Jehova husker de syke og de eldre
DET kan være svært vanskelig å måtte gå en «ulykkens tid» i møte. (Salme 37: 18, 19, NW) En slik tid kan komme i form av alderdommen og de svakheter som følger med den. Noen opplever ulykkens tid når de blir utsatt for alvorlig, langvarig sykdom. De føler det kanskje som om sykdommen styrer livet deres og dominerer alle deres tanker og handlinger.
Det er imidlertid beroligende å huske at Jehova holder øye med alle sine tjenere. Det gleder hans hjerte når hans innviede tjenere fortsetter å være lojale og kloke til tross for høy alder, sykdom eller andre omstendigheter som kan være en prøvelse. (2. Krønikebok 16: 9a; Ordspråkene 27: 11) Kong David gir oss denne forsikringen: «[Jehova] er nær . . . hos alle som ærlig kaller på ham. . . . han hører deres rop.» Ja, han er klar over hvilke vanskeligheter de må kjempe med; han styrker dem med sin ånd. «Og [han] frelser dem.» Han husker dem og hjelper dem til å holde ut. (Salme 145: 18, 19) Men hva med oss? Husker vi, i likhet med Jehova, de syke og de eldre?
Svakheter som skyldes sykdom eller alderdom, hører til livets realiteter i den nåværende ordning. De er kjensgjerninger som vi må leve med inntil Jehova virkeliggjør sin hensikt med jorden og menneskene. I vår tid er det flere og flere som oppnår en forholdsvis høy alder, og mange vet derfor hvilke svakheter alderdommen medfører. Det er også mange som blir rammet av livstruende eller invalidiserende ulykker eller sykdommer mens de fremdeles er unge. Inntil denne gamle verden forgår, kommer sykdom og alderdom fortsatt til å utgjøre store utfordringer.
Vi setter virkelig stor pris på våre syke og eldre som fortsetter som eksempler når det gjelder «å lide ondt og vise tålmodighet». Ja, «vi priser dem lykkelige som har holdt ut». (Jakob 5: 10, 11) Mange eldre som ikke har så mange krefter lenger, har i flere tiår vært med på å undervise, opplære og forme dem som nå tar ledelsen i organisasjonen. En rekke eldre gleder seg også over å se at barna deres har tatt del i heltidstjenesten. — Salme 71: 17, 18; 3. Johannes 4.
Vi setter også pris på dem blant oss som er alvorlig syke, og som til tross for sine lidelser klarer å oppmuntre oss ved sin trofasthet. Når de uten å vakle gir uttrykk for sitt håp, er resultatet svært ansporende og trosstyrkende. Deres utholdenhet og deres fred i sinnet viser at de har en tro som det virkelig er verdt å etterligne.
Det er et sjokk plutselig å få kreft, hjerneslag eller et annet helseproblem som snur fullstendig opp ned på ens liv. Det er også en hard prøvelse for foreldre å se sine barn bli syke eller lide som følge av en ulykke. Hva kan andre gjøre for å hjelpe? Enhver ulykkens tid er en prøve for hele det kristne brorskap. Det er en anledning til å vise at ’en sann venn er en bror som er født med tanke på trengselen’. (Ordspråkene 17: 17, NW) Alle syke og eldre kan naturligvis ikke vente å få personlig hjelp av hvert eneste medlem av menigheten. Men ved hjelp av sin ånd vil Jehova sørge for at mange føler seg tilskyndt til å hjelpe på forskjellige måter. Og de eldste kan være oppmerksom på de enkeltes behov og forvisse seg om at ingen blir oversett. — Se 2. Mosebok 18: 17, 18.
Prøv å forstå
Når man forsøker å hjelpe en annen, er det viktig å ha god kommunikasjon, og dette krever tid, tålmodighet og empati. Du ønsker naturligvis å ’styrke med din tale’, men lytt nøye før du taler eller handler — ellers kan det ende med at du blir en ’plagsom trøster’. — Job 16: 2, 5.
De syke og de eldre vil til tider finne det vanskelig å skjule sin frustrasjon. Mange har håpet å få overleve den store trengsel, og nå føler de seg fanget i et kappløp med tiden, et kappløp som de ikke er sikker på at de vil vinne. Deres helsetilstand bevirker dessuten at de ofte blir trette og engstelige. Det å holde troen levende og sterk er en kamp, særlig når en ikke lenger kan følge hjertets ønske om å ha en full andel i den kristne tjeneste. En kristen eldste besøkte en eldre søster, og da han bad sammen med henne, bad han Jehova om å tilgi oss våre synder. Da han var ferdig med bønnen, la han merke til at søsteren gråt. Hun forklarte at hun følte at hun hadde et spesielt behov for Jehovas tilgivelse fordi hun ikke lenger var i stand til å ta del i forkynnelsen fra hus til hus. Ja, når en føler seg svak og utilstrekkelig — selv om dette ofte er uberettiget — kan det gjøre en svært bedrøvet.
