Min tjeneste under Jehovas kjærlige hånd
FORTALT AV LAMBROS ZOUMBOS
Jeg stod overfor et svært viktig valg: Skulle jeg ta imot tilbudet fra min rike onkel om å bestyre hans store landeiendommer — og på den måten løse min families økonomiske problemer — eller skulle jeg begynne som heltidstjener for Jehova Gud? La meg forklare hvilke faktorer som virket inn på den avgjørelsen jeg til slutt traff.
JEG ble født i byen Volos i Hellas i 1919. Far solgte herreklær, og vi var velstående. Men som følge av den økonomiske depresjonen i slutten av 1920-årene gikk far konkurs og mistet forretningen sin. Jeg følte meg trist hver gang jeg så fars fortvilte ansiktsuttrykk.
En tid levde familien vår i den ytterste fattigdom. Hver dag tok jeg en time fri fra skolen for å stå i kø og vente på å få utdelt matrasjoner. Men selv om vi var fattige, levde vi heldigvis et rolig og stabilt familieliv. Jeg drømte om å bli lege, men i midten av tenårene måtte jeg slutte på skolen og begynne å arbeide for å hjelpe familien til å overleve.
Så kom den annen verdenskrig, og tyskerne og italienerne okkuperte Hellas. Det oppstod alvorlig hungersnød. Jeg så flere ganger at venner og bekjente døde av sult i gatene — et forferdelig syn som jeg aldri kommer til å glemme! En gang måtte familien vår klare seg i 40 dager uten brød, som er et viktig fødemiddel i Hellas. For å overleve drog den eldre broren min og jeg til nærliggende landsbyer og fikk tak i poteter hos venner og slektninger.
En sykdom blir til velsignelse
I begynnelsen av 1944 fikk jeg en form for lungehinnebetennelse og ble svært syk. Jeg lå på sykehuset i tre måneder, og i løpet av den tiden fikk jeg besøk av en fetter som gav meg to brosjyrer og sa: «Les disse; jeg er sikker på at du vil like dem.» Brosjyrene, Hvem er Gud? og Beskyttelse, var utgitt av Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap. Da jeg hadde lest dem, fortalte jeg de andre pasientene om det som stod i dem.
Etter at jeg var blitt utskrevet fra sykehuset, begynte jeg å gå på møter i Volos menighet av Jehovas vitner. Men i en måned måtte jeg holde meg innendørs som poliklinisk pasient, og i seks til åtte timer hver dag leste jeg eldre numre av Vakttårnet og andre publikasjoner som Selskapet Vakttårnet hadde utgitt. Som følge av det erfarte jeg rask åndelig vekst.
På hengende håret
En dag i midten av 1944 satt jeg på en benk i en park i Volos. Plutselig dukket det opp en paramilitær gruppe som støttet den tyske okkupasjonen. De omringet stedet og arresterte alle som befant seg der. Omkring 25 av oss ble ført gjennom gatene til Gestapos hovedkvarter, som lå i et tobakkslager.
Etter noen minutter hørte jeg at noen ropte opp navnet mitt og navnet på ham som jeg hadde snakket med i parken. En gresk offiser kalte oss til seg og fortalte oss at da en av slektningene mine så at vi ble ført vekk av soldater, hadde han sagt til ham at vi var Jehovas vitner. Den greske offiseren sa at vi var fri til å gå hjem, og han gav oss sitt offisielle kort, så vi kunne bruke det hvis vi skulle bli arrestert igjen.
Dagen etter fikk vi høre at tyskerne hadde henrettet de fleste av de arresterte som hevn for at den greske motstandsbevegelsen hadde drept to tyske soldater. I tillegg til at jeg trolig ble reddet fra døden, lærte jeg den gangen hvilken verdi kristen nøytralitet har.
Høsten 1944 symboliserte jeg min innvielse til Jehova ved å bli døpt i vann. Sommeren etter ordnet vitnene med at jeg kunne gå i Sklithro menighet oppe i fjellene, der jeg fullt ut kunne gjenvinne helsen. På den tiden var den tyske okkupasjonen over, og en borgerkrig raste i Hellas. Det falt seg slik at den landsbyen jeg bodde i, fungerte som en slags base for geriljastyrkene. Den lokale presten og en annen ondsinnet mann anklaget meg for å spionere for regjeringsstyrkene og sørget for at jeg ble forhørt av en selvutnevnt geriljadomstol.
