Vår rike åndelige arv
FORTALT AV PHILLIP F. SMITH
«Det er blitt tent en fakkel som vil brenne i det mørkeste Afrika.» Vi frydet oss da vi leste det ovenstående på side 75 i Jehovas vitners årbok for 1992. Disse ordene var ført i pennen i 1931 av vår bestefar, Frank W. Smith, i et brev til bror Joseph F. Rutherford, Selskapet Vakttårnets daværende president. Bestefar skrev en rapport etter en forkynnelsesreise som han og hans bror hadde foretatt.
ÅRBOKEN for 1992 fortalte mer om dette: «Gray Smith og hans eldre bror Frank, to fryktløse pionerforkynnere i Cape Town [i Sør-Afrika], drog av gårde til Britisk Øst-Afrika for å utforske mulighetene til å utbre det gode budskap. De hadde en bil, en De Soto som de hadde bygd om til en slags husvogn. Den fikk de lastet om bord på et skip sammen med 40 kartonger med bøker, og så reiste de til Mombasa, havnebyen i Kenya.»
I brevet til bror Rutherford beskrev bestefar reisen fra Mombasa til Nairobi, hovedstaden i Kenya: «Vi [gav] oss i kast med det forferdeligste mareritt av en biltur som jeg noen gang har vært med på. Det tok oss fire dager å tilbakelegge de knapt 600 kilometerne . . . Kilometer etter kilometer måtte jeg gå foran bilen med en spade for å jevne ut humper, fylle igjen hull og meie ned høyt gress og felle trær som vi kunne legge på sumpete veistykker så hjulene kunne ha noe å gripe tak i.»
Da Frank og Gray var kommet fram til Nairobi, arbeidet de i 21 dager i strekk med å distribuere den bibelske litteraturen de hadde. «Etter det vi har hørt, har arbeidet skapt store bølger i religiøse kretser i Nairobi,» skrev bestefar. Etter dette var bestefar ivrig etter å komme hjem til sin to år gamle sønn, Donovan, og sin kone, Phyllis, som da ventet deres andre barn, nemlig faren vår, Frank. Bestefar tok første båt fra Mombasa, men døde av malaria før han nådde fram.
Mens søsteren min, broren min og jeg tenkte over denne årbokberetningen, gikk tankene våre til vår kjære far. I 1991, bare noen måneder før vi fikk årboken for 1992, hadde han mistet livet på grunn av komplikasjoner etter en hjerteoperasjon. Selv om han aldri hadde truffet sin far, hadde han den samme dype kjærlighet til Jehova som han hadde hatt. Det ville virkelig ha gledet bestefar å vite at hans sønn 28 år senere, i 1959, skulle komme til å følge i hans fotspor og reise til Øst-Afrika i den kristne tjeneste!
Fars bakgrunn
Far ble født i Cape Town den 20. juli 1931, to måneder etter at hans egen far var død. Han ble oppkalt etter ham. Far viste tidlig at han hadde kjærlighet til Jehova. Allerede som niåring stod han på sentralbanestasjonen i Cape Town og utførte plakatarbeid mens andre elever fra skolen gjorde narr av ham. Elleve år gammel symboliserte han sin innvielse til Jehova ved å bli døpt i vann. Noen ganger fikk far i oppdrag å gjennomarbeide en hel gate alene i tjenesten. Som 18-åring ledet han Vakttårn-studiet med en gruppe eldre kristne søstre i en forstad til Cape Town.
I 1954 opplyste Selskapet Vakttårnet at det skulle holdes internasjonale stevner i Europa året etter. Far hadde veldig lyst til å dra, men hadde ikke nok penger til reisen helt fra Cape Town. Han inngikk derfor en avtale om å arbeide i tre måneder som kjemiker for kobbergruvene i Nord-Rhodesia (nå Zambia). Det anlegget hvor malmprøvene ble analysert, befant seg langt ute i bushen.
Far var klar over at det var mange afrikanske Jehovas vitner i Nord-Rhodesia, så da han kom dit, oppsøkte han dem og fant ut hvor de hadde møtene sine. Selv om han ikke snakket språket deres, var han sammen med dem og gikk regelmessig på møtene i «Gruven» menighet av Jehovas vitner. Europeere som arbeidet i gruvene, hadde rasefordommer, noe de viste ved at de stadig trakasserte afrikanere verbalt. Far var imidlertid alltid vennlig.
