Min tjeneste i den mest fremadskridende organisasjonen på jorden

FORTALT AV ROBERT HATZFELD

I dag er det mange som bruker fjernkontrollen når de skal slå på TV-apparatet for å se kveldsnyhetene i naturtro farger, uten at de ser på det som noe bemerkelsesverdig. Likevel virker det som om det var i går at jeg som 12-åring satt med store øyne og så en mann i mer enn naturlig størrelse snakke på et filmlerret!

DU TENKER kanskje at det ikke akkurat var noen stor nyhet. Men det virket så visst som et moderne mirakel for meg i 1915, i stumfilmens første tid med bilder i svart-hvitt. En verdig mann med skjegg kom til syne på lerretet og sa: «Skapelsens fotodrama blir presentert av I.B.S.A., Den Internasjonale Bibelstudieforening.» I løpet av de neste to timene utspilte bibelhistorien seg for øynene mine. Budskapet var klart og forfriskende. Likevel var det den levende filmen med innlagte fargelysbilder og synkronisert tale som virkelig fanget min oppmerksomhet.

Jeg skjønte det ikke den gang, men min ungdommelige begeistring for denne banebrytende teknologien dannet opptakten til en livslang løpebane innen den mest fremadskridende organisasjonen på jorden.

Mine første år

I 1891 flyttet far fra byen Dillenburg i Tyskland til den tyske kolonien i Allegheny i den amerikanske delstaten Pennsylvania. Senere traff han en pike fra en tysk familie der, og de giftet seg. Jeg ble født 7. juli 1903 og lærte å snakke både tysk og engelsk under oppveksten. Like før den første verdenskrig brøt ut i 1914, ble foreldrene mine revet vekk av en tuberkuloseepidemi, og nå var jeg foreldreløs. Morfar døde av slag omtrent samtidig.

Min tante, Minna Boemer, var så snill å ta hånd om meg. «Jeg har fem barn,» sa hun, «og kan godt ha et til.» Selv om jeg savnet far og mor, hadde jeg et godt hjem hos tante Minna.

Tante hadde i lang tid tilhørt Allegheny menighet av bibelstudentene (som Jehovas vitner ble kalt på den tiden). Fram til 1909 hadde bror C. T. Russell, Selskapet Vakttårnets daværende president, også gått i den menigheten. Tante Minna tok meg med på møtene. Selv om familien vår ikke gjorde seg spesielt alvorlige bestrebelser på å studere eller forkynne på den tiden, fortalte vi ved uformelle anledninger det vi hørte på møtene, til folk vi kjente.

Det var på denne tiden at «Skapelsens fotodrama» fylte meg med undring. Siden jeg hadde sans for mekanikk, fascinerte de nye fotografiske teknikkene og synkroniseringen av lyd og bilder meg, og det gjorde også den tidsforkortede filmingen. Det var så spennende å se knoppene på blomstene åpne seg!

I 1916 fikk vi den triste meldingen om bror Russells død. Siden vi bodde i Allegheny, overvar vi begravelsen i Carnegie Hall. Det var i denne salen bror Russell debatterte med E. L. Eaton i 1903. Jeg hadde hørt om denne metodistpresten som utfordret C. T. Russell til å delta i en seks dager lang debatt i håp om å bringe bror Russells bibelkunnskap i vanry. I stedet ble det sagt at Russell ’rettet brannslangen mot helvete’. Sara Kaelin, som var en velkjent kolportør i Pittsburgh, kjente ekteparet Russell personlig. I begravelsen så hun at Maria Russell la noen blomster med påskriften «Til min elskede mann» ved båren. Selv om Maria hadde tatt ut separasjon fra ham noen år tidligere, anerkjente hun ham fremdeles som sin ektemann.

Etter hvert som årene gikk, fikk jeg mange anledninger til å skaffe meg tekniske ferdigheter som ble nyttige for min framtidige løpebane. En onkel, som var verge for meg, var bygningsentreprenør. I skoleferiene lot han meg få arbeide sammen med elektrikerne sine med å legge om fra gass til elektrisitet i gamle herskapshus. I 1918 laget elevene på min skole radiotelegrafutstyr for amatører. Vi kom sammen om kveldene for å lese og foreta forsøk med elektrisitet og magnetisme. I 1926 bestemte en venn og jeg oss for å prøve å oppfylle en guttedrøm — å arbeide om bord på et skip og se verden. Vi skrev oss inn på en skole for radiotelegrafister.

Et nytt liv på Betel

Radioskolen lå i New York, så jeg reiste over elven til Brooklyn for å gå på bibelstudentenes møter, som ble holdt i et leid auditorium i de gamle lokalene til frimurerlosjen. Den gang var det bare én menighet i hele New York og omegn. Da brødrene på Betel (hjemmet til familien ved bibelstudentenes hovedkontor) fikk vite at jeg gikk på skole for å få et kommersielt radiosertifikat, sa de: «Hvorfor dra til sjøs? Vi har jo en radiostasjon her og trenger en operatør.» De bad meg om å komme ned på kontoret for en samtale. Jeg visste ingenting om Betel, bortsett fra at det var bibelstudentenes hovedkontor.

