Et rikt og givende liv i Jehovas tjeneste

FORTALT AV LEO KALLIO

Det var en vakker sensommerdag i 1914 i Turku i Finland. Mot slutten av dagen ble idyllen plutselig forstyrret. Da fikk vi nemlig høre nyheten om at verdenskrigen hadde brutt ut. Snart ble gatene fylt av folk som diskuterte hvilke følger dette kunne få. De voksnes alvorlige ansikter fikk oss barn til å spekulere på hva som ville skje. Jeg var ni år gammel, og jeg husker at barna sluttet med sine fredelige leker og begynte å leke krig.

FINLAND klarte å holde seg utenfor den første verdenskrig (1914—1918), men landet ble herjet av borgerkrig i 1918. Slektninger og tidligere venner grep til våpen mot hverandre fordi de hadde forskjellige politiske oppfatninger. Vår familie på sju fikk merke dette hatet. Min far, som var ganske frittalende, ble arrestert og dømt til sju års fengsel. Han ble senere satt fri, men da var helsen hans knekt.

Familien vår led av sult og sykdom i denne forferdelige tiden. Tre av mine yngre søstre døde. Fars bror, som bodde i Tampere, hørte om vår nød og inviterte far og mor og oss to gjenlevende barn til å bo hos ham.

Flere år senere, mens jeg fremdeles bodde i Tampere, traff jeg en tiltalende pike som het Sylvi. Hun hadde en lignende bakgrunn som den jeg hadde. Hennes far var blitt drept i borgerkrigen, og senere hadde en nær venn av familien hennes, Kaarlo (Kalle) Vesanto fra den lille byen Pori, tatt henne og hennes søster og mor hjem til seg. Han hjalp Sylvis mor til å få seg en jobb og sørget for at jentene kom på skole. Senere flyttet Sylvi til Tampere for å skaffe seg arbeid, og slik kom vi til å møtes.

En kveld som forandret livet mitt

Sylvi og jeg forlovet oss i 1928, og en dag reiste vi til Pori for å besøke Kalle Vesanto og hans familie. Ingen annen begivenhet har hatt en så avgjørende betydning for mitt liv. Kalle hadde tidligere eid og kjørt travhester, men det hadde han sluttet med. Han og hans kone var blitt ivrige forkynnere av det gode budskap om Guds rike. I Jehovas vitners årbok for 1990 fortelles det om at han leide folk til å male ordene ’Millioner skal aldri dø’ på en av ytterveggene på sitt toetasjes hus. Bokstavene var store nok til at det var lett å lese dem fra togene som kjørte forbi.

Den natten satt Kalle og jeg og snakket sammen til den lyse morgen. «Hvorfor? Hvorfor? Hvorfor?» spurte jeg, og Kalle forklarte. Jeg lærte faktisk de grunnleggende sannhetene i Bibelen i løpet av den natten. Jeg skrev ned de skriftstedene som forklarte forskjellige læresetninger. Senere, da jeg kom hjem, skaffet jeg meg en notisbok og skrev ned alle disse skriftstedene ord for ord. Fordi jeg ennå ikke var kjent i Bibelen, brukte jeg denne notisboken når jeg forkynte for de andre på den byggeplassen hvor jeg arbeidet. Når jeg avslørte falsk religiøs lære, tok jeg meg ofte i å gjenta noe Kalle hadde sagt: «Dere er virkelig blitt ført bak lyset, gutter!»

Kalle gav meg adressen til et lite hus i Tampere hvor omkring 30 bibelstudenter hadde sine møter. Der huket jeg meg ned i et hjørne ved døren ved siden av bror Andersson, som eide huset. Jeg gikk ikke dit særlig regelmessig, men det var til hjelp for meg å be. Da jeg fikk alvorlige problemer på arbeidet, bad jeg en gang slik: «Kjære Gud, hvis du hjelper meg gjennom disse vanskelighetene, lover jeg å gå på hvert eneste møte.» Men problemene ble bare verre. Da innså jeg at jeg faktisk stilte Jehova betingelser, og jeg forandret derfor min bønn og sa: «Uansett hvordan det går, lover jeg å gå på hvert eneste møte.» Dermed ble det slutt på motgangen, og jeg ble en regelmessig møtedeltager. — 1. Johannes 5: 14.

Vår tjeneste i de første årene

Sylvi og jeg giftet oss i 1929, og i 1934 lot vi oss begge døpe i vann som et symbol på vår innvielse til Jehova. Vår tjeneste på den tiden bestod blant annet i å gå hjem til folk med en grammofon og noen plater og spørre om vi kunne få spille et bibelsk foredrag for dem gratis. Folk var ofte villige til å invitere oss inn, og etter at de hadde hørt på det innspilte foredraget, snakket de med oss og tok imot noe av vår litteratur.

Med myndighetenes tillatelse spilte vi de samme bibelske foredragene over høyttaleranlegg i parkene. Og i forstedene festet vi gjerne høyttaleren til et tak eller en skorstein. Ved andre anledninger spilte vi dem ved bredden av en innsjø hvor folk fra byen strømmet til i mengdevis. Vi tok høyttalerne med i en båt og rodde sakte langs stranden. Om søndagene drog vi av gårde med buss for å forkynne i landdistriktene. Vi hadde med oss våre dyrebare høyttalere og en mengde litteratur.

