Hvordan kristne kan hjelpe de eldre

«VI [GIR] ikke opp, men selv om vårt ytre menneske tæres bort, blir visselig vårt indre menneske fornyet fra dag til dag. . . . vi holder blikket rettet, ikke mot de synlige ting, men mot de usynlige. For de synlige ting er midlertidige, men de usynlige er evige.» — 2. Korinter 4: 16—18.

I gammel tid holdt troens menn og kvinner blikket rettet mot de usynlige ting, som innbefattet alt det som deres Gud, Jehova, hadde lovt å gjøre når hans tid var inne til det. I brevet til hebreerne taler Paulus rosende om disse — deriblant noen som levde svært lenge — som bevarte sin tro inntil døden. Han framhever dem som eksempler for oss og sier: «I tro døde alle disse, enda de ikke hadde fått del i oppfyllelsen av løftene, men de så dem oppfylt langt borte og hilste dem velkommen.» — Hebreerne 11: 13.

I dag er oppfyllelsen av disse løftene svært nær. Men vi har syke og eldre blant oss som ikke føler seg sikker på at de personlig kommer til å få oppleve enden for denne onde ordning. Kanskje kommer noen av dem også til å dø i troen uten å ha sett alle løftene gå i oppfyllelse i sin nåværende levetid. For dem kan Paulus’ ord i 2. Korinter 4: 16—18, som er sitert ovenfor, være svært oppmuntrende.

Jehova husker alle sine lojale, deriblant de syke og de eldre. (Hebreerne 6: 10) Trofaste eldre blir rosende omtalt mange steder i Bibelen, og i Moseloven blir det lagt spesiell vekt på at de eldre skulle vises ære. (3. Mosebok 19: 32; Salme 92: 13—16; Ordspråkene 16: 31, NW) Blant de første kristne ble de eldre behandlet med aktelse. (1. Timoteus 5: 1—3; 1. Peter 5: 5) En av Bibelens bøker inneholder en vakker beskrivelse av den kjærlige omsorg og rørende selvoppofrelse som en ung kvinne viste overfor sin aldrende svigermor. Boken har passende fått navn etter denne unge kvinnen, Rut.

En hengiven hjelper

Livet var bittert for den aldrende No’omi. Hungersnød hadde tvunget henne og hennes lille familie til å forlate sine venner og sin arvelodd i Juda og bosette seg på østsiden av Jordan-elven i Moabs land. Her døde No’omis mann, og hun ble alene med to sønner. Med tiden vokste sønnene opp og giftet seg, men så døde også de. No’omi satt igjen uten etterkommere som kunne ta seg av henne.

Hun var for gammel til å stifte familie på nytt, og det virket som om livet hadde lite å by på. Hun ville sende Rut og Orpa, enkene etter sine to sønner, tilbake til sine mødres hus, slik at de kanskje kunne finne seg en ektemann. Hun ville vende tilbake til sitt hjemland alene. I dag er det også noen eldre som føler seg nedtrykt, særlig hvis de har mistet sine kjære i døden. I likhet med No’omi har de kanskje behov for at noen tar seg av dem, men de ønsker ikke å være til bry.

Rut forlot imidlertid ikke sin svigermor. Hun var glad i denne eldre kvinnen, og hun elsket Jehova, den Gud som No’omi tilbad. (Rut 1: 16) Så de reiste sammen tilbake til Juda. I Juda fantes det en kjærlig ordning under Jehovas lov som gikk ut på at de fattige kunne sanke sammen det som var igjen på åkrene etter at grøden var høstet inn. Rut, som var yngre, tilbød villig å gjøre dette arbeidet og sa: «La meg få gå.» Hun arbeidet utrettelig til beste for dem begge. — Rut 2: 2, 17, 18.

Ruts trofasthet og hennes kjærlighet til Jehova var en stor oppmuntring for No’omi, som begynte å tenke positivt. Hennes kjennskap til Loven og til landets skikker kom til nytte nå. Hun gav klok veiledning til sin hengivne hjelper, slik at den yngre kvinnen, gjennom sitt ekteskap med en levitt, kunne vinne tilbake familiens arvelodd og få en sønn som kunne fortsette slektslinjen. (Rut, kapittel 3) Rut er et fint eksempel for dem som bringer ofre for å ta seg av syke eller eldre. (Rut 2: 10—12) På lignende måte er det i vår tid mye som kan gjøres innenfor menigheten for å hjelpe de syke og de eldre. Hvordan?