Da de tre månedene var omme, kom en afrikansk arbeider som ikke var et av Jehovas vitner, bort til far og spurte: «Vet du hva vi kaller deg?» Mannen smilte og sa: «Vi kaller deg Bwana [herr] Vakttårnet.»
Far kom seg på stevnene med temaet «Det triumferende rike» i Europa i 1955. Der traff han Mary Zahariou, som han giftet seg med året etter. De bosatte seg i Parma i Ohio i USA.
Til Øst-Afrika
På et områdestevne i USA ble stevnedeltagerne oppfordret til å tjene på et sted hvor det var større behov for forkynnere. Foreldrene våre bestemte seg for å dra til Øst-Afrika. De gjorde akkurat som Selskapet Vakttårnet foreslo. De sparte nok penger til returbillett, i tilfelle far ikke skulle få jobb; det var nemlig bare de som hadde arbeidstillatelse, som fikk bli værende i området.
I juli 1959, etter at far og mor hadde fått pass, visa og de nødvendige vaksiner, reiste de med et handelsskip fra New York til Mombasa via Cape Town. Turen tok fire uker. På havnen i Mombasa ble de ønsket hjertelig velkommen av kristne brødre som hadde kommet dit før dem for å tjene der hvor behovet var større. Da de kom til Nairobi, fant far et brev som lå og ventet på ham. Det var et svar på hans søknad på en stilling som kjemiker ved kontoret for geologiske undersøkelser i Entebbe i Uganda. Far og mor tok toget til Kampala i Uganda, hvor far møtte opp til konferanse og ble ansatt. På den tiden var det bare én annen forkynner i Entebbe-Kampala-området, og det var George Kadu.
Kolonistyret sørget for at far fikk undervisning i det lokale språket, luganda, noe han var overlykkelig for, for han hadde jo tenkt å lære det uansett, for å oppnå bedre resultater i tjenesten. Senere var far faktisk med på å oversette brosjyren «Dette gode budskap om riket» til luganda.
Far forkynte fryktløst. Han snakket med alle europeerne på den avdelingen hvor han arbeidet, og han var regelmessig ute og forkynte for ugandere. Han forkynte til og med for den afrikanske regjeringsadvokaten i Uganda. Regjeringsadvokaten lyttet ikke bare til budskapet om Riket, men inviterte også far og mor på middag.
Min søster, Anthe, er født i 1960, og jeg kom til verden i 1965. Familien vår ble nær knyttet til brødrene og søstrene i den lille, men voksende menigheten i hovedstaden, Kampala. Som de eneste hvite Jehovas vitner i Entebbe, som ikke ligger langt unna, hadde vi noen morsomme opplevelser. En gang gjorde en venn av far et uventet opphold i Entebbe og prøvde å ta kontakt med far. Han lyktes ikke før han spurte seg for og sa: «Kjenner du det europeiske ekteparet her som er Jehovas vitner?» Vedkommende kjørte ham øyeblikkelig strake veien til det huset hvor mor og far bodde.
Vi opplevde også vanskeligheter, for eksempel to væpnede opprør. En gang skjøt regjeringsstyrker på alle som tilhørte en bestemt etnisk gruppe. Hele dagen og hele natten var det skyting uten stans. Siden det var portforbud mellom klokken seks om kvelden og klokken seks om morgenen, holdt vi møtene om ettermiddagen hjemme hos foreldrene mine i Entebbe.
Da portforbudet senere ble opphevet, kjørte vi til Kampala for å overvære Vakttårn-studiet der. En soldat rettet et gevær mot oss, fikk oss til å stoppe og forlangte å få vite hvor vi skulle hen. Jeg var da bare et spedbarn, mens Anthe var fem år. Far forklarte rolig hvor vi skulle, og viste ham biblene våre og litteraturen. Da lot han oss få kjøre videre.
I 1967, etter nesten åtte år i Uganda, bestemte foreldrene våre seg for å dra tilbake til USA på grunn av familieforpliktelser og problemer med helsen. Vi begynte i Canfield menighet i Ohio, hvor far tjente som eldste. Foreldrene mine ble like glad i brødrene her som de hadde vært i brødrene i den lille menigheten i Kampala.
En kjærlig kristen oppdragelse
I 1971 ble min bror, David, født. Vi vokste opp i en atmosfære fylt av kjærlighet og varme. Det hadde utvilsomt sammenheng med det kjærlige forholdet foreldrene våre hadde til hverandre.