Brødrene spurte meg ut og anbefalte at jeg gjorde meg ferdig på skolen, tok sertifikatet og deretter begynte på Betel. Så i stedet for å mønstre på og dra til sjøs etter at jeg hadde tatt eksamen, pakket jeg de få klærne jeg hadde, og tok undergrunnsbanen til Betel. Selv om jeg hadde innviet mitt liv til Jehova og tatt del i forkynnelsesarbeidet i flere år, ble jeg ikke døpt før i desember 1926, to uker etter at jeg kom til Betel. Det var ikke uvanlig på den tiden.

Den gang hadde Betel 150 arbeidere og var overfylt. Brødrene bodde fire og fire på rommene. Jeg ble snart kjent med de fleste der, for alle spiste, arbeidet og sov i ett bygningskompleks, og alle gikk selvsagt i den ene menigheten som fantes i New York. Et nytt Betel-hjem i 124 Columbia Heights ble fullført i 1927, så nå kunne vi bo to og to på rommene.

I 1927 ble også det nye trykkeriet i 117 Adams Street åpnet. Jeg hjalp til med å flytte maskinene fra det gamle trykkeriet i 55 Concord Street. I tillegg til radioutstyret var det heiser, trykkpresser, vaskeriutstyr og oljefyrer i trykkeriet — jeg jobbet med alt som hadde ledninger.

Betel var imidlertid mer enn et trykkeri. Bak hver bok, hver traktat og hvert blad stod det mange ydmyke, hardt arbeidende Ordets tjenere. De var ikke ute etter å oppnå anerkjennelse i verden. Det de ønsket, var å få utføre Herrens arbeid — og det var nok å holde på med!

Samarbeid med bror Rutherford

Jeg hadde det privilegium å samarbeide med Joseph F. Rutherford, Selskapets andre president, og det hadde jeg stort gagn av. Han var en kraftig kar, over 1,80 høy, ikke tykk, men solid bygd. Mange av de yngre brødrene ved Betel ble litt skremt av ham inntil de lærte ham å kjenne. Han studerte flittig og forberedte stoff som skulle skrives.

Bror Rutherford hadde humoristisk sans. Det var et par eldre søstre på Betel som hadde vært der siden bror Russells tid. De var temmelig stramme i masken og mente at det ikke passet seg å le høyt, selv om noe var morsomt. Noen ganger fortalte bror Rutherford en liten historie ved middagsbordet som fikk alle til å bryte ut i latter, og det irriterte disse søstrene seg over. Men han benyttet også tiden ved måltidene til å føre alvorlige bibelske drøftelser.

Bror Rutherford var en flink kokk og likte å lage mat til vennene sine. En gang hadde kokkene på Betel partert kyllinger slik at noen ben var blitt knust. Bror Rutherford strøk straks ut på kjøkkenet og viste dem hvordan de skulle skjære opp kyllinger. Han var ikke begeistret for bensplinter i maten!

Jeg var ofte sammen med bror Rutherford under uformelle omstendigheter, for eksempel ute på radiostasjonen vår, WBBR, eller på kontoret hans på Staten Island. Han var virkelig en vennlig mann som levde etter det han lærte. Han ventet ikke noe av andre som han ikke ville gjøre selv. I motsetning til ledende personer i mange andre religiøse organisasjoner hadde bror Rutherford de høyeste åndelige og moralske egenskaper. Det var helt tydelig at han levde for Jehovas rike.

Vanskelige økonomiske tider

Få år etter at jeg kom til Betel, gikk verden inn i den store depresjonen. Finansmarkedene kollapset, og det gjorde også prisnivået på varemarkedene. Det ble knapt om både jobber og penger. Betel ble drevet ved hjelp av frivillige bidrag, og Jehova sørget alltid for at vi hadde nok til å holde arbeidet gående. Vi var aldri uten mat, selv om vi kanskje ikke hadde akkurat det hver enkelt hadde lyst på. Vi levde så nøysomt som mulig, og brødrene utenfor Betel hjalp oss materielt etter hva de hadde anledning til.

I 1932 døde bror Robert Martin, vår trofaste trykkeritilsynsmann. Den 27 år gamle Nathan Knorr ble utnevnt i hans sted. Han var en svært dyktig ung mann. Jeg kan ikke huske at noen hadde problemer med å godta at han ble trykkeritilsynsmann. Andre trofaste brødre, blant andre John Kurzen, George Kelly, Doug Galbraith, Ralph Leffler og Ed Becker — som alle var mine kjære medarbeidere — brukte villig sin faglige dyktighet og oppfinnsomhet i Rikets tjeneste. — Jevnfør 2. Mosebok 35: 34, 35.

