Travelt opptatt i tjenesten for Jehova
Fortalt av Hans van Vuure
En formiddag i 1962 møttes Paul Kushnir, Selskapet Vakttårnets avdelingstilsynsmann i Nederland, og jeg i Rotterdams havnedistrikt. Vi satt på en kafé med dunkel belysning da han spurte meg: «Hans, er du klar over at hvis du og din kone tar imot dette oppdraget, kommer dere bare til å få enveisbillett?»
«JA, OG jeg er helt sikker på at Susie også kommer til å si ja.»
«Vel, du får drøfte saken med Susie. La meg få høre fra dere så snart dere har tatt en beslutning — jo før, jo bedre!»
Neste morgen fikk han svaret vårt: «Vi er villig til å dra.» Den 26. desember 1962 tok vi avskjed med familie og venner i Amsterdams snødekte lufthavn Schiphol og fløy til det nye distriktet vårt, Nederlandsk Ny-Guinea (nå Irian Jaya i Indonesia) — papuanernes land — som de første av Selskapet Vakttårnets misjonærer som ble sendt dit.
Var vi i tvil om hvorvidt vi skulle ta imot dette utfordrende oppdraget? Nei, egentlig ikke. Vi hadde innviet oss helhjertet til å gjøre Guds vilje, og vi stolte på at han ville sørge for oss. Når vi nå ser tilbake, kan vi se at vi aldri forgjeves har satt vår lit til Jehova. Men før jeg forteller hvordan det gikk med oss i Indonesia, vil jeg fortelle hva som hadde skjedd i årene før vi kom dit.
Opplæring under krigen
I 1940, da familien min første gang fikk besøk av Arthur Winkler, et modig vitne for Jehova, var jeg bare ti år gammel. Foreldrene mine ble rystet da de oppdaget hva Bibelen sa om kristenhetens falske læresetninger. På den tiden var Nederland okkupert av Nazi-Tyskland, og Jehovas vitner ble forfulgt, så foreldrene mine måtte bestemme seg for om de skulle slutte seg til en forbudt organisasjon eller ikke. De bestemte seg for å gjøre det.
Mors mot og villighet til å sette friheten og til og med livet på spill gjorde inntrykk på meg i tiden som fulgte. En gang syklet hun 11 kilometer og ventet i mørket med en bag fylt med bibelske traktater. På et avtalt klokkeslett, da en spesiell kampanje skulle begynne, syklet hun av gårde så raskt hun kunne mens hun stadig grep ned i bagen sin og spredte traktatene på gaten. En syklist som fulgte etter henne, klarte til slutt å ta henne igjen og hadde nesten ikke pust igjen da han ropte: «Frue, De mister hele tiden noe!» Da mor fortalte oss denne opplevelsen, klarte vi nesten ikke å slutte å le.
Jeg var svært ung, men jeg visste hva jeg ville bruke livet mitt til. På et av møtene sommeren 1942 spurte møtelederen: «Hvem ønsker å bli døpt ved neste anledning?» Jeg rakte opp hånden. Foreldrene mine vekslet bekymrede blikk og lurte på om jeg forstod hva en slik beslutning innebar. Men selv om jeg bare var 12 år gammel, forstod jeg hva det betydde å innvie seg til Gud.
Når vi forkynte fra hus til hus, var nazistene i hælene på oss, så vi måtte være forsiktige. Den gang klistret de som sympatiserte med nazistene, plakater på vinduene sine, og for å slippe å ringe på hos noen som kanskje ville angi oss, syklet jeg rundt og rablet ned adressene deres i all hast. En gang var det en mann som så meg og ropte: «Det er bra, gutten min. Skriv dem opp alle sammen!» Jeg var ivrig, men tydeligvis ikke forsiktig nok. Da krigen sluttet i 1945, gledet vi oss over utsikten til å kunne forkynne under større frihet.