En forandring som var en prøve på vår tro

I 1938 begynte jeg i heltidstjenesten som pioner, men jeg fortsatte også å arbeide som murer. Våren etter fikk jeg en forespørsel fra Selskapets avdelingskontor om å bli reisende tilsynsmann, det som nå kalles kretstilsynsmann. Det var ikke lett å treffe beslutningen om å ta imot dette tilbudet, for jeg trivdes med å samarbeide med menigheten i Tampere. Dessuten hadde vi vårt eget hus, vi hadde en seks år gammel sønn, Arto, som snart skulle begynne på skolen, og Sylvi likte sitt arbeid som ekspeditrise. Men etter at vi hadde drøftet saken sammen, tok jeg imot det privilegium å utvide min tjeneste for Riket på denne måten. — Matteus 6: 33.

Deretter begynte en ny vanskelig periode. Det brøt ut krig den 30. november 1939, da sovjetiske tropper marsjerte inn i Finland. Denne krigen, som ble kalt vinterkrigen, varte til mars 1940, da Finland måtte gå med på en fredsavtale. Det virket som om også naturen gikk til krig, for denne vinteren var den kaldeste jeg kan huske. Jeg syklet fra menighet til menighet mens temperaturen etter hvert sank til under –30 grader celsius.

I 1940 ble Jehovas vitners arbeid forbudt i Finland. Deretter ble mange unge finske Jehovas vitner satt i fengsel, hvor de måtte oppholde seg under umenneskelige forhold. Jeg er takknemlig for at jeg fikk anledning til å tjene menighetene gjennom hele den annen verdenskrig, fra 1939 til 1945. Dette innebar at jeg ofte måtte være borte fra Sylvi og Arto i månedsvis om gangen. Dessuten var faren hele tiden til stede for at jeg kunne bli arrestert for å holde på med et illegalt arbeid.

Jeg må ha vært et underlig skue der jeg tråkket meg fram på en sykkel som var nedlesset med koffert, feltveske, grammofon og plater. Når jeg hadde med meg grammofonplatene, var det blant annet for å kunne bevise at jeg ikke var fallskjermspion for russerne, dersom jeg skulle bli arrestert. I et slikt tilfelle kunne jeg nemlig argumentere med at platene ville ha gått i stykker hvis jeg hadde hoppet ut i fallskjerm.

En gang da jeg besøkte et distrikt hvor folk var blitt advart mot en spion, ble jeg likevel tatt for å være nettopp det av en familie som var Jehovas vitner. Da jeg banket på døren deres en sen vinterkveld, var de for redde til å åpne. Jeg tilbrakte derfor natten i en låve og gravde meg ned i høyet for å holde varmen. Neste morgen ble min rette identitet brakt på det rene, og jeg må si at denne familien viste meg en ekstraordinær gjestfrihet under resten av mitt besøk.

I krigsårene var det bare bror Johannes Koskinen og jeg som tjente menighetene i det midtre og nordlige Finland. Vi hadde begge et veldig område å ta hånd om, omkring 600 kilometer langt. Vi hadde så mange menigheter å besøke at vi kunne være bare to eller tre dager i hver menighet. Togene var nesten aldri i rute, og bussene var få og så overfylte at det nærmest var et mirakel at vi kom dit vi skulle.

Nervepirrende situasjoner

En gang i begynnelsen av vinterkrigen drog jeg til avdelingskontoret i Helsinki og hentet fire tunge kartonger med forbudt litteratur for å ta dem med meg på toget og levere dem til menighetene. Mens vi stod på Riihimäki stasjon, gikk flyalarmen. Soldatene på toget iførte seg sine hvite kamuflasjedrakter, og passasjerene fikk beskjed om å forlate toget øyeblikkelig og gå til en slette på den andre siden av stasjonen.

Jeg bad soldatene om å bære kartongene mine og sa at de var viktige. Fire av dem tok hver sin kartong, og vi løp et par hundre meter over det snødekte jordet. Vi kastet oss ned på bakken, og en eller annen ropte til meg: «Hei, sivilist, gjør ikke den minste bevegelse! Hvis folkene i bombeflyene ser at noe rører på seg, vil de sikte på oss.» Jeg var nysgjerrig nok til å snu forsiktig på hodet og se mot himmelen, hvor jeg kunne telle 28 fly.

Plutselig ristet bakken av bomber som eksploderte. Stasjonsbygningen ble spart, men toget vi hadde kommet med, ble truffet. For et grotesk syn det splintrede toget og de forvridde skinnene utgjorde! Morgenen etter kunne jeg fortsette min reise med kartongene, og soldatene drog videre med et annet tog. En av dem ble et vitne etter krigen, og han fortalte meg at soldatene etterpå hadde snakket om den underlige sivilisten med kartongene.

