreldrenes oppgave å lære barna om Gud. Guds Ord, Bibelen, sier: «I fedre! egg ikke eders barn til vrede, men fostre dem opp i Herrens tukt og formaning!» — Ef. 6: 4.
At foreldrene skulle lære sine barn om Gud, framgår også tydelig av det som sies i Bibelen i 5 Mosebok 6: 5—7: «Og du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din makt. Og disse ord som jeg byder deg i dag, skal du gjemme i ditt hjerte. Og du skal innprente dine barn dem, og du skal tale om dem når du sitter i ditt hus, og når du går på veien, og når du legger deg, og når du står opp.» På denne måten vil barnas medfødte nysgjerrighet bli tilfredsstilt.
Men har kirkesamfunnene hjulpet foreldrene til å gi barna en slik undervisning i hjemmet? Nei. Og dette er en viktig årsak til foreldrenes ’feighet’, deres motvilje mot å drøfte religiøse spørsmål hjemme. Folk liker vanligvis ikke å snakke om ting som vil røpe deres uvitenhet.
Hvem er det så som har skylden for at foreldrene ikke kan undervise sine barn på dette området? En del av skylden ligger hos foreldrene selv, for de kunne gjøre seg litt umak for å finne ut hvor de kan få slik veiledning. En del av skylden ligger også hos kirkesamfunnene og deres prester, som ikke har gitt foreldre, andre voksne og barn den rette opplæring.
God opplæring
Når barn lærer om Gud på rette måte, gir det gode resultater. Det sier også Guds Ord. I Ordspråkene 22: 6 leser vi: «Lær den unge den vei han skal gå! Så viker han ikke fra den, selv når han blir gammel.»
Opplæringen må begynne i hjemmet. Foreldrene må lære sine barn sannheten om Gud. Og foreldrene må leve i harmoni med gudgitte prinsipper.
De kristne i det første århundre lærte opp sine barn på denne måten. Det førte ikke bare til at de unge tilegnet seg sannheten om Gud og hans hensikter, men når de selv ble voksne og fikk barn, var de også i stand til å undervise dem.
Apostelen Paulus skrev til den unge mannen Timoteus: «Fra barndommen [den spede barndom, NW] av kjenner [du] de hellige skrifter, som kan gjøre deg vis til frelse ved troen på Kristus Jesus. Den hele Skrift er innblest av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at det Guds menneske kan være fullkomment, dugelig til all god gjerning.» — 2 Tim. 3: 15—17.
Finnes det foreldre som kan undervise og lære opp sine barn på denne måten i vår tid? Finnes det noen som «fra den spede barndom av» kjenner de hellige skrifter, som Gud har inspirert for at de skal tjene som veiledning for oss? Ja, det gjør det. Vi finner dem blant over to millioner mennesker av alle nasjonaliteter, i over 200 land. De er med på et fast program hvor både voksne og barn får lære om Gud. Dette undervisningsprogrammet har en fremtredende plass i Jehovas vitners liv overalt i verden.
Unge mennesker som er blitt opplært av gudfryktige foreldre, vet hva de tror på. Ved hjelp av sin egen bibel kan de vise hva som er det rette syn på Gud og på kristen livsførsel. De har et sikkert grunnlag for liv nå og et storslagent håp om liv i framtiden.
En skolepike sa at hun visste hva som er sannheten om de viktigste tingene i livet, for, som hun uttrykte det: «Mor har lest for meg helt siden jeg var baby.» Hun hadde fått undervisning direkte fra Bibelen og fra hjelpemidler til studium av Bibelen. Hun er lik Timoteus, som hadde ’kjent de hellige skrifter fra den spede barndom av’, og som derved hadde fått et godt grunnlag for en riktig livsførsel.
En annen pike kunne fortelle sine skolekamerater om hvor de døde er, hva helvete er, hvilken framtid menneskene går i møte, og så videre. Da en annen elev spurte henne om hvordan hun kunne vite alt dette, fortalte hun at hennes foreldre i mange år hadde undervist henne ut fra Bibelen. De hadde også brukt bibelske lærebøker som forklarer bibelske læresetninger og prinsipper for livsførsel.
Hun fortalte at hun hadde lært mye av den lille boken Lytt til den store Lærer, som spesielt er utgitt med tanke på barn. Den forteller barna om Gud og gir dem praktisk veiledning for det daglige liv.
Undervisningen blir verdsatt
Hvis barna får den rette form for opplæring, vil de være takknemlige for det når de blir eldre. De vil forstå at den har gitt dem det rette syn på mange ting og hjulpet dem til å leve på en slik måte at de har unngått mange av de vanskeligheter som de unge ofte kommer opp i.
En ung pike skrev til sine foreldre da hun gikk ut av gymnaset: «Jeg har lyst til å fortelle dere begge to hvor glad jeg er i dere, og hvor stor pris jeg setter på alt det dere har gjort for meg. Hvis ikke dere hadde hjulpet meg, ville jeg aldri ha kommet så langt. Hver gang jeg trengte det, ga dere meg god veiledning og oppmuntring, og dere gjorde det alltid på en vennlig og kjærlig måte.»
Hun tilføyde: «Dere har også gitt meg noe annet, som jeg alltid kommer til å være takknemlig for. Fordi dere har lært meg om Jehova Gud og hans bibelske prinsipper, har dere gitt meg et mål i livet som har gjort meg svært lykkelig. Dere har også gitt meg et enestående håp for framtiden og lært meg å stole på Jehova og hans løfter. Når jeg nå bestreber meg på å tjene ham i større utstrekning, håper jeg at dere vil være lykkelige, for dere har gitt meg det mest verdifulle i livet. Enda en gang: Tusen takk, begge to. Jeg finner ikke ord for å uttrykke hvor glad jeg er i dere begge to, men jeg vet at dere vil forstå meg.»
For en fin belønning disse foreldrene har fått for mange års kjærlige anstrengelser! Det er vanlig å finne en slik verdsettelse blant barn av foreldre som har lært Guds lover, prinsipper og hensikter å kjenne, og som så har lært dette videre til sine barn. Og dette betyr ikke at foreldrene må være fullkomne eller intellektuelle eller ha spesielle evner. Alle foreldre som er oppriktig interessert i å undervise sine barn, kan lære å gjøre det.
Du kan selv se at denne framgangsmåten virker, at den gir gode resultater. Bare besøk den nærmeste Rikets sal for Jehovas vitner eller et av deres stevner. Du vil uten tvil bli imponert over å se alle de unge som er til stede. Nei, disse ungdommene er ikke fullkomne. Men de ønsker å vite hva som er meningen med livet, og hva framtiden vil bringe. De finner det ut. Deres medfødte nysgjerrighet hva disse tingene angår, blir tilfredsstilt.
Det er naturligvis sant at ikke alle barn reagerer positivt. Men de fleste gjør det. Og hvis du har barn, kan du sikkert forestille deg hvilken glede foreldrene opplever når deres anstrengelser blir belønnet. Det er som Guds Ord sier: «Den rettferdiges far skal juble; den som får en vis sønn, skal glede seg over ham. La din far og din mor glede seg, og la henne som fødte deg, juble!» — Ordspr. 23: 24, 25.