Jeg begynner min livsgjerning
Den 1. november 1948, da jeg var ferdig med skolen, begynte jeg som pioner og ble tildelt mitt første distrikt som heltidsforkynner. En måned senere besøkte bror Winkler den familien jeg bodde hos. Han måtte ha kommet for å se meg an, for kort tid senere ble jeg innbudt til å arbeide ved Selskapets avdelingskontor i Amsterdam.
Senere ble jeg bedt om å besøke Jehovas vitners menigheter som kretstilsynsmann. Så, høsten 1952, fikk jeg innbydelse til å gjennomgå den 21. klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead i New York, der jeg skulle få opplæring som misjonær. Vi var åtte fra Nederland som i slutten av 1952 gikk om bord i oseandamperen «Nieuw Amsterdam» og reiste til Amerika.
Da vi nærmet oss slutten på misjonæropplæringen, sa Maxwell Friend, en av lærerne: «Dere kommer til å glemme mesteparten av det dere har lært her, men vi håper at det er tre ting dere har fått med dere: tro, håp og kjærlighet.» Noe annet som gjorde et dypt og varig inntrykk på meg, var å se den travle virksomheten i Jehovas organisasjon.
Siden opplevde jeg en stor skuffelse. Halvparten av den nederlandske gruppen — deriblant jeg — fikk i oppdrag å reise tilbake til Nederland. Jeg var skuffet, men ble ikke oppbrakt. Jeg håpet bare at jeg ikke måtte vente i 40 år, som Moses i fortiden, på å få tildelt et distrikt i et fremmed land. — Apostlenes gjerninger 7: 23—30.
En høyt skattet medhjelper
Da Fritz Hartstang, en eldre venn av meg, fikk vite at jeg hadde planer om å gifte meg med Susie, sa han: «Jeg kan vanskelig tenke meg et bedre valg.» Susies far, Casey Stoové, hadde vært en frontfigur i motstandsbevegelsen under den annen verdenskrig. Men da han ble kontaktet av Jehovas vitner i 1946, godtok han omgående Bibelens sannheter. Han og tre av de seks barna hans — Susie, Marian og Kenneth — ble snart døpt. Den 1. mai 1947 begynte disse tre barna alle sammen i heltidstjenesten som pionerer. I 1948 solgte Casey forretningen sin, og da begynte også han som pioner. Han sa senere: «De årene var de lykkeligste i mitt liv.»
Jeg ble kjent med Susie i 1949, da hun ble innbudt til å arbeide ved avdelingskontoret i Amsterdam. Året etter reiste hun og hennes søster Marian imidlertid av gårde for å gjennomgå den 16. klassen ved Gilead-skolen, og etterpå fikk de i oppdrag å tjene som misjonærer i Indonesia. I februar 1957, da Susie hadde tjent som misjonær der i fem år, vendte hun tilbake til Nederland for å gifte seg med meg. På den tiden tjente jeg som kretstilsynsmann, og gjennom alle de årene vi har vært gift, har hun gjentatte ganger vært villig til å bringe personlige ofre i tjenesten for Riket.
Etter at vi giftet oss, fortsatte vi å besøke menigheter i forskjellige deler av Nederland. De årene Susie hadde vært misjonær i vanskelig tilgjengelige distrikter, hadde gjort henne godt forberedt på sykkelturene våre fra den ene menigheten til den andre. Det var mens vi var i kretstjenesten, i 1962, at bror Kushnir oppsøkte meg i Rotterdam og innbød oss til å tjene i det området som i dag kalles Irian Jaya i Indonesia.
Misjonærtjeneste i Indonesia
Vi kom til byen Manokwari — og for meg var dette som å komme til en helt annen verden. Det var svært varmt og støvete der, og tropenatten var fylt med selsomme lyder. Papuanerne fra innlandet var bare iført lendeklede, gikk med kniv og likte å tråkke i hælene på oss og forsøke å ta på den hvite huden vår. Det var ikke så lett å venne seg til alt dette.