Organisering er verdifullt

I den første kristne menighet fantes det en liste over enker som hadde behov for materiell støtte. (1. Timoteus 5: 9, 10) På lignende måte kan eldste i vår tid i noen tilfelle sette opp en liste over syke og eldre som har behov for spesiell oppmerksomhet. I noen menigheter har en eldste spesielt fått i oppdrag å ordne dette. Ettersom mange eldre i likhet med No’omi er tilbakeholdne når det gjelder å søke hjelp, må en slik bror være dyktig til å vurdere en situasjon og — på en taktfull og diskret måte — forvisse seg om at det nødvendige blir gjort. Han kan for eksempel sørge for at Rikets sal har tilstrekkelig med hjelpemidler for syke og eldre. Hvis det er praktisk, kan han vurdere om det er aktuelt med en rampe for rullestoler, et toalett som er utstyrt for handikappede, høretelefoner for hørselshemmede og et sted for spesielle stoler. Denne broren kan også forvisse seg om at alle som ikke er i stand til å komme til Rikets sal, kan få låne et lydbånd med opptak fra møtene, eller at de kan lytte til programmet via telefonoverføring.

Det kan også være behov for å organisere transport til møter og stevner. En eldre søster fikk et problem da den som vanligvis hentet henne til møtene, ikke hadde anledning til det. Hun måtte ringe til mange forskjellige før hun endelig fikk skyss, og hun følte derfor at hun var til bry. Hvis det hadde vært en ordning som gikk ut på at en eldste ordnet alle slike ting, ville dette ha gjort situasjonen mye enklere for henne.

En slik bror kunne også spørre forskjellige familier om de kunne bytte på å besøke de eldre. På denne måten ville barna lære at det å ta seg av de eldre er en del av en kristens liv. Det er bra for barn å lære å påta seg dette ansvaret. (1. Timoteus 5: 4) En kretstilsynsmann sier: «Det er min erfaring at svært få barn og ungdommer besøker eldre eller syke på eget initiativ.» Kanskje tenker de bare ikke på det, eller de føler seg usikker på hva de skal si eller gjøre; dette kan foreldrene lære dem.

Husk imidlertid at de fleste eldre ville sette pris på å få vite det på forhånd når en venn kommer på besøk. Dette gir dem også anledning til å glede seg til besøket. Hvis gjestene tar med forfriskninger, for eksempel kaffe og kake, og raskt rydder og vasker opp etterpå, unngår man å legge en ekstra byrde på den eldre. Et eldre ektepar som fremdeles er i full aktivitet, har ordnet seg slik at de én dag i uken pakker en liten nistekurv og drar rundt på en rekke besøk til eldre i menigheten. Besøkene deres blir høyt verdsatt.

Til gagn for de eldre holder mange menigheter et menighetsbokstudium på dagtid. Ett sted ble noen familier og enslige forkynnere spurt om de hadde anledning til å støtte en slik gruppe, og resultatet var en bokstudiegruppe der eldre og yngre kunne ta seg av hverandre.

Det er ikke bare de eldste som bør ta initiativ til å hjelpe de eldre. Vi må alle være oppmerksom på sykes og eldres behov. Vi kan hilse på dem i Rikets sal og ta oss tid til å snakke med dem. De vil kanskje sette pris på en invitasjon til en uformell sammenkomst. Eller vi kan be dem med oss på en utflukt eller til og med på ferie. En bror tok eldre forkynnere med seg i bilen når han drog utenbys på forretningsreise. Det er viktig å hjelpe de eldre til å føle at de fortsatt er en del av fellesskapet. Gi dem ikke lov til å trekke seg tilbake, slik No’omi var tilbøyelig til å gjøre; det kan framskynde aldringsprosessen eller senilitet.

Ungdommer som er uføre eller syke, har også behov for å bli vist oppmerksomhet. En bror som hadde tre gutter som var uhelbredelig syke, og som senere mistet to av dem, sier: «Det kan være vanskelig for en menighet å fortsette å vise oppmerksomhet når noen har en sykdom som fortsetter i lengre tid. Hvorfor ikke gi noen pålitelige unge forkynnere i oppdrag å drøfte dagsteksten med sin sengeliggende venn og å lese et kapittel fra Bibelen for ham hver dag? De unge, deriblant unge pionerer, kunne bytte på å gjøre dette.»

Når det ser ut til at døden er uunngåelig

Jehovas tjenere har alltid vært modige når de stod ansikt til ansikt med døden, enten den skyldtes sykdom eller forfølgelse. Når de det gjelder, begynner å føle at døden nærmer seg, er det naturlig at det oppstår forskjellige følelser hos dem. Etter deres død kommer de pårørende også til å gjennomgå en periode der de sørger og må venne seg til situasjonen og godta den. Derfor er det ofte godt for den syke å snakke åpent om døden, slik som Jakob, David og Paulus gjorde. — 1. Mosebok, kapitlene 48 og 49; 1. Kongebok 2: 1—10; 2. Timoteus 4: 6—8.

