Jeg bestemte meg for å gå framover mot modenhet
FORTALT AV CARL DOCHOW
«Framgang til modenhet eller tilbakefall i synd?» Slik lød tittelen på en artikkel i den engelske utgaven av Vakttårnet for 15. juni 1948. Denne artikkelen førte meg fra et liv i åndelig fare i USAs landbruksdistrikter til et liv som misjonær i Sør-Amerika, hvor jeg nå har vært i over 43 år.
JEG ble født den 31. mars 1914, som den tredje av fire gutter, i et lite tømmerhus i Vergas i Minnesota. De første årene av mitt liv var sorgløse. Jeg husker at jeg fisket sammen med far. Men mor var ofte syk, og jeg måtte slutte på skolen i femte klasse for å hjelpe henne med husarbeidet. Da jeg var 13 år gammel, ble det fastslått at hun hadde lungekreft.
Mor visste at hun ikke hadde lenge igjen å leve, så hun begynte å forberede meg på å ta hennes plass. Hun pleide å sitte på kjøkkenet og lære meg å lage mat og bake. Dessuten lærte hun meg å vaske klær, stelle hagen og ta hånd om hundre høns. Hun oppfordret meg også til å lese et kapittel i Bibelen hver dag, og det gjorde jeg, selv om jeg ikke var så flink til å lese. Etter at hun hadde gitt meg opplæring i ti måneder, døde hun den 27. januar 1928.
Krigen forandrer livet vårt
Etter at den annen verdenskrig hadde begynt i september 1939, ble det bedt for soldatene hver søndag i den lutherske kirken vår. Min eldre bror Frank hadde bestemt seg for at han ikke ville drepe noen. Han nektet derfor å gå inn i militæret, noe som førte til at han ble arrestert. Under rettsmøtet sa han: «Dere får meg ikke til å drepe uskyldige mennesker. Skyt meg heller!» Han ble dømt til ett års fengsel på McNeil Island, som ligger utenfor kysten av staten Washington.
På denne øya traff Frank mer enn 300 Jehovas vitner som var blitt satt i fengsel fordi de holdt seg strengt nøytrale under krigen. (Jesaja 2: 4; Johannes 17: 16) Snart begynte han å være sammen med dem og ble døpt der i fengselet. På grunn av god oppførsel ble straffen hans satt ned til ni måneder. I november 1942 fikk vi melding om at Frank var løslatt, og kort tid etter kom han hjem og fortalte oss om det gode budskap om Guds rike. Etter at vi nøye hadde undersøkt budskapet i lys av Bibelen, forstod vi alle at det Frank lærte oss, var sannheten.
Hindringer i veien for åndelig framgang
I 1944 flyttet jeg til Malta-området i Montana for å bo hos onkelen min. Vi hadde noe til felles — koner som hadde gått fra oss etter seks måneders ekteskap. Han var glad for at jeg hjalp ham med å drive farmen og med å lage mat, og vi delte fortjenesten likt mellom oss. Onkel sa at jeg ville arve farmen hans på 2600 mål hvis jeg ble værende hos ham. Dette var i de gylne årene for landbruket, og som jeg elsket dette arbeidet! Hvert år fikk vi rekordavling, og hveten ble solgt for så mye som 3,16 dollar pr. bushel (cirka 36 liter).
Men onkel likte ikke at jeg gikk på møter i den lille menigheten av Jehovas vitner i Malta. Uten at han visste det, ble jeg døpt den 7. juni 1947 på Jehovas vitners kretsstevne i Wolf Point. Under stevnet oppfordret en kristen bror meg til å begynne i heltidstjenesten som pioner. Det var også det jeg virkelig ønsket å bruke livet mitt til, men jeg forklarte at onkelen min aldri ville gi meg lov til å bruke så mye tid i tjenesten.
Kort tid etter dette åpnet onkel et brev som var adressert til meg, og leste det. Det var fra en venn som oppmuntret meg til å begynne i heltidstjenesten. Onkel ble rasende og gav meg et ultimatum: Enten fikk jeg slutte å forkynne, eller så fikk jeg rett og slett forsvinne. Det var bra at jeg fikk et slikt ultimatum, for jeg var så glad i arbeidet på farmen at jeg ikke vet om jeg ville ha reist av meg selv. Jeg drog hjem til familien min i Minnesota, hvor alle sammen nå var døpte Jehovas vitner og tilhørte menigheten i Detroit Lakes.
