’Hans kjærlige godhet har vist seg å være mektig’

FORTALT AV JOSÉ VERGARA OROZCO

Tror du at en kan få en ny drivkraft i livet når en er 70 år gammel? Det fikk jeg. Og det var for mer enn 35 år siden.

Ved Jehovas kjærlige godhet har jeg siden 1962 tjent som alminnelig pioner, og siden 1972 har jeg vært tilsynsmann i El Carrizal menighet av Jehovas vitner i delstaten Jalisco i Mexico. Jeg skal fortelle deg litt om min bakgrunn.

JEG ble født i delstaten Michoacán i Mexico den 18. august 1886. Fordi min far var frimurer, gikk ikke familien vår i den katolske kirken, og vi feiret ikke noen av de katolske religiøse høytidene og hadde ingen helgenbilder i huset.

Da jeg var 16 år, reiste far for å arbeide i USA, men han gjorde en avtale med en mann som skulle gi meg opplæring i et yrke. To år senere tok imidlertid denne mannen meg med til Mexico by for å la meg bli utdannet ved et militærakademi. Etterpå begynte jeg i den meksikanske hæren.

I hæren og tiden etterpå

Jeg var med i den meksikanske revolusjon, som begynte i 1910. Alle vi unge mennene ved akademiet støttet Francisco I. Madero, en revolusjonær som var imot diktaturet til Porfirio Díaz. Vi støttet Madero til han døde i 1913, og etter det støttet vi Venustiano Carranza, som var president i republikken fra 1915 til 1920. Vi ble kalt Carranzistas.

Ved fire forskjellige anledninger prøvde jeg å bli løst fra hæren, men uten å lykkes. Til slutt deserterte jeg og måtte leve på flukt. På grunn av det ble far, som hadde kommet tilbake til Mexico, satt i fengsel. En dag gav jeg meg ut for å være nevøen hans og besøkte ham i fengselet. For at vaktene ikke skulle høre oss, kommuniserte vi ved å skrive lapper til hverandre. Jeg spiste lappene så ingen skulle oppdage hvem jeg var.

Etter at far var løslatt, besøkte han meg og foreslo at jeg skulle overgi meg til myndighetene. Det gjorde jeg, og overraskende nok arresterte ikke den ansvarshavende generalen meg. Han rådet meg isteden til å flytte til USA. Jeg fulgte rådet hans og bodde der fra 1916 til 1926.

I 1923 giftet jeg meg med en meksikansk kvinne som også bodde i USA. Jeg lærte meg et yrke innen byggebransjen, og vi adopterte en liten pike. Da hun var 17 måneder gammel, drog vi tilbake til Mexico og bosatte oss i Jalpa i Tabasco. Så begynte ’Cristero-opprøret’, og det varte fra 1926 til 1929.

Opprørerne ville at jeg skulle slutte meg til dem. Men familien min og jeg valgte i stedet å flykte til delstaten Aguascalientes. Etter å ha bodd forskjellige steder rundt om i landet slo vi oss ned i Matamoros i Tamaulipas i 1956. Der begynte jeg som oppsynsmann på byggeplasser.

Mitt liv forandrer seg

Det var der mitt liv begynte å forandre seg. Min datter, som nå var gift og bodde på den andre siden av grensen, i Brownsville i Texas, besøkte oss ofte. En dag sa hun: «Pappa, det er fullt av folk borte i samfunnshuset. Kan vi ikke dra dit og se hva som foregår?» Det var et stevne som Jehovas vitner holdt. Min datter, min svigersønn, mitt barnebarn, min kone og jeg overvar alle fire stevnedagene.

Fra det året av gikk vi på Jehovas vitners kristne møter. Min datter og jeg gjorde åndelige framskritt på hver vår kant; jeg i Mexico og hun i USA. Snart fortalte jeg arbeidskameratene mine om de sannhetene jeg lærte ut fra Bibelen. Jeg fikk ti eksemplarer av hvert nummer av Vakttårnet og Våkn opp! som jeg leverte til arbeidskamerater. Fem av kontorfolkene, tre av ingeniørene og også noen andre arbeidere ble Jehovas vitner.

Å, så kaldt det var den 19. desember 1959 da jeg ble døpt i elven! Alle som ble døpt den dagen, ble syke på grunn av det fryktelig kalde vannet. Min datter var blitt døpt tidligere enn meg. Min kone kom så langt at hun kjente til Bibelens sannhet, og hun var svært samarbeidsvillig, selv om hun aldri lot seg døpe.

Heltidstjenesten

Jeg følte at jeg stod i stor gjeld til Gud for all den kjærlige godhet han hadde vist meg, så i februar 1962, da jeg var 75 år, begynte jeg i heltidstjenesten som pioner. Noen få år senere, i 1968, døde min kone. Da fikk jeg lyst til å tjene i et annet land, men på grunn av alderen min syntes ikke brødrene at det var tilrådelig. I 1970 ble jeg imidlertid sendt som pioner til en liten menighet i Colotlán i delstaten Jalisco.

I september 1972 foreslo kretstilsynsmannen at jeg skulle flytte til den lille byen El Carrizal, som ligger nær Colotlán. I november samme år ble det opprettet en menighet der, og jeg ble utnevnt til eldste. Selv om byen ligger svært isolert til, kan det være opptil 31 på menighetsmøtene.

Til tross for alderen er jeg fremdeles aktiv i tjenesten og prøver flittig å få folk til å tenke over den tro de bekjenner seg til. Når oppriktige katolikker ber rosenkransen, gjentar de for eksempel bønnen Ave Maria: ’Hill deg, Maria, full av nåde. Herren er med deg.’ Og så sier den som ber: ’Hellige Maria, Guds mor.’ Jeg spør dem: ’Hvordan kan det stemme? Hvis Gud er den som alltid har bevart Maria, hvordan kan han da samtidig være hennes sønn?’

Nå er jeg 105 år og har tjent som eldste og alminnelig pioner i El Carrizal i Jalisco i nesten 20 år. Jeg føler at det har vært Jehovas vilje at jeg har levd så lenge, siden jeg på denne måten kan kompensere for den tiden jeg kastet bort da jeg ikke tjente ham.

Én ting jeg har lært, er at vi alltid må ha tillit til at vår høyeste Dommer holder øye med oss fra sin rettferdige trone og sørger for våre behov. Som Salme 117: 2 (NW) slår fast: «Mot oss har hans kjærlige godhet vist seg å være mektig.»