En bror som er lege, skriver: «Vi må være svært åpne når det gjelder dette emnet. I løpet av den tiden jeg har praktisert, har jeg aldri sett at det har gjort en pasient noe som helst godt å skjule den kjensgjerning at han eller hun var dødssyk.» Vi trenger imidlertid å forstå hva pasienten selv ønsker å få vite, og når han ønsker å få vite dette. Noen pasienter viser tydelig at de er klar over at de snart skal dø, og de har behov for å drøfte sine tanker og følelser rundt dette. Andre insisterer tilsynelatende på å leve i håpet, og deres venner gjør vel i å ha samme optimistiske innstilling. — Jevnfør Romerne 12: 12—15.

En som ligger for døden, er kanskje så utmattet og forvirret at det er vanskelig for ham å be. En slik pasient vil sannsynligvis finne trøst i å bli minnet om det som står i Romerne 8: 26, 27, at Gud forstår «uuttalte sukk». Jehova vet at under slike påkjenninger har en person kanskje vanskelig for å finne ord når han skal be.

Når det er mulig, er det viktig å be sammen med pasienten. En bror forteller: «Da min mor lå for døden og ikke lenger hadde krefter til å snakke, viste hun ved å folde hendene at hun ville at vi skulle be sammen med henne. Etter bønnen sang vi en av Rikets sanger, for mor hadde alltid vært svært glad i musikk. Først nynnet vi melodien, og så sang vi ordene med dempet stemme. Det var tydelig at hun satte pris på det. Disse sangene som vi forbinder med vårt liv som Jehovas vitner, uttrykker utvilsomt følelser som det kan være vanskelig å gi uttrykk for på annen måte.»

Det å snakke med en som ligger for døden, krever kjærlighet, takt og medfølelse. En besøkende kan forberede oppbyggende og trosstyrkende emner som han kan nevne, og han bør for all del unngå negativt snakk om andre mennesker og deres problemer. Besøkets varighet bør også tilpasses det som er fornuftig og passende. Hvis pasienten tilsynelatende er bevisstløs, er det bra å huske at han fremdeles kan være i stand til å høre det som blir sagt. Vær derfor forsiktig med hva du sier.

Vårt felles ansvar

Det å ta seg av syke og eldre er et stort ansvar. For dem som står pasienten nærmest, er det krevende, både fysisk og følelsesmessig. De har behov for, og fortjener, å bli vist forståelse og å få hjelp fra resten av menigheten. De som tar seg av syke familiemedlemmer eller medtroende, gjør det som er rett, selv når det betyr at de går glipp av noen møter, eller at deres andel i felttjenesten går ned i en periode. (Jevnfør 1. Timoteus 5: 8.) De vil bli styrket av menighetens forståelsesfulle holdning. Fra tid til annen kan en bror eller søster kanskje være i stand til midlertidig å ta over, slik at den som vanligvis steller pasienten, kan overvære et møte eller få oppleve noen forfriskende timer i forkynnelsesarbeidet.

Hvis det er du selv som er syk, er det naturligvis også noe du kan gjøre. Håpløshet og hjelpeløshet i forbindelse med din tilstand kan gjøre deg bitter, men bitterhet gjør at en person blir isolert, og at han støter andre fra seg. Du kan i stedet forsøke å vise takknemlighet og å være samarbeidsvillig. (1. Tessaloniker 5: 18) Be for andre som har det vondt. (Kolosserne 4: 12) Mediter over Bibelens vidunderlige sannheter og drøft dem med dem som besøker deg. (Salme 71: 17, 18) Vær ivrig etter å holde deg informert om de trosstyrkende framskritt som Guds folk gjør. (Salme 48: 13—15) Takk Jehova for denne gledelige utviklingen. Akkurat som solen har et dypere og varmere skjær ved solnedgang enn midt på dagen, kan det å meditere over slike ting gi livets skumring en egen skjønnhet.

Vi bør alle kjempe for å bevare det håp som, spesielt i prøvelsens tid, beskytter vårt sinn som en hjelm. (1. Tessaloniker 5: 8) Det er bra å meditere over oppstandelseshåpet og dets solide grunnlag. Vi kan med tillit og spent forventning se framover mot den dag da sykdommer og svakheter som er forbundet med alderdommen, vil være borte. Da vil alle føle seg bra. Selv de døde vil komme tilbake. (Johannes 5: 28, 29) Disse ’usynlige ting’ ser vi med troens øyne og med hjertet. Mist dem aldri av syne. — Jesaja 25: 8; 33: 24; Åpenbaringen 21: 3, 4.