Arbeidet med radiostasjonen

Vår organisasjon var fullt og helt viet til å utbre det gode budskap ved hjelp av alle tilgjengelige midler. Hele verden måtte få høre om Guds rike, men vi var jo bare noen få tusen forkynnere. Radioteknologien var i sin spede barndom i tiden etter den første verdenskrig, men forstandige brødre mente at dette massemediet var noe Jehova hadde sørget for på den tiden. I 1923 begynte man derfor å bygge radiostasjonen WBBR på Staten Island, en av de fem bydelene i New York.

Til tider var jeg den eneste operatøren på stasjonen vår. Jeg bodde på Staten Island, men måtte også ta den tre timer lange turen med ferje og undergrunnsbane til trykkeriet i Brooklyn for å utføre forskjellig elektrisk eller mekanisk arbeid. For å gjøre radiostasjonen mest mulig selvforsynt installerte vi en dieselgenerator. Vi hadde også egen brønn på Staten Island og en hage som produserte mat til den lille staben der og til Betel-familien i Brooklyn.

Inntil jeg senere fikk assistanse, ble møtedeltagelsen og felttjenesten min svært begrenset på grunn av arbeidet med radiostasjonen. Det ble ikke tid til sosiale aktiviteter eller helgeturer utover vår årlige ferie. Det var en gang noen som spurte meg: «Tenkte du ikke noen gang på å slutte på Betel, siden du hadde en slik krevende timeplan?» Jeg måtte svare et ærlig nei. Det har vært et privilegium og en glede å få bo og arbeide sammen med så mange hengivne brødre og søstre. Og det var alltid arbeid som ventet på å bli gjort, eller et eller annet nytt prosjekt å gå i gang med.

Vi produserte og sendte gripende hørespill. Vi hadde ikke noen opptak av spesialeffekter, så vi måtte pønske ut våre egne metoder. Vi laget en maskin som kunne gjenskape lyden av en mild bris eller en kraftig storm. Lyden av halve kokosnøttskall mot polstrede trebiter ble hestehover som trommet mot brosteinene. Hvert hørespill var en imponerende prestasjon. Og folk lyttet. I en tid med få atspredelser var det mange som satt og fulgte oppmerksomt med.

Selskapet skapte radiohistorie i 1920- og 1930-årene, da det gjentatte ganger koblet sammen det største antall radiostasjoner noen gang i forbindelse med kringkasting av et program. Så budskapet om Riket nådde millioner verden over.

Grammofonen

Fra midten av 1930-årene til begynnelsen av 1940-årene produserte vi grammofoner og annet lydutstyr. Vi laget originalopptak på speilblanke plater av bivoks ved hjelp av en spesiell dreiebenk. Så sjekket vi hver plate grundig under et mikroskop for å forsikre oss om at den var feilfri. Hvis det fantes defekter, måtte vi gjøre opptaket på nytt og lage en ny plate. Så sendte vi denne voksplaten med originalopptaket til et plateselskap, som laget grammofonplatene.

En spennende hendelse som jeg husker svært godt, var da bror Rutherford holdt et foredrag i 1933 med temaet «Det hellige års virkning med hensyn til fred og velstand». Paven hadde erklært at dette året skulle være et «hellig år», og gjennom radiosendinger og grammofoninnspillinger avslørte vi dette og viste at det ikke ville komme noe hellig ut av det. Det viste seg at Hitler tok makten det året med den katolske kirkes støtte, så alt håp om fred forsvant.

I USA ble organisasjonen Katolsk aksjon opprettet for å gjennomføre kirkens vilje. Den plasserte sine folk i redaksjonene hos de store avisene og utgiverne av tidsskrifter og bøker. Den blandet seg opp i politikk og truet med å boikotte enhver radiostasjon som sendte våre bibelske programmer. Mange Jehovas vitner ble utsatt for pøbelangrep som Katolsk aksjon stod bak, spesielt i New Jersey-området. Det var spennende tider!

Glederikt arbeid på feltet

I midten av 1950-årene nådde de voksende skarene av Rikets forkynnere stadig flere mennesker i deres hjem. Dette viste seg å være langt mer effektivt enn radiosendinger når det gjaldt å lære enkeltpersoner å forstå Bibelens sannheter. Så i 1957 ble det bestemt at WBBR skulle selges og midlene våre brukes på å utvide misjonærtjenesten i andre land.