Vi hadde bare vært der noen få uker da et brev som advarte mot Jehovas vitner, ble lest høyt fra prekestolen i kirkene. Prestene delte også ut en kopi av brevet til alle kirkegjengerne. Brevet ble til og med kringkastet over lokalradioen. Deretter kom tre prester hjem til oss og forlangte at vi flyttet lenger inn i landet og arbeidet blant dem de kalte «hedningene». En høytstående papuansk polititjenestemann oppfordret oss også til å dra, og et medlem av det hemmelige politi fortalte at man planla å myrde oss.
Det var likevel ikke alle som var imot oss. En politisk rådgiver for papuanerne, en nederlandsk statsborger som skulle reise tilbake til Nederland, presenterte oss for en rekke papuanske høvdinger. «Jehovas vitner kommer med en bedre form for kristen religion enn den dere har kjent tidligere,» sa han til dem. «Derfor bør dere ta godt imot dem.»
Senere kom en representant for myndighetene bort til Susie på gaten og hvisket: «Vi har fått melding om at dere har begynt med et nytt arbeid her, og derfor kan vi ikke la dere få bli. Men hm . . . hvis dere bare hadde hatt en kirke.» Det var et tips! Raskt rev vi noen skillevegger i huset vårt, satte opp benker, laget en talerstol og hengte et skilt med teksten «Rikets sal» på husveggen. Deretter inviterte vi representanten for myndighetene på besøk. Han nikket, smilte og slo pekefingeren lett mot pannen, som for å si: ’Smart, smart.’
Den 26. juni 1964, da vi hadde vært i Indonesia i halvannet år, ble de 12 første papuanerne som vi studerte Bibelen med, døpt. Kort tid senere ble ti andre døpt, og det var nå gjennomsnittlig 40 til stede på møtene våre. To indonesiske pionerer ble sendt til Manokwari for å hjelpe oss. I desember 1964, da menighetens virksomhet var kommet godt i gang, tildelte avdelingskontoret i Indonesia oss et annet distrikt som vi skulle forkynne i.
Før vi drog, tok myndighetenes pressetalsmann oss til side og sa: «Jeg beklager at dere drar. Hver uke har presteskapet mast på meg for å få meg til å sende dere bort. De har sagt at dere plukket fruktene deres. Men jeg har svart dem: ’Nei, tvert imot; de gjødsler trærne deres.’» Han tilføyde: «Uansett hvor dere drar, må dere fortsette å kjempe. Dere kommer til å vinne!»
Under et statskupp
En kveld i september 1965, da vi tjente i Indonesias hovedstad, Jakarta, drepte opprørere mot kommunistregimet mange militære ledere, satte byen i brann og begynte en landsomfattende kamp som til slutt førte til at president Sukarno ble styrtet. Cirka 400 000 mennesker mistet livet.
En gang mens vi var ute og forkynte, hørte vi skuddsalver fra en gate like i nærheten, og det var flere tilløp til brann. Dagen etter hørte vi at militæret var i ferd med å ødelegge en bygning i nærheten som hadde tilhørt kommunistene. Beboerne virket skremt når vi nærmet oss, men når de hørte at vi kom med et bibelsk budskap, slappet de av og inviterte oss innenfor. De følte seg trygge når vi var sammen med dem. Den perioden lærte oss å stole på Jehova og å bevare likevekten under vanskelige forhold.
Ytterligere motstand blir overvunnet
I slutten av 1966 flyttet vi til byen Ambon på den idylliske øygruppen Molukkene. Blant de vennlige, utadvendte innbyggerne der fant vi stor åndelig interesse. Den lille menigheten vår vokste seg raskt stor, og det var nesten hundre til stede på møtene. Derfor oppsøkte kristenhetens kirkeledere kontoret for religiøse anliggender for å presse kontorets leder til å tvinge oss til å forlate Ambon. De fikk imidlertid se at han hadde Selskapet Vakttårnets publikasjoner liggende framme på skrivebordet sitt! De klarte ikke å få ham til å forandre oppfatning og tok så kontakt med kirkeministeren i Jakarta og forsøkte å få oss utvist ikke bare fra Ambon, men fra Indonesia i det hele tatt.