Til stede ved denne parodien på en rettssak var lederen for geriljastyrkene i området. Etter at jeg hadde forklart hvorfor jeg oppholdt meg i landsbyen og fortalt at jeg som kristen holdt meg strengt nøytral i borgerkrigen, sa geriljalederen til de andre: «Hvis noen rører denne karen, skal han få med meg å bestille!»
Senere vendte jeg tilbake til hjembyen min, Volos, med en tro som var enda sterkere enn min fysiske helse.
Åndelig framgang
Kort tid etterpå ble jeg utnevnt til regnskapstjener i den lokale menigheten. Borgerkrigen skapte vanskeligheter — blant annet ble mange arrestert fordi presteskapet anklaget oss for å drive proselyttvirksomhet — men både jeg og resten av menigheten fant stor glede i den kristne tjeneste.
I begynnelsen av 1947 fikk vi så besøk av en av Jehovas vitners reisende tilsynsmenn. Dette var det første besøket av denne typen vi hadde fått etter den annen verdenskrig. På det tidspunktet ble den blomstrende menigheten i Volos delt i to, og jeg ble utnevnt som presiderende tilsynsmann i den ene av menighetene. Paramilitære og nasjonalistiske grupper spredte den gangen frykt blant befolkningen, og presteskapet utnyttet situasjonen. De fikk myndighetene til å vende seg mot Jehovas vitner ved å spre falske rykter om at vi var kommunister eller tilhengere av andre venstreradikale grupper.
Arrestasjoner og fengselsopphold
I løpet av 1947 ble jeg arrestert omkring ti ganger og stilt for retten tre ganger. Hver gang ble jeg frikjent. Våren 1948 ble jeg dømt til fire måneders fengsel for proselyttvirksomhet. Jeg sonet straffen i fengselet i Volos. I mellomtiden økte antall forkynnere i menigheten til det dobbelte, og brødrenes hjerte var fylt av glede.
I oktober 1948 holdt jeg et møte med seks andre som tok ledelsen i menigheten, da fem politimenn braste inn i huset og arresterte oss med våpen i hånd. De tok oss med til politistasjonen uten å forklare oss grunnen til arrestasjonen, og der ble vi slått. Jeg ble slått i ansiktet av en politimann som hadde vært bokser. Etterpå ble vi kastet inn i en celle.
En stund senere kalte den ansvarshavende polititjenestemannen meg inn på kontoret sitt. Da jeg åpnet døren, kastet han et blekkhus mot meg, men han bommet, og blekkhuset ble knust mot veggen. Han gjorde det for å skremme meg. Så gav han meg et papirark og en penn og sa: «Skriv ned navnene på alle Jehovas vitner i Volos, og gi meg listen i morgen tidlig. Hvis du ikke gjør det, vet du hva som vil skje med deg!»
Jeg svarte ikke, men da jeg kom tilbake til cellen, bad jeg og de andre brødrene til Jehova. Jeg skrev bare mitt eget navn på papiret og ventet på å bli tilkalt. Men jeg hørte ikke noe mer fra polititjenestemannen. Om natten hadde fiendtlige tropper kommet til stedet, og han hadde ledet mennene sine mot dem. I den skuddvekslingen som fulgte, ble han alvorlig såret, og han måtte amputere et ben. Etter en tid kom saken vår opp for retten, og vi ble anklaget for å ha holdt et ulovlig møte. Vi ble alle sju dømt til fem års fengsel.
Siden jeg nektet å overvære søndagsmessen i fengselet, ble jeg plassert i enecelle. Den tredje dagen bad jeg om å få snakke med fengselsdirektøren. Jeg sa til ham: «Med all respekt må jeg si at det virker meningsløst å straffe en som er villig til å tilbringe fem år i fengsel for sin tros skyld.» Han tenkte grundig over det, og til slutt sa han: «Fra og med i morgen kan du arbeide sammen med meg her på kontoret.»
Med tiden fikk jeg arbeide som legeassistent i fengselet. På den måten lærte jeg mye om helseomsorg, noe som har vist seg å komme til god nytte i de senere årene. Under fengselsoppholdet fikk jeg mange muligheter til å forkynne, og tre personer reagerte positivt og ble Jehovas vitner.