Vær oppmerksom på at engstelse og utmattelse kan innvirke på den mentale likevekt. Som følge av alderdommens svakheter eller påkjenningene ved å lide av en sykdom som tærer på kreftene, kan en person føle seg forlatt av Jehova og spør kanskje: «Hva har jeg gjort? Hvorfor skulle dette hende meg?» Husk det som sies i Ordspråkene 12: 25: «Bekymring gjør mannen tung om hjertet, men gode ord gjør ham glad.» Prøv å finne gode ord som vil trøste. Det kan være at eldre som har smerter, i likhet med Job til og med sier at de ønsker å dø. Dette trenger ikke å være sjokkerende; prøv å forstå. Slike klager er ikke nødvendigvis et tegn på mangel på tro eller tillit. Job bad om å bli «skjult i dødsriket», men det han sa umiddelbart etterpå, viser at han hadde en sterk tro på at Jehova senere ville oppreise ham. En sterk tro gjør det mulig å gjennomgå perioder med lidelser og depresjon og likevel bevare et nært forhold til Jehova. — Job 14: 13—15.
Vis syke og eldre ære
Det er av største betydning at syke og eldre blir vist ære og behandles med verdighet. (Romerne 12: 10) Hvis de ikke reagerer så raskt eller ikke kan gjøre like mye som før, må du ikke miste tålmodigheten. Vær ikke rask til å gripe inn og treffe avgjørelser for dem. Uansett hvor velmenende vi er, vil vi uunngåelig frata den andre personen hans selvfølelse hvis vi oppfører oss på en dominerende eller autoritær måte. I en doktoravhandling som ble offentliggjort i 1988, fortalte en dansk forsker, Jette Ingerslev, hva en gruppe 85-åringer selv anså som viktigst for sin livskvalitet: «Tre områder ble høyt prioritert: samvær med pårørende, god helse og sist, men ikke minst: det å kunne bestemme selv.» Legg merke til at patriarken Jakob ikke ble behandlet nedlatende av sønnene sine da han var blitt gammel; hans ønsker ble respektert. — 1. Mosebok 47: 29, 30; 48: 17—20.
De som er syke, må også behandles med verdighet. En eldste mistet evnen til å snakke, lese og skrive på grunn av en feil som ble gjort under en operasjon. Dette var et alvorlig slag, men hans medeldste bestemte seg for å gjøre alt de kunne for at han ikke skulle føle seg unyttig. Nå leser de alle menighetens brev for ham og informerer ham når de planlegger menighetens virksomhet. På eldstemøtene forsøker de å finne ut hva han mener. De lar ham vite at de fremdeles betrakter ham som en medeldste og setter pris på at han er til stede. I den kristne menighet kan vi alle gjøre vårt for at ingen syke eller eldre skal føle seg ’støtt bort’ eller glemt. — Salme 71: 9.
Hjelp til å oppnå åndelig styrke
Vi trenger alle åndelig føde for å holde vår tro levende og sterk. Det er derfor vi blir oppmuntret til å lese Bibelen og bibelske publikasjoner daglig og til nidkjært å delta i kristne møter og i forkynnelsesarbeidet. Syke og eldre trenger ofte hjelp til dette, og det er viktig å gjøre det som er realistisk i deres spesielle tilfelle. Heldigvis er mange fremdeles i stand til å komme på møtene hvis noen sørger for transport og gir dem litt hjelp i Rikets sal. Det at syke og eldre er til stede på møtene, er til stor oppmuntring for menigheten. Deres utholdenhet er ansporende og trosstyrkende.
I mange tilfelle kan syke og eldre også ha en meningsfylt andel i den kristne tjeneste. Noen kan bli med en gruppe forkynnere i bil og vil uten tvil føle det forfriskende å kunne foreta noen få besøk. Hvis dette ikke lenger er mulig, kan de finne glede i å forkynne uformelt for dem de kommer i kontakt med. En søster som fikk kreft, bestemte seg for å bruke resten av sitt liv til å gjøre seg spesielle anstrengelser for å fremme det gode budskap. Hennes frimodige forkynnelse var til oppmuntring for alle. Hun planla også sin egen begravelse, slik at det kunne bli avlagt et fint vitnesbyrd for ikke-troende familiemedlemmer, arbeidskamerater og naboer. Slik ble hennes ulykkelige omstendigheter «til framgang for det gode budskap», og hennes besluttsomhet når det gjaldt å gi uttrykk for sin tro og tillit, gjorde hennes siste dager meningsfylte. — Filipperne 1: 12—14.
Det er bra å hjelpe syke og eldre til å bli åndelig styrket. Familier kan be dem hjem til seg en kveld, eller de kan av og til holde en del av familiestudiet sitt hjemme hos en som ikke er i stand til å gå ut. En mor tok de to yngste barna sine med seg bort til en eldre søster, slik at de kunne lese Min bok med fortellinger fra Bibelen sammen. Den eldre søsteren hadde stor glede av besøkene, og barna var glad for den oppmerksomhet hun viste dem.