Til å begynne med oppmuntret de andre i familien meg til å begynne som pioner, men i 1948 begynte deres åndelige glød å slokne. Det var på dette tidspunktet artikkelen «Framgang til modenhet eller tilbakefall i synd?» gav meg den åndelige stimulans jeg trengte. Den kom med følgende advarsel: «Det vil sikkert få meget sørgelige følger hvis vi med vilje nekter å følge med i den framskridende kunnskapen.» Artikkelen sa også: «Vi [kan] ikke tillate oss å stå stille og bli liggende etter, men må gå framover i rettferdigheten. Framgang, ikke stans, er den største motvekten mot et tilbakefall.»
De andre i familien kom med forskjellige unnskyldninger, men jeg tror problemet deres egentlig bestod i at de hadde lyst til å bli rike. De kunne se de økonomiske fordelene ved å bruke mer tid på gårdsdriften og mindre tid på forkynnelsen. I stedet for å bli fanget av et ønske om rikdom la jeg planer med tanke på å bli pioner. Jeg visste at det ikke ville bli lett, ja, jeg trodde til og med at jeg ikke ville klare det. I 1948 satte jeg derfor meg selv på prøve ved at jeg med fullt overlegg søkte om å få begynne som pioner i den verste tiden på året, nemlig desember.
Jeg begynner i pionertjenesten
Jehova velsignet de anstrengelsene jeg gjorde meg. En dag var det for eksempel 27 minusgrader, og en bitende vind fikk det til å føles enda kaldere. Jeg var som vanlig opptatt i gatearbeidet og byttet hele tiden hånd — den kalde hånden puttet jeg i lommen mens jeg holdt bladene i den andre hånden, helt til denne ble så kald at det var dens tur til å komme ned i lommen. En mann kom bort til meg. Han fortalte at han hadde holdt øye med meg en stund, og så spurte han: «Hva er det i de bladene som er så viktig? La meg få de to, så jeg kan lese dem.»
Jeg forstod nå at mitt samkvem med de andre i familien satte min åndelighet i fare. Jeg rettet derfor en forespørsel til Selskapet Vakttårnet og fikk tildelt et nytt distrikt i byen Miles i Montana. Der tjente jeg som menighetstjener, som nå kalles presiderende tilsynsmann. Jeg bodde i en husvogn på 2 × 3 meter og forsørget meg selv ved å arbeide deltid i et renseri. Av og til leide noen meg til å gjøre det jeg likte best, nemlig å arbeide med innhøstning.
I løpet av denne tiden fikk jeg gjentatte ganger høre at det gikk nedover med åndeligheten hos de andre i familien. Til slutt vendte både de og andre i menigheten i Detroit Lakes seg mot Jehovas organisasjon. Av de 17 forkynnerne i menigheten var det bare sju som forble trofaste. Familien min var fast bestemt på at den skulle få også meg ut av Jehovas organisasjon, så jeg forstod at det bare fantes én løsning, og det var å gjøre ytterligere framskritt. Men hvordan?
Jeg setter meg misjonærtjenesten som mål
Under det internasjonale stevnet i New York i 1950 var jeg vitne til at elevene i den 15. klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead hadde sin avslutningshøytidelighet. «Å, om bare jeg kunne være blant dem som drar ut for å tjene Jehova i et fremmed land,» tenkte jeg.
Jeg sendte inn en søknad og ble tatt opp i Gileads 17. klasse, som skulle begynne å få sin undervisning i februar 1951. Skolens lokaler befant seg på en farm som lå i vakre omgivelser i den øvre delen av staten New York. Så lyst jeg hadde til å arbeide på farmen etter timene i klasserommet, for eksempel i fjøset hos kuene eller ute på åkeren! Men John Booth, som var tilsynsmann for Kingdom Farm på den tiden, forklarte at jeg var den eneste som hadde erfaring med rensing av klær. Derfor fikk jeg den oppgaven i stedet.
