Et paradis eller en søppelplass — hva foretrekker du?

HAN så ut som akkurat det han var: en europeisk turist som hadde behov for å slappe av, og som gledet seg til å nyte solen på en paradisisk øy. Mens han gikk bortover de vidstrakte sanddynene langs stranden, plukket han omhyggelig opp søppel som andre hadde kastet fra seg — flasker, bokser, plastposer, tyggegummipapir, sukkertøyposer, aviser og blad. Han var tydelig irritert og lurte på om dette var det «paradiset» han hadde reist langt for å komme til.

Har du noen gang opplevd noe lignende? Hvorfor er det slik at folk drømmer om å feriere på et eller annet «paradisisk» sted, men straks de har kommet dit, har de tilsynelatende ingen skrupler når det gjelder å gjøre paradiset om til en gedigen søppelplass?

Ikke bare på «paradisiske» steder

Denne åpenlyse ringeakt for skjønnhet, orden og renhet kommer ikke bare til uttrykk på de «paradisiske» stedene som turistene strømmer til. Det moderne samfunn er alvorlig truet av forurensning nesten overalt. Utallige forretningsforetak forurenser i stor stil ved å skape tonnevis av avfallsprodukter. Oljeutslipp og dumping av giftig avfall truer med å ødelegge store områder av vår jord og gjøre dem ubeboelige for mennesker og dyr.

Også krigene forurenser. Verden betraktet sjokkert hvordan Golfkrigen i 1991 føyde en ny dimensjon til dette bildet. Med fullt overlegg satte irakiske styrker cirka 600 oljebrønner i brann og gjorde Kuwait «til en apokalyptisk visjon av helvete,» som en europeisk avis kalte det. Det tyske bladet Geo kalte dette infernoet «den største miljøkatastrofen som noen gang er blitt utløst av mennesker».

Straks krigen var slutt, ble det iverksatt tiltak for å bøte på ødeleggelsene. Bare slokkingen av de brennende oljebrønnene medførte mange måneders hardt arbeid. Verdens helseorganisasjon skrev at den økte forurensningen i Kuwait kanskje vil få dødeligheten der til å stige med ti prosent.

Mindre farlig, men svært irriterende

For hvert iøynefallende eksempel på miljøforurensning i stor målestokk er det tusenvis av mindre iøynefallende eksempler. Den forurensningen som natursvin og graffiti«kunstnere» står for, er kanskje mindre farlig, men er likevel med på å berøve jorden dens muligheter til å være et paradis.

Noen steder er det blitt så vanlig med graffiti at folk som bor der, er blitt «graffitiblinde», det vil si at de knapt legger merke til graffitien lenger. Det er graffiti på T-banevogner, husvegger og telefonkiosker. Graffiti er ikke lenger noe som bare finnes på veggene på offentlige toaletter.

I noen byer er mange av bygningene falleferdige og forlatt. Andre steder skjemmes boligstrøkene av rot både inne og ute. På gårdsbruk som kunne ha vært pene og tiltalende, er tunet fylt av bilvrak, utrangerte maskiner og gammelt skrot.

I visse kretser ser det ikke ut til at folk bryr seg om å være rene og velstelte. En sjuskete påkledning og et ustelt ytre er kanskje ikke bare akseptabelt, men også moderne. De som setter pris på orden og renslighet, blir ansett for å være håpløst gammeldagse.

For et enormt arbeid!

For en enorm opprydningsaksjon som ville være nødvendig for å gjøre strendene, skogene og fjellene i vårt jordiske hjem om til slike paradisiske steder som er avbildet på forsiden av fargesprakende turistbrosjyrer — for ikke å snakke om alt det som måtte gjøres med byene og gårdsbrukene og med menneskene selv!

Den turisten som ble nevnt i begynnelsen av artikkelen, ble glad da han senere på dagen så en opprydningspatrulje gå rundt i området og fjerne det mest iøynefallende søplet. Men etterpå lå det fortsatt glassbiter, kapsler, ølboksringer og utallige sigarettstumper igjen. Så selv etter en opprydning lignet området fremdeles mer på en søppelplass enn på et paradis.

En verdensomspennende opprydning for å redde jorden fra å bli en global søppelplass ville kreve at en ble kvitt alle slike spor etter dem som forurenser. Er det noen utsikt til at en slik opprydning vil finne sted? Hvis det er det, hvordan vil den da foregå? Hvem skal iverksette den? Og når?