I 1955 ble jeg sendt til Bedford menighet i Brooklyn, hvor jeg ledet Vakttårn-studiet. Selskapet sendte meg også ut som reisende foredragsholder til de nordlige delene av staten New York, til Pennsylvania, Connecticut og New Jersey. Da jeg ble sendt til Bedford menighet, sa jeg til meg selv: ’Jeg er over 50 år. Det er best at jeg gjør så mye som mulig i felttjenesten nå, for senere kan jeg få lumbago og ikke ha så stor glede av tjenesten lenger.’

Etter å ha arbeidet i så mange år med den tekniske siden ved det å kringkaste Rikets såkorn gjennom radioen, var det en sann fornøyelse for meg å plante og vanne såkorn med bibelske sannheter direkte hos enkeltindivider. Jeg likte virkelig å samarbeide med menigheten. Forskjellige der «adopterte» meg og fikk meg til å føle meg hjemme. Noen av barna, som nå er voksne, kaller meg fremdeles bestefar. Vi opplevde mye fint sammen i felttjenesten i 30 år, inntil problemer med bena hindret meg i å gå i trapper og reise med undergrunnsbanen. I 1985 flyttet jeg til Brooklyn Heights menighet, som holder til på Betel.

Etter hvert som Jehovas organisasjon kunne glede seg over stor vekst, fikk jeg personlig det privilegium å få se hvordan Gud velsignet markene i utlandet. Jeg var til stede på store stevner som Jehovas vitner holdt i land langt borte. Jeg fikk altså likevel muligheten til å se verden! Fra 1950-årene av fikk noen av oss på Betel oppleve severdighetene i London, Paris, Roma, Nürnberg og København. Vi reiste med ombygde bombefly og med båt og tog. Vi opplevde selvfølgelig mye severdig på disse reisene, men det mest gripende av alt var mylderet av varmhjertete brødre som ønsket oss velkommen. I de følgende tiårene fikk vi reise til Det fjerne østen, så igjen til Vest-Europa og ganske nylig til Øst-Europa. De fantastiske stevnene i Polen, Tyskland og Tsjekkoslovakia var overveldende. Hvordan har ikke vår teokratiske familie vokst siden den gang jeg ble en del av den!

Guddommelig ledelse

Det som virket som små organisasjonsmessige skritt, har senere vist seg å være kjempesteg. Hvem kunne ha forutsett denne enorme veksten den gang da vi arbeidet på forskjellige nyskapende prosjekter som bare skulle være hjelpemidler for oss i forkynnelsesarbeidet? Vi har gått framover i tro og gitt akt på Jehovas ledelse.

Denne fremadskridende organisasjonen har ikke vært redd for å dra nytte av den nyeste tilgjengelige teknologien eller å utvikle sin egen til bruk i den verdensomfattende forkynnelsen. Noen av framgangsmåtene til fremme av kunngjøringen av Riket har vært hus-til-hus-arbeidet, bruken av radiostasjoner, forkynnelse ved hjelp av grammofoner og et program for å lede bibelstudier i folks hjem. Det var ikke noe lite tiltak å trykke selv i den første tiden eller å gå i gang med datastyrt fotosetting og offsettrykk på mange språk nå i våre dager. Vakttårnets bibelskole Gilead, den teokratiske tjenesteskolen og de faste stevnene har alt sammen hatt en andel i det å bringe ære til Jehova Gud og hans Sønn. Det har vært et privilegium for meg personlig å få oppleve og være med på alt dette.

Det står helt klart for meg at Jehovas organisasjon på jorden, som blir ledet av den hellige ånd, får veiledning om hva som skal gjøres, og hvordan det skal gjøres. Hele hans universelle organisasjon, både den synlige og den usynlige delen, samarbeider.

Jeg har aldri angret på at jeg som ung oppgav planene om å dra til sjøs. Den mest spennende og meningsfylte utviklingen i verden skjer jo innenfor Jehovas organisasjon! Min ferd mot «Guds kall oppad» har vært preget av mange, mange gleder og velsignelser og ingen beklagelser. — Filipperne 3: 13, 14.

Jeg sier alltid til de unge at de må huske Salme 19: 15, som sier: «Ta vel imot de ord jeg taler, la mitt hjertes tanker komme fram for deg, [Jehova], min klippe og min gjenløser!» Vi ønsker å glede Jehova i alt vi gjør, og be i likhet med David: «[Jehova], vis meg dine veier, og lær meg dine stier! La meg få vandre i din sannhet: lær meg, Gud, for du er min frelser. Jeg venter dagen lang på deg.» (Salme 25: 4, 5) Disse ordene betyr mye. Det at vi husker dem, kan hjelpe oss til å holde oss i det rette spor, til å gå i riktig retning, i takt med Jehovas fremadskridende organisasjon.

[Bilde på side 23]

Bror Rutherford likte å lage mat til vennene sine

[Bilde på side 25]

Robert Hatzfeld ved kontrollbordet i radiostasjonen WBBR

[Bilde på side 26]

Et bilde som nylig er tatt av bror Hatzfeld