Det var ikke lett å gjennomgå Gilead for en som bare hadde fem års skolegang. Lysene skulle slokkes halv elleve, men jeg satt ofte oppe og studerte til midnatt. En dag kalte en av lærerne meg inn på kontoret sitt. «Carl,» sa han, «jeg ser at karakterene dine ikke er særlig gode.»
«Å nei,» tenkte jeg med meg selv, «de kommer til å be meg om å slutte.»
Men læreren gav meg i stedet kjærlig veiledning om hvordan jeg kunne bruke tiden best mulig uten å sitte oppe og studere så sent. Jeg spurte nervøst: «Er jeg flink nok til å kunne fortsette her ved Gilead?»
«Jada,» svarte han. «Men jeg vet ikke om du vil være kvalifisert til å få et eksamensbevis.»
Jeg trøstet meg med noe skolens rektor, Nathan H. Knorr, hadde sagt. Han hadde fortalt elevene at gode karakterer ikke gjorde like stort inntrykk på ham som den «tæl» misjonærene viste når de holdt ut i sine tildelte distrikter.
Mitt dårligste fag var spansk, men jeg regnet med å bli sendt til Alaska, siden jeg var vant til et kaldt klima. Dessuten kunne jeg forkynne på engelsk der. Du kan sikkert tenke deg hvor overrasket jeg ble da jeg midtveis i kurset fikk vite at jeg skulle bli sendt til Ecuador i Sør-Amerika. Jeg ville altså bli nødt til å snakke spansk og leve i et hett og fuktig klima like ved ekvator.
En dag fikk jeg besøk på Gilead-skolen av en FBI-agent. Han spurte meg ut om sønnen til den tidligere menighetstjeneren i Detroit Lakes, en av dem som hadde forlatt organisasjonen. Koreakrigen var i gang, og denne unge mannen påstod at han var en Ordets tjener blant Jehovas vitner og derfor var fritatt for militærtjeneste. Jeg forklarte at han ikke lenger var et av Jehovas vitner. Da agenten skulle til å dra, sa han: «Måtte din Gud velsigne deg i ditt arbeid.»
Senere fikk jeg høre at denne ungdommen ble drept i Korea i en av de første kampene han var med i. For et trist endelikt for en som kunne ha gått framover mot modenhet i Guds organisasjon!
Til slutt kom den glederike avslutningshøytideligheten for klassen vår, den 22. juli 1951. Det var selvfølgelig ingen i familien min som var til stede, men min lykke var fullkommen da jeg fikk et eksamensbevis på grunn av de framskrittene jeg hadde gjort.
Jeg tilpasser meg et fremmed distrikt
Så snart jeg hadde kommet fram til mitt tildelte distrikt, fant jeg ut at jeg virkelig fikk nytte av den opplæringen mor hadde gitt meg. Det å lage mat, vaske klær for hånd og ikke ha tilgang på rennende vann var ikke noe nytt for meg. Det var derimot forkynnelse på spansk! Jeg brukte en trykt spansk preken i ganske lang tid. Det tok tre år før jeg kunne holde et offentlig foredrag på spansk, og selv da måtte jeg støtte meg til omfattende notater.
Da jeg kom til Ecuador i 1951, var det færre enn 200 forkynnere i landet. De første 25 årene eller så virket det som om vi hadde liten framgang i arbeidet med å gjøre disipler. Våre bibelske læresetninger var nokså forskjellige fra den katolske kirkes ubibelske tradisjoner, og det at vi holdt oss til Bibelens lære om at man skal være trofast mot sin ektefelle, var ikke særlig populært. — Hebreerne 13: 4.
Vi klarte likevel å levere mye bibelsk litteratur. Vår tjeneste i byen Machala, som ligger i hjertet av et landbruksdistrikt hvor det dyrkes bananer, kan tjene som en illustrasjon på det. Nicholas Wesley og jeg var de eneste forkynnerne der da vi kom dit i 1956. Vi pleide å dra ut tidlig om morgenen og få haik med lastebiler som ble brukt i veiutbyggingen på den tiden. Etter at vi hadde kjørt et godt stykke, hoppet vi av og forkynte for folk hele veien tilbake til det stedet hvor vi bodde.