En tid senere reiste bror Koskinen for å besøke den lille menigheten i Rovaniemi i Nord-Finland. Han ble arrestert før han kom seg av toget. Han ble fengslet og ille mishandlet. Da det ble min tur til å besøke den samme menigheten, bestemte jeg meg for å gå av toget på en liten stasjon som het Koivu. Søster Helmi Pallari hadde ordnet det slik at jeg kunne reise resten av veien i en melkekjerre. Mitt besøk i Rovaniemi menighet var vellykket. Men ved avreisen oppstod det en kinkig situasjon.

Da min venn og jeg var underveis til jernbanestasjonen, støtte vi på to soldater som undersøkte papirene til alle som passerte. «Ikke se på dem. Se rett fram for deg,» sa jeg. Vi gikk mellom dem som om de ikke eksisterte. Så begynte de å løpe etter oss. På stasjonen klarte jeg imidlertid å stikke meg bort i mengden og hoppe på et tog i fart. Det var ingen mangel på spenning i tjenesten på den tiden.

En gang ble jeg arrestert og tatt med til et sted hvor det ble holdt sesjon. Hensikten var å sende meg til fronten. Men telefonen ringte, og den offiseren som skulle til å intervjue meg, tok den. Jeg kunne høre at vedkommende i den andre enden ropte: «Hvorfor i all verden fortsetter dere å sende oss disse syke og ubrukelige mennene? Vi kan ikke gjøre annet enn å sende dem tilbake. Vi trenger arbeidsføre menn.» Heldigvis hadde jeg på meg en legeattest som gjaldt en sykdom jeg led av. Da jeg la den fram, fikk jeg lov til å gå, og derved kunne jeg fortsette mitt arbeid blant menighetene uten avbrudd.

Bistand ved en rettssak

Krigshysteriet fortsatte, og min venn Ahti Laeste ble arrestert. Hans kone ringte til meg. Da jeg kom hjem til dem, fant jeg i hans papirer et dokument fra det lokale politiet som gav Ahti tillatelse til å spille plater med foredrag i byens offentlige parker. Vi kom til rettssalen med dokumentet. Da de hadde lest opp tiltalen, leverte jeg dokumentet til bror Laeste. Dommeren fikk en soldat til å hente en grammofon og flere av platene med bibelske foredrag, slik at retten kunne høre på dem. Etter hvert som dommeren hørte disse foredragene, sa han at han ikke kunne se noe galt i det som var blitt sagt.

Deretter ble Ahti og hans kone og jeg sendt ut på gangen for å vente på rettens avgjørelse. Vi var spente der vi stod. Endelig hørte vi en stemme si: «Vil tiltalte vennligst komme inn i rettssalen.» Bror Laeste ble frifunnet! Våre hjerter var fylt av takknemlighet mot Jehova da vi fortsatte med vårt arbeid, bror og søster Laeste i den lokale menighet og jeg som reisende tilsynsmann.

Krigen slutter — vår tjeneste fortsetter

Forbudet mot forkynnelsesarbeidet vårt ble opphevet da krigen sluttet, og brødrene slapp ut av fengsel. Noe som har gjort et sterkt inntrykk på meg i alle de årene jeg har utført min tjeneste, er den rollen de kristne søstrene har spilt i Rikets gjerning og ved å støtte sine menn. Spesielt har jeg vært takknemlig for Sylvis oppofrelser og støtte, som har gjort det mulig for meg å fortsette å tjene som reisende tilsynsmann uavbrutt i 33 år, og deretter som spesialpioner.

Både Sylvi og jeg oppmuntret Arto til å begynne som pioner da han var ferdig med skolen, til å lære engelsk og til å gjennomgå Vakttårnets bibelskole Gilead i De forente stater. Han ble uteksaminert fra Gilead i 1954. Senere giftet han seg med Eeva, og de har samarbeidet i forskjellige former for heltidstjeneste, blant annet i kretstjenesten, på Betel og som spesialpionerer. I 1988 flyttet de til Tampere, hvor vi bor, for å hjelpe til med å ta seg av Sylvi og meg samtidig med at de fortsetter å tjene som spesialpionerer.

Sylvi og jeg har hatt et rikt og velsignet liv, og vi har mange minner som er til oppmuntring for oss, selv om kreftene våre nå er sterkt redusert. Det gjør godt å tenke på den veksten vi har sett. Da jeg begynte å besøke menighetene i 1939, var det 865 forkynnere i Finland, men nå er det over 18 000!

Da jeg begynte i heltidstjenesten i 1938, hadde jeg ingen forestilling om at jeg 55 år senere fremdeles ville ha en andel i denne tjenesten. Til tross for vår fremskredne alder fortsetter vi å gå videre i Jehovas kraft og se fram til den lønnen som er lovt. Vi stoler på salmistens ord: «[Jehova] er god, hans miskunn er evig, hans trofasthet varer fra slekt til slekt.» — Salme 100: 5.

[Bilde på side 21]

Leo og Sylvi Kallio ble døpt som et symbol på sin innvielse til Jehova i 1934

[Bilde på side 23]

Et nyere bilde av Leo og Sylvi etter nærmere 60 års trofast tjeneste