Mens vi var små, leste far alltid en beretning fra Bibelen for oss ved sengetid, så bad han en bønn, og så gav han oss (uten at mor visste det) en konfektbit innpakket i skinnende gullpapir. Uansett hvor vi befant oss, studerte vi alltid Vakttårnet sammen som familie. På ferie studerte vi det en gang på fjellet og en annen gang mens vi satt og så utover havet. Far sa ofte at det var noen av de beste minnene han hadde. Han sa at han syntes synd på dem som gikk glipp av den store gleden det kan gi å ha et familiestudium.
Når det gjaldt kjærlighet til Jehova, underviste far oss ved sitt eksempel. Når det kom et nytt nummer av Vakttårnet eller Våkn opp!, eller når vi fikk en annen publikasjon utgitt av Selskapet Vakttårnet, slukte far alltid innholdet med én gang. Han lærte oss at Bibelens sannhet ikke er noe man tar lett på, men noe man betrakter som en kostbar skatt. Noe av det mest dyrebare vi har, er fars referansebibel. Så å si hver eneste side i den er fylt av notater om ting han hadde funnet ut mens han studerte. Når vi nå leser de kommentarene han skrev i margen, kan vi nesten høre ham undervise og veilede oss.
Trofast til det siste
Den 16. mai 1991 fikk far hjerteinfarkt mens han var ute i felttjenesten. Noen uker senere gjennomgikk han en operasjon på åpent hjerte, og det så ut til at den var vellykket. Om natten etter operasjonen fikk vi imidlertid en telefon fra sykehuset. Far hadde en blødning, og legene var bekymret. Han ble operert ytterligere to ganger den natten i den hensikt å stanse blødningen, men til ingen nytte. Blodet ville ikke koagulere.
Dagen etter forverret tilstanden seg raskt, og legene tok først mor og deretter min bror til side og la press på dem for å få dem til å gå med på at far skulle få blodoverføring. Men far hadde tidligere sagt ifra til legene at han ikke ville ta imot blodoverføring under noen omstendighet. Han hadde forklart den bibelske begrunnelsen for å nekte blodoverføring og sagt at han ikke hadde noe imot alternative behandlingsmåter som ikke innbefattet bruk av blod. — 3. Mosebok 17: 13, 14; Apostlenes gjerninger 15: 28, 29.
Fordi flere medlemmer av sykehusstaben var noe fiendtlig innstilt, oppstod det en nokså anspent stemning på intensivavdelingen. Dette sammen med det at fars tilstand ble stadig verre, virket noen ganger uutholdelig. Vi bønnfalt Jehova om å hjelpe oss og prøvde også å anvende praktiske forslag som vi hadde fått. Når vi besøkte intensivavdelingen, var vi derfor alltid pent kledd, og vi opptrådte hele tiden respektfullt overfor personalet. Vi viste interesse for fars tilstand ved å stille meningsfylte spørsmål, og vi takket alle som hadde med pleien av far å gjøre, for den innsatsen de gjorde.
Disse bestrebelsene gikk ikke upåaktet hen. I løpet av noen få dager skiftet den spente stemningen til en vennlig stemning. Noen sykepleiere fortsatte å undersøke hvordan det gikk med far, selv da det ikke lenger var de som skulle gjøre det. En lege som tidligere hadde vært veldig ufin mot oss, tødde slik opp at han spurte mor hvordan det gikk med henne. Menigheten og slektningene våre gav oss også kjærlig støtte. De sendte oss mat og mange oppmuntrende kort, og de bad for oss.
Dessverre hadde ikke behandlingen noen virkning. Far døde ti dager etter den første operasjonen. Vi sørger dypt over ham. Noen ganger er savnet ikke til å holde ut. Heldigvis har Gud lovt ’daglig å bære byrden for oss’, og vi har lært å støtte oss til ham mer enn noen gang tidligere. — Salme 68: 20, NW.
Vi er alle fast bestemt på selv å fortsette å tjene Jehova trofast, slik at vi får oppleve den store gleden det blir å få se far igjen i den nye verden. — Markus 5: 41, 42; Johannes 5: 28; Apostlenes gjerninger 24: 15.
[Bilde på side 21]
Min far, Frank Smith, og hans mor, Phyllis, i Cape Town
[Bilde på side 22]
Far og mor gifter seg
[Bilde på side 23]
Første gang det ble arrangert dåp i Entebbe, leide brødrene et svømmebasseng av en høvding
[Bilde på side 23]
Den vanlige måten å hilse på
[Bilde på side 24]
Far og mor kort tid før far døde