Etter at jeg hadde sonet nesten fire år av straffen, ble jeg til slutt løslatt på prøve i 1952. Senere måtte jeg møte i retten i Korint på grunn av nøytralitetsspørsmålet. (Jesaja 2: 4) Der satt jeg en kort tid i et militærfengsel, og jeg ble på nytt mishandlet. Noen av fengselsbetjentene var ganske oppfinnsomme når de kom med trusler. De sa: «Jeg skal skjære ut hjertet ditt bit for bit med en dolk», eller: «Ikke regn med at du får en rask død med bare seks kuler.»
En prøve av et annet slag
Snart var jeg imidlertid hjemme igjen, og jeg tjente på nytt i Volos menighet og hadde en verdslig deltidsjobb. En dag fikk jeg et brev fra Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Aten med en innbydelse til å gjennomgå to ukers opplæring og så begynne å besøke menigheter av Jehovas vitner som kretstilsynsmann. Omtrent på samme tid spurte en av min fars brødre, som var barnløs og eide store landeiendommer, om jeg ville bestyre eiendommene hans. Familien min levde fremdeles i fattigdom, og denne stillingen ville ha løst deres økonomiske problemer.
Jeg besøkte onkel for å si at jeg var takknemlig for tilbudet hans, men jeg fortalte ham at jeg hadde bestemt meg for å ta imot et spesielt oppdrag i den kristne tjeneste. Da han hørte det, reiste han seg, gav meg et nøkternt blikk og forlot straks rommet. Han kom tilbake med en sjenerøs pengegave som kunne forsørge familien min i flere måneder. Han sa: «Ta dette og gjør hva du vil med det.» Den dag i dag er det umulig for meg å beskrive hva jeg følte i det øyeblikket. Det var som om jeg hørte Jehova si til meg: «Du har valgt riktig. Jeg er med deg.»
Med familiens velsignelse drog jeg til Aten i desember 1953. Selv om det bare var mor som ble et av Jehovas vitner, var det ingen i familien som kom med innvendinger mot min kristne tjeneste. Da jeg kom fram til avdelingskontoret i Aten, ventet det meg en ny overraskelse. Jeg fikk et telegram fra min søster som sa at fars to år lange kamp for å få utbetalt trygd hadde fått et lykkelig utfall den dagen. Hva mer kunne jeg ønske? Jeg følte det som om jeg hadde vinger og var klar til å fly høyt i tjenesten for Jehova.
En lav profil
De første årene jeg reiste i kretstjenesten, måtte jeg være svært forsiktig fordi Jehovas vitner ble kraftig forfulgt av de religiøse og de politiske myndighetene. For å besøke våre kristne brødre, særlig dem som bodde i småbyer og landsbyer, gikk jeg til fots i mange timer i ly av mørket. Brødrene, som risikerte å bli arrestert, samlet seg i et hus og ventet tålmodig på at jeg skulle komme. For en fin utveksling av oppmuntring disse besøkene førte til for oss alle! — Romerne 1: 11, 12.
For å unngå å bli oppdaget brukte jeg noen ganger forkledning. En gang kledde jeg meg ut som gjeter for å komme forbi en veisperring og nå fram til en gruppe brødre som sårt trengte åndelig hjelp. Ved en annen anledning var vi to stykker som lot som vi var hvitløkselgere for å unngå å vekke politiets mistenksomhet. Vårt oppdrag gikk ut på at vi skulle kontakte noen kristne brødre i den lille byen Árgos Orestikón som var blitt uvirksomme.
Vi la fram varene våre på torget i byen. Men en ung politimann som patruljerte i området, ble mistenksom, og hver gang han gikk forbi, stirret han nysgjerrig på oss. Til slutt sa han til meg: «Du ser ikke ut som en hvitløkselger.» Akkurat da kom tre unge kvinner og sa at de var interessert i å kjøpe hvitløk. Jeg pekte på varene mine og sa: «Den unge politimannen her spiser slik hvitløk som dette, og se hvor sterk og pen han er blitt!» Kvinnene så bort på politimannen og lo. Han smilte også, og deretter forsvant han.