Det finnes imidlertid perioder da de som er svakelige, ikke bør forstyrres for mye, og da kan det være best at en bare av og til leser noe høyt for dem. Husk imidlertid at hvis noen er for fysisk svak til å delta i en samtale, kan de likevel ønske og ha behov for åndelig samvær. Vi kan be sammen med slike, lese for dem eller fortelle opplevelser; men vi bør passe på at vi ikke blir værende lenger enn de kan tåle.
Det er én form for hellig tjeneste som de fleste syke og eldre fremdeles kan utføre: det å be for andre. De første disiplene la stor vekt på denne tjenesten. Ved en anledning fordelte de arbeidet i menigheten slik at apostlene kunne konsentrere seg om bønn. Det sies om den trofaste Epafras at han ’kjempet for andre i sine bønner’. (Kolosserne 4: 12; Apostlenes gjerninger 6: 4) Slike bønner har stor betydning og er til stort gagn. — Lukas 2: 36—38; Jakob 5: 16.
Jehova husker de syke og de eldre og sørger for dem i ulykkens tid. Han venter med rette at vi også tenker over hva vi kan gjøre for å hjelpe og støtte dem. Den omsorg vi viser, gjenspeiler vår beslutning om å bevare vår egen ulastelighet. Og vi blir glad når vi tenker på kong Davids ord: «[Jehova] kjenner de redeliges dager, deres arv skal vare til evig tid.» — Salme 37: 18.
[Ramme på side 28]
Gi praktisk hjelp med forståelse
VENNER og pårørende bør skaffe seg grunnleggende, men korrekte kunnskaper om hvordan man tar hånd om syke og eldre. Framfor alt kan en oppmuntre syke og eldre til å bevare en positiv holdning til livet. De bør også oppmuntres til å føle selvrespekt og til å føle at det er behov for dem, og at de blir verdsatt. Da vil deres livskvalitet forbli på et nivå som gjør at de vil bevare gleden i Jehova trass i sine smerter. Det er blitt lagt merke til at mange av Jehovas vitner oppnår en høy alder. Noe som utvilsomt er en sterkt medvirkende faktor, er det at de har en positiv innstilling, er levende opptatt av sitt framtidshåp og deltar i tjenesten for Riket i den utstrekning det er mulig. Selskapet Vakttårnets tidligere president Frederick W. Franz, som døde fredfullt i sitt 100. år etter å ha levd et glederikt og produktivt liv, var et glimrende eksempel på dette. — Jevnfør 1. Krønikebok 29: 28.
Når det gjelder daglig stell, kan det i alminnelighet bety mye at disse grunnleggende behovene blir ivaretatt: god hygiene, riktig kost, tilstrekkelig tilførsel av væske og salt, fornuftig mosjon, frisk luft, forsiktig massasje og stimulerende samtale. Riktig kost kan bidra til bedre hørsel og syn, økt mental virksomhet og større fysisk velvære og gir dessuten større motstandskraft mot sykdom. For eldre mennesker kan noe så enkelt som riktig kost og rikelig med væske bety forskjellen mellom god form og senilitet. Det kan kreve en viss oppfinnsomhet å finne en form for mosjon som passer den enkelte. En søster som kommer og leser for en eldre søster som nesten er blind, begynner og avslutter sitt ukentlige besøk med forsiktig å danse rundt i værelset med søsteren. Kassettspilleren står alltid klar med passende musikk, og begge parter har glede av «treningsøkten».
I mange land kan hjelpeorganisasjoner skaffe verdifull praktisk hjelp og gi informasjon og råd om spesielle forhold og hvordan en kan mestre dem. (En kristen bør naturligvis alltid passe på at han ikke lar slik virksomhet gripe forstyrrende inn i det som er vår egentlige kristne tjeneste.) I noen tilfelle ytes det hjelp i form av utlån av en sykehusseng, krykker, skinner, en gåstol, en rullestol, et høreapparat, og så videre. Siden mange eldre synes at de ikke trenger noe, eller at det ikke lønner seg å skaffe seg slike ting, må de pårørende ofte snakke dem til fornuft eller til og med overtale dem. Et praktisk håndtak til toalettdøren kan vekke større ekte glede enn en bukett blomster.
Det å ta seg av et eldre menneske kan innebære store psykiske påkjenninger, spesielt hvis vedkommende blir senil. Senilitet oppstår ofte snikende. En kan forsøke å motvirke det ved å forhindre at pasienten blir unødig passiv. En som er senil, kan plutselig bli oppfarende overfor en han pleide å være svært glad i. De pårørende må være klar over at et eldre menneske til og med kan glemme alt som har med sannheten å gjøre — noe som er et sørgelig resultat av fysisk sammenbrudd, og ikke et tegn på at vedkommende har mistet troen.
Hvis pasienten er på sykehus eller på pleiehjem, er det nødvendig å ha god kontakt med personalet, slik at de som tar seg av vedkommende, vet hva de skal gjøre i forbindelse med fødselsdager, jul eller andre verdslige høytidsdager. Hvis det er nødvendig med en operasjon, kan de pårørende forklare og dokumentere pasientens syn på blodoverføring.