Protestantismen og apartheid
I EN artikkel i tidsskriftet South African Digest ble det opplyst at den nederlandske reformerte kirkes «bygninger og gudstjenester og adgangen til medlemskap er blitt erklært åpne for alle, uansett rase og hudfarge».
Denne kirken (NG) var i mange tiår tilhenger av fullstendig raseskille. Hva var årsaken til denne historiske forandringen, som det ble fattet vedtak om på et kirkeledermøte i oktober 1986?
Det vil kanskje overraske mange at både hvite, svarte slaver og mennesker av blandet europeisk og afrikansk herkomst kunne tilhøre én og samme NG-kirke i forrige århundre. Men i 1857 ble det holdt et kirkemøte hvor det på grunn av tiltagende rasemotsetninger ble besluttet at gudstjenester for folk av blandingsraser skulle holdes i spesielle bygninger. Deltagerne på kirkemøtet vedgikk at en slik avgjørelse ikke var basert på Bibelen, men at den ble truffet «som en følge av enkeltes svakhet». Dette førte til at det i 1881 ble dannet et spesielt kirkesamfunn for folk av blandet rase. Den ble kalt Nederduitse Gereformeerde Sendingkerk eller den nederlandske reformerte misjonskirke.
Kirkelederne hadde neppe noen anelse om hvilke følger deres beslutning ville få. Snart ble det også opprettet separate kirkesamfunn for svarte og indere. Mange NG-kirker ble reservert for hvite. Det som en gang var blitt betraktet som et utslag av «svakhet», ble snart streng kirkepolitikk. De svarte risikerte til og med å bli vist bort fra sine hvite arbeidsgiveres begravelser. Den slags ydmykelser vakte uvilje blant svarte kirkemedlemmer.
’Apartheid er kirkepolitikk’
I 1937 kom NG-kirkenes fellesråd med en henstilling til landets myndigheter om å vedta en lov som forbød ekteskap mellom hvite og mennesker av blandet rase. Det gikk myndighetene ikke med på. Fellesrådet gjentok henstillingen i 1939 og bad samtidig om at de hvite måtte få spesielle boligområder, skoler og universiteter. Flere delegasjoner av prester tok kontakt med myndighetene i denne forbindelse. I 1942 skrev NG-kirkenes fellesråd til landets regjering: «Kirken ønsker at dette raseskilleprinsipp må bli strengt gjennomført i framtiden.»
Ved valget i 1948 kom så det hvite nasjonalistpartiet til makten etter å ha avgitt løfter om å arbeide for å få vedtatt lover til støtte for apartheidpolitikken. Ikke lenge etter ble det vedtatt nye lover om raseskille. NG-kirkens offisielle blad, Die Kerkbode, kunngjorde med stolthet etter valget: «Som kirkesamfunn har vi . . . alltid målbevisst tatt sikte på å skille disse to befolkningsgruppene. I denne henseende kan man med rette betrakte apartheid som kirkepolitikk.»
En bibelsk lære?
Fram til den tiden var kirkens oppfordringer til apartheid hovedsakelig basert på tradisjoner. I 1948 innrømmet deltagerne ved kirkemøtet i Transvaal at de ikke «bevisst hadde hevdet at de var bundet av bibelske prinsipper». Men deretter ble det stadig mer alminnelig å fremstille apartheid som en bibelsk lære.
I 1974 utgav NG-kirkens kirkemøte en rapport med tittelen «Ras, Volk en Nasie en Volkereverhoudinge in die lig van die Skrif» (Mellommenneskelige forhold i Sør-Afrika i Bibelens lys). «I [den] fant apartheidteologien sin klassiske utforming,» uttaler dr. Johann Kinghorn, redaktøren for boken Die NG Kerk en Apartheid (NG-kirken og apartheid). Rapporten inneholdt en bred omtale av beretningen om den splittelsen av menneskene som fant sted i Babel, og i den forbindelse følgende kommentar: «Et politisk system som er basert på . . . at ulike folkegrupper utfolder seg hver for seg, kan rettferdiggjøres på bibelsk grunnlag.» Rapporten kommenterte også Jesu krav om at hans etterfølgere «helt og fullt» skulle «være ett». (Johannes 17: 23) Ifølge denne rapporten behøver ikke en slik enhet «å manifestere seg i form av én institusjon».