Da han var borte, grep jeg sjansen og gikk bort til den forretningen der våre åndelige brødre arbeidet som skreddere. Jeg bad en av dem sy i en knapp som jeg hadde revet av jakken min. Mens han var opptatt med det, bøyde jeg meg mot ham og hvisket: «Jeg har kommet fra avdelingskontoret for å besøke dere.» Til å begynne med var brødrene redde, siden de ikke hadde hatt noen kontakt med andre vitner på flere år. Jeg oppmuntret dem som best jeg kunne, og avtalte å møte dem på byens kirkegård, så vi kunne snakke mer sammen der. Heldigvis viste besøket seg å være til oppmuntring, og brødrene fornyet sin iver i den kristne tjeneste.
En trofast partner
I 1956, tre år etter at jeg begynte i reisetjenesten, møtte jeg Niki, en ung kristen kvinne som hadde stor kjærlighet til forkynnelsesarbeidet og ønsket å bruke livet i heltidstjenesten. Vi ble forelsket i hverandre og giftet oss i juni 1957. Jeg lurte på hvordan Niki ville klare de utfordringene reisetjenesten førte med seg under de vanskelige forholdene Jehovas vitner opplevde i Hellas på den tiden. Med Jehovas hjelp gikk det bra, og Niki ble dermed den første kvinnen som reiste sammen med mannen sin i kretstjenesten i Hellas.
Vi fortsatte i reisetjenesten sammen i ti år, og vi tjente de fleste menighetene i Hellas. Mange ganger bar vi forkledning og gikk til fots med kofferten i hånden i flere timer i ly av mørket for å nå fram til en menighet. Trass i den store motstanden fant det sted en bemerkelsesverdig økning i antall forkynnere, og vi gledet oss stort over å være vitne til det på nært hold.
Betel-tjeneste
I januar 1967 ble Niki og jeg innbudt til å tjene ved Betel, som Jehovas vitners avdelingskontor blir kalt. Innbydelsen kom som en overraskelse på oss begge, men vi tok imot den i tillit til at det var Jehova som ledet det hele. Etter hvert som tiden gikk, lærte vi å sette pris på det store privilegiet det er å tjene ved dette sentret for teokratisk virksomhet.
Tre måneder etter at vi begynte i Betel-tjenesten, grep en militærjunta makten, og Jehovas vitner måtte fortsette sitt arbeid på en mindre synlig måte. Vi kom sammen i små grupper, holdt stevnene våre ute i skogen, tok forsiktighetsregler i forkynnelsen og trykte og distribuerte bibelsk litteratur i det skjulte. Det var ikke så vanskelig å tilpasse seg disse forholdene, for vi gjeninnførte bare de metodene vi hadde brukt for å utføre vår virksomhet i tidligere år. Trass i restriksjonene økte tallet på forkynnere fra knapt 11 000 i 1967 til over 17 000 i 1974.
Etter nesten 30 år i Betel-tjenesten fortsetter Niki og jeg å glede oss over de åndelige velsignelsene vi får del i, selv om sviktende helse og høy alder krever sitt. I over ti år bodde vi i avdelingskontorets lokaler i Kartaligaten i Aten. I 1979 ble det innviet et nytt avdelingskontor i Marousi, en av Atens forsteder. Men siden 1991 har vi holdt til i det romslige, nye avdelingskontoret i Eleona, som ligger omkring seks mil nord for Aten. Her tjener jeg ved Betels sykestue, der den opplæringen jeg fikk som assistent for fengselslegen, har vist seg å komme til god nytte.
I løpet av de over 40 årene jeg har vært i heltidstjenesten, har jeg i likhet med Jeremia erfart sannheten i Jehovas løfte: «De skal stride imot deg, men ikke vinne; for jeg vil være med deg og berge deg, lyder ordet fra [Jehova].» (Jeremia 1: 19) Ja, Niki og jeg har mottatt en overflod av velsignelser fra Jehova. Vi fryder oss hele tiden over hans rike kjærlige omsorg og ufortjente godhet.
Jeg vil oppfordre de unge i Jehovas organisasjon til å satse på heltidstjenesten. På den måten kan de ta imot Jehovas innbydelse til å prøve ham og se om han vil oppfylle sitt løfte om å ’åpne himmelens luker og øse ut velsignelse i rikt mål’. (Malaki 3: 10) På bakgrunn av egen erfaring kan jeg forsikre dere unge om at Jehova virkelig vil velsigne alle dem som fullt ut stoler på ham.
[Bilde på side 26]
Lambros Zoumbos og hans kone, Niki