Diokletian angriper kristendommen

DEN 23. februar 303 e.v.t ble det holdt en fest for den romerske guden Terminus i Nikomedeia i Lilleasia, rikets nye hovedstad. Ved denne anledning kaptes folk med hverandre om å gi uttrykk for sin patriotisme. Men den forholdsvis store kristne menighet glimret med sitt fravær.

Keiser Diokletian og hans underkeiser, Galerius, holdt øye med den lokale kristne menighets møtelokale fra et utsiktspunkt i det keiserlige palass. På et gitt signal stormet soldater og embetsmenn inn i de kristnes bygning og plyndret den og brente de eksemplarene av Bibelen som de fant. Til slutt jevnet de bygningen med jorden.

Slik begynte en periode med forfølgelse som er en skam for Diokletians regjeringstid. Noen historikere omtaler denne kampanjen som «den siste store forfølgelsen», «den voldsomste forfølgelsen» og til og med «intet mindre en utslettelsen av kristennavnet». Det kan være avslørende å se litt på bakgrunnen for disse dramatiske begivenhetene.

Hedendom og kristendom

Diokletian ble født i Dalmatia, et landskap i det området som nå er Jugoslavia, og steg etter hvert i gradene i den romerske hær. Han ble utropt til keiser i 284 e.v.t. og er kjent for en politisk reform som gikk ut på at han opprettet et tetrarki, et firemannsstyre, som utgjorde rikets øverste ledelse. Diokletian utnevnte Maximianus, en gammel krigskamerat, som medkeiser med spesielt ansvar for den vestlige delen av riket. Både Diokletian og Maximianus hadde hver en underkeiser, som fikk rett til å være tronfølgere. Constantius Chlorus tjente som underkeiser under Maximianus, og Galerius var hersker under Diokletian.

Galerius var i likhet med Diokletian en ivrig tilbeder av de hedenske guder. I sin ærgjerrige streben etter å etterfølge keiseren lot Galerius som om han fryktet forræderi i hæren. Han mislikte den stadig sterkere innflytelsen fra soldater som kalte seg kristne. Keiseren selv mente at de trosset hans myndighet ved å nekte å delta i den hedenske tilbedelsen. Galerius oppfordret derfor Diokletian til å treffe tiltak for å utrydde kristendommen. Vinteren 302/303 e.v.t. gav så keiseren etter for Galerius’ antikristne holdning og sa seg villig til å rense hæren og den keiserlige residens for slike mennesker. Men Diokletian ville ikke ha blodsutgytelser. Han var redd for at flere ville bli egget til å vise tross hvis noen ble gjort til martyrer for den kristne sak.

Diokletian var likevel ikke helt tilfreds med denne måten å angripe problemet på, så han rådførte seg med hærførere og embetsmenn, deriblant Hierokles, som var guvernør i Bithynia. Denne innbitte hellenisten stilte seg positiv til et voldelig angrep på alle de kristne. Diokletians sterke tilknytning til Romerrikets tradisjonelle guder førte til en konflikt med kristendommen. Resultatet ble ifølge Diocletian and the Roman Recovery av Stephen Williams «en hemningsløs krig til siste slutt mellom Romas guder og de kristnes gud».

Ediktene

Som et ledd i gjennomføringen av forfølgelsen utstedte Diokletian i tur og orden fire edikter. Dagen etter aksjonen i Nikomedeia gav han befaling om at alle de kristnes møtelokaler og eiendeler skulle ødelegges, og han forlangte at de hellige bøker skulle utleveres og brennes. Kristne embetsmenn skulle avsettes.

Da det brøt ut brann på to steder i keiserens palass, ble skylden lagt på de kristne som var ansatt der. Dette ble foranledningen til edikt nummer to, som bestemte at alle biskoper, presbytere og diakoner skulle arresteres og fengsles. Det tredje ediktet gikk ut på at disse mennene skulle bringes til å falle fra sin tro og ofre til de romerske guder, om nødvendig ved hjelp av tortur. Det fjerde ediktet var enda mer ytterliggående og fastsatte dødsstraff for det å bekjenne seg til kristendommen.

Den bølge av brutale handlinger som disse ediktene resulterte i, førte til at det framstod en spesiell klasse mennesker som ble stemplet som traditores (som betyr «de som har overgitt seg») — forrædere mot Gud og Kristus, slike som forsøkte å redde livet ved å gi fra seg sine avskrifter av Bibelen. Historikeren Will Durant opplyser at «tusenvis av kristne avsverget sin tro . . . Men de fleste av de forfulgte holdt stand; og når andre var vitne til eller hørte om heroisk troskap under tortur, førte det til at de vaklende ble styrket i sin tro, og at nye medlemmer ble vunnet for de hjemsøkte menighetene». Kristne i Frygia, Kappadokia, Mesopotamia, Fønikia, Egypt og de fleste andre deler av det romerske rike ble martyrer.