«Troverdighetskrise»
Den sørafrikanske protestantismen har ofte vært gjenstand for kritikk. I 1982 hadde De reformerte kirkers verdensforbund et møte i Ottawa i Canada. Her ble apartheidteologien stemplet som «kjetteri», og NG-kirken i Sør-Afrika ble fratatt sitt medlemskap. Dessuten la også myndighetene i Sør-Afrika press på kirkesamfunnene ved å oppheve noen av apartheidlovene, deriblant forbudet mot såkalte blandede ekteskap.
Hvordan har kirkesamfunnene reagert på dette? Noen av prestene i NG-kirken har også åpent tatt avstand fra apartheid. David Bosch, en teologiprofessor som er knyttet til NG-kirken, hevder følgende i boken Apartheid Is a Heresy: «De reformerte kirker i Sør-Afrika behøver bare å gå til sine egne røtter for å oppdage at det de nå er tilhengere av, egentlig er kjettersk.»
Hvilken virkning har så denne helomvendingen hatt på kirkens medlemmer? En annen NG-teolog, professor Bernard Combrink, har uttalt: «Noen medlemmer nøler ikke med å si at det eksisterer en troverdighetskrise innen kirken, i betraktning av at det gjennom mange år er blitt framholdt at et bestemt standpunkt eller en bestemt politikk er bibelsk, mens det nå ’plutselig’ framholdes at andre standpunkter stemmer med Bibelen.»
«Troverdighetskrisen» innen NG-kirken nådde et høydepunkt i oktober 1986, da det på et kirkemøte ble vedtatt en resolusjon om apartheid som blant annet inneholdt følgende uttalelse: «Den overbevisning har vokst fram at tvungent raseskille og atskillelse av mennesker ikke kan regnes som et bibelsk påbud. Forsøket på å rettferdiggjøre et slikt påbud under henvisning til Bibelen må stemples som uriktig og avvises.»
Denne avvisningen av apartheidteologien har fremkalt blandede reaksjoner blant de hvite. Mange synes at NG-kirkens ledelse ikke har gått langt nok, fordi den ikke er villig til å få i stand en fullstendig sammenslutning med de svarte reformerte kirker. Men andre mener at kirken har gått for langt. De holder derfor tilbake sine økonomiske bidrag til kirken. Lørdag den 27. juni 1987 ble det holdt et møte i Pretoria hvor 2000 av NG-kirkens kritisk innstilte medlemmer kom sammen. De stiftet ved flertallsvalg en ny kirke som bare skulle være for hvite, og som skulle hete Afrikaanse Protestante Kerk.
Den nederlandsk-protestantiske kirken førte an i arbeidet for å innføre apartheid, mens de engelsktalende kirkesamfunnene i Sør-Afrika offisielt har fordømt den kontroversielle politikken. To hvite prester, den ene metodist og den andre kongregasjonalist, innrømmer likevel at det som foregår i de engelsktalende kirkene, fremdeles «vitner om et raseskille og en rasediskriminering som er like konsekvent og intens som i de nederlandske reformerte kirkene». — Apartheid Is a Heresy.
Hvordan har så de svarte kirkemedlemmene reagert? Samtidig med at hvite teologer har hatt heftige debatter om apartheid, har framstående svarte teologer utformet sine egne synspunkter.
[Ramme på side 6]
Katolikkene er også splittet
I september 1986 ble det arrangert et møte for katolske prester i Sør-Afrika. Ved den anledning ble det vedtatt en resolusjon om å gjøre slutt på apartheid. Avisen The Cape Times beretter: «Romersk-katolske prester fra hele landet gav formelt sin støtte til de katolske biskoper i Sør-Afrika, som ved sitt møte hadde besluttet å støtte de krefter som vil at det skal øves økonomisk press på Sør-Afrika.»
Men da slike tanker ble luftet under katolske messer i Johannesburg tidligere på året, marsjerte mange katolikker ut av kirken. Da en mann tok med seg sin familie og gikk samtidig med at han ropte ut sine innvendinger til presten, ble han applaudert av de fleste i menigheten. Det er også verdt å merke seg at en rekke sørafrikanske katolikker har dannet en forening som er imot at det katolske presteskap engasjerer seg i politikk.
[Bilde på side 5]
Mange kirkeledere søkte å gi inntrykk av at apartheid er en bibelsk lære