En dag holdt Nick og jeg regnskap med hvem av oss som leverte flest blad. Jeg kan huske at jeg hadde et forsprang på Nick ved middagstid, men da kvelden kom, stod vi likt; vi hadde levert 114 blad hver. Vi leverte hundrevis av blad hver måned på våre bladruter. Seks ganger leverte jeg mer enn tusen blad i løpet av en måned. Tenk deg hvor mange som kunne lære Bibelens sannhet å kjenne ved hjelp av de bladene!
I Machala hadde vi også det privilegium å bygge den første Rikets sal i Ecuador som ble eid av en menighet. Det var for 35 år siden, i 1960. På den tiden var det bare omkring 15 som overvar møtene våre. I dag er det elleve blomstrende menigheter i Machala.
På besøk i USA
I slutten av 1970-årene drog jeg hjem til USA på ferie og tilbrakte noen timer sammen med min bror Frank. Han tok meg med i bilen sin opp på en bakketopp hvor vi hadde god utsikt over Red River Valley. Det var et vakkert skue, med modent korn som vaiet i vinden — et hav av bugnende hvete. I det fjerne kunne vi så vidt se Sheyenne-elven, med rekker av trær på begge sider. Men gleden over denne fredfylte skjønnheten ble forstyrret da broren min begynte på sin vanlige replikk:
«Hvis du ikke hadde vært så toskete å rote omkring der nede i Sør-Amerika, kunne dette ha vært ditt også!»
«Frank,» brøt jeg raskt inn. «Vær snill og stopp der.»
Han sa ikke et ord mer. Noen år senere døde han plutselig av slag og etterlot seg tre praktfulle rancher i Nord-Dakota på til sammen over 4000 mål, i tillegg til onkels 2600 mål store farm i Montana, som han hadde arvet.
Nå er alle i familien min døde. Men jeg er glad for at jeg i Detroit Lakes, hvor vi alle startet opp som Jehovas vitner for mange år siden, har en åndelig familie som teller mer enn 90 kristne brødre og søstre.
Fortsatt åndelig framgang
De siste 15 årene har vi hatt rekordavlinger i den åndelige innhøstningen her i Ecuador. I 1980 var vi omkring 5000 forkynnere, men nå er vi mer enn 26 000. Jeg har hatt det privilegium å hjelpe godt over hundre av disse fram til dåpen.
I en alder av 80 år arbeider jeg nå hardere for å klare 30 timer i måneden i tjenesten enn jeg gjorde da jeg skulle oppfylle kravet på 150 timer i 1951. Siden 1989, da jeg fikk vite at jeg hadde prostatakreft, har jeg benyttet tiden som rekonvalesent til å lese. Siden det året har jeg lest hele Bibelen 19 ganger og boken Jehovas vitner — forkynnere av Guds rike seks ganger. På denne måten har jeg fortsatt å gå framover åndelig sett.
Jeg har utvilsomt hatt mine muligheter til å høste materielle fordeler i USAs landbruksdistrikter. Men materiell rikdom betyr ingenting i forhold til den gleden jeg har erfart i den åndelige innhøstningen. Avdelingskontoret her i Ecuador forteller meg at jeg har levert mer enn 147 000 blad og 18 000 bøker i min tid som misjonær. Jeg ser på dette som åndelige såkorn — mange av dem har allerede spirt, og andre kan fremdeles komme til å spire i folks hjerte når de leser om Rikets sannhet.
Jeg vet ikke om noe som er bedre enn å fortsette å gå framover mot Guds nye verden sammen med alle mine åndelige barn og millioner av andre som har valgt å tjene vår Gud, Jehova. Penger vil ikke frelse noen gjennom avslutningen på denne onde verden. (Ordspråkene 11: 4; Esekiel 7: 19) Men frukten av vår åndelige virksomhet vil bestå — hvis vi alle fortsetter å gå framover mot modenhet.
[Bilde på side 24]
Klar til å ta fatt i pionertjenesten i byen Miles i Montana i 1949
[Bilde på side 24]
Jeg kjøper vann til misjonærhjemmet vårt i 1952
[Bilde på side 25]
Forkynnelse i Machala i 1957
[Bilde på side 25]
Etter at jeg ble syk i 1989, har jeg lest hele Bibelen 19 ganger