Denne gangen så det ut til at de lyktes, for vi fikk beskjed om at vi måtte være ute av landet innen 1. februar 1968. Våre kristne brødre i Jakarta tok imidlertid kontakt med en høytstående muslimsk embetsmann i kirkedepartementet, og han hjalp til med å få omgjort beslutningen. Dessuten endret myndighetene sin politiske kurs, med den følge at enda flere misjonærer fikk innreisetillatelse.
De ti neste årene arbeidet vi derfor sammen med misjonærer fra Australia, De forente stater, Filippinene, Sverige, Tyskland og Østerrike i et praktfullt distrikt med fjell, skoger og sjøer i den nordlige delen av Sumatra. Forkynnelsesarbeidet hadde framgang, spesielt blant batakene, som utgjorde den største etniske gruppen i dette området.
Til slutt, i desember 1976, lyktes det imidlertid religiøse renkesmeder å få forkynnelsesarbeidet vårt forbudt. Året etter reiste de fleste av misjonærene til distrikter i andre land, og i 1979 måtte også vi dra.
Til Sør-Amerika
Vi var nå rundt 50 år gamle og lurte på om vi ville klare å tilpasse oss et nytt land. «Skal vi ta imot en ny tildeling, eller skal vi slå oss til ro et eller annet sted?» spurte Susie.
«Susie, du vet at uansett hvor Jehova har oppfordret oss til å dra, har han tatt vare på oss,» svarte jeg. «Hvem vet hvilke velsignelser han har i beredskap for oss i framtiden?» Og dermed flyttet vi til det som skulle bli det nye misjonærdistriktet vårt, Surinam i Sør-Amerika. Vi følte oss snart hjemme der, og før det hadde gått to måneder, tjente jeg som reisende tilsynsmann igjen.
Når Susie og jeg ser tilbake på de mer enn 45 årene vi har vært i heltidstjenesten, ser vi tydelig hvor mye våre foreldres støtte betydde, og hvor mye den hjalp oss til å fortsette i misjonærtjenesten. I 1969, da jeg så foreldrene mine igjen etter seks års atskillelse, tok far meg til side og sa: «I tilfelle mor skulle dø før meg, trenger dere ikke å komme hjem. Bli i distriktet deres. Jeg skal nok greie meg. Men hvis jeg skulle dø før mor, får dere spørre henne hva hun mener.» Mor sa det samme.
Susies foreldre hadde samme uselviske innstilling. På et tidspunkt hadde de ikke sett Susie på 17 år, men de skrev ikke ett bebreidende ord til henne. Hvis foreldrene våre ikke hadde hatt annen hjelp, hadde vi selvsagt reist hjem. Poenget er at de satte pris på misjonærenes arbeid, og helt til sin død holdt de seg selv travelt opptatt i tjenesten for Jehova, slik de hadde lært oss å gjøre. — Jevnfør 1. Samuelsbok 1: 26—28.
Vi er også blitt oppmuntret av trofaste pennevenner, blant dem noen som har skrevet til oss hver eneste måned i de 30 årene vi har vært i misjonærtjenesten! Men først og fremst tenker vi på vår kjære, himmelske Far, Jehova, som vet hvordan han skal ta vare på sine tjenere på jorden. Nå som vi nærmer oss klimakset for begivenheter som vi har sett fram til, ønsker Susie og jeg derfor ’alltid å ha i tankene Jehovas dags nærvær’ ved fortsatt å holde oss travelt opptatt i tjenesten for Jehova. — 2. Peter 3: 12.
[Bilde på side 26]
Vi giftet oss i 1957
[Bilde på side 29]
For en glede — seks unge pionerer!