Kirkehistorikeren Evsebios fra Cæsarea antok at flere tusen kristne mistet livet i forfølgelsen. På den annen side hevder Edward Gibbon, forfatteren av The Decline and Fall of the Roman Empire, at tallet på døde var mindre enn 2000. En annen forfatter sier: «Gibbon betrakter mange av disse historiene med en viss skepsis, ettersom de stammer fra sterkt partiske kristne kilder som er tilbøyelige til å forherlige martyrene og bygge opp de trofaste.» Han sier videre: «Det forekommer utvilsomt overdrivelser hos forfattere som ikke nøler med å omtale noen få døde som ’store skarer’; forfattere som ikke skiller mellom dem som blir martyrer uten å ha bedt om det, og dem som er blitt det på grunn av overlagte provokasjoner; forfattere som forteller om ville dyr i amfiteatrene som rasende gikk løs på alle andre kriminelle, men som ble hindret i å røre de kristne av en ’overnaturlig makt’. Men det som blir tilbake, er uhyggelig nok, selv om man beregner en viss margin for oppdiktede historier.» Det er ikke tvil om at det fant sted en grusom forfølgelse, og at mange ble lagt på pinebenken, brent, pisket og torturert med knipetenger.

Noen historikere mener at det var Galerius og ikke Diokletian som stod bak forfølgelsen. I et historisk verk som heter The Age of the Fathers, hevder professor William Bright: «Det er ikke uten vesentlig moralsk betydning at den hedenske verdens kraftanstrengelse for å tyne livet av det rike som ikke er av denne verden, blir knyttet til Diokletian, og ikke til ham som egentlig stod bak, Galerius.» Men også innenfor tetrarkiet beholdt Diokletian den øverste makt, slik forfatteren Stephen Williams fastslår: «Det er ingen tvil om at Diokletian hadde kontroll over alle de viktigste politiske beslutninger i riket helt fram til 304, og at han hadde hovedansvaret for forfølgelsen fram til det tidspunktet.» Diokletian ble syk og trakk seg fra makten i 305 e.v.t. Forfølgelsen fortsatte, og i de seks neste årene gjenspeilte den Galerius’ innbitte hat til alt som hadde noe med kristendommen å gjøre.

De kristne i det fjerde århundre

Disse skremmende begivenhetene i begynnelsen av det fjerde århundre var en bekreftelse på det som apostlene Paulus og Peter og andre bibelskribenter hadde profetert om. Det forutsagte «lovløshetens menneske», den herskende presteklasse blant dem som bekjente seg til kristendommen, var allerede etablert. Dette blir bekreftet i Diokletians edikter, spesielt i edikt nummer to. (2. Tessaloniker 2: 3, 4; Apostlenes gjerninger 20: 29, 30; 2. Peter 2: 12) I det fjerde århundre var frafallet allerede utbredt. En god del av dem som kalte seg kristne, var med i den romerske hær. Var det ingen kristne på den tiden som var trofaste mot «det mønster av sunne ord» som de hadde fått fra apostlene? — 2. Timoteus 1: 13.

Evsebios navngir noen av dem som ble offer for forfølgelsen. Han forteller hvordan de ble torturert og mishandlet, og hvordan de til slutt led martyrdøden. Vi kan ikke i dag si om alle disse martyrene døde i troskap mot den åpenbarte sannhet som var tilgjengelig på den tiden. Det var utvilsomt noen som hadde rettet seg etter Jesu advarsler mot sekterisme og umoral og mot å gå på akkord med de rette prinsipper. (Åpenbaringen 2: 15, 16, 20—23; 3: 1—3) Noen trofaste som overlevde forfølgelsen, har antagelig unngått å komme i historiens søkelys. (Matteus 13: 24—30) Tiltakene for å knekke den offentlige kristne tilbedelse var så effektive at Diokletian i en innskrift på et spansk monument fra denne tiden blir hedret for å ha ’utryddet overtroen angående Kristus’. Men kampanjen for å beslaglegge og tilintetgjøre avskrifter av Bibelen, som var et vesentlig ledd i Diokletians angrep på kristendommen, førte likevel ikke til at Guds Ord ble fullstendig utslettet. — 1. Peter 1: 25.

Da Satan Djevelen, denne verdens hersker, ikke oppnådde å utslette kristendommen fullstendig, fortsatte han sine listige anslag gjennom keiser Konstantin, som hersket fra 306 til 337 e.v.t. (Johannes 12: 31; 16: 11; Efeserne 6: 11) Den hedenske Konstantin kjempet ikke mot de kristne. Derimot fant han det hensiktsmessig å smelte sammen hedensk og kristen tro til en ny statsreligion.

I dette ligger det en kraftig advarsel til oss. Når vi blir utsatt for rå forfølgelse, vil vår kjærlighet til Jehova hjelpe oss til å unngå å falle fra troen for å oppnå en midlertidig fysisk lindring. (1. Peter 5: 9) Vi vil heller ikke la en fredelig periode få tære på vår kristne vitalitet. (Hebreerne 2: 1; 3: 12, 13) Ved å holde oss strengt til Bibelens prinsipper vil vi kunne fortsette å være lojale mot Jehova, den Gud som er i stand til å utfri sitt folk. — Salme 18: 26, 49.

[Bilderettigheter på side 28]

Musei Capitolini i Roma